havard simensen

Hver søndag på en hytte i Nordmarka utenfor Oslo samles det en gruppe UFO-entusiaster rundt peisen. De sier at UFOer jevnlig besøker jorda. Enkelte av de kan fortelle at de selv har blitt kidnappet og utsatt for eksperimenter av slimete romvesener. De mener at befolkningen bør forberede seg på et menneskeskapt ragnarokk. Noen spesielt utvalgte mennesker skal imidlertid slå følge med romvesenene til en mer harmonisk og kjærlighetsfylt planet. UFO-entusiastene har blitt lovet at de er blant de utvalgte. Men de sliter med å vinne aksept for sine advarsler i norsk offentligheten, ettersom de ikke besitter noen som helst bevis til støtte for sine historier.

Det er ikke vanskelig å forstå at noen kan ha behov for å tro på en altomfattende teori om hvordan verden henger sammen. Stadig vekk får jeg tilsendt e-poster fra bekjente hvor jeg blir tilbudt nye forklaringer. Jeg klikker på lenkene som de sender meg, og vips sitter jeg og ser på et videoklipp på YouTube eller leser en tekst på en nettside hvor den store sammenhengen i universet blir forklart. Loose Change, Zeitgeist eller 9/11 Truth. Det må finnes en makt bak makten, hevdes det. Når verden ser ut som den gjør, med krig og elendighet, må det vel være fordi noen står bak og trekker i trådene? Kanskje det er frimurerne. Eller amerikanerne. Eller romvesenene. Eller jødene.

Gjensidig inspirasjon
Midtøsten er en verdensdel hvor konspirasjonsteoriene florerer. I dag melder Reuters om at det har blitt fanget en hai i elven Eufrat i Irak. Lokalbefolkningen mener at det må være amerikanerne som har plantet hai i elvene. I sommer måtte den britiske majoren Mike Shearer rykke ut med et offisielt dementi i forsøk på å stanse den irakiske ryktebørsen. “Vi avviser kategorisk å ha satt ut kjøttetende grevlinger i området rundt Basra,” sa majoren. Grevlinger med sylskarpe klør hadde dukket opp i Sør-Irak. Disse monstergrevlingene fikk rykte på seg å angripe dyr og mennesker. Det måtte selvsagt være britene som hadde sluppet de ut, mente ryktesprederne. Alt vondt som skjer i Irak har en tendens til å bli tilskrevet en Mesterplan. Den egyptiske avisen al-Ahram trykker artikler som hevder at det er amerikanere og briter som utfører de sekteriske angrepene i Irak, ikke terroristene.

Religiøse mennesker ser dessverre ut til å være spesielt mottakelige for konspirasjonsteorier. Rundt halvparten av britiske muslimer sier i en meningsmåling utført av London Times at de mener at jødene og frimurerne kontrollerer britisk politikk. I sitt åpne brev til Bush i mai 2006, antydet den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad at 11. septemberangrepet ikke kunne ha blitt utført uten medvirkning fra amerikansk etterretning. Ahmadinejads teori deles av norske imamer: “Se filmen Loose Change!” sa en av imamene til Aftenposten. Loose Change bygger på artikler som ble skrevet i American Free Press, et magasin for amerikanske fascister. Men inspirasjonen går den andre veien også: Fra islamistiske fascister til amerikanske fascister. Påstanden fra al-Ahram om at amerikanerne i hemmelighet står bak terroraksjonene i Baghdad videreføres av vestlige høyreekstremister. Anklagen er medtatt i den populære, amerikanske konspirasjonsfilmen Zeitgeist. Filmen hevder at USA er kuppet av internasjonal bankindustri (les: jødene).

Årsak og virkning
Vitenskapsmannen Richard Dawkins skriver i sin siste bok The God Delusion om hvordan vi er biologisk disponert for å danne oss antakelser på bakgrunn av våre observasjoner. Vi er ikke tilfreds med å se enkelthendelser uavhengige av hverandre. Francis Bacon løftet vitenskapen ved å etablere den hypotetisk-deduktive metoden. Han skrev at “vår menneskelige forståelse legger til grunn en større grad av orden og sammenheng i våre omgivelser enn det som i virkeligheten er. Selv om mange hendelser i naturen skjer enkeltstående og uregelmessig, vil mennesket konstruere årsakssammenhenger mellom de” (Novum Organum, 1620).

Denne søken etter mønster kan være en nyttig egenskap, men den gjør også mennesket lett å manipulere. Da den kjente illusjonisten Teller nylig ble intervjuet i New York Times fortalte han at hans mål var å skape en teatralsk kobling mellom årsak og virkning som publikum føler at burde være der, men som ikke finner sted i virkeligheten. Konspirasjonsteorier tilbyr nettopp slike koblinger. De tegner opp sammensvergelser når verden i realiteten er en arena for endeløse dragkamper mellom et mylder av aktører.

Noen teorier aksepteres
Psykologien forsøker å finne svar på hvorfor vi føler behov for å besjele verden med spekulasjoner. Vår avmakt overfor tilværelsen får oss til å frykte det ukjente. For å kompensere finner vi opp forklaringer som gir trøst. Alt som skjer må vel være uttrykk for en høyere vilje? Gjennom de gåtefulle krumspringene til Skjebnen, skal alt løse seg til det beste for oss: Døden betyr ikke nødvendigvis slutten likevel. Døden er tvert imot en portal til et nytt liv hinsides denne verden. All lidelse i dette livet blir kompensert med belønning i det neste. Rettferdigheten vil seire til slutt. Universets “far” er allmektig…

De religiøse påstår at universet ble skapt av Gud og at Han har evner til å gripe inn i menneskenes liv ved å utføre mirakler, sende profeter til jorden eller nedfelle hellige bøker med moralloverver som alle må følge. De religiøse ser verden som en tvekamp mellom skjulte krefter – mellom det gode og det onde. De hevder at nettopp de, som troende individer, har en nøkkelrolle i Skaperens store plan for menneskeheten (UFO-entusiastene hevder også at de er blant de utvalgte). All den tid vi ikke kan etterprøve noen av disse sensasjonelle påstandene, må vi ta utgangspunkt i at de religiøse ikke opererer med kunnskap om virkeligheten, men at de bare sprer fabler.

