contexploration

Det er noe med det faktum at andre mennesker er i stand til å more seg, danse og drikke som provoserer islamistene grenseløst. Hvorfor skal andre få lov til å nyte livet, når de selv har forsaket så mange gleder for å være gudfryktige? Det har ofte overrasket lokale, vestlige etterretningstjenester når man finner ut at terroraksjoner har blitt utført av mennesker som er født og oppvokst i landet, slik som britene som for nøyaktig to år siden, 7. juli 2005, stod bak bombene på undergrunnen i London. Men det burde ikke overraske. Vi har å gjøre med en ideologi, mer enn en kultur. Ideologien til jihadistene er global. Den er inkluderende. Den stiller ingen krav om at medlemmene må være av en bestemt nasjonalitet eller ha en bestemt hudfarge. Alle som identifiserer seg med herrefolksideologien er velkommen til å melde seg på i den ”hellige” krigen. I likhet med fascistiske, nazistiske og kommunistiske grupperinger verden over, appellerer islamismens ideer til en totalitær impuls som ligger latent i oss alle.

Identitetskrise
De fleste muslimske europeere forakter naturligvis terroristene av hele sitt hjerte. For det første var mange av ofrene etter terroraksjonene i Madrid og London muslimer. (Én av de som ble drept ved King’s Cross var Ateeque Sharifi, en afghaner som hadde flyktet fra Taliban.) For det andre er det muslimer som rammes hardest av terrorisme på verdensbasis: Al-Qaida sender sine selvmordsbombere inn på muslimske bryllupsfester i Jordan, på grønnsaksmarkedene i Bagdad og mot kvinnelige politikere og journalister i Kabul. Da Taliban hadde makten i Afghanistan, og al-Qaida hadde sine treningsleire der, hadde islamistene ingen religiøse kvaler med å slakte muslimer i stor skala, enten det dreide seg om opposisjonelle eller homofile. For det tredje leder terrorangrepene til at muslimer blir mistenkeliggjort i Europa. Terroristenes handlinger gjør det vanskeligere for muslimer å få seg jobb, leie bolig og få venner blant befolkningen for øvrig.

Det er en kjent sak at rekruttører til radikale islamistgrupper i Storbritannia benytter følgende åpningsspørsmål: ”Er du brite, eller er du muslim?” På dette viset tvinger man de søkende ungdommene til å foreta et umulig valg mellom to konstruerte identiteter. Man skaper en identitetskrise. Deretter presser man tvilerne til ytterpunktet: ”Hvis vår religiøse ideologi stammer direkte fra Gud og peker mot det ideelle samfunnet, hvorfor skulle vi ha skrupler mot drastiske handlinger som bringer oss nærmere vårt mål? Det er fred vi søker, og fred vil vi først oppnå når vi lever under et islamsk regime hvor alle deler de samme verdiene. Verdiene som vår profet nedfelte en gang for alle i vår hellige bok.”

Dødskultus
Maksimal grusomhet krever visjoner om ekstrem harmoni og fred, enten i dette livet eller det neste. To menn, dynket i bensin, som vakler brennende ut av en jeep i ankomsthallen på flyplassen i Glasgow med et glis om munnen mens de roper ”Allah Allah Allah,” burde være vår umiddelbare assosiasjon hver gang vi hører noen snakke om religiøs fromhet. Terroristene håper på et amorøst møte med Gud i det hinsidige. Så hjernevaskede er de, at de har blitt opplært til å fornekte livet til fordel for et fiktivt liv etter døden. Fanatikerne har omfavnet en ideologi som dyrker menneskeofring. Derfor står også selvmordet – martyriet – så høyt i kurs.

Terroristene selv tror åpenbart at de kommer til himmelen som følge av sine handlinger. Dette kommer direkte til uttrykk i mantraet til Osama bin Laden: ”Vi lengter etter døden mer enn dere elsker livet.” (Bin Ladens Brev til Amerika, november 2002.) Implisitt: Vi vet at vi forenes med Gud når vi dør, mens dere er vantro og må klamre dere til de små, dekadente gledene dere greier å suge ut av dette usle livet her på jorden. I lys av et slikt verdenssyn blir alle kjente parametere snudd opp-ned. Den viktigste oppgaven til fangevokterne ved interneringsleiren på Guantanamo Bay går visstnok ut på å forhindre at de innsatte tar sine egne liv. Det finnes ingen straff verre for selvmordskandidatene enn å fortsette med det de forakter mest av alt: Å leve.

Fellesverdiene
Radikal islamisme er grunnleggende totalitær. Men en sunn motstand mot terroristenes livshat kan ikke mobiliseres ved hjelp av speilvendte befalinger, slik som: Du skal elske livet! Eller: Du skal elske Storbritannia av hele ditt hjerte! Vi kan ikke bekjempe totalitarisme ved å stille opp alternative fellesverdier som alle må bekjenne seg til. Forsøkene på å justere islamistenes teologi i en mer liberal retning er også et blindspor. Det er nettopp kravet om at alle må dele de samme verdiene som er problemet. Spørsmålet ”Føler du deg som norsk, eller muslim?” er på tilsvarende vis et frekt forsøk på å tvinge frem et valg mellom to fellesidentiteter. Avvis spørsmålsstillingen, og du vil frigjøre deg. Vi må forkaste all propaganda om fellesidentitet og underkastelse. Uten servilitet, ingen totalitarisme.

De beste sidene ved Storbritannia er det som provoserer islamistene mest: Kultur, vitenskap, marked og individets frihet. London er en by for frie sjeler. Byen fungerer som en magnet på kreative og dyktige mennesker fra hele verden. Gå gjennom bokhyllene dine, eller studér cd-stabelen din, så kan du bli påminnet hvor mye verdifullt som har sprunget ut av den britiske hovedstaden. Denne suksessen skyldes ikke det britiske kongehuset eller den antikvariske statskirken: Men ved å ha tro på individets evne til å ta frie, rasjonelle valg, har samfunnet som helhet blomstret. Ved å ha åpnet seg for verden, har London i sin tur beriket verden. For tyranniske og totalitære bevegelser som ønsker å kneble friheten, forblir byen et skrekkeksempel. For oss andre står London som en vedvarende inspirasjon.

En versjon av denne teksten står på trykk i Bergens Tidende 07.07.2007. Tegn et abonnement på BT her. Storbritannia, i øynene til The Mighty Terror & His Calypsonians, fra tiden da "terror" kunne referere til ypp calypso.