contexploration

Last year, during the first Muhammad cartoons controversy, the Islamists staged an organized assault on the economies and interests of Denmark and Norway. Danish and Norwegian embassies in Iran, Syria and Lebanon were fire-bombed. Death threats were issued against the Danish artists who made the drawings and to the editors who published them. In Norway, the editor of the Christian weekly Magazinet had to live under round-the-clock police protection. Crowds armed with rocket-propelled grenades and automatic weapons attacked the base of Norwegian peacekeeping soldiers in Afghanistan. Consumer boycotts were organised in a series of Middle East countries. In Pakistan, offices of Danish and Norwegian businesses were vandalized. The day of the destruction of the Danish embassy in Beirut, the Secretary General of Hezbollah, Sayyed Hassan Nasrallah, specified the mission of the Islamists as such:

“If a Muslim had executed the Fatwa against Salman Rushdie [who wrote the novel Satanic Verses] then none of those insolent people would have dared to debase Prophet Mohammed - not in Denmark, neither in Norway nor France ... If we now forgive, as we did after Salman Rushdie wrote the Satanic Verses, God only knows what they will do later.”

The strategy behind the attacks was clear: To intimidate and – if possible – kill Danish and Norwegian citizens associated with the publication of the cartoons. In the heat of the crisis, the Danish and Norwegian governments were under a certain amount of pressure. From countries like the UK and the US there was not much support to gain. (No major American or British newspaper would reprint the drawings.) In the end of February 2006, the riots against the cartoons had left over 70 people dead worldwide: Bearing in mind the ability of Islamic fanatics to issue death threats and carry out assassinations, as with the attempt on the life of Norwegian publisher William Nygaard during the Rushdie-affair, combined with the general climate of suspicion between Muslims and the majority population in Denmark and Norway, there was a sense that the crisis was getting out of hand.

In the midst of this calamity, in February 2006, the Swedish nationalist party Sverigedemokraterna published the cartoons on their website. The Muhammad cartoons had not been published in Sweden before. There was a genuine fear that Sweden would also become a target for Islamist boycott actions – and possibly terrorism. Sweden, a country that has a history of neutrality – not partaking in the second world war and standing outside Nato (and even gaining the praise of Osama bin Laden in one of the al-Qaeda-leader’s rantings) – was not thrilled by the prospect of being included in what the Islamists consider to be a “Judeo-Christian Crusade against Islam.” The Swedish foreign minister, Laila Freialds, came up with a plan.

The Swedish Foreign Ministry and a representative of the security police (SÄPO) made phone calls to Sverigedemokraterna’s Internet hosting company Levonline and urged them to close down the party's web site. The message that was put across in these conversations was that the security of the employees of the webhost company “could not be guaranteed” as long as the Muhammed cartoons were accessible on Sverigedemokraterna’s site. The webhost closed the site, and a political storm followed. Eventually, Foreign Minister Laila Freivalds had to step down because of the scandal. Even though the actions of the Foreign Minister was a gross infringement of free speech, it apparently succeeded in keeping Sweden off the target list of the religious fanatics. In the weeks that followed, no specific threats were directed against the Swedes.

But in hindsight, how dismal does not that attempt to please the Islamists appear? In 2006, Foreign Minister Laila Freivalds and the security police went out of their way to act as the extended arm of religious fanatics by distributing death threats on their behalf. To no avail! Only a year later, in August 2007, a Swedish artist named Lars Vilks made some drawings of Muhammad, one of which was published in the Swedish newspaper Nerikes Allehanda. Suddenly Sweden is on al-Qaedas hit list. There is a £100.000 bounty set for the death of the artist, a reward which would be raised to £150.000 if Lars Vilks is “slaughtered like a lamb,” said the al-Qaeda audio message. The threat included a list of companies that should be boycotted in order to sabotage Sweden's economy.

On September 7, in a new, unnecessary Swedish manoeuvre to defuse tension, Prime Minister Fredrik Reinfeldt invited ambassadors from 22 Muslim countries to talks: “Let me be the first to express regret that people have now been upset or offended,” he said. But in a democracy, people can express themselves freely, and the government does not have to express an opinion on all possible statements made within its borders: Would Prime Minister Reinfeldt have invited the Swedish gay community and ex-Muslim secularists to his office in order to express regret over the publication of the Qur'an in Sweden, a book that says that gays ought to be stoned and apostates slayed? Of course not, that would have been ridiculous.

The story of Foreign Minister Laila Freivalds’ attempt to keep Sweden from the Islamist hit list, reminds me of another account from recent Scandinavian history: Leo Trotsky’s short exile in Norway from 1935-36. Stalin expelled Trotsky from the Soviet Union in 1929. Trotsky had his share of responsibility for establishing the Communist dictatorship in Russia, but as a significant critic of Stalin 1930s he was still highly regarded by many Socialists. In Norway the revolutionary and his wife were invited to live at the house of parliamentarian Konrad Knudsen, not far from Hønefoss. In August 1936, there was a break-in at the house carried out by a group led by the Norwegian National Socialist and adventurer Per Imerslund, a member of a conspiracy-obsessed party named Norges Nasjonal-Socialistiske Arbeiderparti, NNSAP. (This party was a fascist party on the left who was in opposition to Quisling’s right-wing Nasjonal Samling which later would rule as Hitler’s proxy government under the occupation.) The group suspected Trotsky of secretly planning a revolution in Norway. The break-in was an attempt to gather evidence against him.

In the run-up to the election that fall, the right-wing press launched a campaign against the Social Democratic government for granting Trotsky an entry-visa. But the visa was also criticized from the other end of the political spectrum. The Moscow trials that same fall of 1936 had resulted in wires being sent from the Soviet dictatorship to the Norwegian Communist Party in order to enforce loyalty: Trotsky’s political activities in Norway should be sabotaged. The Norwegian Communists, who had initially welcomed him, now demanded that he be thrown out of the country. The Soviet Union threatened Norwegian commerce with a boycott if Trotsky was allowed to stay. Trotsky had become a sensitive issue for the government. To calm things, Trotsky and his wife were imprisoned by Norwegian authorities. As an “interned alien,” the government even refused them to take legal action to protect their rights.

In December 1936 he was deported from Oslo on the oil tanker Ruth to Mexico. Before he was thrown out of the country, Trotsky had a meeting with the Norwegian minister of justice, Trygve Lie. The minister said it was a mistake of the government to have granted Trotsky a visa. Trotsky set upon the government for surrendering to the threats made against it:

“You are paving the road for fascism. If the workers of Spain and France don’t save you, you and your colleagues will be émigrés in a few years like your predecessors, the German Social Democrats.”

For Trygve Lie, that outburst would probably have seemed outlandish. This was 1936. Norway was a neutral country with no enemies. There was peace between the great European powers. Nevertheless, a few years later, in the spring of 1940, the Nazis had indeed invaded Norway. The Norwegian government had to flee the country by boat to England, where it remained for the duration of the Second World War.

The mistreatment of Trotsky was somehow representative of Norwegian mentality before the Second World War. During the 1930s, Norway’s conservative and social democratic governments had avoided conflict with the rising fascist forces, and it had kept sound diplomatic relations with both the Soviet Union and Great Britain. Norway had been a neutral country, like Sweden is today. After being invaded by Nazi-Germany in May 1940, however, (an occupation which Sweden to a certain extent assisted by allowing Hitler’s troops to pass through its territory) Norway joined the Allies and later Nato. As I watched the different Norwegian and Swedish responses to the threats from the Islamists during the first Muhammad cartoons controversy, I had to wonder if not the Swedes had missed out on an important lesson from history.

