contexploration

Etter å ha skrevet en lederartikkel full av feilinformasjon om Wilson-saken og vår nærmeste allierte, USA, hevder Aftenposten på lederplass denne uken at årsaken til den økte terrorismen i verden er at tyrannen Saddam Hussein ble fjernet fra makten. Tidligere har avisen skrevet at USA er skyld i å ”stimulere” terrorisme ved å intervenere i Irak.

Etter over ti år med meningsløse sanksjoner fra verdenssamfunnet – sanksjoner som styrket Saddams posisjon, beriket korrupte FN-byråkrater og lammet den irakiske sivilbefolkningen – gikk en internasjonal koalisjon ledet av USA og Storbritannia omsider til militær aksjon og kastet den irakiske diktatoren fra makten i mars 2003. (En krigsmotstander som Robert Fisk påsto at sanksjonene drepte en halv million irakiske barn. Aftenposten, derimot, har tidligere glattet over kritikken mot olje-mot-mat-programmet.) Intervensjonen, som blant annet ledet til en oppheving av sanksjonene, var støttet av det overveldende flertallet av eksilirakere og irakiske demokrater.

Men Aftenposten mener altså at det er intervensjonen som er skyld i den økte terrorfaren i verden. Det er som om Aftenposten tror at mennesker i Midtøsten er ute av stand til å tenke selv. Dersom de skulle velger å kaste bort livet sitt på å drepe sivile og forkynne ”hellig” krig, så må det vel være USA som er årsaken? Denne logikken fraskriver terroristene ethvert ansvar for egne handlinger. I likhet med de tilbakevendte eksilirakerne og de utenlandske koalisjonssoldatene (som Telemark Engineer Squadron en kort stund deltok i), kunne de unge terroristspirene fra Iraks nabostater ha valgt å bidra til å gjenoppbygge Irak, applaudere de frie valgene og støtte de demokratiske kreftene. Men de ”hellige” krigerne som i dag strømmer over grensen til Irak fra Syria og Iran, synes at det er mer hensiktsmessig å sprenge sivile i lufta, rense nabolag for vantro og true de irakiske folkevalgte på livet – i Guds navn.

”Hellig” krig
Aftenposten nøyer seg ikke bare med å tolke den tragiske situasjonen som en hjernedød anti-amerikansk refleks: Lederskribenten ser seg også i stand til å tolke dette ut i fra islam, som religion: Norges fremste morgenavis slår fast at intervensjonen ”fra en ytterliggående islamsk synsvinkel” var et ”skoleeksempel på vestlig anti-islamsk imperialisme.” Før vi går videre og kommenterer denne påstanden, er vi nødt til å akseptere premisset om at personen som skriver Aftenpostens lederartikler om Irak også er ekspert på islam og ytterliggående islamsk teologi. Senere i lederartikkelen skriver Aftenposten nemlig at ”selv om islam verdsetter hellig krig, er mord på uskyldige i strid med religionens lære.” Ja vel. Hvorfor har vi imamer, når vi kan spørre Aftenposten om hva den rette versjonen av islam egentlig går ut på? Aftenposten presterer for øvrig å betegne Iraks naboland for ”muslimske stater,” en formulering i reneste Samuel P. Huntington-stil.

I et intervju med Unsere Zeit i mai fortalte talsmann for de irakiske kommunistene, Rashid Ghewielib, at opprørernes terrorangrep og de sekteriske militsene som bedriver etnisk rensning bare er med på å skape mer elendighet for irakerne. Han pekte også på at angrepene mot oljeledninger og installasjoner utgjorde et omfattende problem for den irakiske staten. Irakerne mister sårt tiltrengte inntekter fra oljeeksport. Disse ordene ble uttalt av en kommunist som etter Aftenpostens logikk burde ha vært en antiamerikansk imperialismemotstander, samt at han antakelig også burde ha kastet seg inn i en ”hellig” krig, i og med at han kommer fra en ”muslimsk stat”… Hvorfor er irakiske demokrater som Rashid Ghewielib og Hoshyar Zebari så uendelig mer velformulerte og klartenkte enn Aftenpostens lederskribenter?

