havard simensen

De første nykonservative hentet inspirasjon fra den politiske filosofen Leo Strauss som underviste ved universitetet i Chicago frem til 1973. Paul Wolfowitz, en sentral pådriver i Pentagon for å kaste Saddam Hussein, hadde i en periode Strauss som sin foreleser. Strauss mente at universitetene i Vesten var i forfall grunnet en akademisk kultur der alle synspunkter ble tillagt lik verdi. Denne relativismen innebar at de som hevdet at noen innsikter var mer høyverdige enn andre, endte opp med å bli stemplet som elitistiske. Strauss var selv en jødisk flyktning fra Hitler-Tyskland. Han mente kommunistisk ideologi måtte bekjempes, ikke fordi den var ineffektiv eller lite anvendelige i vestlige samfunn, men fordi kommunismen var grunnleggende ond i seg selv. Flere år etter Strauss’ død skulle president Reagans tale om the evil empire bli regnet som en seier for straussianerne.

Kampen mot relativisme ble trukket inn i alle deler av amerikansk politikk. I James Manns bok Rise of the Vulcans beskrives det eksempelsvis hvordan straussianere som Abram Shulsky på 1970-tallet trakk motstanden mot relativisme inn i amerikanske etterretningsanalyser. CIA hadde på denne tiden en forkjærlighet for statistiske analyser. De nykonservative påpekte at diktaturer oppførte seg grunnleggende annerledes enn demokratiske stater. Tyranniske regimer løy, de drev undergravende virksomhet, de utviklet skjulte agendaer og gjorde sitt ytterste for å skjule hva som fant sted innenfor landets grenser. Tyranniske stater krevde en mer mistenksom amerikansk etterretningsvirksomhet. Men denne mistroen som de nykonservative forfektet, kunne også lede til paranoia: I forkant av Irak-krigen i 2003 hersket det en atmosfære av skjerpet årvåkenhet mot nye trusler etter 11. septemberangrepet. Nykonservative idealer vant med ett ny oppslutning i Det hvite hus. I denne situasjonen kunne man se hvordan etterretningsinformasjonen om Irak ble overvurdert. Kritikk av for lite fantasi før 911, ble til for mye fantasi foran Irak-krigen.

Ansvarliggjøring av individet
Francis Fukuyama skriver i sin bok America at the Crossroads at de nykonservatives motstand mot statlige velferdstiltak ikke er basert på politiske resonnementer, men på psykologiske: De mener at de fattiges karakterstyrke undergraves ved å motta trygd. I kriminalitetspolitikk har de nykonservative en nulltoleranselinje: Det viktige er å slå ned på kriminell atferd, ikke fokusere på årsakene til at noen blir kriminelle.

I boken American Vertigo sammenlikner den franske filosofen Bernard-Henri Lévi amerikanernes røffe fengselssystem med Bush-administrasjonens forsøk på å «forvise ondskap» fra verden: I USA er det viktigste i kriminalpolitikken å forsikre seg om at den kriminelle isoleres fra samfunnet – gjerne i fengsler som er fysisk atskilte fra fastlandet, slik det var på Alcatraz og slik det er på Guantanamo Bay i dag. I Europa forsøker man å veie hensiktsmessigheten av straff opp mot mulighetene for vellykket rehabilitering. Den amerikanske vektlegging av personlig ansvar speiler seg også i måten innvandrere blir møtt på, skriver Lévi: Selv om det amerikanske samfunnet gir den nyankomne status som like mye amerikaner som alle andre borgere, er det bare gjennom hardt arbeid at du kan vinne anerkjennelse. Innvandrere til Europa, derimot, blir ved ankomst orientert om sine økonomiske rettigheter.

«Hvis man tillater at muslimske skoler åpnes i Europa, da forstår og verdsetter man ikke lenger verdien av utdannelse og kunnskap. Det er dekadanse. Man vet ikke lenger hva som er verdifullt, og hva som ikke er det. De stakkars rike og dekadente europeerne aner ikke hvordan de skal reagere i møtet med en svært bevisst islamisme». Sitatet tilhører Ayaan Hirsi Ali, tidligere nederlandsk parlamentariker som sammen med Theo van Gogh skrev manus til filmen Submission. Hun har nylig flyttet til Washington D.C. og fått en stilling ved den nykonservative tankesmien American Enterprise Institute. Sitatet fra Ali utgjør et «straussisk» angrep på europeisk velferdspolitikk: Selv om man ikke kan hevde at noen mennesker er mer verdt enn andre, mener Ali at noen kulturer – slik som den europeiske – kan sies å være mer verdifull. De nykonservatives argumentasjon mot velferdspolitikk i USA bunner på tilsvarende vis i en moralisme som er fremmed for de fleste europeere.

