havard simensen

One summer afternoon at St Hanshaugen in Oslo, I was sitting on a bench contemplating the sunset and life, when suddenly Erling, the furniture builder, jumped out from behind some bushes and sat down next to me. He was in an exceptionally good mood. This summer he had been out of town in his studio in Hønefoss working consistently on a log of oak, making tables and chairs for his affluent clients:

“Just work. That’s all I’ve been doing. There’s been no problems, no intrigues. All summer I have just worked, day after day on the oak. And the thing that’s given me peace of mind, more than anything else, is that I’ve just kept away from girls all together. I ought to have figured this out a long time ago. It began when I was a teen. Every time I started to go out with a girl, I was ecstatic. I met up with my friends and told them about this new girl, and how wonderful this particular chick was. I used to tell my mother that I was finally in love. Every time I used to say: ‘This girl is fantastic, she is extraordinary, I can’t imagine my life without her.’ You know, whenever I uttered those words I should have realised that something was fishy. It should have made me suspicious. Every time I start to talk that way about anything, it is always slightly hysterical. Because if this girl was actually that extraordinary and fantastic, I wouldn’t have to insist that she was all that - right? Whenever I insist that hard on something, it can’t be right. Why would I need to hype a relationship with someone that I love?”

The first verse of the Norwegian national anthem, “Ja, vi elsker”, goes:

“Yes, we love with fond devotion
This our land that looms
Rugged, storm-scarred o'er the ocean
With her thousand homes.
Love her, in our love recalling
Those who gave us birth.
And old tales which night, in falling,
Brings as dreams to earth.”

On every occasion when someone has concluded that the singing of the national anthem is appropriate, one has to mumble these foolish words. In addition, “Ja, vi elsker” is set to an intense melody, like a march. The commonsense way to sing it is either utterly ironic or embarrassingly nationalistic, either way it is sung in an insisting tone of voice. Only the Den Norske Studentsangforening on Universitetsplassen on Karl Johan on May 17th - wearing their traditional eighteenth century student attire - which I’m certain no student in the eighteenth century actually wore - are able to sing these words with the level of simple-mindedness that they require. The way the song starts off, with the bombastic proclamation that: YES, WE LOVE WITH FOND EMOTION THIS OUR LAND is completely counterproductive. No sane person who ever loved anything would every opt to burst out such an artificial pledge.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink

I en tale søndag 26. mars kunne pave Benedikt XVI fortelle Santa Feliciia-menigheten ved Fidene i Roma at helvete eksisterer og varer evig. Vi har muligheten, sa paven, til “å akseptere frelsen spontant, den kristne troen blir ikke påtvunget noen, det er en gave, et tilbud til menneskeheten.” I følge paven kom Jesus til jorden “for å fortelle oss at han vil ha oss alle med seg i himmelen, og at helvete - som ingen snakker om lenger - finnes og er evig for de som lukker sitt hjertet for Jesu kjærlighet.”

Før han ble utnevnt til pave, sa kardinal Ratzinger at det var kirkens oppgave å minne mennesket på at “det har et ansvar overfor Gud, at det finnes en dom, at livet enten kan få et godt utfall eller ende med katastrofe” (God and the World, 2000). Han mente at dagens kultur har “fjernet menneskets skamfølelse” noe som “utgjør en fornektelse av et kjernepunkt i troen, at helvete eksisterer for synderne.” Pave Benedikt gir tilsynelatende uttrykk for en annen tolkning av helvete enn sin forgjenger, pave Johannes Paul II, som mente at helvete var en “tilstand som symboliserer atskillelse fra Gud.”

Samme helg kom paven også med en advarsel i forbindelse med feiringen av femtiårsdagen til Den europeiske union. Han er misfornøyd med at kristendommen er utelatt fra forslaget til ny grunnlovstraktat. I talen påstod han at Europa kan “forsvinne fra historien” som følge av de lave fødselstallene på kontinentet. Forsøket på å bygge et felles Europa vil komme til å strande dersom man ikke tok hensyn til de europeiske “verdiene” og den historiske “identiteten” som kristendommen har vært med på å nedfelle. Resultatet ville bli “enorme” problemer, sosialt sammenbrudd og en “farlig individualisme,” mente han.

Det må vel finnes en vei ut av denne dramatiske verdikrisen? Paven vet råd. Løsningen er å akseptere Jesus som den eneste veien til frelse. Først konstruerer man en diagnose, deretter tilbyr man botemiddelet. For at våre liv skal fylles med mening må vi “kontinuerlig drikke av den opprinnelige kilden, Jesus Kristus, fordi fra hans gjennomborede hjerte flommer Guds kjærlighet” (encyklopedisk brev, 2006). Dette vet antakelig paven i egenskap av å ha tittelen Jesu Kristi vikar på jorden, arvtakeren til rollen som Jesus skal ha gitt Peter, i følge den katolske kirken (Matt. 16:18-19).

Pave Benedikt XVI har tidligere skrevet at Gud har rett til å gjøre krav på vår kjærlighet. I sitt encyklopediske brev påpekte han at Gud først skjenket kjærlighet til menneskeheten, altså står vi allerede fra fødselen av i gjeld til Gud. Nå som det er påske burde vi kanskje reflektere litt over dette budskapet. En mann ble korsfestet i Jerusalem for to tusen år siden. Han skal ha vært Guds sønn og i følge paven “ofret han seg for oss”. Var Jesus på selvmordsoppdrag for Gud? Kirken påstår at Gud sendte sin sønn til jorden for å tortureres til døde for våre synder. Burde vi være takknemlige for denne menneskeofringen? Paven innser at det er få europeere som kjøper et slikt grotesk budskap. Vi er heller ikke overbevist om at en litt suspekt, åttiårig mann i hvit kjole med sin egen stat og palass skulle være Guds stedfortreder på jorden.

Hvordan skal paven da vinne oppslutning om kirkens budskap, når verken fortellingen om sonofferet eller pavens gudbenådete ambassadørstatus ser ut til å lokke oss? Hvis ikke den katolske kirkens åte fungerer, har kanskje trusselen om straff større effekt? Det er ikke uten grunn at paven henter frem helvete: Akseptér Jesus som din frelser, så slipper du å risikere evig fortapelse! Dette trusselspråket er noe vi vanligvis forbinder med brutale maktmennesker som forlanger lydighet. Paven har også sagt at han synes konseptet med renselse gjennom skjærsilden er så bra at dersom den ikke hadde eksistert, “ville vi ha vært nødt til å finne den opp.” Han mener “vi trenger en siste renselse, en renselse med ild, hvor blikket til Jesus brenner oss fri fra alt, og bare under hans rensende blikk kan vi bli funnet verdig til å være med Gud og finne vår plass sammen med han,” (intervjuboken Ratzinger Report, s 146).

Stadig flere europeere vender ryggen til kirkens budskap. Europa kommer selvsagt aldri til å vedta en grunnlovstraktat som gir kristendommen noen som helst offisiell status. Å knytte en konstitusjon til én bestemt trosretning er udemokratisk. Det innebærer å gi etter for et utpresningsforsøk, noe den norske statskirken beviser til fulle. Vårt utgangspunkt må være at enhver borger har rett til å selv definere sitt eget livssyn. Pavens uttalelser og dystre profetier bærer preg av en aldri så liten desperasjon. Denne fortvilelsen over utviklingen deler han med de mange som ikke kjenner seg igjen i det nye Europa og som frykter en fremtid som de ikke lenger har makt over. Dette er ikke et krisesymptom, men et vårtegn.

Posted by håvard simensen at 08:00 AM | Permalink