Det blir et helvete om du ikke lytter til paven
I en tale søndag 26. mars kunne pave Benedikt XVI fortelle Santa Feliciia-menigheten ved Fidene i Roma at helvete eksisterer og varer evig. Vi har muligheten, sa paven, til ”å akseptere frelsen spontant, den kristne troen blir ikke påtvunget noen, det er en gave, et tilbud til menneskeheten.” I følge paven kom Jesus til jorden ”for å fortelle oss at han vil ha oss alle med seg i himmelen, og at helvete - som ingen snakker om lenger - finnes og er evig for de som lukker sitt hjertet for Jesu kjærlighet.”
Før han ble utnevnt til pave, sa kardinal Ratzinger at det var kirkens oppgave å minne mennesket på at ”det har et ansvar overfor Gud, at det finnes en dom, at livet enten kan få et godt utfall eller ende med katastrofe” (God and the World, 2000). Han mente at dagens kultur har ”fjernet menneskets skamfølelse” noe som ”utgjør en fornektelse av et kjernepunkt i troen, at helvete eksisterer for synderne.” Pave Benedikt gir tilsynelatende uttrykk for en annen tolkning av helvete enn sin forgjenger, pave Johannes Paul II, som mente at helvete var en ”tilstand som symboliserer atskillelse fra Gud.”
Samme helg kom paven også med en advarsel i forbindelse med feiringen av femtiårsdagen til Den europeiske union. Han er misfornøyd med at kristendommen er utelatt fra forslaget til ny grunnlovstraktat. I talen påstod han at Europa kan ”forsvinne fra historien” som følge av de lave fødselstallene på kontinentet. Forsøket på å bygge et felles Europa vil komme til å strande dersom man ikke tok hensyn til de europeiske ”verdiene” og den historiske ”identiteten” som kristendommen har vært med på å nedfelle. Resultatet ville bli ”enorme” problemer, sosialt sammenbrudd og en ”farlig individualisme,” mente han.
Det må vel finnes en vei ut av denne dramatiske verdikrisen? Paven vet råd. Løsningen er å akseptere Jesus som den eneste veien til frelse. Først konstruerer man en diagnose, deretter tilbyr man botemiddelet. For at våre liv skal fylles med mening må vi ”kontinuerlig drikke av den opprinnelige kilden, Jesus Kristus, fordi fra hans gjennomborede hjerte flommer Guds kjærlighet” (encyklopedisk brev, 2006). Dette vet antakelig paven i egenskap av å ha tittelen Jesu Kristi vikar på jorden, arvtakeren til rollen som Jesus skal ha gitt Peter, i følge den katolske kirken (Matt. 16:18-19).
Pave Benedikt XVI har tidligere skrevet at Gud har rett til å gjøre krav på vår kjærlighet. I sitt encyklopediske brev påpekte han at Gud først skjenket kjærlighet til menneskeheten, altså står vi allerede fra fødselen av i gjeld til Gud. Nå som det er påske burde vi kanskje reflektere litt over dette budskapet. En mann ble korsfestet i Jerusalem for to tusen år siden. Han skal ha vært Guds sønn og i følge paven ”ofret han seg for oss”. Var Jesus på selvmordsoppdrag for Gud? Kirken påstår at Gud sendte sin sønn til jorden for å tortureres til døde for våre synder. Burde vi være takknemlige for denne menneskeofringen? Paven innser at det er få europeere som kjøper et slikt grotesk budskap. Vi er heller ikke overbevist om at en litt suspekt, åttiårig mann i hvit kjole med sin egen stat og palass skulle være Guds stedfortreder på jorden.
Hvordan skal paven da vinne oppslutning om kirkens budskap, når verken fortellingen om sonofferet eller pavens gudbenådete ambassadørstatus ser ut til å lokke oss? Hvis ikke den katolske kirkens åte fungerer, har kanskje trusselen om straff større effekt? Det er ikke uten grunn at paven henter frem helvete: Akseptér Jesus som din frelser, så slipper du å risikere evig fortapelse! Dette trusselspråket er noe vi vanligvis forbinder med brutale maktmennesker som forlanger lydighet. Paven har også sagt at han synes konseptet med renselse gjennom skjærsilden er så bra at dersom den ikke hadde eksistert, ”ville vi ha vært nødt til å finne den opp.” Han mener ”vi trenger en siste renselse, en renselse med ild, hvor blikket til Jesus brenner oss fri fra alt, og bare under hans rensende blikk kan vi bli funnet verdig til å være med Gud og finne vår plass sammen med han,” (intervjuboken Ratzinger Report, s 146).
Stadig flere europeere vender ryggen til kirkens budskap. Europa kommer selvsagt aldri til å vedta en grunnlovstraktat som gir kristendommen noen som helst offisiell status. Å knytte en konstitusjon til én bestemt trosretning er udemokratisk. Det innebærer å gi etter for et utpresningsforsøk, noe den norske statskirken beviser til fulle. Vårt utgangspunkt må være at enhver borger har rett til å selv definere sitt eget livssyn. Pavens uttalelser og dystre profetier bærer preg av en aldri så liten desperasjon. Denne fortvilelsen over utviklingen deler han med de mange som ikke kjenner seg igjen i det nye Europa og som frykter en fremtid som de ikke lenger har makt over. Dette er ikke et krisesymptom, men et vårtegn.
