contexploration

Ytringsfriheten er ikke bare en garanti for meningsmangfold, den bidrar også til en aksept for det å endre sine egne standpunkter. Ytringsfriheten gir deg muligheten til å utvikle deg, til å endre ståsted. Ett område hvor ytringsfriheten skaper paradokser, er i spørsmål knyttet til livssyn og fellesverdier. I skandinaviske samfunn har man lenge operert med krav om felles, kulturelle verdier, et krav som til tider har vært høylytt. Derfor har politikerne holdt fast ved statskirken og derfor har de også forsøkt å monopolisere virksomheter som lever av det staten anser som suspekt atferd, slik som gambling (Norsk Tipping) og alkoholkonsum (Vinmonopolet).

Likegyldighet
Politikerne har lært av kirken. De har tatt seg til rette og benyttet skolesystemet, statskirken og kongehuset til å pushe de verdiene som man selv har favorisert, i stedet for å droppe staffasjen (monarkiet/statskirken) og satse på å skape et best mulig samfunn basert på vitenskap, kunnskap om virkeligheten og selvstendig tenkning i verdispørsmål. Dette er noe sosialdemokratiet har mye skyld i. Det rette tidspunktet for å bryte den onde sirkelen er nå. Jeg etterlyser større aksept for grunnleggende, individuell forskjellighet i livssynsspørsmål. Denne aksepten, om den skal være reell, må nødvendigvis baseres på en likegyldighet overfor andre mennesker livsvalg, fordi det å ”bry seg” ofte representerer en forkledd, moralsk imperialisme.

For min egen del er jeg glad i debatt. Jeg elsker å kunne si nøyaktig hva jeg mener om religion, om sjåvinisme. Da får jeg ofte som motsvar: ”Ja, men du sier jo at man skal være likegyldige til andres livssyn, mens du selv fryder deg ved tanken på å gå løs på andres standpunkter!” Tilsynelatende er dette en selvmotsigelse. To spørsmål ligger oppå hverandre. Det ene spørsmålet er prinsipielt, mens det andre er personlig. Det faktum at jeg uttrykker meg fritt om verdier og livssyn, betyr ikke nødvendigvis at jeg ønsker at andre mennesker bør endre sine holdninger. Andre mennesker kan holde fast ved sine forestillinger, jeg bryr meg ikke. Liberale prinsipper sikrer at enkeltmennesket kan ha sine kulturelle og moralske verdier i fred. Om noen misbruker eller utøver vold mot andre mennesker må de tiltales, ikke omvendes. Jeg bryr meg mer om liberale prinsipper enn andres verdier.

Ytringsfriheten avvæpner
I norsk debatt trekkes det nå frem som et skrekkscenario at tilhengerne av én bestemt religion kan komme i flertall. La oss si at over 80% av befolkningen sognet til denne religionen. Hva kan vel jeg gjøre med den saken? Skal jeg av ren angst for muslimer gjøre et dusin lekre, ateistiske kvinner gravide? Skal jeg kreve at man må forby Koranen? Så lenge staten er livssynsnøytral og ikke finansierer religiøse menigheter er det irrelevant for meg hvor mange som er troende. I USA mener 82 prosent av befolkningen at Jesus var Guds sønn og at den eneste vei til frelse går gjennom kristendommen. USA har ingen statskirke. USA har forbud mot religionsundervisning i offentlige skoler. USA tillater ikke at religiøse menigheter får offentlige subsidier. For min egen del kunne jeg fint leve i Amerika på tross av det høye antallet religiøse. Jeg kan også leve og jobbe i Norge sammen med mennesker som er troende. Selvfølgelig er det en fordel at det finnes en håndfull, sensuelle kulturradikalere der jeg bor, slik som i Oslo, men når alt kommer til alt kan jeg ikke diktere livssynet til mine venner.

Årsaken til at mange frykter en ærlig bruk av ytringsfriheten i relasjon til livssyn er en angst for at opphissede fanatikere i neste øyeblikk skal marsjere gatelangs på jakt etter ”vantro” motstandere å banke opp. Men situasjonen er snarere motsatt: Ytringsfriheten sikrer åpen meningsutveksling. Den garanterer frihet. Når ingen er i stand til å kneble andre, forsvinner både et middel til – og en begrunnelsen for – maktmisbruk. I praksis er derfor likegyldighet et prinsipp som tjener ytringsfriheten. Når jeg bruker såpass mye tid på å skrive om religion er det fordi jeg mener overtro er det verst tenkelige instrumentet for maktmisbruk. Med basis i et ”mirakel,” en ”åpenbaring,” en ”profet” eller et løfte om belønning/straff etter døden, forsøker man å skape lydighet til fellesverdier som deretter skal misjoneres til menneskeheten for øvrig. Dette er løgn og utpressing, ikke etikk. En refleksjon rundt rett og galt er resultat av selvstendig tenkning: Å orientere seg, gruble og ta et standpunkt på personlig grunnlag.

Bekjempe misjon med nasjon?
I dagens atmosfære av frykt for innvandring og muslimer, forsøker man å ”stå imot Eurabia” ved å appellere til en revitalisering av nasjonen eller den kristne kulturarven. Men et uendelig mye bedre forsvar mot manipulasjon – og en vanntett immunitet mot overtro – får man kun gjennom å appellere til uavhengig tenkning. En slik strategi er bedre i tråd med Opplysningstidens ånd. Finner vi ikke alle sammen frem til våre viktigste verdier gjennom personlig erfaring og introspeksjon? Krav om underkastelse i moralspørsmål er ikke annet enn krav om å avskaffe etisk tenkning i seg selv. Og på tilsvarende vis: Når enkelte debattanter i dag ønsker å konstruere en ny, felles identitet for nasjonen kan du være sikker på at de som kommer med forslaget ikke har noen ambisjoner om å endre sitt grunnsyn. Deres sjenerøse tilbud kan vi derfor avslå, først som sist.

Når jeg kritiserer religiøse og ideologiske tankesystemer, hevder noen at jeg forsøker å så splid mellom ulike grupper. Men det forutsetter at det ikke var noen ”splid” mellom mennesker til å begynne med. Mitt utgangspunkt er tvert i mot at splid følger av den kjensgjerningen at vi alle er atomiserte individer. Vi er alle utstyrt med evnen til å tenke fritt. For å gjøre oss opp en mening leser vi. Vi lytter. Vi skriver. Vi hever stemmene våre. Den viktigste arenaen for dette er offentligheten. Om offentligheten skal bli mer representativ må den inkludere flere stemmer. Et mer polarisert ordskifte er et gode, ikke en mangel. Når det gjelder verdispørsmål er ikke målet å komme frem til enighet. Livssyn er ikke noe du skal forhandle om. Hva som er rett og galt må du finne ut av selv.

Publisert i nettavisen Depesjer.no. Relatert: Kampen om Europa.