One might as well confront the bullies straight away. Postponing a showdown with them often gives them an opportunity of gaining strength. After all, if one bears in mind the quote from Nasrallah, it seems obvious that the goal of the onslaught on Denmark and Norway was to manifest a relationship of power and submission. Nasrallah and his friends in al-Qaeda claimed to command authority over “one and a half billion Muslims.” There is really only one way of being certain of not becoming a target for Islamic terrorism: By submitting to the repeated demand to convert to mad-Islam. Ridding ourselves with our liberal democratic system and committing ourselves to superstitious beliefs might be a high price to pay, but we will achieve peace. That is an offer we should decline.

Posted by contexploration at 07:58 PM | Permalink

On theory, Karl Marx:

Religion is, indeed, the self-consciousness and self-esteem of man who has either not yet won through to himself, or has already lost himself again. But, man is no abstract being squatting outside the world. Man is the world of man - state, society. This state and this society produce religion, which is an inverted consciousness of the world, because they are an inverted world. Religion is the general theory of this world, its encyclopaedic compendium, its logic in popular form, its spiritual point d’honneur, its enthusiasm, its moral sanction, its solemn complement, and its universal basis of consolation and justification. It is the fantastic realisation of the human essence since the human essence has not acquired any true reality. The struggle against religion is, therefore, indirectly the struggle against that world whose spiritual aroma is religion. Religious suffering is, at one and the same time, the expression of real suffering and a protest against real suffering. Religion is the sigh of the oppressed creature, the heart of a heartless world, and the soul of soulless conditions. It is the opium of the people. The abolition of religion as the illusory happiness of the people is the demand for their real happiness. To call on them to give up their illusions about their condition is to call on them to give up a condition that requires illusions. The criticism of religion is, therefore, in embryo, the criticism of that vale of tears of which religion is the halo.

Sigmund Freud:

I must contradict you when you go on to argue that men are completely unable to do without the consolation of the religious illusion, that without it they could not bear the troubles of life and the cruelties of reality. That is true, certainly, of the men into whom you have instilled the sweet – or bittersweet – poison from childhood onwards. But what of the other men, who have been sensibly brought up? Perhaps those who do not suffer from the neurosis will need no intoxicant to deaden it. They will, it is true, find themselves in a difficult situation. They will have to admit to themselves the full extent of their helplessness and their insignificance in the machinery of the universe; they can no longer be the centre of creation, no longer the object of tender care on the part of a beneficent Providence. They will be in the same position as a child who has left the parental house where he was so warm and comfortable. But surely infantilism is destined to be surmounted. Men cannot remain children for ever; they must in the end go out into ‘hostile life’. We may call this ‘education to reality’ ... We may insist as often as we like that man’s intellect is powerless in comparison with his instinctual life, and we may be right in this. Nevertheless, there is something peculiar about this weakness. The voice of the intellect is a soft one, but it does not rest till it has gained a hearing. Finally, after a countless succession of rebuffs, it succeeds.

Christopher Hitchens:

Yet is it not positively immoral to argue that our elementary morality and human solidarity derive from an authority that we must simultaneously – and compulsorily – love, and also fear? Does it not degrade us in our deepest integrity to be told that we would not do a right action, or utter a principled truth, were it not for fear of punishment or hope of reward? Moreover, we are told that we begin sinful and must earn our redemption from an authority whose actions and caprices – arranging a human sacrifice in Palestine in which we had no say, for example, and informing us that we are all guilty of it – were best summarized by Fulke Greville when he remarked ruefully that we are 'created sick; commanded to be sound'. This abject attitude, of sickly love for the Dear Leader combined with dreadful terror of him, is in fact the origin of totalitarianism. And there is nothing ethical about that.

On practice, North Korea:

From the day of his birth, to the very last beating of his heart, president Kim Il Sung the Great Leader never even once for a single second stopped working for the benefit, liberation, emancipation and prosperity of the Korean people as well as the whole of humankind. The Great Leader Kim Il Sung is forever remembered in the hearts of humanity as the ever-victorious immortal Great Leader in his last Year, 1994.

Experience the poshlost' soundtrack of totalitarianism in these video clips from the life of Kim Il Sung: Part 1, part 2, part 3, part 4, part 5, part 6.

Posted by contexploration at 07:45 PM | Permalink

Se for deg følgende situasjon: En gruppe banditter i Sogn og Fjordane skaffer seg tunge våpen og tar makta i et bygdesamfunn. De inngjærer bygda og gjør befolkningen til sine slaver. De nekter folk å reise ut og bryter kontakten med omverdenen. All aktivitet i bygda blir strengt overvåket. Lederne av gangsterveldet beriker seg selv, men sørger for at folket kun får det absolutt nødvendigste. Etter hvert fengsler bandittene alle opposisjonelle. Dersom noen våger å demonstrere, skyter de bare inn i folkemengden med maskingevær. Dette kan de gjøre i trygg forvissning om at omverdenen ikke ville løfte en finger. Eller?

Om noe slikt hadde skjedd i Norge, hadde det selvsagt aldri blitt akseptert. Mediene hadde kjapt fått øynene opp for ulmende paramilitær organisering på Vestlandet. Politiet hadde stoppet alle våpenleveranser til bakmennene. Om noen faktisk hadde hatt planer om å ta kontrollen over en hel bygd, hadde Beredskapstroppen på nådeløst vis stoppet bandittene. Gjerningsmennene hadde blitt arrester og stilt for retten. De hadde mottatt harde straffer – i full offentlighet – slik at alle kunne se hvordan vi behandler fascister i dette landet.

Selv på europeisk plan ser man sakte ut til å lære av historien. På nittitallet gikk Jugoslavia i oppløsning. Det ble begått folkemord mot muslimske bosniere i Srebrenica. Til slutt fikk de europeiske statene summet seg. Med USA i ryggen kunne Nato sette en stopper for Slobodan Miloševićs stor-serbiske imperialisme. (Den kompromissløse Richard Holbrooke skal ha mye av æren.) Da Serbia på ny satte i gang en kampanje av etnisk rensning i Kosovo i 1999, var Nato fremme og stanset Milošević igjen: Denne gangen benyttet man også bombeangrep mot strategiske mål langt inne i den serbiske hovedstaden. I tillegg støttet Europa den politiske opposisjonen i Serbia økonomisk og politisk. Milošević tapte makten.

Håpet er at vi i dag ikke ville ha tillatt en europeisk stat å havne i hendene på et bandittregime. Men hvorfor tolererer vi det som nå skjer i Burma, når vi aldri hadde tillatt at det samme hadde skjedd i Europa eller i Norge?

De forente diplomater
Mye av skylden for at verden i dag har sine enklaver av despoti skyldes verdenssamfunnets handlingslammelse. FN er som kjent sammensatt av karrierediplomater. FN er en organisasjon uten én eneste folkevalgt. Organisasjonen Freedom House anslår at kun 48% av medlemstatene i FN er demokratiske rettstater (89 av 192 land). Det overordnede dogmet til FN ser ut til å være respekt for nasjonal suverenitet, uavhengig av om man har å gjøre med en stat som er et diktatur eller et demokrati. Når skal FN rydde opp i sin egen organisasjonsstruktur og stille sterkere krav til sine medlemsstater?