For de som vi i dag kaller konspirasjonsteoretikere kan det virke urettferdig at vårt samfunn tilgodeser visse myter fremfor andre. I Norge inviteres en håndfull, høyprioriterte religiøse ledere til statsseremonier og gallamiddager. Den evangelisk-lutherske tro er statens offisielle religion. Norske trossamfunn mottar hvert år millioner av kroner i statsstøtte. Vi har en okkult stat som finansierer religiøse sekter over en lav sko. Grunnskolen er pålagt å gi alle barn opplæring i kristendom, islam og jødedom. Hvorfor tilkjennegis ikke de godlynte UFO-entusiastene de samme privilegiene? De har da også sine teorier om overnaturlige vesener, apokalypse og et nytt liv hinsides denne verden?

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

Under hele nittitallet arbeidet en gruppe demokrater nitidig med å vinne støtte for et regimeskifte i Irak. Blant disse var Al Gore. Gore var en av de første amerikanske politikerne som rettet fokus på den brutale undertrykkingen av irakerne som fant sted under Saddam. I 1988 fordømte han Saddam da diktatoren brukte giftgass i et angrep mot sivile, irakiske kurdere. Som en av få demokrater i Senatet, stemte han i 1991 for en resolusjon til støtte for den første Gulf-krigen etter at Irak hadde angrepet Kuwait. I oppspillet frem mot presidentvalget i 1992, kritiserte Al Gore den daværende president Bush for å ha forlatt Irak etter Gulf-krigen uten å fjerne Saddam. Bush hadde oppfordret det irakiske folket til å reise seg mot diktatoren, men USA ga ikke støtte til opprørerne.

I en tale for Center for National Policy i september 1991 sa Gore: “Bush fortjener kritikk for å ha holdt Saddam Husseins og det irakiske regimets sanne natur skjult for det amerikanske folket. Han fortjener kritikk for å ha overbevist seg selv om at sameksistens med dette monsteret skulle være mulig, og han fortjener kritikk for å ha holdt på denne linjen mens Saddam fortsatte med sine grusomheter.” Gore sa at president Bush dysset ned trusselen som Saddams jakt på masseødeleggelsesvåpen utgjorde. Han viste også til at Irak støttet terrorister i flere land i Midtøsten.

Al Gore var en viktig støttespiller ved opprettelsen av den sentrale organisasjonen av eksilirakere som drev kampanje for militær intervensjon, Iraqi National Congress (INC). Gruppen ble etablert i juni 1992. Som USAs visepresident i 1993 inviterte Gore eksilirakerne i INC til USA for å holde møter. Dette fortsatte han med under hele Clinton-Gore-administrasjonens regjeringstid. Sitt siste møte med INC som visepresident hadde Gore i juni år 2000. Budskapet fra Gore var det samme: USA stod fast på at de ønsket regimeskifte i Irak.

Under nittitallet jobbet både president Clinton og visepresident Gore for å legge press på Saddam. I 1998 vedtok Kongressen Iraq Liberation Act, hvor USA forpliktet seg for å jobbe for å fjerne Saddam og støtte innføringen av demokrati i Irak. Loven etterlyste etableringen av en krigsforbryterdomstol i Irak for å holde Saddam Husseins regime ansvarlig for folkemord, etnisk rensning og brudd på folkeretten. Loven uttrykte et ønske om regimeskifte, men den ga ikke grønt lys for amerikansk, militær aksjon. En slik fullmakt ble først gitt av Kongressen høsten 2002.

Men Iraq Liberation Act var svært viktig fordi den stilte USA på de irakiske demokratenes side. En forpliktende allianse var blitt etablert. Den demokratiske president Clinton sa: “Irakerne lengter etter – og fortjener – frihet, slik som alle andre. USA ser frem til et demokratisk Irak som vil gjøre det mulig å føre landet tilbake til normale relasjoner med verdenssamfunnet.” I stedet for at USA posisjonerte seg til støtte for en mer USA-vennlig general, eller en annen tyrann, var det nå offisiell politikk å støtte de irakerne som ønsket demokrati post-Saddam.

Holdningen til regimeskifte hos demokratene på nittitallet stod i kontrast til Det republikanske partiets skepsis. Dagens republikanske visepresident, Richard Cheney, var forsvarssjef under George Bush senior frem til 1992. I et intervju i 1994 ble han spurt om hvorfor USA ikke fjernet Saddam etter den første Gulf-krigen. Cheney svarte at det hadde vært feil: De arabiske landene som var med i koalisjonen hadde ikke støttet opp om en slik intervensjon. Irak hadde stått i fare for å bli delt. “Det hadde ledet til en hengemyr å gå så langt – å gå til det skritt å invadere Irak,” sa Cheney.

Da Cheney nylig ble konfrontert med sitt “hengemyr-utsagn” fra 1994, ble han spurt om hva det var som fikk han til å skifte syn.

Han svarte: “11. september.”

Etter terrorangrepene 11. september 2001 gjorde Bush-administrasjonen alvor av kravet om regimeskifte overfor Irak. Den internasjonalistiske fløyen i Det republikanske partiet – de såkalte nykonservative – hadde under hele nittitallet krevd at Saddam måtte fjernes med makt. Nå vant de presidentens øre. I motsetning til Clinton ble det tydelig at president George W. Bush var villig til å gå til militær intervensjon overfor Saddam.