Irakerne velger selv
De irakiske folkevalgte kan når som helst be koalisjonsstyrkene forlate Irak, en henstilling som USAs president George W. Bush ved flere anledninger har sagt at han vil respektere. I dag er Iraks skjebne i hendene på irakerne selv. De kan velge om de ønsker å forme sin fremtid gjennom frie valg eller de kan søke seg tilbake til en fascistisk diktator. Det kreves ikke så mye for å innse at dette innebærer at terrenget er radikalt endret i forhold til de miserable årene med FN-sanksjoner hvor Irak var en militarisert stat i hendene på en tyrann som gjentatte ganger gikk til angrep på sine naboland, og som i tillegg brukte masseødeleggelsesvåpen mot Iraks sivilbefolkning.

De som i dagens situasjon velger å delta i nihilistiske terrorhandlinger og folkemord i Irak har selv tatt et valg om hva de ønsker å beskjeftige tiden sin med. Les et intervju med en av selvmordskandidatene selv, og spør deg selv om denne karen deler Aftenpostens realpolitiske forklaring – støttet av "alle Midtøsten-eksperter" – på årsakssammenhengen mellom terrorisme og en intervensjon for å fjerne en megalomanisk diktator.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Her i Norge identifiserer vi oss gjennomgående mer med Demokratene og den Bush-kritiske delen av amerikansk opinion. Denne favoriseringen avspeiler seg i norske mediers dekning av amerikanske forhold. I Aftenpostens lederartikkel fra 07.06.2007 ble det fremsatt en serie påstander om vår viktigste allierte som det ikke er hold i. Lederartikkelen hevder at den amerikanske visepresidentens kontor har brutt loven om rikets sikkerhet og begått alvorlige forbrytelser etter amerikansk lov. Dette er noe som Aftenposten selv har funnet på.

1. Avkreftet Wilson falske opplysninger om Saddam?
I følge senatkommisjonens rapport om Irak-etterretningen ble CIA gjort oppmerksom på kontakt om salg av uran fra Niger til Irak i oktober 2001. I november 2002 fortalte en tjenestemann i det franske utenriksdepartementets ikkespredningsavdeling til sin amerikanske motpart i State Department at Frankrike kjente til irakiske fremstøt for å kjøpe uran i fra Niger. Saken ble forkludret ved at det dukket opp forfalskede dokumenter som hevdet at en avtale om uran-salg allerede var inngått mellom Irak og Niger. De forfalskede dokumentene ble av en italiensk granskning sporet tilbake til to ansatte ved Nigers ambassade i Roma. Dokumentene hadde blitt forsøkt solgt til fransk etterretning.

Noe senere, i 2002, fikk fransk etterretning tak i et annet brev. Dette brevet omhandlet irakiske fremstøt for å få kjøpt uran i fra Niger i 1999, og det var skrevet av Wissam al-Zahawie. (London Times omtalte historien i en artikkel den 09.03.2006). Al-Zahawie var Saddam Husseins spesialutsending for atomspørsmål, og var samtidig Iraks ambassadør til Vatikanstaten. Han reiste fra Roma til Niger i februar 1999. Brevet inngikk i materien som lå til grunn for den britiske etterretningspåstanden om at Saddam forsøkte å skaffe uran, en påstand inkludert i etterretningsmappen i fra september 2002. Det var denne påstanden som president George W. Bush refererte til i sin tale om rikets tilstand i januar 2003.

CIA sendte i februar 2002 tidligere ambassadør Joseph C. Wilson til Niger for å få på det rene om det hadde vært kontakt mellom Irak og Niger. I følge senatkommisjonens rapport ble Wilson foreslått for oppdraget av sin kone, Valerie Plame. Hun jobbet i ikkespredningsavdelingen i CIA. Da Wilson kom tilbake til USA fortalte Wilson CIA at han ikke hadde funnet bevis for en konkret avtale, men nevnte at tidligere statsminister i Niger, Ibrahim Mayaki, fortalte at han hadde møtt en irakisk delegasjon i juni 1999. Mayaki fortalte Wilson at han antok at irakerne ønsket å diskutere kjøp av uran. Mayaki hadde imidlertid holdt seg til FN-sanksjonene og skygget unna temaet i samtalen med irakerne, sa han til Wilson.