Den tidligere generalsekretæren i FN, Kofi Annan, var ute av stand til å samle verdensorganisasjonen for å gjøre slutt på diktatur og undertrykkelse i sin periode som generalsekretær. NATO måtte gå til aksjon mot Milosevic i Kosovo i 1999 uten Sikkerhetsrådets godkjenning. USA og Storbritannia gikk også til aksjon mot Saddam Hussein i 2003 uten FN-godkjenning. Det å ta affære mot disse despotene uten FN-resolusjon var ”i strid med folkeretten,” mente Kofi Annan. Irakerne hadde det bedre under Saddam, sa han til BBC. Det var også mange i FN som hadde det bedre under Saddam. Den ansvarlige for Olje mot mat-programmet i FN, Benon Sevan, mottok bestikkelser på over $ 160.000 fra Irak.

Heldigvis har både Kosovo og Irak blitt kvitt sine diktatorer. Om enn situasjonen fortsatt er ustabil, kan folket nå bestemme sin egen fremtid gjennom frie valg. Men dette skjedde altså på tross av FN, ikke på grunn av FN.

Folkeretten
Det har blitt holdt solidaritetsaksjoner til støtte for de 54 millioner av burmesere som blir holdt nede av det brutale diktaturet i landet. Det er vel og bra, men er det noe vi har lært av de siste års hendelser, er det at tyrannene sjelden gir fra seg makten som følge av omverdenens resolusjoner. Vi kan protestere så mye vi vil. Diktatorene ser ikke ut til å skjelve av frykt for neste fakkeltog. Så lenge det ikke mobiliseres for en storstilt politisk aksjon rettet direkte mot militærjuntaen vil vi måtte gå i røde klær i flere år til før burmeserne får nyte godt av demokrati.

Om ikke bøllene lytter til det vi sier, hvordan skal vi stanse de? Jeg har en følelse av at jeg vet hva som er årsaken til at noen av generalene i Burma nå begynner å få kalde føtter. Kanskje de husker fjernsynsbildene av Slobodan Milošević i det han blir ført inn i glassburet sitt ved krigsforbryterdomstolen i Haag? Husker de bildene av Saddam Hussein, da han ble fanget utenfor Tikrit?

Lenker: Norman Geras, initiativtaker til Euston manifesto, skriver om militær intervensjon i teksten Deficits of International Law. Et mp3-lydopptak av Geras sitt innlegg på Euston Manifesto-konferansen i mai kan du høre her. Du kan lese en artikkel om tilblivelsen av FNs menneskerettighetserklæring (1948) i det siste nummeret av Fri Tanke, PDF. Michael Ignatieff skrev om det samme emnet i New York Review i 1999: Human Rights: The Midlife Crisis.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Iran er et prestediktatur. Forvaltning og lovgivning er pålagt å være i samsvar med islamsk sharia, den såkalte ”Guds lov.” Den viktigste institusjonen i Iran er Vokterrådet. Seks av medlemmene av rådet er prester som er utpekt av Ayatolla Ali Khamenei – Irans ubestridte leder. De andre seks medlemmene er jurister. Disse juristene er utvalgt av Irans justisminister, som igjen er utpekt av ayatollaen. All makt er med andre ord samlet hos Khamenei. For eksempel må alle presidentkandidater og parlamentsmedlemmer godkjennes av Vokterrådet. Ved presidentvalget i 2005 ble bare seks av 1.014 kandidater godkjent. Mahmoud Ahmadinejad var prestenes foretrukne kandidat, og ved å sikre seg mot uønskede motkandidater, fikk ayatollaen viljen sin. President Ahmadinejads makt er begrenset av Vokterrådet og Ayatolla Khamenei. Ayatollaen er statsoverhode og sjef for de væpnede styrker. Presidenten er lederen av statsadministrasjonen.

Som i alle andre diktaturer driver prestene i Iran en storstilt undertrykking av all opposisjon. To iranske journalister, Adnan Hassanpour og Hiva Boutimar, ble i juni dømt til døden for å ha ”fornærmet Gud.” Selv fredsprisvinner Shirin Ebadi stod en periode på dødslistene til regimet. I hennes bok Iran våkner skriver hun om da hun som forsvarsadvokat i Teheran studerte myndighetenes ansvar for attentater mot iranske intellektuelle på nittitallet. I arkivene til politiet oppdaget hun at hun stod på listen over de som skulle tas av dage: ”De som skulle drepe meg gikk til etterretningssjefen og ba om tillatelse til aksjonen. Men de fikk ikke tillatelse, ettersom det var ramadan. ’Men de faster jo ikke likevel,’ innvendte lederen av dødsskvadronen. ’Disse folka har skilt seg fra Gud.’ Det var gjennom denne troen på at de intellektuelle hadde vendt seg bort fra Gud at de rettferdiggjøre drapene sine.”

Jødehat
Menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International er fortvilet over situasjonen i Iran. Amerikanske journalister spurte mandag president Ahmadinejad om hvorfor Iran drev med forfølgelsen av politiske opposisjonelle. Presidenten latet som ingen ting: ”Dere trenger å rense informasjonskanalene deres.” (I Iran er regimet dyktige på slik ”rensing” av informasjon. 11 iranske aviser har blitt stengt av myndighetene den siste tiden.) Men Iran nøyer seg ikke med å forfølge sine egne borgere. Prestediktaturet støtter terrorisme i andre deler av verden også. Ayatolla Khomeini utstedte i 1989 en fatwa som dømte den indiske forfatteren Salman Rushdie og alle hans forleggere til døden. Hitoshi Igarashi, den japanske oversetteren av Sataniske Vers, ble i 1991 overfalt og knivstukket gjentatte ganger i ansiktet til han døde. Den norske forleggeren av boken, Aschehougs William Nygaard, ble skutt i ryggen av iranske agenter i Oslo i 1993. Iran stod bak terroraksjonen mot et jødisk senter i Buenos Aires i 1994. Hundre mennesker ble drept. Iran støtter Hizbollah i Libanon. Prestediktaturet finansierer også terroraksjoner utført av Islamsk Jihad i Israel og sjia-militser i Irak.

Ayatollaene tror på konspirasjonsteorien om at jødene i hemmelighet jobber for å sikre seg verdensherredømme. Da Lars Vilks karikaturtegninger av Muhammed ble publisert, sa president Ahmadinejad at ”sionistene - som ikke tror på religion - står bak denne skitne aksjonen” (Teheran, 28. august). Det er ingen overraskelse at den iranske presidenten legger skylden for et par svenske karikaturtegninger på jødene. Han ser ut til å mene at alt ondt i verden skyldes det faktum at det eksisterer jøder på planetens overflate. Men vi skal ikke kimse av slike advarsler. President Ahmadinejads syn på jøder og Israel er ytterst farlig i en situasjon der islamistregimet står på terskelen til å bli en atommakt.

Utslette Israel
Det var Ayatolla Khomeini som formulerte dogmet om at Israel må tilintetgjøres: ”Israel har erklært krig mot islamske land, og ødeleggelsen av Israel er en plikt for alle islamske stater og nasjoner.” Den offisielle oversettelsen (fra persisk til engelsk) av Khomeinis oppfordring til krig mot Israel lyder slik:

”Israel has declared armed struggle against Islamic countries and its destruction is a must for all governments and nations of Islam” (Institute for Imam Khomeini, Qom, Iran).

President Ahmadinejad har gjentatte ganger henvist til denne ”religiøse plikten”, for eksempel i en tale i oktober 2005. Han mente de israelsk-palestinske forhandlingene om tilbaketrekning i fra Gaza var et svik, og sa at dersom vi ”kommer oss igjennom denne perioden, vil målet om å fjerne okkupasjonsregimet være innen rekkevidde og lett oppnåelig.”

