contexploration

Som en motvekt mot tekstene som jeg har skrevet på denne nettsiden, og i norske aviser, ønsker jeg her å vise til noen gode artikler som fremfører argumenter mot å kaste diktatoren Saddam Hussein fra makten gjennom militær intervensjon. Disse forfatterne kritiserer mulighetene for etablering av et demokratisk Irak.

Selv om jeg ikke har endret syn på Irak, mener jeg disse artiklene legger frem viktige innvendinger mot militær intervensjon, innsigelser som må tas med i betraktning av både de som støttet og opponerte mot krigen.

- Malcolm Bull skrev en artikkel i London Review of Books i februar 2006 hvor han spådde folkemord og kamper mellom sunnier og sjiaer i Irak dersom ikke sikkerhetsvakuumet ble fylt.

- For New York Times Magazine skrev Dexter Filkins en desillusjonerende artikkel om fusk og korrupsjon ved valget til det irakiske parlamentet i 2005.

- Den amerikanske journalisten George Packer har skrevet godt om det vedvarende helvete som irakerne har gjennomlevd etter at Saddam ble styrtet, sist i The New Yorker. Særlig nedslående er hans insistering på at Pentagon nå er nødt til å legge planer for en storstilt evakuering av irakiske demokrater og samarbeidspartnere, slik man gjorde etter Vietnam. Packer ser ut til å ha mistet troen på at amerikanske og irakiske styrker skal kunne lykkes med å skape sikkerhet i Bagdad. (Oppspillet til krigen, og den surrealistiske atmosfæren i Washington D.C. og New York etter 11. september 2001 har Packer beskrevet på briljant vis i boken The Assassins' Gate.)

- Den britiske journalisten Johann Hari har skrevet en bokanmeldelse om de få tilhengere av intervensjon på den europeiske venstresiden for tidsskriftet Dissident. Han har for øvrig undertegnet Eustonmanifestet, i likhet med George Packer (og meg). Johann Hari mener i ettertid at Irak-intervensjonen var en katastrofal beslutning, mye grunnet at han mistenker at intensjonene til Det hvite hus var helt andre enn det de utga seg for å være.

Jeg kan ikke si meg enig i Johann Haris avfeining av demokrati i Irak som en illusjon. Jeg mener også at det har skjedd et reelt skifte i amerikansk utenrikspolitikk etter 11. september, noe Johann Hari bestrider. (Han hevder også at Bush-administrasjonen har godkjent ”et program for systematisk bruk av tortur”: Hvorfor sitter da de amerikanske soldatene som stod bak Abu Ghraib-mishandlingen i fengsel? Hari mener at amerikanernes ”krig mot terror” er feilslått, fordi den bare fører til ”enda mer terror”: Argumentet holder ikke. Skal man la være å bekjempe jihadistenes totalitarisme, bare fordi man ikke vil risikere å provosere de? Dette skjønner også det overveldende flertallet av verdens muslimer, som verken ønsker å leve under et prestediktatur eller et autoritært militærstyre.)

Men Hari får uansett presentert relevante innvendinger mot regimeskifte og nykonservatisme i sin artikkel, argumenter som jeg etter beste evne har forsøkt å drøfte på min samleside om Irak.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Iraks naboland har gjort lite for å bedre levekårene for vanlige irakere. Både Syria, Iran, Saudi-Arabia og Egypt har sterke interesser i at demokratiprosjektet i Irak ender i et blodbad. Disse autoritære statene er ledet av militære, prinser og prester. Ingen av statslederne har kommet til makten gjennom frie valg. Den egyptiske presidenten er så redd for at folk skal anvende ytringsfriheten at han fengsler usle bloggere og politikere som ”fornærmer” presidentembetet eller skriver kritisk om hæren. Prestestyret i Iran godkjente kun 6 av 1014 kandidater ved presidentvalget i 2005. Denne utvelgelsesprosessen gjorde det lettere for Vokterrådets egen presidentkandidat, Mahmoud Ahmadinejad. (For øvrig er ingen av prestene i Vokterrådet folkevalgte.)

Den amerikanske generalen Rick Lynch fortalte Wolf Blitzer på CNN Late Edition at amerikanske soldater på lørdag hadde funnet et parti med nyprodusert, iransk ammunisjon – granater og bombekastere – i Bagdad. Dette er våpen som med sikkerhet hadde blitt anvendt for å skape mer kaos i Irak. I Saudi-Arabia står den ultrakonservative wahabismen sterkt. Andre muslimske grupper, som sufier og sjiaer, blir undertrykket. Fra Saudi-Arabia, Jemen, Egypt og Jordan strømmer det jihadister til, for å delta i al-Qaidas såkalte ”hellige” krig. I stedet for å støtte demokratiseringsprosessen og gjenoppbyggingen av Irak, slipper nabostatene terrorister og våpen inn over grensene.