Da Wilson etter Irak-invasjonen våren 2003 gikk ut offentlig med påstanden om at Bush-administrasjonen med vitende og vilje manipulerte etterretningsbiten om Niger, hadde han ikke grunnlag for en slik oppsiktsvekkende anklage, en anklage som Aftenposten ukritisk videreformidler i sin lederartikkel. Den britiske Butler-kommisjonens granskning av Irak-etterretningen har tvert i mot fastholdt at Saddam forsøkte å skaffe uran fra Niger i 1999 (se rapportens s. 123). George W. Bush sa i sin tale i januar 2003 at: “Britiske myndigheter har fått kjennskap til at Saddam Hussein nylig forsøkte å skaffe betydelige mengder uran fra Niger.” Niger-påstanden hadde med andre ord hold. Men som følge av sirkulasjonen av de forfalskede avtalene, bestemte CIA-direktør Tenet seg for å trekke tilbake Niger-påstanden i desember 2003, da han antok at britene baserte sine konklusjoner på dokumentfalsken.

2. Var lekkasjen av Plames rolle Bush-administrasjonens hevnakt mot Wilson?
Wilson oppsøkte en rekke amerikanske journalister med sine opplysninger i ukene før han stod frem offentlig med en kommentarartikkel i New York Times. Wilson bidro til at saken ble fremstilt som om det var visepresidentens kontor som hadde sendt Wilson til Niger, og at Bush-administrasjonen derfor ”visste” at Niger-påstanden baserte seg på ”falske dokumenter.” Medlemmer av Bush-administrasjonen ble i kjølvannet av Wilsons mediefremstøt oppsøkt av journalister som forsøkte å få på det rene om Wilsons versjon var sann. De korrigerte hans historie og sa at det ikke var Cheney, men CIA, som på forslag fra Wilsons kone i CIA hadde sendt han til Niger.

Medlemmene av administrasjonen fortalte at Wilsons kone jobbet i CIA, men de lekket ikke hennes status som hemmelig agent. De visste ikke, på dette tidspunktet, at Valerie Plame faktisk hadde en slik rolle. Den hemmelige statusen ble først lekket av hennes ektemann Joseph C. Wilson, i et intervju med David Corn for The Nation, den 16. juli 2003! Lekkasjen av Plames agentstatus var derfor ikke en ”hevnakt” utført av administrasjonen, slik Aftenposten skriver. Også spesialetterforsker Patrick Fitzgerald vedgikk dette.

3. Ble loven om rikets sikkerhet brutt?
Ingen i Bush-administrasjonen har blitt dømt etter Intelligence Identities Protection Act (IIPA), som Aftenposten feilaktig kaller ”loven om rikets sikkerhet.” For å dømmes etter IIPA, er det et vilkår at man har lekket en amerikansk etterretningsagents hemmelige status, noe som er langt alvorligere enn å opplyse om at noen jobber i CIA. Medlemmer av Bush-administrasjonen som diskuterte Wilsons påstander med amerikanske journalister, fortalte at det var Wilsons kone i CIA, Valerie Plame, og ikke visepresident Cheney som hadde anbefalt Wilson for Niger-oppdraget. Etterforskningen av Cheneys høyre hånd, Lewis Libby, slår fast at ingen i administrasjonen som omtalte Wilsons kone i samtaler med journalister kjente til hennes hemmelig status i CIA. Derfor har heller ingen blitt tiltalt eller dømt for dette.