Det har blitt gjort et nummer ut av at Ahmadinejad ikke aksepterer at Holocaust fant sted. Prestediktaturet i Iran har til og med arrangert en egen internasjonal kongress for holocaustfornektere. Når Ahmadinejad reiser rundt i verden foretrekker han imidlertid å dysse ned dette. Han sier bare at det trengs ”mer forskning” om emnet. Han ble intervjuet av Der Spiegel i fjor. Da sa han at dersom man finner ut at Holocaust ikke fant sted, ”må jødene dra tilbake der de kom fra.” Men hva om man faktisk fant ut at jødeutryddelsen var en historisk kjensgjerning? I intervjuet sa Ahmadinejad at dagens tyskerne ikke må føle et ansvar overfor jødene: ”Hvis det virkelig fant sted et Holocaust, burde Israel ha vært lokalisert i Europa, ikke i Palestina.”

Uansett om Holocaust fant sted eller ikke mener Ahmadinejad altså at jødene må bort! Han er ikke bare en holocaustfornekter, men likner mer og mer på en holocausttilhenger.

Konspirasjonsteorier
I forbindelse med denne ukens FN-møte i New York, ble Ahmadinejad nektet å besøke Ground Zero. Presidenten tror ikke på at al-Qaida stod bak terrorangrepet mot USA 11. september 2001. I sitt åpne brev til Bush i mai 2006, antydet han at 11. september var en innsideoperasjon. Han mistenker at amerikanerne selv hadde regissert angrepet som et påskudd for å okkupere Irak og Afghanistan:

”Kunne aksjonen ha blitt planlagt og utført uten koordinering av etterretningstjenestene – eller infiltrasjon utført av disse? Selvsagt er dette bare en teori. Men hvorfor har ulike aspekter av terrorangrepet blitt holdt hemmelig? Hvorfor har vi ikke blitt fortalt hvem det var som forsømte sine oppgaver? Hvorfor har ikke de som stod bak blitt identifisert og stilt for retten?”

Under president Ahmadinejads tale ved Columbia University mandag, ventet jeg i spenning på hva han kom til å si om 11. september. Han vrei seg unna spørsmålet ved å si at han kun ønsker at sannheten må frem i lyset:

”Etter terrorangrepet ble Afghanistan okkupert, og deretter Irak. I seks år har vi levd med usikkerhet, terrorisme og frykt. Hvis vi går til røttene av aksjonen – hvorfor den fant sted, hva som utløste den, omstendighetene bak, hvem som var involvert – og sammensetter dette, kan vi løse krisen i Afghanistan og Irak.”

Tyranni eller autonomi
Den persiske kulturen er en av verdens eldste. Perserne har til alle tider blitt karakterisert som svært selvstendige. Det heter seg at dersom to iranere befinner seg i samme rom, vil man aldri kunne oppnå konsensus om noe som helst. Den iranske skaperen av Persepolis, Marjane Satrapi, har formulert seg slik: ”Jeg er individualist, noe som alle iranere i bunn og grunn er. Det er derfor Iran har et så elendig fotballandslag.”

Ayatolla Khamenei og Mahmoud Ahmadinejad sier bare at de bøyer seg for hva ”Gud” ønsker for menneskeheten. Hva er vel galt i det? Jeg tror på ayatollaene når de sier at styresettet i Iran er inspirert av religion: Total underkastelse for lederen, felles morallover som alle må følge, en grunnleggende fiendtlighet overfor omverdenen. Kulturminner blir rasert. Opposisjonelle blir undertrykket. Minoriteter som zoroasterne og baháíene blir sett på som annenrangs borgere. Regimet sier det også har myndighet til å bestemme over borgernes privatliv. Nytelse blir stemplet som noe suspekt.

Prestediktaturet har vokst frem gjennom mentalt tyranni. Selve maktstrukturen blir i sin essens holdt oppe gjennom befolkningens frykt – kall det gjerne ærefrykt. Men i det øyeblikk hvor man innser at prestene ikke har en opphøyet kunnskap om universet eller er i besittelse av et fortrolig forhold til Skaperen, ser man at deres makt er bygget på illusjoner. For å bli kvitt regimet trengs det en psykologisk revolusjon, en tilbakevending til den frie ånd som kjennetegnet det gamle Persia, en ånd som vi i dag gjenfinner blant eksiliranerne.

Ahmadinejad intervjuet av Charlie Rose. Ahmadinejad ble intervjuet av 60 Minutes i februar 2006. Noen sitater fra Marjane Satrapi.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Hjelpearbeideren Christina Maier hadde sittet på en restaurant sammen med sin mann i Kabul, da bevæpnede menn dro kvinnen inn en bil og kjørte henne bort. Kidnapperne spilte så inn en video med sine krav. Jeg grøsset da jeg så tv-bildene av det tyske gisselet. Du kunne se frykten i øynene hennes. Fullstendig resignert svarte hun på spørsmål om hvem hun var og hvor hun kom fra. Hun trodde hennes siste time var kommet. Flere utenlandske gisler har blitt henrettet av Taliban i Afghanistan i år.

Men Christina Maier var heldig. Hun ble frigitt av afghanske styrker i en storstilt aksjon. Den tyske utenriksministeren Frank-Walter Steinmeier rettet en takk til norske styrker som hadde vært involvert i aksjonen. Norske spesialsoldater ble – som kjent – sendt til Kabul etter høylytte protester fra krigsmotstandere i Sosialistisk Venstreparti. Der skulle soldatene bidra til sikkerheten i hovedstaden. Christina Maier kan takke soldatene for at hun er i live i dag.

(Det er for øvrig interessant å merke seg hvordan de religiøse bandittene dekker til håret til sine kvinnelig gisler. Det er visst en fornærmelse mot Gud når vestlige kvinner ikke bærer skaut. Men det er tydeligvis helt greit for Gud at man kidnapper bistandsarbeidere og journalister. I Irak og Afghanistan har de halshugget kvinnelige gisler. Det er visst ikke religiøst problematisk.)

Hvorfor bry seg?
Nå har diskusjonen om å sende flere soldater til Nato-aksjonen i Afghanistan blusset opp igjen. Kanadiske og nederlandske styrker i sør ber om assistanse i områder som er mer usikre. På Vestre gravlund i Oslo ligger det et minnesmerke for 49 kanadiske soldater. De døde i kampene for å frigi Norge fra nazi-Tyskland. Jeg kan se for meg motforestillingene i Canada, da man tok beslutningen om å bistå i frigjøringen av Europa: ”Nei, nå kriger europeerne igjen. Hvorfor skal vi bry oss? Greit nok at Europa er okkupert av en tyrann, men hva har det med oss kanadiere å gjøre? Hvorfor skal kanadiske soldater settes inn i et utrygt område, i en krig vi ikke har noen verdens ting med? Hvilken rett har vi til å tre en frigjøring ned over hodene på europeerne? Dette får de ordne opp i selv!”

Jeg er rimelig sikker på at det var slik debatten gikk den gangen, fordi det var nøyaktig slik debatten forløp i Canada da jeg var der tidligere i år. De kanadiske motstanderne av intervensjonen i Afghanistan sa: ”Canada har ingen verdens ting i Afghanistan å gjøre. Afghanerne har alltid vært krigere. Hvorfor skal kanadiere måtte risikere sine liv for afghanernes sak?” I Norge har krigsmotstanderne kommet med tilsvarende innvendinger: Nato er ”dødt uansett.” Hva er problemet, spør de? ”Taliban tilbød jo bare et komplett politisk system som garanterer sosial trygghet, skole og helse, lov og orden,” skrev SV’eren Stein Ørnhøi.