I september 2002, et halvt år før USA og Storbritannia gikk til krig, holdt Al Gore en tale for Commonwealth Club i San Francisco. Der foretok han en grundig drøftelse av argumentene for og mot å fjerne Saddam. Gore var krystallklar: Han mente Saddam brøt FN-resolusjonene som ble vedtatt i 1991 i forbindelse med våpenhvilen etter den første Gulf-krigen. Kongressen burde gi presidenten fullmakt for å gå til militær intervensjon. Om presidenten ikke greide å overbevise FNs Sikkerhetsråd om å vedta en ny resolusjon, skulle presidenten fortsatt kunne gå til militær aksjon, mente Gore:

“Presidenten burde gis fullmakt til å gå til aksjon for å hanskes med Saddam Hussein, på bakgrunn av at han bryter vilkårene for våpenhvilen fra 1991, og at han utgjør en vedvarende trussel for regionen.” Kongressen burde “henstille Bush om å gjøre alt som stod i hans makt” for å vinne en ny resolusjon fra FNs Sikkerhetsråd. Hvis Sikkerhetsrådet ikke var villig til å vedta en slik resolusjon “står andre muligheter åpne,” sa Gore. Det var ikke overraskende at Gore skjenket Bush en slik rett til å intervenere uten Sikkerhetsrådets godkjenning: Som visepresident under Clinton støttet han i 1999 militær aksjon i Kosovo uten FN-godkjenning. Det var nødvendig for å sette en stopper for Slobodan Miloševićs drøm om et Stor-Serbia.

Talen til Commonwealth Club var interessant fordi Gore brukte såpass mye tid på å understreke behovet for nasjonsbygging, ikke bare regimeskifte. Han argumenterte videre for at president Bush ikke hadde gått inn med nok styrker i Afghanistan i 2001. Bush burde ha brukt overveldende militærmakt “slik vi gjorde i Bosnia,” sa Gore.

Gore kritiserte forsvarssjef Donald Rumsfeld, en mann som lenge hadde vært en uttalt motstander av nasjonsbygging. Rumsfeld ønsket å styrte Saddam med minimal innsats, for deretter å gjøre rask retrett. (Forsvarssjefen fortalte Bush i sensommeren 2002 at Pentagon amerikanerne kun ville ha fem tusen soldater stasjonert i Irak innen desember 2006, et komplett urealistisk anslag.)

I etterkant av krigen har Al Gore, i likhet med Hillary Clinton og flere andre Demokrater, distansert seg fra sin iver etter å styrte Saddams regime. Gore sier nå at krigen var en feilvurdering.

Al Gore mente frem til 2003 at det noen ganger var nødvendig gå til militær intervensjon for å stanse folkemord og la befolkningen få velge sine ledere gjennom frie valg. Clinton-administrasjonen lykkes med dette i Bosnia og Kosovo. Når verdenssamfunnet unnlater å handle – slik vi nå gjør overfor Burma – er det også et valg som får alvorlige konsekvenser. Al Gore var som visepresident villig til å støtte militær intervensjon i den tro at alle mennesker, uansett hvor de lever i verden, har krav på den samme friheten til å forme sitt eget liv – og at vi alle har rett til å leve fri for undertrykkelse.

Om president Bush ikke hadde gått til militær aksjon, og Saddam Hussein fortsatt hadde sittet ved makten i dag, hva tror du Al Gore hadde sagt?

INC-formann Ahmad Chalabi hyller Al Gores innsats for regimeskifte i år 2000. Les mitt syn på FN og intervensjon. Les om de nykonservative. Hva mente norske politikere om Irak? Se også min samleside om Irak.

Posted by håvard simensen at 04:53 PM | Permalink

Even Gran i Fri Tanke har skrevet en god oppsummering av en debatt som har rast i Morgenbladet. Litteraturviteren Terry Eagleton anmeldte Richard Dawkins bok The God Delusion i London Review of Books i fjor høst. Dawkins bok er en nøktern drøftelse av religion i lys av hva vitenskapen per dags dato kan fortelle oss om naturen og universet. Dawkins foretar en religionskritikk som i første rekke tester religionenes påstander og tilbyr noen mulige psykologiske forklaringsmodeller for hvordan gudstro oppstod. Personlig synes jeg The God Delusion med fordel kunne ha vært krassere i sin kritikk av det verdisystem som religionene representerer, men boken tilbyr uansett noen nyttige oppdateringer for de av oss som ikke følger vitenskapen forløpende.

Dawkins bok ble utgitt på norsk i år under tittelen Gud – en vrangforestilling. Jeg kjente ikke til at Morgenbladet hadde oversatt Terry Eagletons anmeldelse før jeg leste Grans gjennomgang. (Det forundrer imidlertid ikke at Morgenbladet trykket Eagletons tekst. Jeg husker jeg lo da jeg leste den på LRBs nettsider og jeg burde skjønt at nettopp et slikt desperat forsvar for religion var noe som ville falle i smak hos Morgenbladets kristne redaktør. I følge Morgenbladets lederartikler er det viktig å forsvare religionene mot “sekularismen som totalitær ideologi.”)

På den ene siden handler Eagletons anmeldelse om å ufarliggjøre religion. Dawkins tar utgangspunkt i hva de hellige tekstene faktisk sier. Men Eagleton påstår at Dawkins har misforstått fullstendig. Eagleton skriver at “Guds transcendens og usynlighet er det han er,” ikke det som står i bøkene. Når Gud presenteres som Skaperen av universet, slik som i Bibelen, bør ikke dette leses bokstavelig, mener Eagelton. Det kan forstås som at Gud “holder allting sammen gjennom sin kjærlighet.” Gud muliggjør vår eksistens, skriver Eagleton. Dessuten finnes det jo religiøse vitenskapsmenn som er uenige med Dawkins, og det må jo bety at religion kan ha noe for seg.

Eagleton gjør et forsøk på å viske ut forskjellene mellom religion og vitenskap ved å omdefinere religion. Han påpeker at de troende ikke nødvendigvis forholder seg til en personlig Gud: “Gud er svaret på hvorfor det er noe i stedet for ingenting.” I tråd med deismen kan man kanskje – hvis man er snill – tolke Eagleton dit hen at han bare mener at Gud er ren virkelighet. Gud er med andre ord bare verden slik den er. Gud er selve naturen. Universet er den eneste manifestasjonen vi har av Gud.

