Kunsten å advare mot etniske konflikter
Kritikerne av det flerkulturelle Norge hevder nå at det er venstreradikalere og de kosmopolitiske, europeiske elitene som utgjør en trussel mot fred og frihet i Europa. Vi skal altså ledes til å tro at det er "naivistene" som ønsker fredelig sameksistens mellom mennesker uavhengig av tro, kultur eller hudfarge som er skyld i å fremme en utvikling som skaper konflikter mellom mennesker av forskjellig tro, kultur og hudfarge.
Både Bruce Bawer, Hallgrim Berg og Ole Jørgen Anfindsen har skrevet om emnet. Blodsbånd har betydning for folks opplevelse av tilhørighet, identitet og lojalitet til samfunnet mener Anfindsen i en debatt på nettstedet TidensTegn.no. Blir det for stort sprik mellom folk – altså deres biologiske egenskaper og kulturelle verdier – står samholdet i samfunnet står i fare for å ødelegges, hevdes det. Det eneste som Anfindsen anfører til støtte for denne påstanden, er å vise til folks ”opplevelse” av situasjonen. I forhold til de biologiske forskjellene, må konklusjonen bli denne: Dersom noen reagerer med avsky på at det eksisterer mennesker med en skummel hudfarge i Norge, vil Anfindsen ta denne angsten til inntekt for sitt påstand om at for stort biologisk sprik ødelegger samfunnets samhold.
Dette er kanskje bare et ordspill for hans vedkommende. De fleste kritikerne av det flerkulturelle Norge er demokrater og vil aldri la seg identifisere med fremmedfiendtlige eller voldelige grupperinger. Men i Europa for øvrig dyrkes slikt tankegods i høyreekstreme grupper. Angsten for mennesker med forskjellige verdier blir tatt til inntekt for et politisk krav om at samfunnet må verne om en bestemt etnisk sammensetning. I de ekstreme tilfellene, hvor slike, politiske bevegelser har fått vid oppslutning om sitt krav om etnisk ”harmoni,” har dette ledet til blodige massakrer.
Det å advare mot etniske konflikter er noe som både motstandere og tilhengerne av det flerkulturelle samfunnet har til felles. Den europeiske historien viser at en slik bekymring ikke nødvendigvis er tatt ut i fra det blå.
I Bosnia og Herzegovina skjedde borgerkrigen på 1990-tallet slik: De serbiske og kroatiske nasjonalistene ville ikke ha sameksistens innen grensene til den tidligere jugoslaviske republikken. Nasjonalistene ville ha enklaver for seg selv, alternativt få ryddet hele Bosnia etter sitt eget forgodtbefinnende. Blandede ekteskap ble plutselig ansett som samfunnskadelig – som en trussel mot limet i samfunnet.
De islamistiske jihadistene som senere meldte seg til ”hellig” krig på vegne av de muslimske bosnierne, hadde den samme, forskrudde mentaliteten, bare at den var fundert i en annen forestilling: religion.
I Bosnia advarte alle disse ”realistene” mot etniske konflikter i forkant av krigen, utførte etniske rensninger under krigen, og konkluderte selvrettferdig etter krigen at: ”Hva var de vi sa? Mennesker av forskjellige etnisk bakgrunn kan ikke leve sammen i fred!”
Men demokratene som var tilhengere av et multietnisk stat, derimot, holdt fast på sin drøm, både før, under og etter borgerkrigen. Susan Sontag, Timothy Garton Ash og Christopher Hitchens har skrevet om sine møter med disse, modige bosnierne under beleiringen av Sarajevo. Prøv å se om du finner en eneste kosmopolitt blant de tiltalte ved krigsforbryterdomstolen i Haag.
La det derfor ikke være sagt at jeg ikke advarte mot etniske konflikter, jeg også. Men jeg kom med advarselen uten å måtte støtte meg på ”opplevelsene” til de mest fordomsfulle av mine medborgere: De som frykter mennesker som følge av deres hudfarge, tro eller kultur. Etniske konflikter er deres spisskompetanse, ikke min.
Les også om Amerikabrevet som var et Europabrev.