I tillegg har jeg sett krigsmotstandere komme med argumenter om at Afghanistan og Irak er tapte saker, disse landene blir ikke siviliserte. Den kjente, britiske krigsmotstanderen Simon Jenkins har også sagt at Afghanistan består av krigerske stammesamfunn. Så hvorfor blande seg inn? Slike argumenter vitner om en komplett mangel på tillit til afghanerne. De som har møtt afghanske innvandrere i Norge vil måtte riste på hodet over en slik nedlatende holdning.

Canadas innsats
Da Afghanistan ble frigitt fra Taliban i 2001 var det takket være Nato-landenes felles innsats sammen med afghanerne. Canada har siden den tid hatt en relativt stabil styrke på rundt 2.500 soldater i International Security Assistance Force (Isaf). Kanadierne har vært i til dels harde kamper mot Taliban i sør. Siden 2001 har de mistet mange soldater i kamp, også kvinnelige soldater. Det er ikke uten grunn at Canada spør om Norges hjelp: Norske spesialsoldater er i verdensklasse. Under vinterforhold er de suverene. I tillegg har de norske soldatene i Afghanistan et ry for å ha et godt forhold til de lokale afghanerne der de har vært stasjonert. Svært mange av offiserene i blant de 1.000 norske soldatene i Afghanistan i dag er kvinner.

Slik situasjonen er i dag er det dessverre behov for soldater i Afghanistan. Man trenger militære for å beskytte sivilsamfunnet mens det bygges opp fra grunnen. Selvsagt skulle vi ønske at det hadde vært annerledes. Det hadde vært lettere å drive gjenoppbyggingen om ikke Taliban hadde angrepet lærere, veiarbeidere og politikere i landet, men slik er nå en gang den religiøse herrefolksbevegelsens natur. I kamp for Gud er alt lov.

For et fritt Afghanistan
Etter at Taliban ble kastet fra makten har afghanerne hatt frie valg. De bestemmer selv hvem som skal styre. I samarbeid med Nato-landene og FN forsøker man å skape fungerende institusjoner. Flere nordmenn er involvert i arbeidet med å bygge opp en rettstat. Tenk også på de tusenvis av afghanske jenter som har fått muligheten til å gå på skole i årene fra 2001 og frem til i dag. Hva vil skje når de blir voksne? De kommer i hvert fall ikke til å la seg herse med. Afghanistan kommer til å ha et varmt forhold til Nato-landene som følge av det felles løft som har blitt gjort for landet.

49 kanadierne er hedret på Vestre gravlund i Oslo. 70 kanadiere har mistet livet i Afghanistan. Deres innsats kommer til å bli verdsatt av fremtidige generasjoner av afghanere. Hvilke nordmenn er vel ikke takknemlige for at kanadierne og amerikanerne bidro til å frigjøre Norge fra Hitlers jerngrep?

Nå ber Canada og Nederland om hjelp i kampene mot Taliban. Hva skal Norge svare?

Les en tekst om SV og Afghanistan.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Noen sitater fra den iranske tegneren og filmskaperen Marjane Satrapi. Hennes film "Persepolis" går på norske kinoer. Plukk opp boken med samme navn:

"I Iran er det slik at hvis en mann tar på deg er du nødt til å slå til han. Hvis noen beføler meg, slår jeg vedkommende i trynet. Så enkelt er det. Det skjedde på Métro, da jeg først kom til Frankrike. Jeg slo til karen. Hele vognen gispet, som om jeg var gal. Det var han som begynte. Jeg vil ikke påstå at jeg er en feminist. Hvis en kvinne hadde befølt meg hadde jeg slått til henne også."

"Jeg tror folk hater sigaretter på grunn av sex. Jeg tar sigaretten i munnen. Jeg inhalerer røyken. Det gir meg nytelse. Det minner om noe."

"Jeg er ikke sikker på om det er umulig for meg å returnere til Iran. Men sett at jeg ble fortalt: ’Om du kommer til Iran, henretter vi deg!’ Noen hadde kanskje sett på det som en slags plikt – å dø for prinsippene dine. Men hvis det å dø for saken faktisk hadde funket, ville verden allerede ha vært et paradis, tatt i betraktning de millioner av mennesker som har ofret seg for sin ideologi. Jeg vil selvsagt ofre meg for mine overbevisninger – men svært, svært sakte."

"Overalt snakker folk om trygghet. Men det som holder mennesker i live er nytelse, ikke trygghet."

"Vestlige kvinner drar ikke nytte av sin fulle frihet som følge av mytene om kvinnelig skjønnhet, frykten for å bli gammel og stygg. Dette er Vestens 'slør'."

"Mesteparten av tiden er jeg en komplett misantrop. Jeg tror kanskje det er bedre at vi slutter å formere oss. Jeg har ikke nok tro på livet."

"Jeg hater flyplasser. Å si 'hadet' er det verste for meg. Farvel betyr at man kanskje aldri ser hverandre igjen. Selv når det gjelder noen jeg bare har snakket med i noen timer er det vanskelig å si 'hadet'. Jeg liker uttrykket ’for alltid’ - - det er bedre. Vi skal være sammen for alltid. Vi ses – for alltid."

"Det jeg liker med pariserne er måten de reagerer på alt. Hvis myndighetene gjør én ting galt, har du ti tusen mennesker i gatene. En gang i blant kan du ikke ta offentlig transport, hele infrastrukturen bryter sammen. Noen ganger er strømmen borte, men likevel, de lever et form for sammenvevd liv som er veldig viktig."

"I 1950-åra kunne alle iranske jenter lese. 75 prosent av dem ønsket å studere ved Yale, men samtidig finne seg en mann og få tre unger. Nå kan man si at situasjonen har utviklet seg til det verre for dem, men det gjelder ikke bare for kvinner i Iran. I vår tid er kvinner redusert til kjøtt; vi er et par bryster som brukes til å selge biler. I Vesten selger vi dem nakne. I Østen dekker vi dem helt til. Og det blir ikke bedre når vi blir eldre. Vi blir usynlige når vi ikke lenger kan føde barn. Sex er tabu, fordi det da utelukkende skjer for nytelsens skyld. Slik blir vi satt ut av spill."

"Min medregissør [av "Persepolis"] Vincent Parronaud og jeg har jobbet i tre år med dette prosjektet. Vi startet fra et nullpunkt og har slitt og lært mye underveis. Det kan bli flere filmer, men kanskje ikke tegnefilmer. Det som har gjort prosessen mulig å holde ut har vært vår felles sans for humor, vår forkjærlighet for kitsj og alt som er grotesk. All politisk korrekthet har vært lagt på hylla til fordel for en generell kulturell toleranse. Slik har vi kunnet leke med denne historien. Jeg tror nemlig ikke på ideologier. Jeg er individualist, som alle iranere i bunn og grunn er. Det er derfor Iran har et så elendig fotball-landslag."

Intervjuet av Robert Chalmers, Natasha Walter, Dave Weich og Annie Tully.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Jeg vandret rundt inne på Norli bokhandel i Oslo på måfå. Plutselig stod jeg der foran en publikasjon som var garantert å provosere: Her ble en minoritet hetset på det groveste. Det ble oppfordret til voldshandlinger mot en avgrenset gruppe individer. Denne brannfakkelen av en publikasjon hadde en hatefull språkbruk som jeg knapt har sett maken til. Dersom noen virkelig skulle komme til å ta ordene i denne oppsiktsvekkende publikasjonen bokstavelig, var jeg overbevist om at det ville bli bråk.