Den tredje vei
For en gangs skyld har de autoritære statene som omkretser Irak, felles interesse med de radikale islamistgrupperingene som vanligvis slåss for å velte regimene deres og erstatte de med shariadiktaturer. Demokratiet i Irak og Libanon må havarere, mener de, ellers står borgerne i Midtøsten i fare for å begynne å se et demokratisk, sekulært samfunn som et reelt, tredje alternativ. Onsdag stanset irakiske grensevakter ved Syria en lastebil på vei inn i Irak med 200 selvmordsvester. En annen bil i det samme følget var fylt med sprengstoff.

Demokrati er det eneste, virkelige alternativet til dagens autoritære styresett i Midtøsten. Demokrati og rettstat sikrer at mennesker med forskjellig tro og etnisitet kan leve side om side. Omverdenen må støtte demokratene, ikke bare i Irak, men i hele Midtøsten. Vi trenger å vise solidaritet for Irak, en solidaritet som er økonomisk, politisk og som samtidig insisterer på at alle statene i regionen må respektere menneskerettighetene. I ekstreme situasjoner må man også være villige til å støtte muslimske demokrater gjennom militære bidrag. Slik vil de autoritære herskerne bli utsatt for mer og mer press – noe som er bra. Denne prosessen vil også ødelegge støttegrunnlaget for jihadistene som søker en islamsk revolusjon. Som vi kjenner fra Afghanistan og Iran – og som vi nå også kommer til å få se i Gaza – leder islamisme alltid til en forverring. Islamismen tilbyr et mer totalitært styresett enn det de korrupte, autoritære statslederne står for i dag.

"Er det dette som er demokrati?"
Det er avgjørende å fylle sikkerhetsvakuumet som oppstår når en diktator blir kastet fra makten. Den oppgaven tok ikke den internasjonale koalisjonen ledet av USA og Storbritannia alvorlig nok, da de invaderte Irak i 2003. Men – som man kan lese i bøker som Francis Fukuyamas America at the Crossroads og George Packers’ Assassins’ Gate – var det intern uenighet i Bush-administrasjonen og blant de nykonservative om hva som skulle skje etter intervensjonen. C.I.A. hadde på 1990-tallet utarbeidet et eget komplott om å erstatte Saddam med en mer USA-vennlig general (!) Dette var en håpløs strategi som kun hadde utsatt problemene. Forsvarssjef Donald Rumsfeld sa før Irak-krigen at nasjonsbygging var noe som tilhørte fortiden. Planen til Rumsfeld var en hurtigkrig hvor makten raskt skulle overlates til eksilirakerne. Amerikanske styrker skulle trekke seg ut og holde seg unna interne oppgjør mellom sektene. Det samme synet hadde Richard Perle. Andre, som David Frum og Paul Wolfowitz, mente at et demokratisk styresett måtte etableres før en amerikansk tilbaketrekning, slik som i Vest-Tyskland og Japan etter Den andre verdenskrig. Tidligere utenriksminister Powell sier nå at han hele tiden var motstander av å fjerne Saddam fra makten.

Sikkerhetsvakuumet ble ikke fylt. Konsekvensene var katastrofale. ”Motstandsbevegelsen” angrep pilegrimer, plasserte bilbomber på markedene og drepte bistandsarbeidere. Groteske henrettelser av fremmedarbeidere ble filmet av al-Zarqawi og postet på jihadistsider på internett. Deretter sprengte al-Qaida moskeen i Samarra for å oppildne til borgerkrig. I en hjerteskjærende sekvens i reportasjeboken Reiser i krigens skygge, skriver Inger Østenstad og Hawdan Salih Jaf om livet i Irak. En gruppe irakere observerer kaoset rundt seg og spør forfatterne, oppriktig, om det er dette som er demokrati?

Talabani
For all del, ikke ta mine ord for god fisk. Les hva Iraks president selv sier. Forrige fredag holdt Jalal Talabani tale for Sosialistinternasjonalen i Geneve. (Hans parti, Kurdistans Patriotiske Union, er medlem av samme organisasjon som Det norske arbeiderpartiet.) I sin tale sa Talabani at tyrannene og terroristene motarbeidet irakerne fordi de ”fryktet etableringen av et ungt, irakisk demokrati som vil kunne komme til å inspirerer mennesker i Midtøsten til å kreve det folkestyret som de selv har blitt frarøvet. Det vil også inspirere minoriteter som blir underkuet til å reise seg og kreve sine selvsagte rettigheter.” Hans tale var i den demokratiske sosialismens ånd. Men hvor mange på den europeiske venstresiden har svart på irakernes appell om internasjonal støtte? Hvor mange aviser i de skandinaviske sosialdemokratiene har dekket de irakiske demokratenes fortvilede kamp? Den norske, rødgrønne regjeringen har gjort mye for å komme islamistene i Hamas i møte, men hvor mange millioner av dollar har Norge avsatt for å støtte oppbyggingen av Irak?