Moralisme
David Frum var taleskriver for Bush under hans første presidentperiode. Frum driver nå en blogg for det nykonservative magasinet National Review. I en av sine bloggposter i januar omtaler han en artikkel skrevet av den franske akademikeren John Rosenthal: «Europeerne tror at deres behagelige liv har blitt truet av en amerikansk-generert ’krig mot terror.’ De tror at USAs handlinger har radikalisert muslimene i Europa. Men det er europeernes mislykkede assimileringspolitikk som har skapt sikkerhetstrusselen mot USA.» Artikkelen til Rosenthal passer som hånd i hanske med de nykonservatives kritikk av den europeiske velferdsmodellen. Et avsnitt som David Frum både siterer og sier seg enig i, inneholder en avsindig påstand om at de franske jihadistenes «hellige» krig mot USA er et desperat forsøk på å bli akseptert som gode franskmenn. Hva burde europeerne gjøre for å tilrettelegge for integrering, i følge de nykonservative? Ingenting svarer de. Europa burde avskaffe sine sosiale støtteordninger og åpne opp for et råere arbeidsliv. Enhver bør være sin egen lykkes smed, slik som i USA.

Hos Frum ser vi hvordan ideene fra Strauss flyter inn i en formanende argumentasjonsrekke som er både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk på samme tid. Men resonnementene bør ikke kategorisk avvises, selv ikke av europeiske sosialdemokrater som aldri vil akseptere en nedbygging av velferdsstaten. Standpunktene til de amerikanske nykonservative kan være riktig på ett nivå, men feil på et annet. Når det gjelder strukturer (statsforfatning, forholdet til tyranniske stater og sikring av menneskerettigheter) er prinsippell tenkning avgjørende for å foreta riktige valg. Men når det gjelder politisk kamp innad i disse strukturene (økonomisk politikk, budsjetter og kulturdebatt) kommer man til kort med en absoluttistisk innstilling. Den revolusjonære, 1700-tallshelten Thomas Paine blir ofte nevnt som en slags stamfar for nykonservatismen. Han var en radikal frihetsforkjemper, en nådeløs kritiker av kongevelde og religion. Et sitat fra Paine lyder: «Moderasjon i lynne er alltid en dyd, men moderasjon i prinsipper fører alltid galt av sted».

Fukuyama angrer
Francis Fukuyama studerte og jobbet i sin tid sammen med Paul Wolfowitz. Etter 11. september skrev han under et opprop til støtte for aksjon mot Saddam Hussein. Men i dag er han en angrende nykonservativ. Fukuyama er enig med George W. Bush om at alle mennesker har et iboende ønske om å leve i fred og frihet. Men Fukuyama er uenig i utålmodigheten med å få dette til. Institusjoner må på plass først, mener han. Irak-intervensjonen feilet fordi det var for lite fokus på støtte til det sivile samfunnet, til institusjonsbygging, til nasjonsbygging, til bygging av et nytt regime. Fukuyama mener at det er feil av de nykonservative å ta Leo Strauss til inntekt for regimeskifte. Strauss selv vektla en forståelse av «regime» i Sokrates’ ånd: Et regime speiler hele atmosfæren i samfunnet, inkludert sosiale institusjoner, atferdsmønstre og mulighetene for et levende organisasjonsliv.

De nykonservative var på 1980- og 90-tallet tilhengere av frihandel og stilte seg positive til innvandring, i motsetning til de republikanske isolasjonistene. Etter den kalde krigens slutt forsøkte William Kristol og Robert Kagan i 1996 å lansere et nykonservativt alternativ i utenrikspolitikken i en artikkel i Foreign Affairs. I stedet for en implosjon inn i et statisk nasjonalstatsregime etter murens fall, burde USA satse på en aktiv utenrikspolitikk som tok til ordet for etableringen av liberale demokratier og bekjempelse av all ”menneskelig ondskap” i form av totalitære ideologier. Fukuyama kritiserer Kristol og Kagan i America at the Crossroads.

Fukuyama anklager i det store og hele de nykonservative for å ha snakket om demokratisering og regimeskifte uten å kjenne til forutsetningene, nemlig fungerende institusjoner, det sivile samfunns medvirkning og forvaltningsskikk. Fukuyama mener USA bare kan «spre demokrati» ved å drive opplæring i demokratisk institusjonsbygging og finansiering av frie valg. Det amerikanske militæret har ingen plass i Fukuyamas visjon for demokratisering.
Han kritiserer også retorikken om amerikansk «eksepsjonalisme»: at USA på et eller annet vis skulle ha et forutbestemt kall. Forkjøpskrig er et dogme som følger av denne forestillingen. USA vil selvsagt ikke at andre stater skal benytte seg av forkjøpskrig.

