havard simensen

Internett kan være et ideelt verktøy for ondsinnede mennesker som går inn for å ødelegge livet til andre. Man kan plante grove beskyldninger og personlig informasjon på utallige blogger og i kommentarfeltet på nettaviser. Man kan gjemme seg bak anonymitet og misbruke andres identitet. Ofrene for slike hetskampanjer blir stilt overfor en formidabel oppgave med å kontakte eierne av bloggene og nettavisene for å be om å få fjernet informasjon. Dersom du har en blogg med et åpent kommentarfelt, deltar i diskusjoner på andres blogger eller skriver politiske innlegg på nettet under fullt navn, bør den følgende historien tjene som en vekker.

En norsk blogger postet kommentarer på amerikanske bloggsider i forbindelse med Wilson-saken, se denne oversiktsartikkelen. Han ble etter hvert truet på livet. Bloggeren ble oppringt fra USA med følgende budskap: ”You’re a dead man!” Han har gjentatte ganger mottatt trusler over e-post. Han har også blitt truet med søksmål. Foreldrene hans, som bor i USA, har blitt oppringt hjemme av en person som ville vite mer om sønnens aktiviteter. Webhosten til den norske bloggeren ble kontaktet i et forsøk på å sperre bloggen hans. En annen av de som står bak trakasseringen har forfalsket e-poster som bloggeren har skrevet og lagt de ut på nettet. Anonyme innlegg har blitt postet på amerikanske blogger hvor det rettes grove beskyldninger mot han, blant annet påstander om barnemisbruk. En relativt grundig fremstilling av saksforløpet er nødvendig for å forstå hvorfor noen følte behov for å sette i verk en slik, omfattende svertekampanje mot en borgerjournalist.

VIPS
I etterkant av Irak-krigen mener mange at den amerikanske presidenten George W. Bush forledet den amerikanske opinionen gjennom å hevde at Saddam Hussein var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. Jeg har ved flere anledninger skrevet om etterretningsfadesene selv. Men etterretningen som hevdet at Saddam Hussein forsøkte å skaffe uran fra Niger, er én av påstandene som ikke har trukket tilbake, jfr Butler-kommisjonen, s 123. Tidligere ambassadør Joseph C. Wilson gikk etter Irak-krigen ut offentlig med sterke anklager mot Bush-administrasjonen. Wilson hadde tjenestegjort som amerikansk ambassadør til flere afrikanske land. Wilson kone, Valerie Plame, var på denne tiden ansatt i CIA. CIA hadde ett år før Irak-krigen sendt Wilson til Niger for å undersøke påstanden om at Irak hadde forsøkt å anskaffe uran i fra landet. Det var Wilsons kone som anbefalte sin ektemann for oppdraget..

En gruppe tidligere etterretningsoffiserer i et nettverk kalt Veteran Intelligence Officers for Sanity (VIPS) stilte seg bak Wilsons påstander om at etterretningen i forkant av Irak-krigen hadde blitt manipulert av Bush-administrasjonen. VIPS advarte mot Irak-krigen i forkant. I etterkant av invasjonen skrev de et åpent brev hvor de uttrykte støtte til Wilson og krevde at visepresident Dick Cheney måtte trekke seg. VIPS hevdet at Bush-administrasjonens etterretning om Niger var falsk.

George Gooding
George Gooding har norsk-amerikansk bakgrunn og jobber som webutvikler i Oslo. Han drev frem til februar i år en engelskspråklig blogg ved navn Seixon.com (nå nedlagt). Han anses som en dyktig graveblogger som de siste årene gått amerikanske nettsider etter i sømmene. Han har en røff stil, og han oppsøker noen ganger sine kilder gjennom å ta kontakt over e-post. Gooding hører hjemme i sentrum av amerikansk politikk. Den norske bloggen hans på Dagbladet.no har nyansert medienes dekning av amerikanske forhold.