4. Misbrukte Cheneys kontor sin makt og brøt loven?
Visepresidentens kontor har ikke brutt loven om beskyttelse av etterretningsansattes hemmelige identitet, Intelligence Identities Protection Act. Libby ble dømt for andre forhold: Han forhindret spesialetterforsker Fitzgeralds etterforskning da han under sitt 8-timers forhør oppga feil dato og kilde for når han først fikk kjennskap til at Wilsons kone jobbet i CIA. For dette risikerer Libby nå fengsel hvis han taper ankesaken. Libby har brutt loven ved å gi feil opplysninger til Fitzgeralds etterforskning (slik Bill Clinton også gjorde seg skyld i), men når Aftenposten hevder at ”visepresidentens kontor” har brutt loven er det ikke riktig. Og når Aftenposten skriver at Libby har begått en ”alvorlig forbytelse,” er det mildt sagt misvisende.

5. Forsøkte Saddam å skaffe uran i fra Niger?
Da Irak drev sitt atomprogram på 1980-tallet, kjøpte Saddam uran fra Niger. Da Nigers tidligere statsminister Mayaki snakket med Joseph C. Wilson, fortalte han om den irakiske delegasjonen som besøkte landet i 1999. Mayaki mente at irakerne ønsket å kjøpe uran. Uran utgjør tre fjerdedeler av Nigers eksport. Wissam al-Zahawie besøkte Niger noen måneder tidligere, en høyst merkverdig reise å foreta for Iraks spesialutsending for atomspørsmål - dersom ikke uran stod på dagsordenen. Al-Zahawies hevder på sin side, i The Independent, at han dro til Niger i 1999 for å invitere Nigers regjeringsmedlemmer til en ”forretningsmesse” arrangert av Saddam Hussein i Baghdad. Men britiske myndigheter fastholder påstanden om at Irak forsøkte å skaffe uran i fra Niger i forkant av Irak-krigen. Brevet fra al-Zahawie, som skal være den britiske etterretningstjenesten MI6s bevis, har ennå ikke blitt offentliggjort.

Til info: Aftenposten avviste å trykke et innlegg som påpekte feilene. En versjon av denne teksten er publisert på nettavisen Depesjer.no. Les også: En gjennomgang av Wilson-saken. Norsk blogger ble drapstruet av Wilsons støttespillere. Se også USAs vaklende demokratispredning og Hviskeleken.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Irak-debatten i Norge er skjev. For å balansere bildet trengs det argumenter tilført utenifra, argumenter som bedre kan reflektere den uenighet som hersker irakerne seg i mellom. Utenriksminister Hoshyar Zebari er en av de viktigste pådriverne for et demokratisk, multietnisk Irak. Mennesker i Midtøsten har ikke skavanker som forhindrer de i å gjennomføre demokratiske reformer, med likestilling for kvinner og sivile rettigheter, sier Zebari i dette intervjuet. Hans beskjed til Iraks autoritære nabostater er følgende: ”Ikke vær redd for denne prosessen. Et fredelig, demokratisk Irak er bedre for dere enn en militarisert stat i hendene på en diktator.” Zebari sier at det vil ta tid før arabiske land vil erkjenne situasjonen: ”Den irakiske regjeringen er sterk, på tross av motsetninger som enhver regjeringskoalisjon har. Den vil ikke kollapse eller forsvinne. 12 millioner irakere stemte for den.”

Nylig har talsmann for det irakiske kommunistpartiet, Rashid Ghewielib, beskrevet hvordan de irakiske folkevalgte fortsatt er avhengig av utenlandske styrker for å holde de sekteriske militsene unna makten. Kommunistene er representert i samlingsregjeringen ved forskningsminister Raed Fahmy Jahid. De var motstandere av intervensjonen i 2003, og ser frem til å få slutt på okkupasjonen. Men inntil videre mener de at koalisjonen må forbli i Irak. Det er interessant å høre en irakisk kommunist fordømme opprørernes angrep på oljeledninger og installasjoner. Sabotasjen gjør nemlig at den irakiske statskassen mister sårt tiltrengte inntekter fra oljeeksport, sier Ghewielib: ”Fremtiden tilhører de sekulære kreftene i Irak.”