Individer og stater
Viktige, innenrikspolitiske prinsipper som maktbalanse, kompromissvilje og gjensidig respekt er avgjørende for Fukuyama. Han mener at USA må overføre disse prinsippene til utenrikspolitikken. Han spør: ”Hvis maktkonsentrasjon er korrumperende innenriks, hvorfor skal den ikke også være korrumperende når én supermakt tar seg til rette internasjonalt?” Men dilemmaet for Fukuyama blir det samme som for de nykonservative: Prinsippene i innenrikspolitikken har borgere som aktører. Utenrikspolitikken har stater som aktører. Noen stater er diktaturer som man ikke bør ha normale, diplomatiske forbindelser med. Dersom man aksepterer disse bandittstatenes rettigheter, utgjør det et hån mot befolkningen som undertrykkes av regimet. Valget står noen ganger mellom folkerett og menneskerettigheter. Derfor kan ikke Fukuyamas prinsipper automatisk overføres til det mellomstatlige nivå.

USAs aktive utenrikspolitikk er dobbeltmoralsk, mener Fukuyama. Men Fukuyama vingler også. Han skriver for eksempel at det er feil å støtte fremveksten av demokrati i enhver sammenheng: «Autoritære samfunnsarkitekter må noen ganger foretrekkes fremfor svake og ineffektive demokrater». Det sentrale spørsmålet – som nå er selve kjernespørsmålet i den amerikanske debatten – er om tilhengerne av regimeskifte utviser en farlig utålmodighet med historien. Fukuyama mener intervensjonen mot Saddam var forfeilet, fordi den ignorerte de nødvendige forutsetninger for å kunne etablere fungerende demokrati. Bush-administrasjonen burde ha vært mer tålmodige med Saddam, mener han.

Sivilisasjoner i forskjellige epoker
Henry Kissinger skrev i boken A World Restored: «Etiske argumenter for utenrikspolitiske handlinger er et uttrykk for en jakt på absolutter. Det utgjør en fornektelse av nyanser, en avvisning av historiske sannheter».
Samuel Huntington, mannen bak The Clash of Civilizations, har også argumentert for at USA og Europa burde konsentrere seg om å konsolidere demokratiet på sine egne kontinenter, i stedet for å engasjere seg i spredning av demokrati. Huntingtons verden består av regioner, forskjellige «sivilisasjoner» som er atskilt av tette skott. Hver verdensdel lever i praksis i hver sin tidsepoke. Befinner du deg tilfeldigvis innenfor en demokratisk og stabil verdensdel hvor du kan nyte friheten, bør det ikke være din bekymring at mennesker i andre deler av verden blir undertrykket, mener han. De som undertrykkes får selv kaste sine lenker.

Anatol Lieven og John Hulsman har nylig utgitt en bok til forsvar for realpolitikk, Ethical Realism (merk tittelen). De mener amerikansk utenrikspolitikk må forlate sin fokus på idealisme. George W. Bush sin visjon om å spre demokrati var misjonerende, mener de. Lieven og Hulsmann skriver at nøkkelen til suksess i utenrikspolitikken er «ydmykhet». De er kategoriske motstandere av forkjøpskrig. Nixon og Kissingers avspenningspolitikk overfor Sovjetunionen burde væres USAs rettesnor i dagens verden, mener de: «Vi trenger å ha tålmodighet med historien».

Utålmodighet
Ayaan Hirsi Ali deltar også i denne diskusjonen. Hun skriver i disse dager på en bok med den talende tittelen A Shortcut to Enlightenment. Hun har tro på at Midtøsten og andre samfunn med flertall av muslimer skal kunne bryte ut av stagnasjonen uten å gå gjennom den smertefulle, historiske prosessen som Europa og USA gjorde. Selv er Ali et levende eksempel på at det er fullt ut mulig for ett individ å foreta denne tidsreisen. Ali mener USA og Europa kan spille en viktig rolle i denne «snarveien» til Opplysningstiden.

Barack Obama og Hillary Clinton, de heteste demokratiske kandidatene foran presidentvalget i 2008, ser ut til å falle for Lieven og Hulsmans «etiske realisme». Men når man leser Lieven og Hulsmann blir man hjemsøkt av advarselen til Thomas Paine. Etisk realisme i utenrikspolitikk innebærer også at man går på akkord med sine prinsipper. Fukuyamas problem, i forhold til hans aksept av «autoritære samfunnsarkitekter», oppstår jo nettopp som følge av hans toleranse for en statsform som han aldri ville ha funnet på å godta i den vestlige verden. Resultatet av en pragmatisk utenrikspolitikk kan fort bli en orientalisme hvor man stilltiende godtar undertrykkelse og korrupsjon i andre deler av verden, så lenge det ikke er «vi» som står direkte ansvarlig.

LENKER: En versjon av denne teksten sto på trykk i Ny Tid 30.03.2007. Tegn et abonnement her Dette er den siste teksten i min samleserie om Irak. Les de andre innleggene her.