contexploration

Se for deg hvordan en slik familieorganisering hadde fungert for deg: Ønsker du ikke at dine egne barn skal kunne velge yrke fritt (i motsetning til § 6 i Grunnloven)? Ønsker du ikke at dine egne barn fritt skal kunne velge livssyn (i motsetning til § 4 i Grunnloven)? Ønsker du ikke at dine egne barn skal få velge partner uten at vedkommende offisielt må godkjennes av familieoverhodet (i motsetning til § 36 i Grunnloven)? Kongefamiliens arverekkefølge, eiendommer og status overfor folket er grunnlovsfestet. Hvordan hadde du reagert om riksantikvaren en dag gikk ut i mediene og krevde å få utlevert all privat korrespondanse mellom deg og dine foreldre?

Det siste spørsmålet er ikke bare hypotetisk. For noen år tilbake ønsket riksantikvaren å få alle brevene mellom prinsesse Ragnhild og hennes far, kong Olav, deponert i Riksarkivet. Brevene var av historisk interesse for nasjonen, ble det hevdet. Men hvorfor skulle dette hensynet veie tyngre enn prinsesse Ragnhilds rett til et privatliv? Monarkiet gjør ikke bare de kongelige til slaver, men alle oss andre til kikkere.

Familien er utsatt for avsindige forventninger og oppmerksomhet fra alle og enhver som føler at de har rett til å få vite alt om "sin" kongefamilie. Det er forståelig dersom Märtha Louise opplever oppmerksomheten rundt hennes personlige veivalg som en påkjenning. For monarkistene spiller det en stor rolle hva de kongelige holder på med - hvem de gifter seg med, hva slags privatliv de har. For republikanerne er dette uvesentlig.

Monarkidebatten burde handle om hva slags stat vi ønsker å ha, ikke hva slags levende totempæler folket skal dyrke. Kongen er tenkt å være en samlende figur i situasjoner hvor samfunnet blir satt under store prøvelser. Gjennom den kongelige såpeoperaen som vi til daglig kan følge i mediene, skal vi ledes til å tro at kongen eller dronningen vokter over oss, generasjon etter generasjon.

I en slik symbolverden er borgerne tildelt rollene som passive tilskuere, istedenfor myndiggjorte aktører. Enten blir de kongelige symboler på den heroisme som vi selv mangler, eller de blir gjort til sonoffer for de synder vi ikke ønsker å vedkjenne oss.

Uansett hvordan vi snur og vender på det, er det folket - vi - som lar denne teateroppsetningen rulle og gå ved at vi unnlater å ta den eneste riktige og humanistiske avgjørelsen: Å avskaffe kongedømmet.

En slik avvikling vil gi dem som i dag holdes som nasjonens gisler, et mer verdig liv. Hvorfor skal kvinnene i denne spesielle familien være pålagt å avle frem regenter for folket? Tenk bare på Ingrid Alexandra, et lite barn som skal presses inn i rollen som statsoverhode, enten hun vil det eller ikke. Hvorfor skal hun måtte legge alternative drømmer for fremtiden til side, bare for å tilfredsstille monarkistene? Arrangerte familieforhold pleier ellers å bli møtt med hoderysting i vårt samfunn.

Men å dømme et barn til et liv i offentlighetens søkelys, er tydeligvis noe som flertallet synes er uproblematisk. Hensynet til Ingrid Alexandras fremtid alene er grunn nok til å kvitte oss med denne nedverdigende statsformen. Etableringen av en norsk republikk vil slippe våre prinser og prinsesser fri. Vi skal heller ikke undervurdere hva slags renselse dette vil innebære for oss - som samfunnsborgere. Det er en myte at det hjelper å sette vår lit til "Kongen" i en situasjon hvor samfunnet er truet.

Det er alltid gjennom personlig mobilisering for vitale prinsipper som frihet, rettferdighet og solidaritet at et fellesskap kan få utrettet noe som helst. Staten Norge har i dag en grunnlovfestet symbolikk basert på kongelig blod, nasjonal selvråderett og luthersk-evangelisk kristendom. Det er få politikere som tør utfordre status quo. Resultatet er en verdikonservatisme som paralyserer.

Mange bekymrer seg over at fellesskapsfølelsen i samfunnet er under press. De mener at kongehuset spiller en viktig rolle for nasjonens samhold. La meg derfor legge til følgende: Det finnes flere måter å være en patriot på. Det som imponerer meg med dette samfunnet, er prinsipper som sosial rettferdighet og personlig frihet. Disse antiautoritære prinsippene utgjør en symbiose av det beste som sosialdemokrati og kapitalisme har å tilby.

Resultatet er et samfunn med høy materiell velferd og godt etablerte egalitære løsninger. Definisjonen av frihet inkluderer individets rett til å få utdanning og helsetjenester tilrettelagt av fellesskapet. En patriotisme basert på slike prinsipper er i mine øyne mer verd enn en nasjonalfølelse koblet til symboler. Videre er sosial rettferdighet og frihet knyttet til individet, ikke nasjonen. Prinsippene kan derfor anvendes universelt. Dette er noe av årsaken til at den skandinaviske modellen vekker interesse internasjonalt - slik vi nylig har sett uttrykt av Europakommisjonen og av latinamerikanske sosialdemokrater.

I Norge trenger vi en grunnleggende debatt om hvilke prinsipper vi ønsker å legge til grunn for samfunnet. Monarki eller republikk? Statskirke eller sekulær stat? Ved å kvitte oss med monarkiet tar vi et skritt i retning av en statsforfatning som tydeligere markerer at makten springer ut av folket. (Ordet "demokrati" kom først inn i Grunnloven i 2004, i ny paragraf 100.) Statsoverhodet bør utpekes etter frie valg, ikke gå i arv innen én familie.

Vi har ingen grunn til å frykte at oppslutningen om fellesskapet vil bli mindre ved en annen statsforfatning. Tvert imot: Se bare på Frankrike og USA. I hvilke land i verden ser man en større patriotisme for staten, enn i disse to republikkene, skapt av folket? De som frykter en oppløsning av den norske nasjonen, er opptatt av symboler - i motsetning til prinsipper. Men om vi først skal være opptatt av symbolikk: Ifølge Grunnloven er Norge et kongerike med en evangelisk-luthersk statskirke. Hva symboliserer det?

Fra Aftenposten 08.08.2007. Tegn abonnement her.