For virkelig å helle salt i såret, blir nå irakernes fortvilelse utnyttet av personer fra Iraks naboland. Enkelte syrere og egyptere – som ikke har opplevd lidelser i nærheten av det irakerne gjør til daglig – hevder overfor norske myndigheter at de er ”irakere” for å få asyl. Dette har blitt omtalt i en bred artikkel skrevet av den irakiske journalisten Ziad Khalaf al-Ajili, en artikkel som også er gjengitt på det betydningsfulle nettstedet Iraqslogger.com. Gjennom å innsmigre seg hos irakiske flyktninger i Norge, og ved å pugge stedsnavn i irakiske byer ved bruk av Google Earth, forsøker disse enkeltpersonene å sikre seg asyl i Norge. Dette er naturligvis provoserende for irakerne: Først gjør nabostatene sitt ytterste for å sabotere irakernes håp om en bedre fremtid. Deretter blir irakernes lidelser på kynisk vis anvendt i svindel utført av borgere fra de samme landene. Samtidig ser man de virkelige flyktningenes skjebne bli glemt: Irakiske kvinner og barn som flykter til Syria, risikerer å ende opp som prostituerte i Damaskus. Der blir de utnyttet av menn fra Saudi-Arabia på ”guttetur”.

Hvem er det som fortsatt står ved irakernes side?

Først publisert på nettavisen Depesjer.no. Les samlesiden om Irak.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Torsdag forrige uke i London hadde nattklubben Tiger Tiger ”Ladies’ Night.” Terrorister plasserte to bilbomber utenfor lokalene. Heldigvis var utløsermekanismene defekte. Radikale islamister har også tidligere planlagt storstilte terrorangrep mot britiske nattklubber. Den såkalte Crevice-gjengen planla et liknende angrep mot Ministry of Sound i 2004. Planen ble avslørt av britisk etterretning i siste liten. I et skjult lydopptak som ble avspilt for retten, sa en av de tiltalte, Jawad Akbar, at et slikt angrep ville ha vært uproblematisk, sett i fra islam, ettersom ”ingen kunne hevde at ludderne som danset rundt hadde vært uskyldige.” I terrorangrepet mot utestedene i Bali i 2002, drepte terroristene 202 mennesker.

Det er noe med det faktum at andre mennesker er i stand til å more seg, danse og drikke som provoserer islamistene grenseløst. Hvorfor skal andre få lov til å nyte livet, når de selv har forsaket så mange gleder for å være gudfryktige? Det har ofte overrasket lokale, vestlige etterretningstjenester når man finner ut at terroraksjoner har blitt utført av mennesker som er født og oppvokst i landet, slik som britene som for nøyaktig to år siden, 7. juli 2005, stod bak bombene på undergrunnen i London. Men det burde ikke overraske. Vi har å gjøre med en ideologi, mer enn en kultur. Ideologien til jihadistene er global. Den er inkluderende. Den stiller ingen krav om at medlemmene må være av en bestemt nasjonalitet eller ha en bestemt hudfarge. Alle som identifiserer seg med herrefolksideologien er velkommen til å melde seg på i den ”hellige” krigen. I likhet med fascistiske, nazistiske og kommunistiske grupperinger verden over, appellerer islamismens ideer til en totalitær impuls som ligger latent i oss alle.

Identitetskrise
De fleste muslimske europeere forakter naturligvis terroristene av hele sitt hjerte. For det første var mange av ofrene etter terroraksjonene i Madrid og London muslimer. (Én av de som ble drept ved King’s Cross var Ateeque Sharifi, en afghaner som hadde flyktet fra Taliban.) For det andre er det muslimer som rammes hardest av terrorisme på verdensbasis: Al-Qaida sender sine selvmordsbombere inn på muslimske bryllupsfester i Jordan, på grønnsaksmarkedene i Bagdad og mot kvinnelige politikere og journalister i Kabul. Da Taliban hadde makten i Afghanistan, og al-Qaida hadde sine treningsleire der, hadde islamistene ingen religiøse kvaler med å slakte muslimer i stor skala, enten det dreide seg om opposisjonelle eller homofile. For det tredje leder terrorangrepene til at muslimer blir mistenkeliggjort i Europa. Terroristenes handlinger gjør det vanskeligere for muslimer å få seg jobb, leie bolig og få venner blant befolkningen for øvrig.