Først en omvei: Under fjorårets karikaturstrid utmerket antropolog Thomas Hylland Eriksen seg med å påpeke hvor viktig det var å holde tilbake provoserende ytringer. Han skrev en artikkel og en bok hvor han tok opp dette. I teksten The cartoon controversy and the possibility of cosmopolitanism mente han at Salman Rushdies roman Sataniske Vers ikke burde utgis i India. Den kunne jo provosere noen, og i et moderne samfunn bør man manøvrere slik at man ikke provoserer. I boken han skrev sammen med Halvor Finess Tretvoll, Kosmopolitikk, mente han at karikaturtegningene av Muhammed som ble trykket i Jyllands Posten var et eksempel på hva som skjedde når vi lot oss presse av “fundamentalister på begge side.” Underforstått at de danske tegnerne, Jyllands Posten og Magazinet var fundamentalister: “Cartoongate minner oss om at et fåtall mennesker kan gjøre virkelig stor skade i vår tid” skrev han. Man man kan spørre: Gjør man “stor skade i vår tid” ved å publisere noen tegninger? Blir man en “fundamentalist” ved å trykke satire over religion?

En fundamentalist?
Man kan si mye rart om Magazinets kristne redaktør Vebjørn Selbekk, men det er feil å kalle han en fundamentalist. Selbekk har deltatt i utallige debatter sammen med mennesker som er uenige i han, senest denne uken, hvor han mandag møtte meningsmotstandere både på Universitetet i Oslo og på TV2s Tabloid. Han har også formulert en viktig bok som kommer til å bli lest av mange i årene fremover: Truet av islamister. Dette kan jeg si, samtidig som at jeg legger til at jeg stort sett er uenig med Selbekk i ethvert politisk standpunkt han innehar. Dersom Selbekk hadde truet norske muslimer på livet, eller dersom han hadde oppfordret til vold mot innvandrere, hadde jeg også vært villig til å kalle han en fundamentalist. Men det har han altså ikke gjort, og da skjønner jeg ikke hvordan man kan se likhetstrekk mellom Selbekk og de som kommer med drapstrusler, går amok og brenner ned andre lands ambassader.

På det åpne debattmøtet om karikaturstriden på Universitetet i Oslo på mandag, greide for øvrig også en annen forsker fra CULCOM – UiOs forskningsprosjekt Kulturell kompleksitet i Norge – å fremstille Selbekk som en person som drev med “hån” av islam. Oddbjørn Leirvik mente at publiseringen av karikaturtegningene var et uttrykk for den “religiøse og kulturelle majoritetens” hakking på minoriteter (se Kva var karikatursaka eit bilete på? Kirke og Kultur 2:2006) Å publisere Muhammed-tegningene var problematisk, men det hadde ikke vært problematisk dersom de samme tegningene var blitt publisert av muslimer - “noen fra minoriteten selv.” Leirvik sa at det er greit at slike som Shabana Rehman og Salman Rushdie harselerer over islam.

Det virket som om Leirvik mente at det skal gjelde andre etiske normer for Rehman enn for Selbekk. Men dersom de begge hadde kommet med det samme, islamkritiske utsagnet, burde de selvsagt bedømmes på lik linje og møtes med de samme argumentene, som individer. De skal ikke stemples som “medlemmer” av en “majoritetskultur” eller en “minoritetskultur,” noe for øvrig Rehman selv gjentatte ganger har insistert på. De representerer ingen andre enn seg selv. Det burde Leirvik anerkjenne.

Det er ikke overraskende at Hylland Eriksen tok de standpunktene han tok under karikaturstriden. Han skrev i Kosmopolitikk at mennesker i Vesten bør utvise en spesiell sensitivitet i sin kritikk av minoriteter, som følge av Vestens lite ærbare kolonihistorie. “Dette er ikke selvsensur, men sunn fornuft,” skrev han. Men det er nettopp dette som er selvsensur, og det er ikke særlig fornuftig, noe vi skal se i det videre.

Hvem er liberale?
De siste par årene har det blitt utgitt et par religionskritiske bøker i Norge som er skrevet av ateister: Richard Dawkins The God Delusion. og Christopher Hitchens God is not Great. Hylland Eriksen skrev om disse bøkene i Ny Tid i sommer (8.6), selv om jeg er usikker på om han hadde lest bøkene i det hele tatt. Om det er noe som nettopp disse to ateistene brenner sterkt for, er det et radikalt forsvar for ytringsfriheten. Hitchens og Dawkins er langt mer liberale enn de religiøse.

Både Paven, erkebiskopen av Canterbury, norske teologer og islamistene i Midtøsten fordømte publiseringen av Muhammed-karikaturene. Enkelte muslimske ledere, slik som for eksempel Hizbollah-leder Nasrallah og Hamas-utenriksministeren Mahmoud al-Zahar, sa til og med at de som trykket tegningene burde ha blitt drept. Disse religiøse lederne ønsket å begrense ytringsfriheten, slik mange av de også gjorde under Rushdie-saken. Christopher Hitchens har derimot gjentatte ganger forsvart ytringsfriheten som en absolutt frihet, en frihet som må gjelde alle, inkludert holocaust-fornektere som David Irving. Hitchens og Dawkins ønsker heller ikke å kneble religiøse menneskers rett til å forfekte sine teorier. Så på dette området er disse to ateistene mer liberale enn de troende nevnt overfor. Antakelig er de også mer liberale enn Hylland Eriksen.

Likevel skriver altså Thomas Hylland Eriksen i Ny Tid at det er Hitchens og Dawkins som er “militante”, “svovelpredikanter” og “fundamentalister”. Men det at disse forfatterne kritiserer religion, betyr ikke at de på noen som helst måte oppfordrer til forfølgelse av individer som er religiøse. Begge står urokkelig på verdien av universelle menneskerettigheter. Derfor er det feil å kalle de for militante ateister.

En “svovelpredikant” er som kjent en religiøs forkynner som truer de vantro med at de skal kastes i helvete eller få smake skjærsilden dersom de ikke føyer seg etter Guds morallover. Verken Dawkins eller Hitchens aksepterer fantasiene om himmelen og helvete. De tror ikke på Gud og ingen av de har truet religiøse mennesker med at de skal bli brent på bålet. Uttrykket “svovelpredikanter” er derfor fullstendig misvisende.

For det tredje kaller Hylland Eriksen forfatterne for “fundamentalister” [intervju]. På hvilket vis er Dawkins og Hitchens fundamentalister? De er demokrater. De er tilhengere av at alle skal kunne uttrykke seg fritt uten å frykte for sine liv eller settes i fengsel. Hitchens har i tillegg brukt en stor del av sin journalistiske karriere på å skrive om religiøs forfølgelse, slik han gjorde da han skrev fra Sarajevo mens serbiske fascister bombarderte muslimske bosniere. “Fundamentalister” er et ord man gjerne bruker om religiøse mennesker som mener at de såkalt “hellige” tekstene må tolkes bokstavlig. I Europa er det religiøse fundamentalister som de siste årene har sprengt 241 mennesker i filler terroraksjonene mot Madrid og London. (Flere av ofrene var for øvrig muslimske europeere.) Likevel velger altså Hylland Eriksen å kalle Dakwkins og Hitchens for “fundamentalister,” selv om de ikke er religiøse, og selv om de ikke truer med vold mot noen minoriteter.