Dette er selvsagt en definisjon av religion som mange er uenige i, men hva om vi forsøker å ta den som et utgangspunkt og ser hvor den leder hen? Eagleton kunne med fordel ha tatt et steg videre og sagt at vi ved å forske på naturen tilegner oss kunnskap om Gud. Dette hadde vært i tråd med de uttalte intensjonene til Francis Bacon, for eksempel – mannen bak den hypotetisk-deduktive metode. Videre må en slik innhenting av kunnskap om Gud/naturen nødvendigvis benytte den samme metodikken som vi bruker ellers når vi leter etter svar: Vitenskap. Gjennom forskning, årsakssammenheng og etterprøvbarhet lærer vi naturen å kjenne. Dawkins er vitenskapsmann og hans bok handler om å erkjenne verdien av vitenskap i motsetning til overtro.

Betyr dette at Eagleton mener at Dawkins faktisk har helt rett?

Stopp en halv! Dette er absolutt ikke hva Eagleton mener. Eagleton sier på den ene siden at Gud er virkelighet, men på den andre siden mener han også at Gud et det som vi ikke kan vite. Gud er alt vi vet pluss “transcendens”. Gud er det synlige, men også det usynlige. Vi kan altså likevel ikke tilegne oss kunnskap om Gud gjennom vitenskap. Eagleton hevder at “Jesus var åpenbaringen av Gud som en venn og elsker, ikke en dommer.” Eagleton forteller oss med andre ord at han kjenner Guds natur. Gud vil rett og slett bare at vi elsker han. Det som ikke vitenskapen kan gi svar på, kan vi spørre Eagleton om.

Det er praktisk.

Da jeg jobbet med to tekster om Ahmadinejads reise til USA, oppdaget jeg flere liknende forsøk på å forene tro og vitenskap. Den iranske presidenten holdt en tale ved Columbia University hvor han gjorde sitt ytterste for å slå an en forsonende tone mellom prestediktaturet som han representerte og den kunnskapstørsten som de unge studentene i salen (angivelig) har. Ahmadinejad sa at vitenskap ikke bare handler om hva vi kan fastslå gjennom forskning, men også det vi ikke vet – “all skjult virkelighet.” En av de største urettene som menneskeheten hadde gjort mot vitenskapen var å “begrense den til forskningsfunn gjennom eksperimenter,” mente han. For å finne svar må vi enkelt og greit vende oss mot de hellige profetene som lærer oss om “den rene ånds virkelighet og den gode atferds virkelighet”:

“Den fysiske tilblivelsen av universet er bare én av fortellingene om verdens skapelse … Gud kjenner til all virkelighet. Alle vitenskapsmenn er elsket av Gud. Jeg håper en dag at disse vitenskapsmennene og forskerne vil styre verden og Gud selv vil ankomme med Moses og Kristus og Muhammed for å sammen herske over verden og føre oss nærmere rettferdighet.”

Even Gran oppsummerte sakens kjerne i et innlegg i Morgenbladet. Hans resonnement gjaldt Eagleton, men kan like gjerne anvendes overfor Ahmadinejad:

“Uten uavhengige argumenter for Guds eksistens blir teologiske diskusjoner om hans natur, hans hensikter, hans immanens, at Gud ’bare ønsker å få elske oss’ [slik Eagleton skriver] bare en irrelevant haug med ord. Vitenskap om noe som ikke finnes og som derfor ikke kan undersøkes er meningsløst. Hvis religionen er sann bør den kunne empirisk sannsynliggjøres, for ellers har vi ingen mulighet til å vite om den er sann. Filosofisk logikk kan ikke bevise et faktum uten empiri. Hvis religionen sannsynliggjøres empirisk er den et faktum som andre fakta, hvis ikke er religiøs tro bare en dårlig unnskyldning for å holde fast på en ide som er feil eller som man ikke kan vite om er riktig.”

Videre lesning: Morgenbladet og karikaturstriden. Se min samleside om religion.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

Homovolden viser hvor langt enkelte er villige til å gå i religionens navn. Vi trenger en offensiv mot den privilegerte posisjonen som religionene har oppnådd i dagens samfunn.

I september ble det kjent at norske myndigheter gir økonomisk støtte til 118 koranskoler i Pakistan. Da prosjektet - på i alt 150 millioner kroner - ble kjent, krevde Venstres parlamentariske leder Trine Skei Grande en stans i støtten. Hun spurte hvordan vi kunne vite om ikke pengene gikk til fundamentalistiske grupper. Utenriksdepartementets prosjekt vakte oppsikt, men slik økonomisk støtte gis også til religiøse grupper i Norge. For eksempel driver Central Jamaat-moskeen på Grønland sin egen koranskole. Tre timer, fire dager i uken etter vanlig skoletid, har barna koranskole. I fjor mottok moskeen 1,3 millioner kroner i statsstøtte.

Den nylig offentliggjorte rapporten til Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, Nova, viste at mobbing og vold mot homofile/bifile er blitt et betydelig samfunnsproblem som må adresseres over en stor skala. Det må rettes fokus på alle holdningsskapende miljøer som er med på det som i praksis oppleves som en forfølgelseskampanje. Religionene har et betydelig ansvar for den hets av homofile som er blitt gjengs i samfunnet. De monoteistiske religionene hevder at Gud har nedfelt morallover som alle i samfunnet burde rette seg etter. Hvis man ikke følger påbudene, trues det med utstøtelse, forbannelser og helvetesild. Religionene har et ansvar for fordommene mot homofile og bifile, og ved å støtte religiøse trossamfunn er staten med på å skape aksept for slike holdninger.