Det er en kjent sak at rekruttører til radikale islamistgrupper i Storbritannia benytter følgende åpningsspørsmål: ”Er du brite, eller er du muslim?” På dette viset tvinger man de søkende ungdommene til å foreta et umulig valg mellom to konstruerte identiteter. Man skaper en identitetskrise. Deretter presser man tvilerne til ytterpunktet: ”Hvis vår religiøse ideologi stammer direkte fra Gud og peker mot det ideelle samfunnet, hvorfor skulle vi ha skrupler mot drastiske handlinger som bringer oss nærmere vårt mål? Det er fred vi søker, og fred vil vi først oppnå når vi lever under et islamsk regime hvor alle deler de samme verdiene. Verdiene som vår profet nedfelte en gang for alle i vår hellige bok.”

Dødskultus
Maksimal grusomhet krever visjoner om ekstrem harmoni og fred, enten i dette livet eller det neste. To menn, dynket i bensin, som vakler brennende ut av en jeep i ankomsthallen på flyplassen i Glasgow med et glis om munnen mens de roper ”Allah Allah Allah,” burde være vår umiddelbare assosiasjon hver gang vi hører noen snakke om religiøs fromhet. Terroristene håper på et amorøst møte med Gud i det hinsidige. Så hjernevaskede er de, at de har blitt opplært til å fornekte livet til fordel for et fiktivt liv etter døden. Fanatikerne har omfavnet en ideologi som dyrker menneskeofring. Derfor står også selvmordet – martyriet – så høyt i kurs.

Terroristene selv tror åpenbart at de kommer til himmelen som følge av sine handlinger. Dette kommer direkte til uttrykk i mantraet til Osama bin Laden: ”Vi lengter etter døden mer enn dere elsker livet.” (Bin Ladens Brev til Amerika, november 2002.) Implisitt: Vi vet at vi forenes med Gud når vi dør, mens dere er vantro og må klamre dere til de små, dekadente gledene dere greier å suge ut av dette usle livet her på jorden. I lys av et slikt verdenssyn blir alle kjente parametere snudd opp-ned. Den viktigste oppgaven til fangevokterne ved interneringsleiren på Guantanamo Bay går visstnok ut på å forhindre at de innsatte tar sine egne liv. Det finnes ingen straff verre for selvmordskandidatene enn å fortsette med det de forakter mest av alt: Å leve.

Fellesverdiene
Radikal islamisme er grunnleggende totalitær. Men en sunn motstand mot terroristenes livshat kan ikke mobiliseres ved hjelp av speilvendte befalinger, slik som: Du skal elske livet! Eller: Du skal elske Storbritannia av hele ditt hjerte! Vi kan ikke bekjempe totalitarisme ved å stille opp alternative fellesverdier som alle må bekjenne seg til. Forsøkene på å justere islamistenes teologi i en mer liberal retning er også et blindspor. Det er nettopp kravet om at alle må dele de samme verdiene som er problemet. Spørsmålet ”Føler du deg som norsk, eller muslim?” er på tilsvarende vis et frekt forsøk på å tvinge frem et valg mellom to fellesidentiteter. Avvis spørsmålsstillingen, og du vil frigjøre deg. Vi må forkaste all propaganda om fellesidentitet og underkastelse. Uten servilitet, ingen totalitarisme.

De beste sidene ved Storbritannia er det som provoserer islamistene mest: Kultur, vitenskap, marked og individets frihet. London er en by for frie sjeler. Byen fungerer som en magnet på kreative og dyktige mennesker fra hele verden. Gå gjennom bokhyllene dine, eller studér cd-stabelen din, så kan du bli påminnet hvor mye verdifullt som har sprunget ut av den britiske hovedstaden. Denne suksessen skyldes ikke det britiske kongehuset eller den antikvariske statskirken: Men ved å ha tro på individets evne til å ta frie, rasjonelle valg, har samfunnet som helhet blomstret. Ved å ha åpnet seg for verden, har London i sin tur beriket verden. For tyranniske og totalitære bevegelser som ønsker å kneble friheten, forblir byen et skrekkeksempel. For oss andre står London som en vedvarende inspirasjon.

En versjon av denne teksten står på trykk i Bergens Tidende 07.07.2007. Tegn et abonnement på BT her. Storbritannia, i øynene til The Mighty Terror & His Calypsonians, fra tiden da "terror" kunne referere til ypp calypso.

Posted by contexploration at 03:10 PM | Permalink