Da Wilson-saken tok av i 2003 engasjerte George Gooding seg i debatten om Bush-administrasjonen hadde fusket med etterretningsinformasjonen om Niger. Gooding la igjen kommentarer på amerikanske blogger. Han diskuterte saken med andre. Etter hvert ble han tipset om at noen av kritikerne av Wilson og VIPS hadde mottatt trusler over e-post. Da han begynte å undersøke hvem som kunne stå bak truslene, ble han selv gjenstand for en bakvaskelseskampanje uten like. Kampanjen inkluderte planting av personlig informasjon om han på amerikanske nettsider, oppringninger, grove beskyldninger og konkrete forsøk på å stenge bloggen. Det er ikke bare Gooding som opplevde dette, men også andre, amerikanske bloggere som skrev kritisk om rollen til tidligere ambassadør Joseph C. Wilson.

Larry C. Johnson
En av de sentrale personene bak VIPS er styremedlem Larry C. Johnson. Han har blitt intervjuet av de store amerikanske mediene ved en rekke anledninger – senest på PBS Newshour i forbindelse med lanseringen av den nye boken til tidligere CIA-direktør George Tenet. Johnson var klassekamerat med Valerie Plame – Wilsons kone – på offiserskolen i CIA. Johnson har jobbet flere år i CIA.

Johnson stod bak flere trusler mot Gooding. I en e-post til Gooding skrev han: ”Når du leker med ilden, risikerer du å bli brent.” I e-poster fra slutten av juli 2006, skrev Johnson at han visste hvor Gooding bodde og at han hadde ”venner i Interpol.” Johnson fortalte at han hadde fått tak i navnene på Goodings foreldre, samt Goodings fødselsdato. Videre truet han med å gå til sak mot Gooding.

Et forsøk på å stenge Goodings blogg ble foretatt av Larisa Alexandrovna, en skribent på nettstedet RawStory. Alexandrovna er en bekjent av noen av de andre personene som stod bak truslene mot Gooding. Mest sannsynlig foretok hun fremstøtet mot webhosten på vegne av disse. Alexandrovna hevdet i en e-post til webhosten at hun hadde blitt ”stalket” av Gooding, og at han hadde ”ærekrenket henne” på sin blogg. Hun antydet også at Gooding kan være involvert i ”kriminelle handlinger” og mente at han systematisk spredde falske anklager mot henne til store mailinglister.

Jason Leopold
Mer alvorlige trusler kom fra annet hold. Jason Leopold er en tidligere kollega av Alexandrovna. Han var skribent for det [i amerikansk sammenheng] venstreorienterte nettstedet TruthOut. I en artikkel i mai 2006 hevdet Leopold at stabssjef ved Det hvite hus, Karl Rove, kom til å bli tiltalt i Wilson-saken. Det var ikke hold i denne påstanden, og da kritikere påpekte dette overfor TruthOut og Leopold, begynte de å motta trusler fra en anonym e-post konto. Gooding og andre bloggere sporet denne kontoen til Leopold. De tok kontakt med han og ba han redegjøre for truslene.

Gooding hadde e-post-kommunikasjon med Leopold. Morgenkvisten den 26. juli 2006 ble Gooding oppringt. Han ble truet på livet. ”You’re a dead man!” sa mannen på den andre enden av telefonen. Gooding tok umiddelbart taxi til Bergen politikammer og rapporterte trusselen. (Han bodde på dette tidspunktet i Bergen.) Telefonleverandøren, Netcom, forsøke å spore oppringningen, men uten hell.

Anonym sjikane
Gooding omtalte drapstrusselen på sin blogg i dagene som fulgte. Leopold tok kontakt med Gooding og hevdet at det ikke var han som hadde ringt. Leopold advarte Gooding mot å antyde at det var han som stod bak trusselen. Noen dager senere, mens Gooding sov, ble det postet flere anonyme innlegg i kommentarfeltet på bloggen til Gooding, Seixon.com. Innleggene inneholdt personlige detaljer om Leopold, inkludert antisemittiske personangrep. Det ble benyttet et antisporingsprogram for å skjule hvor de var postet fra. Gooding slettet innleggene da han oppdaget innleggene neste morgen.