En venn av meg fikk oppleve litt religiøst inspirert homohat i en gate på Tøyen. Han hadde vært ute med sin mannlige date. De slo følge på vei hjem, og da de skulle si farvel, ga de hverandre et kyss. Ut fra mørket kom det løpende en mann. Han viftet med hendene. «Hva er det dere holder på med? Er dere klar over at det bor muslimske familier her? Hva om de hadde tittet ut av vinduene og sett to menn kysse? Dere er svin, griser! To menn skal ikke gjøre sånt!» Min venn og hans kompanjong så forfjamset på mannen. De forsøkte å svare med at de bodde der de også, og hvilken rett hadde han til å komme løpende opp til dem med knyttnevene sine? Mannen snudde ryggen til for å gå, men så vendte han brått om og kom tilbake til dem: «Dere skal være glad for at det ikke er ramadan! Da vet jeg ikke hva jeg kunne ha gjort med dere!» Deretter gikk han sin vei.

Koranen forteller visstnok at det skal «regne steiner» over de homofile (7:80-84 og 26:159-175). De kristne har heller ikke så mye å være stolte av når det gjelder måten kirken har forholdt seg til kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn. I nyhetene leser vi med jevne mellomrom om kristne predikanter som tilbyr kurs for å «helbrede» homofili. Det nye testamente er i seg selv dyster lesning. Paulus skrev at de homofile var stengt ute fra Guds rike. I brevet til de kristne i Roma skrev Paulus at homoseksualitet var en straff som Gud påla de som ikke var villige til å underkaste seg Gud. Å bli tiltrukket av en person av det samme kjønn var en skammelig lyst, mente Paulus. Det gamle testamente er enda verre: Gud krever at homofile skal straffes med døden (3. Mos. 20:13).

I fjor var det flere tilfeller av hatvold mot homofile menn i Oslo. Fordommer mot homofile finner man i alle lag av befolkningen, men i disse konkrete episodene var gjerningsmennene innvandrerungdom. Dette utløste en debatt. I Aftenposten ble muslimske lederes ansvar for homohat holdninger diskutert. En kjønnsforsker forsøkte å forklare hva som kunne få innvandrergutter til å ty til vold (Klassekampen 4.9.6). Forskeren mente at vold mot homofile ikke bare skyldtes islam, men norske holdninger. Ettersom det norske samfunnet er såpass tolerant, blir det heteroseksuelle rommet for pakistansknorsk mannlighet innskrenket, påsto han. For enkelte muslimer kan det derfor oppleves som nødvendig å stadfeste heteroseksualiteten gjennom vold. Men hvem er det som har fortalt disse ungdommene at homofili er galt?

Har guttene kommet frem til disse overbevisningene på egen hånd, eller er det noen som har plantet ideene i hodene deres? Forskjellen er ikke uvesentlig. En hissigpropp som sjangler gatelangs og truer tilfeldige forbipasserende hører hjemme på akuttpsykiatrisk mottak på sykehus. Noe annet er det dersom unge menn blir banket opp bare fordi de er sammen, eller dersom en gjeng omringer en kvinnelig islamkritiker, sparker henne og roper «Gud er stor». Da blir man nødt til å spørre: Hvem er denne Gud-figuren de hyler sånn om? På samme vis har min venn fått et litt dårlig inntrykk av ramadan etter sitt møte med den religiøse fanatikeren på Tøyen.

Religionene har overlevd som ideologier med enkle svar på hvordan alt henger sammen. De tilbyr rigide moralregler for de troende, slik at man slipper å gruble over meningen med alt. Islam og kristendom har i tillegg usedvanlig enkle opptakskrav: Medlemskap får du innvilget på dagen ved å underkaste deg Gud. Etnisk bakgrunn, hudfarge eller klasse spiller ingen rolle. Tyskeren Fritz Gelowicz sto bak terrorplanene som nylig ble avdekket i Baden-Württemberg. Han hadde blitt forført av en gruppe radikale islamister. Her i Norge er det mange som har valgt å bli muslimer. På samme vis som totalitære ideologier lokket til seg unge mennesker i forrige århundre, kan religion virke forlokkende i dag.

På den andre siden finner man også mange muslimer som skifter tro, eller som tar fullstendig avstand fra all religion. De få personene jeg kjenner med muslimsk bakgrunn har ikke fordommer mot homofile. Ingen av dem hadde sendt sine barn på en koranskole heller. I sommer var jeg på bryllupsfesten til en muslimsk jente som sammen med familien flyktet til Norge som barn. Hun giftet seg med en norsk gutt. De hadde forelsket seg på arbeidsplassen. Jeg tviler på at deres fremtidige barn kommer til å patruljere gatene på Tøyen og true menn som kysser hverandre god natt.

Religion er ideologi og må utsettes for kritikk på lik linje med andre, absolutte tankesystemer. Vi må ta holdningene som religionene innprenter i mennesker ytterst alvorlig. Selvsagt sikrer ytringsfriheten at alle og enhver kan gå rundt og forfekte hysteriske forestillinger om guddommelig forrang, synd, engler, profeter, mirakler, helvete og skjærsild. Spørsmålet er imidlertid hvordan staten - som vårt felles instrument for politikk - forholder seg til religiøse ideologier.

Støtten til koranskolene i Pakistan viser at staten i dag har en komplett prinsippløs tilnærming til spørsmålet. I Norge har man utrolig nok grunnlovsfestet at man skal ha en kristen statskirke. Mens politikerne aldri i verden hadde gitt økonomisk støtte til nynazistiske eller rasistiske grupperinger, punger det offentlige ut flere millioner kroner hvert år for å finansiere kirken og alle andre trossamfunn også. I tillegg ønsker politikerne å legge føringer for sin støtte, noe som skaper en sammenblanding mellom stat og religion som er absurd. Det burde være uinteressant for politikerne å jobbe for en liberalisering eller oppmykning av gudstro, enn så lenge det ikke finnes bevis for de overnaturlige påstandene som religionene fremmer.