Manøvrere uten å provosere?
Så tilbake til den kontroversielle publikasjonen jeg så utstilt på Norli bokhandel i Oslo. Dette var i sannhet en publikasjon som jeg mener det er viktig å studere. Den inneholder storstilt hets av minoriteter. Jeg snakker om Koranen. Her trues det med blodig forfølgelse av homofile mennesker: De skal rett og slett steines til døde. Det samme gjelder en rekke andre avvikere, slik som de som våger å konvertere fra islam. I tillegg skal de som har vært utro mot sin ektefelle tortureres med hundre piskeslag (Dersom du er mann og har vært utro med en slavinne, går du derimot fri). Og for de vantro “venter ilden,” selvsagt. De skal brenne i helvete. Rett ved siden av Koranen i bokhyllen stod Bibelen. Det gamle testamentet er også ubetalelig i sin evne til å slenge om seg med drapstrusler og jævelskap. Mosebøkene er en oppskrift i fascisme: Blind lydighet til lederen, ekstrem forfølgelse av opposisjon og strenge fellesverdier som alle må bøye seg for. Hvordan skal man forholde seg til slike holdninger? Hvordan kan man “manøvrere” slik at man unngår å provosere de som faktisk bekjenner seg til budskapet i disse bøkene?

Noen vil kanskje bli fristet til å kalle holdningene som kommer til uttrykk i disse bøkene for fundamentalisme. Jeg ser imidlertid frem til den dagen forskerne ved CULCOM gjør det. I deres øyne er det tydeligvis helt andre holdninger som kvalifiserer til betegnelse “fundamentalisme”. For min egen del ønsker jeg å legge til at jeg ved flere anledninger har skrevet om verdien av at kontroversielle ytringer blir publisert. Jeg skrev også et forsvar for Mulla Krekars bok Med egne ord, selv om boken er en hån mot alle som brenner for kvinnefrigjøring og homofiles rettigheter. Det burde være en selvfølge at bøker som Koranen, Bibelen og Hitlers Min Kamp er tilgjengelig for folk å lese. Derfor må de publiseres. Hvordan skal man ellers forstå hva religion og fascisme handler om? Et samfunn uten disse skriftene tilgjengelige hos bokhandlerne og på bibliotekene hadde vært et mindre mangfoldig samfunn. Det hadde vært et fattigere samfunn.

Relatert: Et par spørsmål:

1. Hvorfor har ikke de som protesterte mot Muhammedkarikaturene også fordømt Morgenbladets kontroversielle antisemittiske karikaturstripe fra krigen mellom Hizbollah og Israel?

2. Hvorfor har ikke de som protesterte mot Muhammedkarikaturene også kritisert Dagbladets trykking av Andres Serranos provoserende foto Piss Christ?

Kjenner du ikke til karikaturstripen og fotoet jeg snakker om? Hvor skal du gå for å gjøre deg opp en mening?

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Har jeg blitt manipulert? Lever jeg allerede i en totalitær stat? Har noen innplantet en mikrochip i nakken min som hindrer meg i å gjøre opprør? Jeg kom tilfeldigvis over den nordiske utgaven av Le Monde diplomatique for august. Avisen har det siste året utmerket seg ved å trykke artikler som antyder at amerikanerne selv stod bak terrorangrepet 11. september 2001. Le Monde diplomatique tilbyr i sannhet en alternativ virkelighet. Les bare følgende sitater:

– Vi lever i denne verden, ikke i et fantasiunivers. I denne verden finnes det tyranniske institusjoner: De store selskapene. Det er det nærmeste vi kommer totalitære institusjoner. For å si det slik, institusjoner som ikke må avlegge rapport til offentligheten, til samfunnet. De handler på en rovdyraktig måte, med andre selskaper som bytte. Verdens befolkning har kun et redskap for å forsvare seg mot dem: staten. Men dette er ikke et særlig effektivt skjold, ettersom staten generelt sett er tett knyttet til rovdyrene. (Chomsky)

- På alle disse punktene er politikken Det hvite hus fører den fullstendig motsatte av hva folkeopinionen vil ha. Men meningsmålinger som avslører denne vedvarende folkelige opposisjonen blir sjeldent gjengitt i mediene. Borgerne blir altså ikke bare avskåret fra de politiske beslutningssentrene, de blir også ført bak lyset hva angår denne folkeopinionens egne reelle tilstand. (Chomsky)

– Kontrollsystemet i de demokratiske samfunnene er svært effektivt. Den mater inn retningslinjer i luften vi puster. Man merker den ikke, og man tror noen ganger man er i nærheten av en spesielt levende debatt. I bunn er dette kontrollsystemet uendelig mye mer effektivt enn de totalitære systemene … PR-industrien skaper enighet i ordets opprinnelige betydning: aksept og underkastelse. Den kontrollerer ideene, tankene, sinnene. I forhold til totalitarismen er det et stort framskritt. Det er mye mer behagelig å bli utsatt for reklame enn å befinne seg i torturkammeret. (Chomsky)

- De som kaller seg «liberale» i dagens Frankrike er kun tilhengere av en spesiell form for tyranni, arbeidsgivernes, og dessuten svært ofte av en voldelig type statsstyre, nemlig den amerikanske militære dominans over resten av verden. Sosialisme er i denne forstand et særdeles naturlig svar på problemene knyttet til kapitalismen utvikling. Kjensgjerningen at sosialisme så å si ikke diskuteres eksplisitt lenger viser hvor effektivt det indoktrineringssystemet vi i våre samfunn kaller ‘utdannelse’ og ‘informasjon’ er. (Jean Bricmont)

– Bruk av eksisterende medikamenter som våpen er det samme som å bevisst styre mot kanten av et ’farlig stup’, der bunnen er en ‘militarisering’ av biologien; dette kan innebære overlagt manipulering av menneskers følelser, minner, immunforsvar eller til og med forplantingsdyktighet. Og det ender ikke der. Det amerikanske Sunshine-prosjektet har funnet dokumentasjon på forskning i USA med formål å forandre menns seksuelle legning som taktikk på slagmarken. Men hvordan vil verden reagere hvis en militærstat bestemmer seg for å forandre kvinners hjernekjemi for å gjøre sivilbefolkningen mer medgjørlige for militære massevoldtekter? (Steve Wright)

- Den ynkeligste svertingen av Chavez er utpønsket av de nye propagandabyråene – National Endowment for Democracy, Freedom House – som er finansiert av Bushadministrasjonen. Med ubegrensede midler manipulerer dette bakvaskelsesmaskineriet mediene (inkludert de meste seriøse avisene) og menneskerettighetsorganisasjoner, som i sin tur er hyrt som ledd i de mest lysskye planer. Det hender også at en del av den sosialdemokratiske venstresiden – til sosialismens nederlag – stemmer i i dette ærekrenkende koret. Hvorfor alt dette hatet? (Ignacio Ramonet)

- Hos Sade blir forholdet til kroppen tayloristisk før Taylor. Hva kroppslig og seksuell produksjon gjelder, tilfredsstiller han nemlig kravene om størst mulig produktivitet og størst mulig utbytte til fulle. Det er de samme kravene som stilles i den nevrotiske higen etter kapital, denne higenens vilje til produksjon, reproduksjon og utvikling … Den kapitalistiske produksjonen er også basert på rasjonalisering av arbeidstiden. Produktiviteten er ikke annet enn forholdet mellom produksjonen og tiden. I løpet av en viss tid må det hele tiden produseres stadig mer. Det er dette som er rekordfilosofien. Den økende hastigheten i produksjonen av kulturelle goder og konsum der er basert på lavere kvalitet, henvisenende kompleksitet og, til syvende og sist på dominansen over andre mennesker. Ei det ikke en slik organisasjonsmodell som karakteriserer informasjonsstrømmen? Er ikke dette vårt underholdningssamfunns modell? (Patrick Vassort)