Men senere på formiddagen tok Leopold igjen kontakt med Gooding over e-post og anklaget Gooding for ”jødehets.” Han påstod at han i løpet av morgentimene hadde mottatt ”flere telefontrusler” som følge av innleggene som hadde blitt postet på kommentarfeltet til Goodings blogg. Leopold sa at han hadde sikret seg bevismateriale mot Gooding ved å ta skjermbilder av kommentarene… De personlige detaljene om Leopold var ukjente for Gooding. Frem til dags dato har Gooding ikke mottatt stevning fra noen av de involverte partene.

Vær varsom
Metodene som har blitt tatt i bruk mot Gooding er feige og ufine. At det står voksne personer bak trakasseringen – sågar en person med bakgrunn i fra CIA – gjør saken enda mer forstemmende. Når folk tyr til slike virkemidler for å stanse én enkelt blogger, vet de at de har dårlige argumenter. Denne historien viser likevel at det er grunn til å ta forhåndsregler når man på selvstendig initiativ deltar i politiske debatter på internett. I tillegg bør bloggere og borgerjournalister – uavhengig av politisk ståsted – ta klart og tydelig avstand fra skitne triks og alle forsøk på å true meningsmotstandere til taushet.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

Kritikerne av det flerkulturelle Norge hevder nå at det er venstreradikalere og de kosmopolitiske, europeiske elitene som utgjør en trussel mot fred og frihet i Europa. Vi skal altså ledes til å tro at det er "naivistene" som ønsker fredelig sameksistens mellom mennesker uavhengig av tro, kultur eller hudfarge som er skyld i å fremme en utvikling som skaper konflikter mellom mennesker av forskjellig tro, kultur og hudfarge.

Både Bruce Bawer, Hallgrim Berg og Ole Jørgen Anfindsen har skrevet om emnet. Blodsbånd har betydning for folks opplevelse av tilhørighet, identitet og lojalitet til samfunnet mener Anfindsen i en debatt på nettstedet TidensTegn.no. Blir det for stort sprik mellom folk står samholdet i samfunnet står i fare for å ødelegges, hevdes det. Det eneste som Anfindsen anfører til støtte for denne påstanden, er å vise til folks ”opplevelse” av situasjonen.

De fleste kritikerne av det flerkulturelle Norge er demokrater og vil aldri la seg identifisere med fremmedfiendtlige eller voldelige grupperinger. Men i Europa for øvrig dyrkes slikt tankegods i høyreekstreme grupper. Angsten for mennesker med forskjellige verdier blir tatt til inntekt for et politisk krav om at samfunnet må verne om en bestemt etnisk sammensetning.

Det å advare mot etniske konflikter er noe som både motstandere og tilhengerne av det flerkulturelle samfunnet har til felles. Den europeiske historien viser at en slik bekymring ikke nødvendigvis er tatt ut i fra det blå.

I Bosnia og Herzegovina skjedde borgerkrigen på 1990-tallet slik: De serbiske og kroatiske nasjonalistene ville ikke ha sameksistens innen grensene til den tidligere jugoslaviske republikken. Nasjonalistene ville ha enklaver for seg selv, alternativt få ryddet hele Bosnia etter sitt eget forgodtbefinnende. Blandede ekteskap ble plutselig ansett som samfunnskadelig – som en trussel mot limet i samfunnet.

De islamistiske jihadistene som senere meldte seg til ”hellig” krig på vegne av de muslimske bosnierne, hadde den samme, forskrudde mentaliteten, bare at den var fundert i en annen forestilling: religion.

I Bosnia advarte alle disse ”realistene” mot etniske konflikter i forkant av krigen, utførte etniske rensninger under krigen, og konkluderte selvrettferdig etter krigen at: ”Hva var de vi sa? Mennesker av forskjellige etnisk bakgrunn kan ikke leve sammen i fred!”

