contexploration

"I Iran er det slik at hvis en mann tar på deg er du nødt til å slå til han. Hvis noen beføler meg, slår jeg vedkommende i trynet. Så enkelt er det. Det skjedde på Métro, da jeg først kom til Frankrike. Jeg slo til karen. Hele vognen gispet, som om jeg var gal. Det var han som begynte. Jeg vil ikke påstå at jeg er en feminist. Hvis en kvinne hadde befølt meg hadde jeg slått til henne også."

"Jeg tror folk hater sigaretter på grunn av sex. Jeg tar sigaretten i munnen. Jeg inhalerer røyken. Det gir meg nytelse. Det minner om noe."

"Jeg er ikke sikker på om det er umulig for meg å returnere til Iran. Men sett at jeg ble fortalt: ’Om du kommer til Iran, henretter vi deg!’ Noen hadde kanskje sett på det som en slags plikt – å dø for prinsippene dine. Men hvis det å dø for saken faktisk hadde funket, ville verden allerede ha vært et paradis, tatt i betraktning de millioner av mennesker som har ofret seg for sin ideologi. Jeg vil selvsagt ofre meg for mine overbevisninger – men svært, svært sakte."

"Overalt snakker folk om trygghet. Men det som holder mennesker i live er nytelse, ikke trygghet."

"Vestlige kvinner drar ikke nytte av sin fulle frihet som følge av mytene om kvinnelig skjønnhet, frykten for å bli gammel og stygg. Dette er Vestens 'slør'."

"Mesteparten av tiden er jeg en komplett misantrop. Jeg tror kanskje det er bedre at vi slutter å formere oss. Jeg har ikke nok tro på livet."

"Jeg hater flyplasser. Å si 'hadet' er det verste for meg. Farvel betyr at man kanskje aldri ser hverandre igjen. Selv når det gjelder noen jeg bare har snakket med i noen timer er det vanskelig å si 'hadet'. Jeg liker uttrykket ’for alltid’ - - det er bedre. Vi skal være sammen for alltid. Vi ses – for alltid."

"Det jeg liker med pariserne er måten de reagerer på alt. Hvis myndighetene gjør én ting galt, har du ti tusen mennesker i gatene. En gang i blant kan du ikke ta offentlig transport, hele infrastrukturen bryter sammen. Noen ganger er strømmen borte, men likevel, de lever et form for sammenvevd liv som er veldig viktig."

"I 1950-åra kunne alle iranske jenter lese. 75 prosent av dem ønsket å studere ved Yale, men samtidig finne seg en mann og få tre unger. Nå kan man si at situasjonen har utviklet seg til det verre for dem, men det gjelder ikke bare for kvinner i Iran. I vår tid er kvinner redusert til kjøtt; vi er et par bryster som brukes til å selge biler. I Vesten selger vi dem nakne. I Østen dekker vi dem helt til. Og det blir ikke bedre når vi blir eldre. Vi blir usynlige når vi ikke lenger kan føde barn. Sex er tabu, fordi det da utelukkende skjer for nytelsens skyld. Slik blir vi satt ut av spill."

"Min medregissør [av "Persepolis"] Vincent Parronaud og jeg har jobbet i tre år med dette prosjektet. Vi startet fra et nullpunkt og har slitt og lært mye underveis. Det kan bli flere filmer, men kanskje ikke tegnefilmer. Det som har gjort prosessen mulig å holde ut har vært vår felles sans for humor, vår forkjærlighet for kitsj og alt som er grotesk. All politisk korrekthet har vært lagt på hylla til fordel for en generell kulturell toleranse. Slik har vi kunnet leke med denne historien. Jeg tror nemlig ikke på ideologier. Jeg er individualist, som alle iranere i bunn og grunn er. Det er derfor Iran har et så elendig fotball-landslag."

Intervjuet av Robert Chalmers, Natasha Walter, Dave Weich og Annie Tully.