Religion kan åpenbart ha en skadelig innflytelse. Det ser vi blant annet gjennom episodene med vold mot homofile og religionskritikere. Selv om vi har ytringsfrihet i Norge, betyr det ikke at politikerne er nødt til å gi penger til trossamfunn. Vi trenger en offensiv mot den privilegerte posisjonen som religionene har oppnådd i dagens samfunn. Vi må sikre oss at staten er ett hundre prosent sekulær. Trossamfunn bør finansieres av medlemmenes selv, ikke av det offentlige.

En versjon av teksten stod i Bergens Tidende 11.10.2007. Tegn et abonnement på BT her. Se også min samleside om religion.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

Noe av det mest nedslående i politikken er skaren av ambisiøse karrierejegere som er ute av stand til å tenke selv. For de genuine politisk interesserte som faktisk er nødt til å lide seg gjennom time etter time – møte etter møte – sammen med disse værhanene, er politikk det nærmeste man kan komme en fulltidsjobb som støttekontakt for kroniske narsissister.

Mange politikere løfter aldri en bok som gir de noe som enkeltmennesker. Deres sosiale liv sammenfaller med deres politiske liv. Derfor risikerer de å bli fanget i spillet. Det blir avgjørende for de å holde på sine verv. De har sjelden et liv utenfor politikken som de kan falle tilbake på. De pålegger seg selv et større press for å forbli ved makten: Politiske standpunkter må justeres for å blidgjøre flertallet, noe som dessverre kan gå ut over integriteten.

I et demokrati er det avgjørende å ha reflekterte personer som stiller til valg. Det holder ikke å ha gode rådgivere og byråkrater med høy utdanning og faglig ballast dersom politikeren mangler dømmekraft. Som de fleste avisredaktører vet er det kun en håndfull politikere som faktisk er i stand til å lese og skrive. (I Norge er det kanskje bare Inge Lønning, Thorbjørn Jagland og Jonas Gahr Støre som formulerer vettige kronikker på egen hånd.) For all del. Vi får de politikerne vi fortjener.

Plagiering
Det kan hende Storbritannias statsminister Gordon Brown er flink med tall. Men med ord blir det bare krøll. På landsmøtet til Labour i september skulle Brown holde sitt livs viktigste tale. For første gang som statsminister skulle han legge frem sine visjoner for Storbritannia. Han skulle presentere seg selv for folket. Han endte opp med å holde en smakløs, nasjonalsjåvinistisk tale komplett blottet for nytenkning. Nå har avisen The Times avslørt at store deler av Browns tale er hentet fra tidligere taler til Bill Clinton, Al Gore, Ted Kennedy og John Kerry. Plagieringen skyldes at Brown benyttet den amerikanske talerskriveren Robert Shrum, samme mann som jobbet for de nevnte Demokratene.

Browns tale var fylt opp av sentimentalt hylkeri av en karakter som vi må tilbake til Bill Clinton får å se maken til. Han henviste til sin mor og far, til verdiene som familien hadde innprentet i han (familieverdier, viktigheten av hardt arbeid, å være pliktoppfyllende og alltid forsøke å gjøre det rette), påtatt ydmyket (enkelte hevder at jeg er for seriøs, og at jeg jobber for hardt), pompøse besvergelser (jeg lover dere her i kveld at jeg skal jobbe for dere hver eneste dag og at jeg aldri kommer til å svikte dere), forsøk på å vise storsinnet inkludering (i dette århundret har vi ikke råd til å kaste bort noens talent), og billige, psykologiske ”trigger-formuleringer” (la oss slå fast følgende). Alle disse elementene finner man i de andre talene som Shrum har vært involvert i.

Sjåvinisme
Men én del av talen hadde i alle fall Gordon Browns personlige signatur, nemlig forsøket på å rette en utstrakt hånd til britiske nasjonalsjåvinister. Brown snakket om hvor viktig det var å være stolt av sin britiskhet. Han vektla verdien av at "britiske arbeidere skulle få britiske jobber". Vårt nasjons stolthet er "våre britiske soldater". Utlendinger som begår lovbrudd må umiddelbart deporteres, sa han.

Da Brown var finansminister under statsminister Tony Blair, kom han for øvrig flere ganger med tilgjorte innspill for å styrke den mystiske briskheten. Han truet også med ny folkeavstemning om britisk medlemskap i Den europeiske union hver gang europeerne forsøkte å gjøre samarbeidet mer forpliktende og overnasjonalt. Brown er tydeligvis glad i ordet "britisk" – han liker helst å uttale det med en litt skummel mine. Hele 27 ganger brukte han ordet i talen til Labour-landsmøtet.

Gordon Brown utstråler mindreverdighetskomplekser. Det vitner om manglende dømmekraft at Brown fant det for godt å bruke den udugelige taleskriveren Robert Shrum. Trodde Brown virkelig ikke at plagieringen av Clinton, Gore og Kerry kom til å bli oppdaget? Hvor dum går det an å bli? Hva vil egentlig Brown med sitt virke som politiker?

Spørsmålet forblir ubesvart.

Epilog: Det var med en viss uro at jeg i forbindelse med denne teksten kontrollsjekket alle talene til Jens Stoltenberg fra år 2000 og frem til i dag. Arbeiderpartiet er antakelig det norske partiet som står meg nærmest, og jeg forventet å oppdage de samme populistiske knepene som hos Gordon Brown. Heldigvis fant jeg ikke så mange. I talen fra landsmøtet i 2002 kom riktignok Stoltenberg med noen unødvendige besvergelser om å "hver dag dette året kjempe for" det ene og det andre, noe Brown også gjorde. Men ellers var det mye bra.

Talene til Stoltenberg formildet en overraskende positiv innstilling til internasjonalisering, noe som ikke er selvsagt gitt det politiske klima som råder i dag. Den viktigste talen holdt Stoltenberg kanskje som partileder foran stortingsvalget i 2005. Denne talen til Ap-landsmøtet var god, og personlig likte jeg formuleringene om privatskoler og sosial ulikhet. (I denne talen benyttet for øvrig Stoltenberg ordet "norsk" ved kun to anledninger.)