Men demokratene som var tilhengere av et multietnisk stat, derimot, holdt fast på sin drøm, både før, under og etter borgerkrigen. Susan Sontag, Timothy Garton Ash og Christopher Hitchens har skrevet om sine møter med disse, modige bosnierne under beleiringen av Sarajevo. Prøv å se om du finner en eneste kosmopolitt blant de tiltalte ved krigsforbryterdomstolen i Haag.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

Jeg har lenge etterlyst en norsk bok som tar et realt oppgjør med religiøs herrefolksmentalitet og Europas fortsatte knuging på stammeverdier. Hallgrim Berg skrev ikke en slik bok. I stedet for et offensivt forsvar for liberale, universelle prinsipper, er vi i "Amerikabrevet" tilbake i et stavkirkeunivers hvor det ikke ser ut til å finnes noen annen måte å møte fremtiden på enn å klynge oss sammen rundt nasjonens totempæler.

Berg skrev i sin bok at Europa var truet av ”muslimsk invasjon” - og fremsatte tesen om at muslimer får flere barn enn andre europeere fordi ”majoriteten skal vinnast, anten det er i Palestina, i Israel, i Europa eller andre stader.” Berg mener muslimer utgjør en trussel ved å være til og å formere seg: ”Europa er under ei ny form for fysisk og åndeleg åtak, ei slags kringsetjing, men har hittil vore sovande.” Nå forsøker Hallgrim Berg å distansere seg fra seg selv. Boken hans innholder ikke ”ein einaste negativ karakteristikk av muslimar,” påstår han i en ordveksling med Audun Lysbakken i Dagbladet nylig. Hvorfor skrev han da følgende om europeiske muslimer: ”Trugsmålet frå terrorismen er frykteleg, men er (førebels) mindre utslagsgjevande i samanlikning med det som ventar oss med ny folkesetnad og demografiske omveltningar.” Det virker som om Hallgrim Berg skulle ønske at han hadde skrevet en annen bok.

Etnisitet
I ”Amerikabrevet” støtter Berg seg på Ole Jørgen Anfindsen, en mann som mener det er ”ukristelig” å ignorere de negative konsekvensene av økt innvandring. Sterke krefter jobber målbevisst for å innlemme hele kontinentet i et ”Eurabia,” mener Anfindsen. Denne påstanden stammer antakelig i fra den jødiske ekstremisten Gisèle Littman (kjent under pseudonymet Bat Ye’or). Middelhavssamarbeidet til Den europeiske union er en fransk konspirasjon for å ”fullføre et Holocaust [mot jødene] som man beklager ble avbrutt,” skriver Littman. Hun mener europeiske politikerne søker større kontakt med arabiske land fordi de i hemmelighet har konkludert med at islam er ”moralsk og sivilisatorisk overlegen” (jfr boken ”Eurabia”). Påstanden er naturligvis helt på jordet, men i ”Amerikabrevet” går Hallgrim Berg faktisk god for hovedtrekkene i Littmans beskrivelse av Middelhavssamarbeidet og dets angivelige, skjulte hensikter, jfr s.21-25.

Øyvind Strømmen utfordret Ole Jørgen Anfindsen i en debatt på nettstedet TidensTegn.no. Der endte Ole Jørgen Anfindsen opp med å skrive at han ønsker å se mer forskning på kulturelle og biologiske forskjeller mellom ulike folkegrupper for å finne ut om det er mulig å ”leve side om side.” Anfindsen mener at definisjonen av ”etnisitet” må inkludere biologi, og han har skrevet at dagens innvandringspolitikk er basert på en ”naiv tro på at resultatet av utallige generasjoners kulturelle og biologiske evolusjon kan elimineres i løpet av noen få tiår, om man bare intenst og lenge nok innbiller folk at inni er vi like.” Anfindsen mener utenlandsadopterte barn ”ikke kan bli etnisk norske,” fordi de har en annen biologisk bakgrunn.

