Jada, vi elsker. Slutt å mas!
Mennesker som messer om betydningen av religiøs og nasjonal identitet er de mest uinteressante jeg møter på denne planeten. Er det ikke ironisk, at kulturpatriotene alltid er de som selv fullstendig mangler karakter, karisma og skaperevne? Og hva gjelder religion: Hvem er mindre egnet til å gi sitt syn på hva som er rett og galt enn overtroiske moralvoktere?
Den brasilianske musikeren og forfatteren Caetano Veloso skriver i sin bok Tropical Truth om sine konfrontasjoner med nasjonalistene i Brasil på slutten av 1960-tallet. Veloso ledet en gruppe musikere og kunstnere i en bevegelse kalt Tropicália. De tok avstand fra venstrenasjonalistenes kulturelle tvangstrøye som sa at brasiliansk radikalisme måtte baseres på lokalt språk (portugisisk), lokale sjangrer (slik som samba) og ha den rette, oppdragende effekten (ikke slik som rock 'n' roll).
Velosos kulturforståelse var den stikk motsatte. Han mente at den eneste interessante kulturen var den som levde. Tropicalistaene stjal uhemmet fra verdenskulturen. Utenlandske uttrykk ble inkorporert uten tanke på at de kunne forkludre en forestilt, nasjonal renhet: ”Brasiliansk kultur er så rik og mektig at den overlever alt.” Ingen nostalgi eller angst å spore. De opererte med portugisisk og engelsk om hverandre, hentet uttrykk fra jazz og rock, og nevnte Coca-Cola i sangene sine, til fortvilelse for de som ville ha en felles front mot amerikanisering og alt kommerst fjas.
Etter en lang dag i studio i 1968 hvor de hadde spilt inn Veolosos vakre sang ”Baby” med Gal Costa på vokal, dro musikerne ut for å feire på en restaurant i Rio de Janeiro. De var oppspilte, og på oppfordring sang Gal for de øvrige gjestene. I det siste refrenget synger hun ”Baby, baby. I lo-o-o-o-ove you” med yndighet. Resten av teksten er portugisisk. Dette ble for mye for venstreradikaleren Geraldo Vandré: ”Denne sangen er bare dritt!” skrek han og slo nevene i bordet: Han mente at et refreng på engelsk utgjorde et hån mot den brasilianske kulturen. Etter en høylytt krangel med Veloso forlot han restauranten.
Når noen i dag krever at vi må ”slå ring om kulturen vår” eller forsøke å holde den i live ved alle slags støtteordninger og vernetiltak, er det et tegn på at de aktuelle kulturtrekkene allerede er i ferd med å gå heden. Det utgjør en kunstig ånderett til forlatte tradisjoner. Slik kultur er sjelløs. Det er rett og slett slik at enkelte kulturpraksiser faller bort. Hvorfor skal man frykte at de forsvinner? Og: Hvorfor skal man frykte de nye som kommer i deres sted?
Bevar noen fliker av den, for all del, for museene og bibliotekene. Men for meg virker den påtatte knugingen på forlatt kultur som en slags angst for det levende. Hvordan forestiller man seg egentlig at Kulturen oppstod? Tror kulturpatriotene at Kulturen deres stod der, fiks ferdig, den dagen verden ble til? Eller innbiller de seg kanskje at Kulturen inngår i vårt genmateriale? At ethvert folkeslag har bestemte biologiske trekk som gir de distinkte preferanser for ulike instrumenter, bøker, profeter og husflidsmønstre?
En levende kultur springer naturlig ut av den glede og energi som menneskene i samfunnet utviser. En befolkning som i stor grad er lammet av angst for å miste sine gamle tradisjoner, eller en befolkning med angst for omverdenen, vil sjelden ha de nødvendige forutsetningene for et vitalt kulturliv. Det handler om oss selv, om vår mentalitet. Det er mye vi kan få gjort i våre korte liv. Ved å bekymre oss mindre om kulturen, vil den revitalisere seg selv, som om skaperevnen alltid ligger i oss, men går mer og mer i skjul jo reddere vi blir for å miste den.
Relatert: Stop the love hype