Resignasjon?
Kampen om Irak fortsetter. Den er ikke tapt for demokratenes vedkommende. Om så terroristene og de ”hellige” krigerne dreper hundre ganger så mange sivile som i dag, er et multietnisk demokrati fortsatt den beste løsningen for Irak. Fascistiske og tyranniske bevegelser har blitt nedkjempet i andre deler av verden også, til oppofrelser som har virket umenneskelige. Men det som i sannhet ville ha vært umenneskelig – og et helvete på jord – hadde vært å latt være å ta opp kampen for det som i dag fremstår som menneskehetens lyseste håp: Fredelig sameksistens mellom individer av forskjellig tro og kultur innen rammen av demokrati og rettstat. Irak kan bli et slikt demokrati. For eksempel fremstår den kontroversielle, irakiske konstitusjonen som forbilledlig i sammenlikning med den antisemittiske og lutherskevangeliske, norske grunnloven fra 1814.

En prinsipiell tilnærming overfor Midtøsten er helt avgjørende for norsk utenrikspolitikk. Dersom man bidrar til å støtte partier, bevegelser eller stater som holder befolkningen nede, har man et medansvar for de undertryktes lidelse. Etter at en avtale om en palestinsk samlingsregjering ble inngått i Mekka i februar, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre at 10 millioner dollar skal settes inn på selvstyremyndighetenes konto. Men Hamas anerkjente ikke Israel i Mekka-avtalen. Hamas tok heller ikke avstand fra terrorisme. Det var Norge som feiget ut. Er det riktig at Norge gir bistandspenger til en palestinsk regjering med medlemmer som har erklært målsetting om religiøst tyranni og etnisk rensning av jøder?

Prinsipper
Norsk utenrikspolitikk overfor Midtøsten burde ta stilling for demokratene og mot alle krefter som ønsker diktatur – enten det dreier seg om korrupte despoter, slik som Saddam var, eller islamistorganisasjoner. Utenrikspolitikken overfor Midtøsten har dessverre en parallell til de svakeste sidene av sosialdemokratisk velferdspolitikk: Dersom politikerne oppdager misnøye et sted, kaster man penger etter problembarna i håp om at de skal holde kjeft og roe seg ned. (For eksempel avslørte TV2 i fjor at to somaliske ungdomsorganisasjoner i Oslo fikk utbetalt 3,5 millioner kroner fra det offentlige for å fremme integrering og likestilling, mens de i virkeligheten var motstandere av integrering og ikke ønsket samarbeid med ”de vantro”.)

Når den norske regjeringen i Midtøsten dumper millioner av dollar i fanget på både fascister og demokrater, slik som i de palestinske områdene, håper man selvsagt at det skal lede til fred. Dessverre kan det bidra til å styrke demokratiets fiender. Ikke det at konflikt er noe som man skal skygge unna i denne sammenhengen. Konflikt er uunngåelig. Demokrati og totalitarisme lar seg ikke forene. Hvilken side tar Norge? Den norske regjeringen burde resolutt ta stilling for de som ønsker demokrati og rettsstat. Det burde være rettesnoren i norsk utenrikspolitikk, også overfor land som Egypt og Bangladesh: Norge må konfrontere autoritære statslederne som fengsler bloggere og redaktører, i stedet for å finansiere regimene deres. Vi kan kanskje lære noe av å lytte til erfaringene til slike som Hoshyar Zebari.

Publisert på nettavisen Depesjer.no. Relatert: Trenger Irak en stabiliserende Saddam light? Se også min samleside om Irak.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Etter at Kadra etterlyste en nytolkning av Koranens kvinnesyn, kom pressetalsmannen i Oslo-moskeen Central Jamaat med følgende utbrudd: "Hun kan si hva hun vil, og er sikkert pen og har en fin kropp, men vi kan ikke forandre Koranen på grunn av hva en kvinne mener." Hvorfor skulle Kadras utseende og kropp ha noe som helst å si for hennes religionskritikk? Teologenes forsøk på å regulere menneskelig seksualitet – nedfelt til alle tider og i alle religioner – vitner om et nært forhold mellom religiøsitet og begjær. Dette tema illustrerer de brytninger som i dag finner sted mellom religiøse ideologier og liberale prinsipper.