Forvirring
Hallgrim Berg burde også revurdere bruken av ”den kjende norske bloggaren Fjordman” som kilde, slik han gjør i sin bok. Denne anonyme bloggeren skrev i sitt europeiske manifest at han ønsket en innvandringsstopp rettet spesielt mot muslimer og krevde at multikulturalismen ble avskaffet: ”Vi burde arrangere en ’Million Man-march’ til Brüssel, for eksempel 11. september i år, for å kreve at det paneuropeiske diktaturet kalt Den Europeiske Union blir oppløst,” skrev han. Hvis man ikke får kravene oppfylt, mener ”Fjordman” at vi må ta ”de nødvendige skritt for å verne om vår egen trygghet og sikre vår nasjonale overlevelse.” Er det i selskap med slike at Hallgrim Berg føler seg hjemme? Det er i så fall overraskende, særlig tatt i betraktning hans uttalte entusiasme for USA.

Men kanskje det ikke er så overraskende. Hallgrim Berg skaper forvirring når han i sin bok antyder at innvandring og islamisme kan lede til ”nasjonalt sjølmord.” Ved lanseringen av boken spurte han om europeerne hadde den ”religiøse og kulturelle overbevisningen som trengs” for å stå imot islamisme. Berg sa også at han var ”lei av harselas med kristendommen og kulturarven vår.” Sett i lys av enkelte av Bergs tidligere standpunkter – slik som hans fremstøt for å få partnerskapsloven opphevet sammen med Kristelig folkeparti – reiser dette noen spørsmål: Hva er det egentlig Berg forsøker å forsvare i sin bok? Forsvarer han det liberale demokratiet, eller er det nasjonen han er opptatt av? Forsvarer han livssynsfrihet og sekularisme, eller er det den kristne kulturarven han er bekymret for?

Radikal motpol
Den massive strømmen av innvandrere som var med på å etablere Amerika slik vi kjenner det, flyktet fra et Europa herjet av religiøse motsetninger, nasjonalisme og stammekriger. De hadde kjent på kroppen hva slags ”harmoni” statsstyrt religion og etnisk patriotisme ledet til. Derfor ble prinsippene som lå til grunn for Amerikas forente stater knyttet til individet: Ingen av sektene i USA skulle ha rett til å misbruke den amerikanske statsmakten til å fremme sin egen gruppes religiøse eller kulturelle særinteresser. Staten skulle være nøytral. Statstilskudd til trossamfunn ble forbudt. ”Dette får folk finne ut av på egen hånd,” var visdommen som lå bak. Amerikansk patriotisme er knyttet til Uavhengighetserklæringen og Konstitusjonen. Her finner man ingen sjåvinistisk favorisering av blodsbånd, kulturarv eller kristendom.

Men det var altså ikke dette Amerika som Hallgrim Berg skrev sitt brev til.

I all beskjedenhet føler jeg at jeg kan påpeke dette. Jeg anser meg selv som en patriot hva gjelder de liberale prinsippene som USA er fundert på. (Jeg feirer til og med Thanksgiving, i Oslo.) For å illustrere hvor forskjellig amerikanernes innstilling er, kan vi vende litt på sitatet fra Anfindsen om at utenlandsadopterte barn ”ikke kan bli etnisk norske.” En slik påstand blir absurd i en amerikansk kontekst: ”Utenlandsadopterte barn kan ikke bli etnisk amerikanske.” Formuleringen lyder med en gang fremmed, ikke fordi amerikanerne mangler forståelse for historie eller fordi de er kulturløse, tvert i mot: Etableringen av Amerikas forente stater var et lykkelige øyeblikk i verdenshistorien som stadfestet at noen faktisk hadde greid å trekke lærdommer av den. Enn så lenge europeerne unnlater å ta et oppgjør med nasjonsfetisjisme og statslegitimert religion, vil USA fortsette å stå som en radikal motpol til nasjonalstatenes Europa.