Og selvsagt gikk jeg gjennom mine egne politiske tekster også. Jeg vil ikke påstå at jeg har lykkes med å skrive spesielt elegant eller innsiktsfullt. Jeg har i hvert fall funnet flere pinlige gjentakelser og billige triks. Så her kommer noen løfter for fremtiden. La oss slå fast følgende: Jeg skal hver dag dette året kjempe for å unngå ordene "stolt" og "modig". Når jeg verdsetter noe som en annen person har skrevet skal jeg bruke et annet adjektiv enn "glimrende". Jeg kommer aldri til å svikte dere!

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

Jeg liker å anse meg selv som en kulturradikaler, men det betyr ikke at jeg mangler fullstendig takt og tone. Hva er vel mindre elegant enn hensynsløse forretningsmenn som tråkker andre på tærne på t-banen? Det kan også være greit å huske fornavnene til de man har en samtale med. Det handler om elementær folkeskikk. Man stanser ikke noen på gaten for å spørre om tiden ved å dra tak i jakken deres. Og dersom man inviterer noen hjem bør man vise et minimum av høflighet overfor sine gjester.

En kjent teknikk for å oppnå makt over andre er å terrorisere de psykisk, for deretter å tilby de trøst og omsorg. Offeret stiller sjelden spørsmålstegn ved det faktum at frelsen kommer fra samme person som var den som påførte pinslene til å begynne med. Dette er en teknikk som blant annet benyttes av konedengere og psykopatiske ledere.

Hvordan hadde du reagert om du hadde blitt invitert hjem til meg på middag, for deretter å bli skjelt ut på det groveste? I det du tok steget over dørstokken hadde jeg langet ut en tirade for å bryte deg ned psykisk. Jeg hadde kalt deg for udugelig og ondskapsfull. Jeg hadde påpekt hvordan hele ditt vesen er gjennområttent, at du er en skitten løgner som egentlig ikke fortjener det minste respekt. Men så har det seg likevel slik at jeg har et eksepsjonelt stort hjerte. På tross av din ynkelige natur skal jeg vise nåde. Jeg skjenker deg respekt og gir deg muligheten til å vinne tilbake litt verdighet ved at du følger mine befalinger.

Dette hadde i sannhet vært en lite sivilisert måte å ønske noen velkommen på. Men slik er det å ta steget innenfor Guds hus, Den Norske Kirke. Etter å ha satt deg ned på benken, blir du bedt om å stemme i syndsbekjennelsen, som lyder slik:

"Hellige Gud, Himmelske Far. Se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld, ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske deg alene."

Gjennom syndsbekjennelsen stempler Kirken deg som full av skavanker. Deretter tilbyr Kirken nåden. I følge kristendommen sendte Gud sin sønn til jorden for å pine han til døde, som sonoffer for dine synder, hvorpå Jesus stod opp fra de døde, fløy opp til himmelen som en supermann, og derfor burde du skamme deg over deg selv og elske Gud.

Jeg liker ikke å være gjest i Guds hus og bli fortalt at jeg er en synder, at jeg kjenner lysten til det onde i mitt hjerte og at jeg har krenket Gud. Det er råttent gjort. Hva skal jeg be om tilgivelse for? Syndsbekjennelsen minner om en form for utpressing. Det finnes ikke noe vakkert i konseptet, ikke en gang som poesi.

Til og med Kirken selv har innsett at det er problematiske sider ved syndsbekjennelsen. Det pågår nå en prosess internt for å få den fjernet. Sokneprest Geir Hansen har skrevet et notat som drøfter syndsbekjennelsen. Han spør hvordan kirken skal kunne etablere en annen tilbedelsespraksis – hvordan man skal kunne legge opp til en gudstjeneste som fungerer bedre "etter intensjonen." Dette er kanskje et dilemma for de kristne, men det er uinteressant for meg.

Jeg har ingen interesse av forsøkene på å myke opp religiøs ideologi. Om det er en eldre hetero mann eller en lesbisk kvinne som står på prekestolen spiller heller ingen rolle for meg: Budskapet til kristendommen er det samme.

Prestene hevder at de vet at Gud eksisterer. De hevder at han skapte universet, at Gud har sendt sin sønn til jorden for å dø, og at våre synder skal tilgis og vi skal skjenkes evig liv ved å akseptere Jesus som vår frelser. Disse påstandene er det selvsagt ikke noe hold i.

Det hadde vært et interessant eksperiment å starte en gudstjeneste med en bekjennelse av en litt annen karakter:

"Jeg vet ikke om Gud eksisterer. Jeg vet ikke om Gud skapte jorden og om Han har skapt deg og meg. Jeg vet heller ikke om Gud har muligheten til å gripe inn i livet her på jorden ved hjelp av ekstraordinære virkemidler som mirakler, profeter eller gjennom å svare på våre bønner."

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

Diktaturer oppfører seg grunnleggende annerledes enn demokratiske stater. Regimene er gjennomsyret av løgn. Tyranniske stater bedriver undergravende virksomhet, de utvikler skjulte agendaer og gjør sitt ytterste for å mørklegge det som finner sted innenfor landets grenser.

For å forstå diktaturers natur er det nødvendig å studere ideologien som ligger bak. Idésystemet som et diktatur bygger på må kunne rettferdiggjøre at makten er samlet på noen få hender – til alles beste, som det hevdes. Sannhet blir også sentralisert, ellers hadde systemet blitt satt under kritikk. Både makt og sannhet må kunne monopoliseres. Forfatteren Milan Kundera skrev en gang at de skarpeste hjernene i Østblokken alltid endte opp i partiets avdeling for ideologi: Det krevdes en enorm intellektuell anstrengelse for berettige et så råttent styresett som kommunismen var. Moskvakorrespondenten for Financial Times, David Satter, vitnet om sitt syn på det kommunistiske systemet i Sovjetunionen foran den amerikanske kongressen i 1983. Han sa følgende: “Det var kommunismens falske ideologi som gjorde systemet avhengig av å skape illusjoner.”