Én av disse religiøse retningene er wahabismen, en ultrakonservativ og autoritær versjon av islam. Kongefamilien i Saudi-Arabia støtter radikale wahabi-moskeer og koranskoler verden over. Svensk radio har satt søkelyset på saudiarabisk finansiering av friskoler i Sverige, blant annet Al-Salamskolan i Örebro. Én slik skole i London er barneskolen King Fahd Academy. Skolebøkene ble nylig gjennomgått av avisen The Independent. Pensumbøkene inneholder ren, antisemittisk propaganda. Barna læres opp til å kreve at verden må konvertere til islam. Kvinnefrigjøring omtales som en ”forlengelse av korstogene.” Jentene på skolene skal læres opp til å bli ”flinke i heimkunnskap, eksemplariske hustruer og gode mødre.”

Wahabiskoler
Det er i strid med Guds lære for jenter å delta i gym, ifølge et av studieheftene skrevet av saudi-teologen Muhammad al-Habdan. Det er ”obskønt” å skifte klær utenfor husets fire vegger, mener han. Dessuten kan jentene ”bli tiltrukket av hverandre hvis de fikk se andre jenter løpe rundt i tights.” Hva slags forestillinger er det som produseres i hodet til Muhammad al-Habdan i det han nedtegner disse setningene? Muligheten for at gym kan utløse lesbisk aktivitet, må være både tiltrekkende og skremmende for al-Habdan. Han sørger straks for å kvele sitt eget begjær ved å presisere, i studieheftet, at homofili er noe som straffes strengt i følge ”Guds lov,” sharia. I Saudi-Arabia får homofile dødsstraff. Gym for jenter kan derfor ikke tillates på noen av koranskolene som finansieres av det saudiarabiske kongehuset.

Avsnittet ovenfor er ikke bare et beskrivelse av et trivielt traume i livet til Muhammad al-Habdan. Det er en oppskrift på hvordan religiøse påbud kan oppstå, uavhengig av trosretning. Det er trist nok at én mann føler avsky overfor sin egen seksualitet – han kan alltids være så avholdende og homofob han bare vil – det problematiske ligger naturligvis i at religiøse dogmatikere også ønsker å bestemme over andre. Spørsmålet som al-Habdan har stilt seg selv, er nemlig: Hvordan ville vel verden ha sett ut, dersom andre mennesker fikk lov til å nyte de godene som han selv hadde gitt avkall på? Det engasjementet for menneskeheten som teologene utviser gjennom å diktere sine dogmer om seksuell atferd, er ikke annet enn seksuell paranoia.

Frihet provoserer
Mange i dagens Midtøsten assosierer USA og Europa med uanstendige ytringer og fordervet seksualmoral. Da Taliban hadde makten i Afghanistan drev de en egen hjemmeside på internett. Nettsiden ble i 1998 driftet fra Karachi i Pakistan. Der kunne man lese: ”Vestlige kvinner i miniskjørt og kraveløse bluser er mål for skruppelløse menn som tilfredsstiller sin lyst med dem når som helst, hvor som helst og på hvilken som helst måte, akkurat slik de ønsker. Hun er redusert til intet mindre enn en tispe, og er som jaget av hunder i løpetiden. Så kom de til [muslimske] land og utnevnte våre skjønne kvinner til tjenestepiker på sine kontorer. De tilfredsstilte sine lyster med dem.” I masteroppgaven The task of reviving Islam siterer religionshistoriker Hanne Nabintu Herland en muslimsk leder: ”En kvinne i det vestlige samfunn er som et dyr, det er ingen respekt for hennes kropp. Internett har gitt oss en skremmende tilgang til dette. Pornografi har vært ukjent for oss frem til for noen få år siden. Nå er det overalt. Enhver burde skjønne hvorfor vi kjemper imot en lignende samfunnsutvikling.”

