contexploration

Det viktig å ikke glemme Irak. Morten Strøksnes hadde i årets første utgave av Samtiden en lang og leseverdig artikkel om situasjonen i Kosovo seks år etter at Nato intervenerte for å hindre etnisk rensning og humanitær katastrofe. Det burde være like interessant å følge opp landene som har blitt utsatt for en intervensjon i ettertid, som det er å dekke oppkjøringen frem mot krig. Militær intervensjon er et middel både for å velte ett regime, og for å erstatte det gamle med noe bedre. I norske medier har man – med god grunn – brukt mye spalteplass på å dekke granskningsrapportene i USA og Storbritannia om Saddams manglende masseødeleggelsesvåpen. Våpnene ble brukt som det viktigste argumentet for å gå til militær aksjon. Men det skrives lite om livet i Irak etter Saddam. Dette er en avgjørende brist, og noe av årsaken til at Irak har blitt et kaos er faktisk knyttet til dette, skjeve fokuset. Slik var det nemlig også i forkant av krigen. Mediene, beslutningstakerne og befolkningen i USA og Storbritannia var mer opptatt av situasjonen frem til diktatoren ble styrtet, enn å rette blikket mot gjenoppbyggingen av Irak.

Spørsmålet om trusselen fra masseødeleggelsesvåpen står i en særstilling. Både Tony Blair og George W. Bush valgte dette som sitt viktigste argument for å vinne støtte for militær aksjon på hjemmebane. (Jeg mente det var en feil strategi den gang, noe jeg skrev i både Klassekampen og Ny Tid.) Frykten for den trusselen Saddam utgjorde for "Vesten" gjorde at andre, viktige aspekter av intervensjonen ble skjøvet i bakgrunnen. Det var flere i Pentagon og i Bush-administrasjonen som forsøkte å få frem at et regimeskifte innebar mer enn bare å kvitte seg med en stormannsgal diktator. Disse kritikerne vant ikke forsvarsminister Donald Rumsfelds øre. Frykt for terrorangrep med masseødeleggelsesvåpen ble brukt for å få befolkningene i Storbritannia og USA til å støtte krigen. Oppdraget i Irak var tilsynelatende fullendt i det Saddam var borte og Irak var blitt avvæpnet. Donald Rumsfeld mente at Bosnia og Kosovo-intervensjonene viste at nasjonsbygging var noe som USA ikke burde påta seg ansvar for. Nasjonsbygging på vegne av andre virket umyndiggjørende, mente han. Irakerne måtte selv ta ansvar for å forme samfunnet sitt (jfr The Assassins' Gate og Vanity Fairs artikkel om Rumsfeld).

Hva er årsaken til at situasjonen er slik den er? Hva man kan man gjøre for å støtte opp om det irakiske demokratiet? I uken som kommer skal jeg lete etter svar på disse spørsmålene. Noen bøker jeg kommer til å omtale er Inger Østenstad og Hawdan Salih Jaf's Reiser i krigens skygge (2006), Rise of the Vulcans av James Mann (2004), George Packer's The Assassins' Gate (2005), senator Richard Lugar's Letters to the Next President (2004), Francis Fukuyama's America at the Crossroads (2006) og Bernard-Henri Levi's American Vertigo (2006). I tillegg vil jeg basere meg på mitt eget arkiv med artikler om Irak. Jeg kommer ikke til å forlate diskusjonen om masseødeleggelsesvåpnene helt: I forbindelse med Joseph Wilson-saken har det nemlig blitt avdekket flere hendelser som fortjener oppmerksomhet i norsk offentlighet. Men mitt hovedfokus blir på situasjonen i Irak nå, og veien fremover.

Les også: En radikal støtte til Midtøsten.