Klassekampen og Valla-saken
På fredag ble konklusjonen i granskningsrapporten til LO i Valla-saken offentliggjort. Gerd-Liv Valla trakk seg som LO-leder. Jeg leste den offentliggjorte delen av rapporten samme dag, og jeg må innrømme at jeg ble sjokkert. Det kan ikke være for mye forlangt at lederen av en arbeidstakerorganisasjon lar være å mobbe og trakassere sine egne medarbeidere?
Jeg så frem til å lese neste dags aviser, og særlig Klassekampen, som liker å kalle seg venstresidens dagsavis. Klassekampen hadde Vallas avgang som førstesideoppslag. Overskriften var: ”Ble felt av sine egne.” Der stod det også at ”Fellesforbundets leder Kjell Bjørndalen ble hovedmannen bak Vallas avgang, etter en mangeårig konflikt mellom de to.”
På lederplass ble ikke rapportens innhold eller arbeidskonflikten nevnt med et ord. I stedet skrev redaktøren av Klassekampen:
”I ukesvis har brorparten av mediene kjørt negativ kampanjejournalistikk mot henne, godt hjulpet av lekkende allierte i Ap og LO-apparatet. Det avgjørende vendepunktet kom da LO valgte å nedsette en domstolsliknende granskningsutvalg med åpent mandat.”
Videre ble saken dekket på side 6, 7, 8 og 9. På side 6 og 7 er hovedoppslaget en påstand om at ”Bjørndalen felte Valla.” Artikkelen var skrevet av journalist Alf Skjeseth. Det ble hevdet at striden handlert om en ideologisk og fagpolitisk konflikt mellom Bjørndalen og Valla. Eldar Myhre (Fellesforbundet i Stavanger) sa til Klassekampen at han trodde LOs hardkjør mot Ap og regjeringen i sykelønnssaken ”kan ha bidratt til at noen ’snakket litt sammen’.” Yssens opplevelser og granskningsrapporten ble ikke nevnt i denne artikkelen.
En annen artikkel på side 7 skrevet av Anne Viken hadde overskriften ”-Gir mer makt til Frp og Høyre.” Det var et intervju med professor Trond Nordby. Han mente Vallas avgang var resultat av en prosess som hadde pågått siden slutten av syttitallet:
”Da det kollektive medlemskapet i Ap ble avviklet i 1974, falt første bastion. Så kom denne saken. De i Ap som ikke ønsker å ha LO som en ’klamp’ om foten, har utnyttet dette fullt ut, mener han. – Yssen er kun et redskap som høyresida i Ap bruker for å ramme Valla.”
På side 8 og 9 er oppslaget ”- Åpner for nye LO-kamper.” Rolf Utgård, mangeårig LO-tillitsvalgt ble sitert slik: ”Vallas avgang åpner for en høyredreining av LO.” Utgård sa han var usikker på om det var taktisk riktig av Valla å gå av. Han erkjente likevel at Valla ”kan ha opptrådt på måter som har virket provoserende og har hatt en lederstil mange har hatt problemer med.” Heller ikke her ble det referert til hva granskningsrapporten sa om saken.
Klassekampens siste artikkel om saken hadde overskriften: ”Frontalangrep på Jan Fougner og LO-toppene.” Denne var skrevet av journalist Anders Horn. Følgende var alt vi fikk vite om rapportens konklusjon:
”Rapporten slår fast at Gerd-Liv Valla og LO har brutt arbeidsmiljøloven.”
Resten av artikkelen inneholdt sitater fra Valla selv. Anders Horn avsluttet med å skrive at Vallas henvisning til sine kvinnepolitiske seire i avskjedstalen måtte tolkes som en ”avskjedshilsen til de LO-toppene som er opptatt av likestilling, men ikke ga Valla den støtten hun trengte.” Hva slags støtte trengte hun, i følge Horn?
En konkret omtale av granskningsrapportens innhold fant man kun i én setning. Det var en notis på side 7. Der fikk leder i Transportarbeiderforbundet, Per Østvold, slippe til. Han sa at ”hovedproblemet har vært Vallas lederstil.”
Etter å ha lest Klassekampen dagen etter offentliggjøringen av rapporten kunne man få inntrykk av at hele saken dreide seg om en skjult kampanje for å sverte venstresiden i LO og Ap. Klassekampen refererte ikke fra rapporten med ett sitat. Utgangspunktet for hele granskningen ble med andre ord ikke omtalt. Vi fikk det fremstilt som om at ”Bjørndalen felte Valla,” eventuelt at ”LO-toppene” ikke ga Valla den støtten hun ”trengte.” Redaktøren av Klassekampen mente hele saken var resultat av en hekseprosess styrt av kommersialiserte medier med en ”klar og intervenerende politisk agenda.”
Var Valla-saken en storstilt konspirasjon for å svekke arbeidernes rettigheter, eller var det en konkret arbeidsmiljøkonflikt?
Ingunn Yssen ble mobbet og trakassert av sin leder. Hun opplevde ydmykelser, kjefting og tilsidesetting. Hvorfor var det umulig for Klassekampen – ”venstresiden dagsavis” – å få frem hva rapporten faktisk sa om den konkrete uretten som ble begått mot henne? Hvor var solidariteten med arbeidstakeren? Et av Klassekampens slagord er ”Klassekampen utfordrer det etablerte.” I denne saken var det Yssen som utfordret det etablerte. Dekningen til Klassekampen minner meg om holdningene på den sekteriske og surrealistiske venstresiden som Valla i sin tid var en del av. En venstreside som var hensynsløs og rå. Individet betydde lite. Klasse-kamp var alt.
Kommentator Pål Hivand oppsummerer Yssens kamp for å bli trodd på Depesjer.no slik:
”Yssen er den eneste personen i denne saken som har opptrådt som man kan forvente av en LO-ansatt og en solidarisk medarbeider. Ikke bare hadde hun en soleklar rett til å si ifra, hun hadde også en plikt. En varslingsplikt som den øvrige LO-ledelsen unnlot å leve opp til. Yssen sa i fra på den eneste måten som var tilgjengelig for henne - til offentligheten. Dermed fikk saken betydelig oppmerksomhet, og resultatet er at alle andre som var eller er i tilsvarende situasjon i organisasjonen, nå har en mulighet for bedring av sin arbeidssituasjon. Det er Yssens fortjeneste, og for det burde hun få livslangt æresmedlemskap i LO. Hun er tross alt den eneste som i denne saken har etterlevd og praktisert arbeiderbevegelsens grunnleggende verdier.”