Et annet eksempel kan sette denne frykten for seksuell frihet i kontekst: Det er ingen tvil om at mange mennesker i Midtøsten ble provosert over å se ytringsfriheten i Europa bli ”levd ut” til de grader den ble ved trykkingen av Muhammed-karikaturene. Likevel er det noe vi bør merke oss: På samme vis som fordømmelsen av en promiskuitet som man antar gjelder alle i Vesten ikke kan ses atskilt fra en tiltrekning mot det samme, må vi spørre om ikke demonstrasjonene mot tegningene også kan tolkes som en frustrasjon over at man til daglig ikke får uttrykke seg fritt? Den mest intense ramponeringen av de norske utenriksstasjonene skjedde i de mest autoritære landene. Der finner man verken ytringsfrihet eller fri seksualitet.

Åndelighet
Spørsmålet er om seksualitet – og det å kunne uttrykke seg fritt – er universelle lengsler i oss alle. Er lovgivning og religiøse påbud som søker å forby andre mennesker å benytte seg av disse frihetene en form for overgrep? Psykologien svarer klokkeklart ”ja.” Teologene vil derimot svare: ”Nei! Det er du som undertrykker din lengsel etter Gud. Du lengter ubevisst etter den faste ramme for tilværelsen som bare en total underkastelse for Guds morallover kan gi.”

Greit, la oss – for tankeeksperimentets skyld – anta at åndelighet også er en medfødt lengsel i oss. Innvendingen mot morallover som regulerer seksualitet og ytringer melder seg da umiddelbart: Åndelighet kan anta et utall former. Religionenes hellige bøker er innbyrdes uforenlige. Religion skaper aldri enhet, med mindre én av sektene vinner hegemoni gjennom å feie konkurrentene av banen og forfølge alle fritenkere. Vilkåret for religiøse dogmers universalitet er med andre ord totalitarisme.

Makt
Det er fullt ut mulig – og i tråd med menneskerettighetene – for et menneske å velge seksuell avholdenhet, også i liberale, demokratiske samfunn. Det går også an å leve som en fundamentalist i et fritt samfunn, noe forkynnerne langs Bibelbeltet og mullaene på Grønland ettertrykkelig beviser. Men i land hvor herskerne anvender religion for å sikre sitt makthegemoni, er seksuell frihet og ytringsfrihet to aktiviteter som er revolusjonerende. Dersom man åpner for seksuell frihet, på tross av moralvokternes advarsler, vil ikke det også medføre krav om mer frihet i forhold til politikk og livssyn? I et intervju med The New Yorker sa islamistlederen Sheik Nayef Rajoub at det var “jøden Freud som ødela vestlig moral.”

Autoritære herskere i Midtøsten funderer sin makt på religion. Derfor tviholder Muhammad al-Habdan og hans likesinnede på religiøse dogmer spesifikt konstruert i håp om å sabotere andre menneskers seksualitet og tankefrihet. Pressetalsmannen for Oslo-moskeen Central Jamaat mener at Kadras krav om nytolkning av Koranen må avvises. Samtidig må vi gå ut i fra at han – i likhet med alle andre pattedyr – er i besittelse av seksuelle drifter. Han vil utvilsomt klandre Satan for sin freudianske glipp da han kommenterte kroppen til Kadra. Men når han omsider blir kvitt sin skamfølelse vil han prise Gud for å ha renset han fra de ”onde” tankene. Og slik vil det fortsette, så lenge han dyrker en forestilling om en gud og en ”hellig” bok som stempler menneskeheten som maktesløse og dysfunksjonelle treller. Vi kan ikke gjøre annet enn å gråte over all den kjærlighet og lidenskap som går tapt, i Guds navn!

En versjon av denne teksten stod på trykk i Bergens Tidende 2. juni 2007. Tegn et abonnement på BT her. Hvor mange millioner får Central Jamaat i statsstøtte? Les Mannen som identifiserte seg med Gud. Les Du skal ikke adlyde. Husk: Det blir et helvete om du ikke lytter til Paven. Les Stop the love hype.

Posted by contexploration at 08:00 PM | Permalink