contexploration

Den amerikanske generalen Rick Lynch fortalte Wolf Blitzer på CNN Late Edition at amerikanske soldater på lørdag hadde funnet et parti med nyprodusert, iransk ammunisjon – granater og bombekastere – i Bagdad. Dette er våpen som med sikkerhet hadde blitt anvendt for å skape mer kaos i Irak. I Saudi-Arabia står den ultrakonservative wahabismen sterkt. Andre muslimske grupper, som sufier og sjiaer, blir undertrykket. Fra Saudi-Arabia, Jemen, Egypt og Jordan strømmer det jihadister til, for å delta i al-Qaidas såkalte ”hellige” krig. I stedet for å støtte demokratiseringsprosessen og gjenoppbyggingen av Irak, slipper nabostatene terrorister og våpen inn over grensene.

Den tredje vei
For en gangs skyld har de autoritære statene som omkretser Irak, felles interesse med de radikale islamistgrupperingene som vanligvis slåss for å velte regimene deres og erstatte de med shariadiktaturer. Demokratiet i Irak og Libanon må havarere, mener de, ellers står borgerne i Midtøsten i fare for å begynne å se et demokratisk, sekulært samfunn som et reelt, tredje alternativ. Onsdag stanset irakiske grensevakter ved Syria en lastebil på vei inn i Irak med 200 selvmordsvester. En annen bil i det samme følget var fylt med sprengstoff.

Demokrati er det eneste, virkelige alternativet til dagens autoritære styresett i Midtøsten. Demokrati og rettstat sikrer at mennesker med forskjellig tro og etnisitet kan leve side om side. Omverdenen må støtte demokratene, ikke bare i Irak, men i hele Midtøsten. Vi trenger å vise solidaritet for Irak, en solidaritet som er økonomisk, politisk og som samtidig insisterer på at alle statene i regionen må respektere menneskerettighetene. I ekstreme situasjoner må man også være villige til å støtte muslimske demokrater gjennom militære bidrag. Slik vil de autoritære herskerne bli utsatt for mer og mer press – noe som er bra. Denne prosessen vil også ødelegge støttegrunnlaget for jihadistene som søker en islamsk revolusjon. Som vi kjenner fra Afghanistan og Iran – og som vi nå også kommer til å få se i Gaza – leder islamisme alltid til en forverring. Islamismen tilbyr et mer totalitært styresett enn det de korrupte, autoritære statslederne står for i dag.

"Er det dette som er demokrati?"
Det er avgjørende å fylle sikkerhetsvakuumet som oppstår når en diktator blir kastet fra makten. Den oppgaven tok ikke den internasjonale koalisjonen ledet av USA og Storbritannia alvorlig nok, da de invaderte Irak i 2003. Men – som man kan lese i bøker som Francis Fukuyamas America at the Crossroads og George Packers’ Assassins’ Gate – var det intern uenighet i Bush-administrasjonen og blant de nykonservative om hva som skulle skje etter intervensjonen. C.I.A. hadde på 1990-tallet utarbeidet et eget komplott om å erstatte Saddam med en mer USA-vennlig general (!) Dette var en håpløs strategi som kun hadde utsatt problemene. Forsvarssjef Donald Rumsfeld sa før Irak-krigen at nasjonsbygging var noe som tilhørte fortiden. Planen til Rumsfeld var en hurtigkrig hvor makten raskt skulle overlates til eksilirakerne. Amerikanske styrker skulle trekke seg ut og holde seg unna interne oppgjør mellom sektene. Det samme synet hadde Richard Perle. Andre, som David Frum og Paul Wolfowitz, mente at et demokratisk styresett måtte etableres før en amerikansk tilbaketrekning, slik som i Vest-Tyskland og Japan etter Den andre verdenskrig. Tidligere utenriksminister Powell sier nå at han hele tiden var motstander av å fjerne Saddam fra makten.

Sikkerhetsvakuumet ble ikke fylt. Konsekvensene var katastrofale. ”Motstandsbevegelsen” angrep pilegrimer, plasserte bilbomber på markedene og drepte bistandsarbeidere. Groteske henrettelser av fremmedarbeidere ble filmet av al-Zarqawi og postet på jihadistsider på internett. Deretter sprengte al-Qaida moskeen i Samarra for å oppildne til borgerkrig. I en hjerteskjærende sekvens i reportasjeboken Reiser i krigens skygge, skriver Inger Østenstad og Hawdan Salih Jaf om livet i Irak. En gruppe irakere observerer kaoset rundt seg og spør forfatterne, oppriktig, om det er dette som er demokrati?

Talabani
For all del, ikke ta mine ord for god fisk. Les hva Iraks president selv sier. Forrige fredag holdt Jalal Talabani tale for Sosialistinternasjonalen i Geneve. (Hans parti, Kurdistans Patriotiske Union, er medlem av samme organisasjon som Det norske arbeiderpartiet.) I sin tale sa Talabani at tyrannene og terroristene motarbeidet irakerne fordi de ”fryktet etableringen av et ungt, irakisk demokrati som vil kunne komme til å inspirerer mennesker i Midtøsten til å kreve det folkestyret som de selv har blitt frarøvet. Det vil også inspirere minoriteter som blir underkuet til å reise seg og kreve sine selvsagte rettigheter.” Hans tale var i den demokratiske sosialismens ånd. Men hvor mange på den europeiske venstresiden har svart på irakernes appell om internasjonal støtte? Hvor mange aviser i de skandinaviske sosialdemokratiene har dekket de irakiske demokratenes fortvilede kamp? Den norske, rødgrønne regjeringen har gjort mye for å komme islamistene i Hamas i møte, men hvor mange millioner av dollar har Norge avsatt for å støtte oppbyggingen av Irak?

For virkelig å helle salt i såret, blir nå irakernes fortvilelse utnyttet av personer fra Iraks naboland. Enkelte syrere og egyptere – som ikke har opplevd lidelser i nærheten av det irakerne gjør til daglig – hevder overfor norske myndigheter at de er ”irakere” for å få asyl. Dette har blitt omtalt i en bred artikkel skrevet av den irakiske journalisten Ziad Khalaf al-Ajili, en artikkel som også er gjengitt på det betydningsfulle nettstedet Iraqslogger.com. Gjennom å innsmigre seg hos irakiske flyktninger i Norge, og ved å pugge stedsnavn i irakiske byer ved bruk av Google Earth, forsøker disse enkeltpersonene å sikre seg asyl i Norge. Dette er naturligvis provoserende for irakerne: Først gjør nabostatene sitt ytterste for å sabotere irakernes håp om en bedre fremtid. Deretter blir irakernes lidelser på kynisk vis anvendt i svindel utført av borgere fra de samme landene. Samtidig ser man de virkelige flyktningenes skjebne bli glemt: Irakiske kvinner og barn som flykter til Syria, risikerer å ende opp som prostituerte i Damaskus. Der blir de utnyttet av menn fra Saudi-Arabia på ”guttetur”.

Hvem er det som fortsatt står ved irakernes side?

Først publisert på nettavisen Depesjer.no. Les samlesiden om Irak.