Prestediktaturet i Iran lyver. Vanlige mennesker holdes nede av frykt. Iran støtter terrorister i Palestina, Libanon og Irak. Prestene drømmer om å utslette Israel. Iranske kvinnene blir sett på som annenrangs borgere: I rettssaker teller vitnesbyrdet til en kvinne halvparten av det en manns utsagn gjør. Dersom en bok provoserer ayatollaene, utsteder herskerne en skuddpremie på forfatteren og hans forleggere. Irans ledere mener at Holocaust er en myte. Presidenten i Iran, Mahmoud Ahmadinejad, skrev i sitt åpne brev til president George W. Bush at han trodde amerikansk etterretning var innblandet i 11. septemberangrepet. Og hvem står bak Lars Vilks karikaturtegninger av Muhammed? Sionistene, sier Ahmadinejad.

Under den iranske presidentens opphold i New York hadde han en videokonferanse med amerikanske journalister som satt samlet i National Press Club i Washington D.C. På hvert eneste spørsmål snodde Ahmadinejad seg unna sannheten. Han siterte Koran-vers og snakket om menneskehetens “guddommelige sjel.” På et spørsmål om Irans anrikningsprogram for uran, svarte han med å belære journalistene med poetiske utsagn, som for eksempel: “Familien er kilden til kjærlighet og skjønnhet.” Hva slags svar er det?

Da han ble presset med spørsmål om de iranske journalistene som fikk dødsstraff for å ha fornærmet Gud, svarte han at det hadde han ikke hørt noe om. “Hvilke journalister?” spurte han. Den amerikanske utspørreren nevnte navnene til Adnan Hassanpour og Hiva Boutimar, begge hadde blitt dømt til døden 16. juni i år. Ahmadinejad sa: “Jeg kjenner ikke disse navnene. Dere trenger å rense informasjonskanalene deres.”

Amnesty International og Human Rights Watch publiserer en jevn strøm av nedslående rapporter om undertrykkingen av iranerne. Det har blitt rettet fokus på kvinnesaksforkjempere som har blitt torturert. De amerikanske journalistene i National Press Club spurte Ahmadinejad hvorfor det iranske regimet så seg nødt til å banke opp kvinnelige politiske fanger. Ahmadinejad svarte at dette var nytt for han. Rapportene til Amnesty International var tydeligvis bare noe pressen hadde forvrengt: “Jeg synes de som fremmer slike påstander burde søke sannheten, og så å si utlede hva som er rett.”

Det er nettopp gjennom slike bortforklaringer at man avslører en lystløgner. Om du hadde spurt Ahmadinejad hvor mye klokka var, hadde du antakelig – etter mye om og men – fått et svar som garantert var upresist, alt ettersom han hadde noe å tjene på de fem minuttene han trakk fra eller la til. Eller kanskje han bare hadde sagt: “Hvorfor spør du? Tiden tilhører Gud.”

I sin tale ved Columbia University kom Ahmadinejad i hvert fall med ett utsagn som nesten var sant: Det finnes ikke homoseksuelle i Iran, sa han. Prestediktaturet er faktisk på god vei til å utrydde homofili. De henretter jo homser. I tillegg driver regimet i det stille et utstrakt program for å få homoseksuelle til å skifte kjønn. Arbeidet med å få homofile til å endre kjønn ble tillatt ved en fatwa fra ayatolla Khomeini. Den iranske staten finansierer hormonterapi. De som aksepterer å gjennomgå kjønnsskifteoperasjon blir tilbudt tilsvarende 25.000 kroner i støtte.

Under sin tale kom Ahmadinejad også med en hyllest til vitenskap. Men han har naturligvis sin personlige definisjon av hva vitenskap er. Vitenskap er ikke bare det vi kan fastslå gjennom forskning, men “all skjult virkelighet,” dvs alt det vi ikke vet også. En av de største urettene som blir begått mot vitenskapen er å “begrense den til forskningsfunn gjennom eksperimenter,” sa han.

Ja vel, så hvordan skal vi tilegne oss kunnskap om alt det som ikke kan bevises, men som likevel er sant? Jo, gjennom de hellige profetene, selvsagt. Profetene lærer oss om “den rene ånds virkelighet og den gode atferds virkelighet,” sa Ahmadinejad.

Godt forsøk. For å lære om den andre, “skjulte” siden av vitenskap må vi altså vende oss mot religion. Prestene forteller oss at Gud skapte verden. De sier at Gud sendte en budbringer til jorden med et budskap til menneskeheten om hvordan vi bør leve livene våre. Profeten ba oss underkaste oss Gud. Og hvordan skal vi finne ut av hva Guds vilje er? Ved å spørre prestene.

Ønsker prestene å utslette Israel? Det var Ayatolla Khomeini som formulerte dogmet om at Israel må tilintetgjøres: "Israel har erklært krig mot islamske land, og ødeleggelsen av Israel er en plikt for alle islamske stater og nasjoner." Den offisielle oversettelsen (fra persisk til engelsk) av Khomeinis oppfordring til krig mot Israel lyder slik:

"Israel has declared armed struggle against Islamic countries and its destruction is a must for all governments and nations of Islam" (Institute for Imam Khomeini, Qom, Iran).

President Ahmadinejad har gjentatte ganger henvist til denne ”religiøse plikten”, for eksempel i en tale i oktober 2005. Han mente de israelsk-palestinske forhandlingene om tilbaketrekning i fra Gaza var et svik, og sa at dersom vi "kommer oss igjennom denne perioden, vil målet om å fjerne okkupasjonsregimet være innen rekkevidde og lett oppnåelig."

Flere tekster om Iran finner du her.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink