contexploration

Den såkalte ”Niger-påstanden” ble brukt av både Bush og Blair i oppkjøret mot Irak-krigen i mars 2003. I følge senatkommisjonens rapport om Irak-etterretningen ble CIA gjort oppmerksom på en mulig avtale om salg av uran mellom Niger og Irak i oktober 2001. Britiske myndigheter skrev deretter i etterretningsmappen i fra september 2002 at Saddam nylig hadde forsøkt å skaffe uran i fra Afrika. Statsminister Tony Blair, president George W. Bush og utenriksminister Colin Powell viste alle til den britiske etterretningspåstanden i sine taler frem mot invasjonen av Irak i mars 2003.

Forsøkte å skaffe uran
I november 2002 fortalte også en tjenestemann i det franske utenriksdepartementets ikkespredningsavdeling til sin amerikanske motpart at Frankrike hadde informasjon om irakiske fremstøt for å kjøpe uran i fra Niger. Dette går frem av senatkommisjonens rapport. Noe senere dukket det også opp forfalskede dokumenter om en inngått avtale mellom Irak og Niger. De forfalskede dokumentene har man sporet til to ansatte ved Nigers ambassade i Italia. Dokumentene ble tilbudt fransk etterretning i bytte mot penger, men franskmennene avslørte dokumentfalsket. Penger ble ikke utbetalt.

Noe senere, i 2002, fikk franskmennene fatt i et annet, ekte dokument: Et brev som beskrev irakiske fremstøt for å kjøpe uran fra Niger. Brevet var skrevet av Wissam al-Zahawie. På dette tidspunktet var al-Zahawie offisielt ambassadør til Vatikanet, den eneste, åpne irakiske ambassaden i Vest-Europa. Al-Zahawie var Saddam Husseins spesialutsending for atomspørsmål. Dette brevet ser ut til å ha blitt inngått i materialet som lå til grunn for den britiske etterretningspåstanden. Granskningen av Irak-etterretningen foretatt av den britiske Butler-kommisjonen fastholdt at Saddam hadde forsøkt å skaffe uran fra Niger (s. 123 PDF).

Wilson fant ingen bevis
CIA sendte i februar 2002 tidligere Afrika-ambassadør Joseph Wilson til Niger for å få på det rene om det hadde vært kontakt mellom Irak og Niger. I følge senatkommisjonens rapport ble Wilson anbefalt for oppdraget av hans kone, som jobbet i CIA. Da Wilson kom tilbake til USA fortalte han CIA at han ikke hadde funnet bevis for en konkret avtale, men nevnte at tidligere statsminister i Niger, Ibrahim Mayaki, hadde møtt en gruppe irakere i juni 1999 for å diskutere uran-salg. Mayaki hadde holdt seg til FN-sanksjonene, sa han, og avslo fremstøtet.

Iraks spesialutsending for atomspørsmål, Wissam al-Zahawie, ledet som nevnt en delegasjonsreise til Niger den 8. februar 1999, noen måneder før møtet som Mayaki refererte til. Joseph Wilson hadde ikke greid å avdekke al-Zahawies besøk under sin reise. Antakelig visste ikke amerikanerne på dette tidspunktet at brevet fra til al-Zahawie var basisen for britenes påstand. MI6 hadde fått kopi av brevet fra fransk etterretning med vilkår at det ikke skulle deles med andre myndigheter, for å beskytte kilden.

Wilson anklagde Cheney for fusk
Halvannen måned etter invasjonen snakket tidligere ambassadør Joseph Wilson med Nicholas Kristof i New York Times under en konferanse som Demokratene holdt i Washington. (Wilson er demokrat.) Kristof skrev om Niger-turen til Wilson i en artikkel 6. mai 2003, men uten å nevne Wilsons navn. Flere av påstandene i Kristofs artikkel var uriktige. Saken ble fremstilt som om Cheney – ikke CIA – hadde sent den tidligere diplomaten til Niger og det ble ymtet frempå at visepresidenten visste at Niger-påstandene baserte seg på falsk opplysninger fra britene da Bush holdt sin tale for Kongressen i januar 2003. Det var i denne talen Bush viste til den britiske etterretningsinformasjonen om at Saddam nylig hadde forsøkt å anskaffe uran i fra Afrika.

Utover våren 2003 ble det mer og mer usannsynlig at man kom til å finne masseødeleggelsesvåpen i Irak. Joseph Wilson skrev da et krast innlegg i New York Times 6. juli 2003 hvor han hevdet at Bush brukte Niger-påstanden som ett av flere, falske grunnlag for å gå til krig. Wilson avslørte i samme sleng at det var han som var kilden for Kristofs artikkel. Wilson fortalte at han hadde reist til Niger uten å finne bevis for at Saddam hadde forsøkt å skaffe seg uran derifra. Det er verdt å merke seg at Wilson i artikkelen holdt kjeft om tidligere statsminister Mayakis møte med irakerne, noe han heller ikke fortalte i de mange intervjuene han ga på denne tiden.

Wilsons versjon blir korrigert
Noen dager senere, 14. juli, skrev en annen journalist, Robert D. Novak, at Wilson hadde blitt anbefalt for Niger-oppdraget av hans egen kone som jobbet i CIA. Novak identifiserte henne som Valerie Plame. Dette var et sentralt poeng som torpederte Wilsons versjon. Lekkasjene om Niger-turen - som i store deler stammet fra Wilson - hadde jo antydet at det var Cheney som hadde sendt Wilson til Niger.

I artikkelen til Novak fremgikk det imidlertid ikke at Valerie Plames status i CIA var hemmelig agent. Novak skrev at hun jobbet med ikkespredning i CIA. Novak hadde oppsøkt flere medlemmer av Bush-administrasjonen. Som resultat at Novaks artikkel fant andre journalister frem til hva Plames status i CIA var. Hun mente derfor at Bush-administrasjonen var skyld i å lekke hennes hemmelige status.

Bush-administrasjonen og Valerie Plame
Novaks første kilde til opplysningen om at Wilson hadde blitt anbefalt av sin kone i CIA var statssekretær i utenriksdepartementet Richard L. Armitage. Novak snakket med Armitage om etterretningspåstandene. Armitage jobbet under utenriksminister Powell. Mange har hevdet at Armitage lekket informasjonen om Plames hemmelige status på vegne av Bush og Cheney i en konspirasjon for sverte Wilson-ekteparet. Denne påstanden har Libby-granskningen avfeid. Stabssjef Lewis Libby ble på sin side heller ikke dømt for å ha lekket statusen til Wilsons kone. Årsaken er simpelthen at verken Armitage, Libby eller de andre i administrasjonen som omtalte Wilsons kone i samtaler med journalister visste at hun hadde hatt hemmelig status i CIA, et nødvendig vilkår for å dømmes etter Intelligence Identities Protection Act.

Medarbeiderne i Bush-administrasjonen omtalte Wilsons kone for å få på det rene at det var CIA som på hennes anbefaling hadde sendt Wilson til Niger, ikke Cheney. Libby ble likevel dømt 6. mars for å ha gitt feil opplysninger til spesialetterforskerne. Han hadde oppgitt feil dato for når han fikk kjennskap til Plames rolle. (Den avledede tiltalen mot Libby har en viss parallell til Paula Jones-saken under president Bill Clinton, hvor et søksmål med anklage om seksuell trakassering fra Jones, ledet til at presidenten løy til spesialetterforsker Starr om en affære til Monica Lewinsky. Dette var grunnlaget for riksrettstiltalen mot Clinton.)

Wilson uten troverdighet
David Kay og hans gruppe med våpeneksperter fant ingen masseødeleggelsesvåpen i Irak. Store deler av etterretningsinformasjonen som Bush-administrasjonen baserte sin argumentasjon på viste seg å være feil. Nylig har Dexter Filkins i New York Times Magazine sporet de fleste påstandene til eksilmiljøet i Iraqi National Council. Men samtidig må man presisere at ingen av granskningene i USA og Storbritannia har konkludert med at Bush-administrasjonen eller Tony Blair løy om hva de visste, slik mange hevder. Den amerikanske pressen har heller ikke kunnet påvise at Bush løy: Bush-administrasjonen var overbevist om at etterretningsinformasjonen var korrekt. Dette gjaldt også påstanden om at Saddam nylig hadde forsøkt å skaffe uran i fra Afrika, en av påstandene som det viste seg å være hold i.

Joseph Wilson har mistet sin troverdighet. Overfor journalistene holdt han kjeft om hva tidligere statsminister Mayaki hadde fortalt. Wilson fortalte heller ikke at det var CIA som hadde sendt han til Niger. Han fremstilte det som om Cheney visste at informasjonen som Bush brukte i sin tale i januar 2003 var feil. I etterkant av krigen påstod Wilson at Bush-administrasjonen hadde lekket konas hemmelige status for å sabotere hennes karriere. På alle disse punktene var Wilson uærlig, noe granskerne i Libby-saken har kunnet bekrefte. Washington Post har etter Libby-saken kalt Wilson for en skrytepave på lederplass.

Hva skrev norske aviser om Wilson-saken? Dagsavisen skrev på kommentarplass at ”Bush snakket usant” om Niger-påstanden, og at Bush-administrasjonen forlangte at Wilson måtte straffes. På lederplass mente Aftenposten at Valerie Plame "ble blottstilt i en åpenbar hevnakt mot hennes ektemann.” På kommentarplass hevdet Aftenposten av Plame ”ble avslørt som agent” av en i administrasjonen. Aftenposten har på lederplass også anklaget Bush for ”etterretningsbløff” og ”løgnaktige påstander.”