Det er for tidlig å ta av seg den røde genseren
Se for deg følgende situasjon: En gruppe banditter i Sogn og Fjordane skaffer seg tunge våpen og tar makta i et bygdesamfunn. De inngjærer bygda og gjør befolkningen til sine slaver. De nekter folk å reise ut og bryter kontakten med omverdenen. All aktivitet i bygda blir strengt overvåket. Lederne av gangsterveldet beriker seg selv, men sørger for at folket kun får det absolutt nødvendigste. Etter hvert fengsler bandittene alle opposisjonelle. Dersom noen våger å demonstrere, skyter de bare inn i folkemengden med maskingevær. Dette kan de gjøre i trygg forvissning om at omverdenen ikke ville løfte en finger. Eller?
Om noe slikt hadde skjedd i Norge, hadde det selvsagt aldri blitt akseptert. Mediene hadde kjapt fått øynene opp for ulmende paramilitær organisering på Vestlandet. Politiet hadde stoppet alle våpenleveranser til bakmennene. Om noen faktisk hadde hatt planer om å ta kontrollen over en hel bygd, hadde Beredskapstroppen på nådeløst vis stoppet bandittene. Gjerningsmennene hadde blitt arrester og stilt for retten. De hadde mottatt harde straffer – i full offentlighet – slik at alle kunne se hvordan vi behandler fascister i dette landet.
Selv på europeisk plan ser man sakte ut til å lære av historien. På nittitallet gikk Jugoslavia i oppløsning. Det ble begått folkemord mot muslimske bosniere i Srebrenica. Til slutt fikk de europeiske statene summet seg. Med USA i ryggen kunne Nato sette en stopper for Slobodan Miloševićs stor-serbiske imperialisme. (Den kompromissløse Richard Holbrooke skal ha mye av æren.) Da Serbia på ny satte i gang en kampanje av etnisk rensning i Kosovo i 1999, var Nato fremme og stanset Milošević igjen: Denne gangen benyttet man også bombeangrep mot strategiske mål langt inne i den serbiske hovedstaden. I tillegg støttet Europa den politiske opposisjonen i Serbia økonomisk og politisk. Milošević tapte makten.
Håpet er at vi i dag ikke ville ha tillatt en europeisk stat å havne i hendene på et bandittregime. Men hvorfor tolererer vi det som nå skjer i Burma, når vi aldri hadde tillatt at det samme hadde skjedd i Europa eller i Norge?
De forente diplomater
Mye av skylden for at verden i dag har sine enklaver av despoti skyldes verdenssamfunnets handlingslammelse. FN er som kjent sammensatt av karrierediplomater. FN er en organisasjon uten én eneste folkevalgt. Organisasjonen Freedom House anslår at kun 48% av medlemstatene i FN er demokratiske rettstater (89 av 192 land). Det overordnede dogmet til FN ser ut til å være respekt for nasjonal suverenitet, uavhengig av om man har å gjøre med en stat som er et diktatur eller et demokrati. Når skal FN rydde opp i sin egen organisasjonsstruktur og stille sterkere krav til sine medlemsstater?
Den tidligere generalsekretæren i FN, Kofi Annan, var ute av stand til å samle verdensorganisasjonen for å gjøre slutt på diktatur og undertrykkelse i sin periode som generalsekretær. NATO måtte gå til aksjon mot Milosevic i Kosovo i 1999 uten Sikkerhetsrådets godkjenning. USA og Storbritannia gikk også til aksjon mot Saddam Hussein i 2003 uten FN-godkjenning. Det å ta affære mot disse despotene uten FN-resolusjon var ”i strid med folkeretten,” mente Kofi Annan. Irakerne hadde det bedre under Saddam, sa han til BBC. Det var også mange i FN som hadde det bedre under Saddam. Den ansvarlige for Olje mot mat-programmet i FN, Benon Sevan, mottok bestikkelser på over $ 160.000 fra Irak.
Heldigvis har både Kosovo og Irak blitt kvitt sine diktatorer. Om enn situasjonen fortsatt er ustabil, kan folket nå bestemme sin egen fremtid gjennom frie valg. Men dette skjedde altså på tross av FN, ikke på grunn av FN.
Folkeretten
Det har blitt holdt solidaritetsaksjoner til støtte for de 54 millioner av burmesere som blir holdt nede av det brutale diktaturet i landet. Det er vel og bra, men er det noe vi har lært av de siste års hendelser, er det at tyrannene sjelden gir fra seg makten som følge av omverdenens resolusjoner. Vi kan protestere så mye vi vil. Diktatorene ser ikke ut til å skjelve av frykt for neste fakkeltog. Så lenge det ikke mobiliseres for en storstilt politisk aksjon rettet direkte mot militærjuntaen vil vi måtte gå i røde klær i flere år til før burmeserne får nyte godt av demokrati.
Om ikke bøllene lytter til det vi sier, hvordan skal vi stanse de? Jeg har en følelse av at jeg vet hva som er årsaken til at noen av generalene i Burma nå begynner å få kalde føtter. Kanskje de husker fjernsynsbildene av Slobodan Milošević i det han blir ført inn i glassburet sitt ved krigsforbryterdomstolen i Haag? Husker de bildene av Saddam Hussein, da han ble fanget utenfor Tikrit?
Lenker: Norman Geras, initiativtaker til Euston manifesto, skriver om militær intervensjon i teksten Deficits of International Law. Et mp3-lydopptak av Geras sitt innlegg på Euston Manifesto-konferansen i mai kan du høre her. Du kan lese en artikkel om tilblivelsen av FNs menneskerettighetserklæring (1948) i det siste nummeret av Fri Tanke, PDF. Michael Ignatieff skrev om det samme emnet i New York Review i 1999: Human Rights: The Midlife Crisis.