Videre lesning: Kommentarer skrevet av Sara Azmeh Rasmussen og Thorbjørn Jagland.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

Mennesker som messer om betydningen av religiøs og nasjonal identitet er de mest uinteressante jeg møter på denne planeten. Er det ikke ironisk, at kulturpatriotene alltid er de som selv fullstendig mangler karakter, karisma og skaperevne? Og hva gjelder religion: Hvem er mindre egnet til å gi sitt syn på hva som er rett og galt enn overtroiske moralvoktere?

Den brasilianske musikeren og forfatteren Caetano Veloso skriver i sin bok Tropical Truth om sine konfrontasjoner med nasjonalistene i Brasil på slutten av 1960-tallet. Veloso ledet en gruppe musikere og kunstnere i en bevegelse kalt Tropicália. De tok avstand fra venstrenasjonalistenes kulturelle tvangstrøye som sa at brasiliansk radikalisme måtte baseres på lokalt språk (portugisisk), lokale sjangrer (slik som samba) og ha den rette, oppdragende effekten (ikke slik som rock 'n' roll).

Velosos kulturforståelse var den stikk motsatte. Han mente at den eneste interessante kulturen var den som levde. Tropicalistaene stjal uhemmet fra verdenskulturen. Utenlandske uttrykk ble inkorporert uten tanke på at de kunne forkludre en forestilt, nasjonal renhet: ”Brasiliansk kultur er så rik og mektig at den overlever alt.” Ingen nostalgi eller angst å spore. De opererte med portugisisk og engelsk om hverandre, hentet uttrykk fra jazz og rock, og nevnte Coca-Cola i sangene sine, til fortvilelse for de som ville ha en felles front mot amerikanisering og alt kommerst fjas.

Etter en lang dag i studio i 1968 hvor de hadde spilt inn Veolosos vakre sang ”Baby” med Gal Costa på vokal, dro musikerne ut for å feire på en restaurant i Rio de Janeiro. De var oppspilte, og på oppfordring sang Gal for de øvrige gjestene. I det siste refrenget synger hun ”Baby, baby. I lo-o-o-o-ove you” med yndighet. Resten av teksten er portugisisk. Dette ble for mye for venstreradikaleren Geraldo Vandré: ”Denne sangen er bare dritt!” skrek han og slo nevene i bordet: Han mente at et refreng på engelsk utgjorde et hån mot den brasilianske kulturen. Etter en høylytt krangel med Veloso forlot han restauranten.

Når noen i dag krever at vi må ”slå ring om kulturen vår” eller forsøke å holde den i live ved alle slags støtteordninger og vernetiltak, er det et tegn på at de aktuelle kulturtrekkene allerede er i ferd med å gå heden. Det utgjør en kunstig ånderett til forlatte tradisjoner. Slik kultur er sjelløs. Det er rett og slett slik at enkelte kulturpraksiser faller bort. Hvorfor skal man frykte at de forsvinner? Og: Hvorfor skal man frykte de nye som kommer i deres sted?

Bevar noen fliker av den, for all del, for museene og bibliotekene. Men for meg virker den påtatte knugingen på forlatt kultur som en slags angst for det levende. Hvordan forestiller man seg egentlig at Kulturen oppstod? Tror kulturpatriotene at Kulturen deres stod der, fiks ferdig, den dagen verden ble til? Eller innbiller de seg kanskje at Kulturen inngår i vårt genmateriale? At ethvert folkeslag har bestemte biologiske trekk som gir de distinkte preferanser for ulike instrumenter, bøker, profeter og husflidsmønstre?

En levende kultur springer naturlig ut av den glede og energi som menneskene i samfunnet utviser. En befolkning som i stor grad er lammet av angst for å miste sine gamle tradisjoner, eller en befolkning med angst for omverdenen, vil sjelden ha de nødvendige forutsetningene for et vitalt kulturliv. Det handler om oss selv, om vår mentalitet. Det er mye vi kan få gjort i våre korte liv. Ved å bekymre oss mindre om kulturen, vil den revitalisere seg selv, som om skaperevnen alltid ligger i oss, men går mer og mer i skjul jo reddere vi blir for å miste den.

Relatert: Stop the love hype

Posted by håvard simensen at 08:22 AM | Permalink