- Det Sade setter fingeren på er spørsmålet om denne organiseringen av arbeidet ikke leder fram til en totalitarisme. Vi må ikke glemme Hannah Arendts ord: ‘Totalitarismens endelige konsekvens er ikke en despotisk dominans over andre mennesker, men et system der menneskene er overflødige. Total makt kan ikke oppnås og fastholdes annet enn i en verden av forhåndsbestemte reaksjoner, en verden av marionetter som ikke har det minste spor av spontanitet’ … Deres subjektivitet fornektes i den økonomiske og sosiale ‘virkelighetens’ navn, der nøkkelordene er fleksibilitet, teknologisk innovasjon, budsjettkrav, internasjonal økonomisk konkurranse og nye internasjonale arbeidsinndelinger. De er ribbet for sin personlighet og redusert til automater. (Patrick Vassort)

- Hva med den ‘eksperimentelle’ perioden på andre halvdel av 70-tallet? Den var preget av en utforskning av tekniske innovasjoner (især videoens muligheter) Og av en tålmodig og stadig undersøkelse av hva bildene kunne avsløre hvis de ble frigjort fra den audiovisuelle koden som i sin alminnelighet ble pålagt den. I sitt laboratorium fortsetter Godard å hevde at fremmedgjøringen ikke kun er ideologisk, mer at den også gjør seg gjeldende gjennom den persepsjonens konformitet som vi mer eller mindre ubevisst er underlagt. TV blir dermed hovedfienden. (Guy Scapetta)

- Lacan mener samtidens vitenskap tilgjengeliggjøre den rene kalkulasjonens Virkelige, som ligger under spillet av mange fortellinger. Dette er det lacanianske Virkelige: det rent virtuelle, som ’egentlige ikke eksisterer’, en orden av subjektløs kalkulasjon som ikke desto mindre regulerer all ’virkelighet’, om enn den er materielle og/eller imaginær. Dermed kan vi nå se i nøyaktig hvilken forstand Virtualitetens status er tvetydig: Termen referer på ureduktibelt vis både til den virtuelle statusen til den fantasmatiske ’virkeligheten’ vi oppfatter på brukergrensesnittets skjerm og til den rene kalkulasjon – som ikke kan reduseres til dens materialiseringen i den elektriske strømmen som går gjennom databrikkene. (Slavoj Zizek)

Men så inneholder samme utgave av avisen utrolig nok et intervju med filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. Han så og si nuller ut alt annet jeg leste i denne blekka, og ser rett gjennom den "antiimperialistiske" retorikken. Fra intervjuet:

Krutzkoff Jacobsen: – Vi lever jo i et veldig interessant samfunn der alle de store sannhetene er døde, og mennesket i stor grad er overlatt til seg selv. Utfordringen for folk i dag, noe venstresida har veldig vanskelig for å akseptere, er at hvert menneske skaper sitt eget liv og i stor grad kan velge fra både øverste og nederste hylle. Og veldig mange velger et liv som blir politisk ukorrekt. Man kjøper seg dyre ting eller man tar plastisk kirurgi, man skaper sitt eget liv. Hva er frihet? Jo, nettopp det å kunne velge. Og de fleste av oss har nå materielt grunnlag for å kunne velge annerledes. Det lykkesamfunnet man kjempet for er her nå. Man kan velge å reise både sosialt økonomisk, kunnskapsmessig og materielt. Men så velger man gjerne ikke slik som folk på venstresida vil at man skal velge.

Le Monde diplomatique: – Men er ikke postuleringen av disse valgmulighetene like mye en løgn? Det er da strukturer i samfunnet vårt som mer eller mindre tvinger folk til å ’velge’ statusgjenstander, plastisk kirurgi og dyre klær?

Krutzkoff Jacobsen: – Jo da. Vi er jo gruppedyr som forstår oss selv gjennom å reflektere oss i andre. Men mennesket har alltid søkt å være mest mulig attraktivt. Det har med tilgang til sex og kjærlighet å gjøre. Og folk har vel i alle moderne siviliserte samfunn ønsket mest mulig lykke og rikdom.

Relatert: Fra kommunistsangen ”Det är nogot konstig med friheten” av den svenske vise-gruppen Knutna Nävar:

Det sägs att du ändå har frihet att utväckla din personlighet. Att skapa din egen lycka och bruka din driftighet. Du närs med en dunkel dröm om rikedom och makt. Men du får fly till en värld som du aldrig kan nå av kärlek, lyx och prakt.

Det är något konstigt med friheten
något konstigt med friheten
När du och kamratena kräver den
så finns den inte för er

Nej den lilla frihet du har
har din klass fått kämpa sig till.
Men i detta system kan du inte föra
den längre än borgarna vill.
För borgarnas diktatur
är den verkliga friheten här.
Där arbetarklassen förnedras
och förtrycks av profitbegär.

Lytt også til Knutna Nävars hyllest til Stalin.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Brasils president, Luiz Inácio Lula da Silva, er på besøk i Norge. I tillegg til å ha satt seg fore å foreta et gigantisk løft for Brasils fattigste, har han kombinert sin sosialdemokratiske linje med en omfavnelse av internasjonal handel og modernisering. Sammen med lederne av India og Sør-Afrika har Lula nedsatt en kommisjon som utreder mulighetene for et indre marked mellom de tre demokratiske gigantene – etter modell fra Den europeiske union. I motsetning til sin klovnete kollega i Venezuela (som ser ut til å trives best ved sykesengen til Latin-Amerikas siste diktator, Fidel Castro) ser den brasilianske presidenten verdien av et godt samarbeid med USA.

”Den tid er forbi da USA betraktet Latin-Amerika med mistenksomhet, og hvor politiske problemer ofte ble løst med våpen og militære intervensjoner. Nå er våpen skiftet ut med investeringer, og Latin-Amerika er blitt et stort og interessant marked for USA.” (Aftenposten, 13.9.7)

I forhold til økonomisk styring av Brasil er Lula nærmest ”ubrasiliansk” i sin vilje til å tenke fremover. Brasil er nødt til å tenke langsiktig, sier han:

”For Brasil å oppnå en bærekraftig økonomisk utvikling er det viktig å oppnå verdenssamfunnets tillit. Vi må få inflasjonen under kontroll. Vi må ha kontroll over offentlige utgifter. Vi må begrense utgiftene til det absolutt nødvendigste, uten å sløse bort mer enn verdien av det vi produserer. Dette var noe jeg lærte i løpet av mine 27 år som fabrikkarbeider … Jeg ønsker en fremtidig vekst for Brasil på 4-5 prosent, slik at Brasil kan vinne tilbake det tapte, og slik at brasilianere forstår at det ikke finnes noen snarvei som vi kan ta. Det kommer ikke til å bli noen politiske luftslott med min regjering. Det blir ingen Plan som skal redde menneskeheten, og som neste dag etterlater oss alle i fortvilelse … Vi må ta staten, økonomien og det sosiale liv ytterst alvorlig.” (The Economist, 2006, i PDF).

Utviklingsminister Erik Solheim deltar på ankomstseremoni for Brasils president Lula da Silva på Slottsplassen i ettermiddag, kl 17:15 - 18:30.

Les Cristovam Buarques samtale med tidligere president i Brasil, Fernando Henrique Cardoso. Les også Vestenfor Vesten. Hva skjedde med det brasilianske arbeiderpartiets Null Sult-program? Etter fire og et halvt år får 11 millioner husstander støtte til Lulas mål om tre måltider om dagen. Det er 44 millioner mennesker som nyter godt av Lulas initiativ. PS: I Oslo kan du kjøpe açaí-smoothie på Toucan i Brugata 17A.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink