contexploration

Demokratene Barack Obama og Hillary Clinton ønsker et oppgjør med George W. Bush’ nyfrelste iver for demokratispredning. Men også innenfor det republikanske partiet raser debatten om hvilken vei amerikansk utenrikspolitikk skal ta. En serie nye bøker kaster lys over skillelinjene. Sentralt står situasjonen i Midtøsten. Hvordan skal man støtte fremveksten av demokrati og frihet i en region preget av stagnasjon og autoritære regimer? Foran Irak-invasjonen i 2003 var det lett å tolke dragkampen i Det hvite hus som et drama mellom sterke personligheter som Colin Powell, Dick Cheney, Condoleezza Rice og George W. Bush. Men man oppdager raskt at nettopp disse enkeltpersonene er blant de mest inkonsekvente aktørene i amerikansk utenrikspolitikk. Under overflaten har det i flere tiår utspilt seg en konfrontasjon mellom to uforenlige ideologier: Den realpolitiske «stabiliserende» retningen og den nykonservative «intervensjonistiske» retningen. Grunnsynet til viktige bakmenn som Henry Kissinger og Paul Wolfowitz er uforenlige. For å avdekke årsakene til USAs omskiftelige utenrikspolitikk må vi studere de ideologiske gnisningene innen det republikanske partiet.

De første nykonservative hentet inspirasjon fra den politiske filosofen Leo Strauss som underviste ved universitetet i Chicago frem til 1973. Paul Wolfowitz, en sentral pådriver i Pentagon for å kaste Saddam Hussein, hadde i en periode Strauss som sin foreleser. Strauss mente at universitetene i Vesten var i forfall grunnet en akademisk kultur der alle synspunkter ble tillagt lik verdi. Denne relativismen innebar at de som hevdet at noen innsikter var mer høyverdige enn andre, endte opp med å bli stemplet som elitistiske. Strauss var selv en jødisk flyktning fra Hitler-Tyskland. Han mente kommunistisk ideologi måtte bekjempes, ikke fordi den var ineffektiv eller lite anvendelige i vestlige samfunn, men fordi kommunismen var grunnleggende ond i seg selv. Flere år etter Strauss’ død skulle president Reagans tale om the evil empire bli regnet som en seier for straussianerne.

Kampen mot relativisme ble trukket inn i alle deler av amerikansk politikk. I James Manns bok Rise of the Vulcans beskrives det eksempelsvis hvordan straussianere som Abram Shulsky på 1970-tallet trakk motstanden mot relativisme inn i amerikanske etterretningsanalyser. CIA hadde på denne tiden en forkjærlighet for statistiske analyser. De nykonservative påpekte at diktaturer oppførte seg grunnleggende annerledes enn demokratiske stater. Tyranniske regimer løy, de drev undergravende virksomhet, de utviklet skjulte agendaer og gjorde sitt ytterste for å skjule hva som fant sted innenfor landets grenser. Tyranniske stater krevde en mer mistenksom amerikansk etterretningsvirksomhet. Men denne mistroen som de nykonservative forfektet, kunne også lede til paranoia: I forkant av Irak-krigen i 2003 hersket det en atmosfære av skjerpet årvåkenhet mot nye trusler etter 11. septemberangrepet. Nykonservative idealer vant med ett ny oppslutning i Det hvite hus. I denne situasjonen kunne man se hvordan etterretningsinformasjonen om Irak ble overvurdert. Kritikk av for lite fantasi før 911, ble til for mye fantasi foran Irak-krigen.

Ansvarliggjøring av individet
Francis Fukuyama skriver i sin bok America at the Crossroads at de nykonservatives motstand mot statlige velferdstiltak ikke er basert på politiske resonnementer, men på psykologiske: De mener at de fattiges karakterstyrke undergraves ved å motta trygd. I kriminalitetspolitikk har de nykonservative en nulltoleranselinje: Det viktige er å slå ned på kriminell atferd, ikke fokusere på årsakene til at noen blir kriminelle.

I boken American Vertigo sammenlikner den franske filosofen Bernard-Henri Lévi amerikanernes røffe fengselssystem med Bush-administrasjonens forsøk på å «forvise ondskap» fra verden: I USA er det viktigste i kriminalpolitikken å forsikre seg om at den kriminelle isoleres fra samfunnet – gjerne i fengsler som er fysisk atskilte fra fastlandet, slik det var på Alcatraz og slik det er på Guantanamo Bay i dag. I Europa forsøker man å veie hensiktsmessigheten av straff opp mot mulighetene for vellykket rehabilitering. Den amerikanske vektlegging av personlig ansvar speiler seg også i måten innvandrere blir møtt på, skriver Lévi: Selv om det amerikanske samfunnet gir den nyankomne status som like mye amerikaner som alle andre borgere, er det bare gjennom hardt arbeid at du kan vinne anerkjennelse. Innvandrere til Europa, derimot, blir ved ankomst orientert om sine økonomiske rettigheter.

«Hvis man tillater at muslimske skoler åpnes i Europa, da forstår og verdsetter man ikke lenger verdien av utdannelse og kunnskap. Det er dekadanse. Man vet ikke lenger hva som er verdifullt, og hva som ikke er det. De stakkars rike og dekadente europeerne aner ikke hvordan de skal reagere i møtet med en svært bevisst islamisme». Sitatet tilhører Ayaan Hirsi Ali, tidligere nederlandsk parlamentariker som sammen med Theo van Gogh skrev manus til filmen Submission. Hun har nylig flyttet til Washington D.C. og fått en stilling ved den nykonservative tankesmien American Enterprise Institute. Sitatet fra Ali utgjør et «straussisk» angrep på europeisk velferdspolitikk: Selv om man ikke kan hevde at noen mennesker er mer verdt enn andre, mener Ali at noen kulturer – slik som den europeiske – kan sies å være mer verdifull. De nykonservatives argumentasjon mot velferdspolitikk i USA bunner på tilsvarende vis i en moralisme som er fremmed for de fleste europeere.

Moralisme
David Frum var taleskriver for Bush under hans første presidentperiode. Frum driver nå en blogg for det nykonservative magasinet National Review. I en av sine bloggposter i januar omtaler han en artikkel skrevet av den franske akademikeren John Rosenthal: «Europeerne tror at deres behagelige liv har blitt truet av en amerikansk-generert ’krig mot terror.’ De tror at USAs handlinger har radikalisert muslimene i Europa. Men det er europeernes mislykkede assimileringspolitikk som har skapt sikkerhetstrusselen mot USA.» Artikkelen til Rosenthal passer som hånd i hanske med de nykonservatives kritikk av den europeiske velferdsmodellen. Et avsnitt som David Frum både siterer og sier seg enig i, inneholder en avsindig påstand om at de franske jihadistenes «hellige» krig mot USA er et desperat forsøk på å bli akseptert som gode franskmenn. Hva burde europeerne gjøre for å tilrettelegge for integrering, i følge de nykonservative? Ingenting svarer de. Europa burde avskaffe sine sosiale støtteordninger og åpne opp for et råere arbeidsliv. Enhver bør være sin egen lykkes smed, slik som i USA.

Hos Frum ser vi hvordan ideene fra Strauss flyter inn i en formanende argumentasjonsrekke som er både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk på samme tid. Men resonnementene bør ikke kategorisk avvises, selv ikke av europeiske sosialdemokrater som aldri vil akseptere en nedbygging av velferdsstaten. Standpunktene til de amerikanske nykonservative kan være riktig på ett nivå, men feil på et annet. Når det gjelder strukturer (statsforfatning, forholdet til tyranniske stater og sikring av menneskerettigheter) er prinsippell tenkning avgjørende for å foreta riktige valg. Men når det gjelder politisk kamp innad i disse strukturene (økonomisk politikk, budsjetter og kulturdebatt) kommer man til kort med en absoluttistisk innstilling. Den revolusjonære, 1700-tallshelten Thomas Paine blir ofte nevnt som en slags stamfar for nykonservatismen. Han var en radikal frihetsforkjemper, en nådeløs kritiker av kongevelde og religion. Et sitat fra Paine lyder: «Moderasjon i lynne er alltid en dyd, men moderasjon i prinsipper fører alltid galt av sted».

Fukuyama angrer
Francis Fukuyama studerte og jobbet i sin tid sammen med Paul Wolfowitz. Etter 11. september skrev han under et opprop til støtte for aksjon mot Saddam Hussein. Men i dag er han en angrende nykonservativ. Fukuyama er enig med George W. Bush om at alle mennesker har et iboende ønske om å leve i fred og frihet. Men Fukuyama er uenig i utålmodigheten med å få dette til. Institusjoner må på plass først, mener han. Irak-intervensjonen feilet fordi det var for lite fokus på støtte til det sivile samfunnet, til institusjonsbygging, til nasjonsbygging, til bygging av et nytt regime. Fukuyama mener at det er feil av de nykonservative å ta Leo Strauss til inntekt for regimeskifte. Strauss selv vektla en forståelse av «regime» i Sokrates’ ånd: Et regime speiler hele atmosfæren i samfunnet, inkludert sosiale institusjoner, atferdsmønstre og mulighetene for et levende organisasjonsliv.

De nykonservative var på 1980- og 90-tallet tilhengere av frihandel og stilte seg positive til innvandring, i motsetning til de republikanske isolasjonistene. Etter den kalde krigens slutt forsøkte William Kristol og Robert Kagan i 1996 å lansere et nykonservativt alternativ i utenrikspolitikken i en artikkel i Foreign Affairs. I stedet for en implosjon inn i et statisk nasjonalstatsregime etter murens fall, burde USA satse på en aktiv utenrikspolitikk som tok til ordet for etableringen av liberale demokratier og bekjempelse av all ”menneskelig ondskap” i form av totalitære ideologier. Fukuyama kritiserer Kristol og Kagan i America at the Crossroads.

Fukuyama anklager i det store og hele de nykonservative for å ha snakket om demokratisering og regimeskifte uten å kjenne til forutsetningene, nemlig fungerende institusjoner, det sivile samfunns medvirkning og forvaltningsskikk. Fukuyama mener USA bare kan «spre demokrati» ved å drive opplæring i demokratisk institusjonsbygging og finansiering av frie valg. Det amerikanske militæret har ingen plass i Fukuyamas visjon for demokratisering.
Han kritiserer også retorikken om amerikansk «eksepsjonalisme»: at USA på et eller annet vis skulle ha et forutbestemt kall. Forkjøpskrig er et dogme som følger av denne forestillingen. USA vil selvsagt ikke at andre stater skal benytte seg av forkjøpskrig.

Individer og stater
Viktige, innenrikspolitiske prinsipper som maktbalanse, kompromissvilje og gjensidig respekt er avgjørende for Fukuyama. Han mener at USA må overføre disse prinsippene til utenrikspolitikken. Han spør: ”Hvis maktkonsentrasjon er korrumperende innenriks, hvorfor skal den ikke også være korrumperende når én supermakt tar seg til rette internasjonalt?” Men dilemmaet for Fukuyama blir det samme som for de nykonservative: Prinsippene i innenrikspolitikken har borgere som aktører. Utenrikspolitikken har stater som aktører. Noen stater er diktaturer som man ikke bør ha normale, diplomatiske forbindelser med. Dersom man aksepterer disse bandittstatenes rettigheter, utgjør det et hån mot befolkningen som undertrykkes av regimet. Valget står noen ganger mellom folkerett og menneskerettigheter. Derfor kan ikke Fukuyamas prinsipper automatisk overføres til det mellomstatlige nivå.

USAs aktive utenrikspolitikk er dobbeltmoralsk, mener Fukuyama. Men Fukuyama vingler også. Han skriver for eksempel at det er feil å støtte fremveksten av demokrati i enhver sammenheng: «Autoritære samfunnsarkitekter må noen ganger foretrekkes fremfor svake og ineffektive demokrater». Det sentrale spørsmålet – som nå er selve kjernespørsmålet i den amerikanske debatten – er om tilhengerne av regimeskifte utviser en farlig utålmodighet med historien. Fukuyama mener intervensjonen mot Saddam var forfeilet, fordi den ignorerte de nødvendige forutsetninger for å kunne etablere fungerende demokrati. Bush-administrasjonen burde ha vært mer tålmodige med Saddam, mener han.

Sivilisasjoner i forskjellige epoker
Henry Kissinger skrev i boken A World Restored: «Etiske argumenter for utenrikspolitiske handlinger er et uttrykk for en jakt på absolutter. Det utgjør en fornektelse av nyanser, en avvisning av historiske sannheter».
Samuel Huntington, mannen bak The Clash of Civilizations, har også argumentert for at USA og Europa burde konsentrere seg om å konsolidere demokratiet på sine egne kontinenter, i stedet for å engasjere seg i spredning av demokrati. Huntingtons verden består av regioner, forskjellige «sivilisasjoner» som er atskilt av tette skott. Hver verdensdel lever i praksis i hver sin tidsepoke. Befinner du deg tilfeldigvis innenfor en demokratisk og stabil verdensdel hvor du kan nyte friheten, bør det ikke være din bekymring at mennesker i andre deler av verden blir undertrykket, mener han. De som undertrykkes får selv kaste sine lenker.

Anatol Lieven og John Hulsman har nylig utgitt en bok til forsvar for realpolitikk, Ethical Realism (merk tittelen). De mener amerikansk utenrikspolitikk må forlate sin fokus på idealisme. George W. Bush sin visjon om å spre demokrati var misjonerende, mener de. Lieven og Hulsmann skriver at nøkkelen til suksess i utenrikspolitikken er «ydmykhet». De er kategoriske motstandere av forkjøpskrig. Nixon og Kissingers avspenningspolitikk overfor Sovjetunionen burde væres USAs rettesnor i dagens verden, mener de: «Vi trenger å ha tålmodighet med historien».

Utålmodighet
Ayaan Hirsi Ali deltar også i denne diskusjonen. Hun skriver i disse dager på en bok med den talende tittelen A Shortcut to Enlightenment. Hun har tro på at Midtøsten og andre samfunn med flertall av muslimer skal kunne bryte ut av stagnasjonen uten å gå gjennom den smertefulle, historiske prosessen som Europa og USA gjorde. Selv er Ali et levende eksempel på at det er fullt ut mulig for ett individ å foreta denne tidsreisen. Ali mener USA og Europa kan spille en viktig rolle i denne «snarveien» til Opplysningstiden.

Barack Obama og Hillary Clinton, de heteste demokratiske kandidatene foran presidentvalget i 2008, ser ut til å falle for Lieven og Hulsmans «etiske realisme». Men når man leser Lieven og Hulsmann blir man hjemsøkt av advarselen til Thomas Paine. Etisk realisme i utenrikspolitikk innebærer også at man går på akkord med sine prinsipper. Fukuyamas problem, i forhold til hans aksept av «autoritære samfunnsarkitekter», oppstår jo nettopp som følge av hans toleranse for en statsform som han aldri ville ha funnet på å godta i den vestlige verden. Resultatet av en pragmatisk utenrikspolitikk kan fort bli en orientalisme hvor man stilltiende godtar undertrykkelse og korrupsjon i andre deler av verden, så lenge det ikke er «vi» som står direkte ansvarlig.

LENKER: En versjon av denne teksten sto på trykk i Ny Tid 30.03.2007. Tegn et abonnement her Dette er den siste teksten i min samleserie om Irak. Les de andre innleggene her.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Dette er en samling sitater fra norske politikere, partiprogrammer og uttalelser. Har norske politikere greid å svare på de irakiske demokratenes appell om støtte og solidaritet? [Se også samleside om Irak.]

Arbeiderpartiets nåværende standpunkt til Irak:

"Arbeiderpartiet var imot bruk av militær våpenmakt mot Irak fordi våpeninspektørene fra FN ikke fikk fullføre arbeidet sitt og fordi et militært angrep ikke hadde støtte i Sikkerhetsrådet i FN. Da FN senere oppfordret medlemslandene til å bidra til stabilisering av Irak, var Arbeiderpartiet for at Norge skulle bidra med militært personell. De norske styrkene skulle i hovedsak bidra med humanitære oppdrag. Arbeiderpartiets støtte til å sende norske styrker bygde på vedtak i FN og hadde som forutsetning at flere skulle delta i stabiliseringen, at FN skulle få en mer sentral plass i overgangen til et sivilt irakisk styre, og at det skulle tas konkrete skritt for å løse Palestina-spørsmålet."

"Da vi måtte ta stilling til fortsatte norske militære bidrag til Irak var ingen av våre forutsetninger for bidrag oppfylt. Det var samtidig stort behov for våre styrker andre steder, som for eksempel i Afghanistan og i Kosovo. Arbeiderpartiet mente derfor at Norge burde trekke alle militære styrker ut av Irak, og ikke la norske stabsoffiserer bli igjen slik Regjeringen Bondevik gikk inn for. Regjeringen Stoltenberg har trukket stabsoffiserene hjem."

Utenrikspolitisk redegjørelse for Stortinget tirsdag 13. februar 2007, av utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap):

"I for lang tid har det vært overdreven tro på hva militærmakt kan utrette. Et tungt militært fokus kan bli selvforsterkende ved at løsningene på nye utfordringer altfor raskt vurderes i et militært perspektiv. Katastrofen i Irak bærer bud om dette."

Arbeiderpartileder Jens Stoltenbergs innledning om den politiske situasjonen og program, landsmøtet 2005, 21.09.2006:

"Ingen nasjon, intet land har rett til å bruke sin uavhengighet til å gå til krig mot et annet land. Det er bare FNs sikkerhetsråd som kan hjemle bruk av militær makt. De beslutningene må alle land respektere enten de liker dem eller ikke. Ikke minst derfor var det galt å innvadere Irak."

Arbeiderpartiets partiprogram:

"Regjeringen vil trekke norske stabs- og opplæringsoffiserer ut av Irak. Deltakelse i internasjonale operasjoner skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat. FN er den eneste internasjonale instans som kan legitimere bruk av makt. Det skal være en høy terskel for bruk av militærmakt. Norge skal ikke delta i forebyggende angrep som ikke er autorisert av FN."

Arbeiderpartileder Jens Stoltenberg i e-postbrev til medlemmene 04.03.2003:

"Arbeiderpartiet mener alle muligheter må prøves for å få til en fredelig avvæpning av Irak. Våpeninspektørene må få videreføre sitt arbeid så lenge det er meningsfylt. Militære aksjoner kan bare være siste utvei. Vi vil advare USA mot å gå til krig uten et klart vedtak i FN, noe som også vil være i strid med Folkeretten. Vi må også si klart i fra om at FN har krevd avvæpning av Irak, ikke et regimeskifte i Bagdad. Ønsket om et regimeskifte er ikke en legitim begrunnelse for militære aksjoner mot landet."

Ap-landsmøtets enstemmige vedtak om Irak, 2002:

"Det er ingen tvil om at Irak utgjør en trussel i Midtøsten og dermed mot hele verden. Det ville vært ønskelig med et regimeskifte i Irak. Men lærdommen fra mange deler av verden er at reformer og revolusjoner ikke kan komme utenfra. Bare i spesielle tilfeller må det internasjonale samfunn gripe inn militært. Hvis man griper inn må man ha en klar plan for hva som skal komme etter."

Høyres håndbok 2006:

"Uttrekningen fra Irak ble begrunnet med mangel på eksplisitt FN-mandat.(26) Men FN støtter opplæringsprogrammet i Irak. I FNs sikkerhetsråds resolusjon nr 1511 heter det at FN 'Urges Member States to contribute assistance under this United Nations mandate, including military forces, to the multinational force'. I noen tilfeller vil det også være riktig for Norge å delta i en internasjonal militær operasjon uten at det foreligger eksplisitt FN-mandat. Det kan dreie seg om situasjoner der et land anmoder om assistanse, eller der det foreligger trussel om folkemord, slik det gjorde i Rwanda i 1994. Høyre mener for eksempel at det var helt riktig å delta i NATOs operasjon i Kosovo i 1999."

Høyres håndbok 2005:

"Valgene i Irak, som ble avholdt 30. januar 2005, var et demokratisk fremskritt. Valgdeltakelsen var på 58 pst. på landsbasis, selv om den var svært lav i enkelte sunni-dominerte områder. Valget kan betraktes som en seier for velgerne som trosset terror og voldsbruk. Dette ble også understreket av utenriksminister Jan Petersen i sin redegjørelse for Stortinget 15. februar. Oppslutningen om valget viste at folkeviljen ikke hadde latt seg knekke av tiår med undertrykking"

Høyreleder Erna Solberg svarer Erik Solheim:

"Høyres og den tidligere regjeringens holdning til de to nøkkelspørsmålene det internasjonale samfunnet stod overfor før utbruddet av Irak-krigen, var klar og tydelig: Vi gikk inn for at Hans Blix og hans våpeninspektører skulle få fortsette sitt arbeid. Vi mente ikke at det forelå tilstrekkelig folkerettslig grunnlag for å gå til en militær aksjon mot Irak. Et nytt vedtak om dette i FNs sikkerhetsråd ville være nødvendig."

Uttalelse fra stortingsrepresentant Inge Lønning (H), tirsdag 26. august 2003:

"Som Kristin Halvorsen utmerket vel burde være kjent med er sikkerhet og stabilitet avgjørende forutsetninger for oppbyggingsarbeidet og en vellykket politisk utvikling i Irak basert på demokratiske prinsipper. Opprettelsen av en internasjonal stabiliseringsstyrke var derfor nødvendig for å skape gode vilkår for gjenoppbygging av infrastruktur og etablering av demokratiske institusjoner, sier Inge Lønning. Videre minner Lønning om at det er bred internasjonal enighet om nødvendigheten av et betydelig militært sikkerhetsnærvær i Irak"

"Det er derfor intet nytt som skulle tilsi at Norge burde trekke sine soldater ut i fra Irak. De norske styrkene er ikke direkte involvert i verken patruljering, pågripelse eller annen aktivitet som knyttes til direkte opprettholdelse av lov og orden i Irak. De vil derimot fortsatt utføre humanitært innrettede oppdrag som kommer sivilbefolkningen til gode."

Utenriksminister Jan Petersen (H) torsdag 20. mars 2003:

"Det er nå innledet militære operasjoner mot Irak for å avvæpne landet for masseødeleggelsesvåpen. Jeg beklager at vi er kommet dit vi er. Vi hadde helt til det siste håpet at Saddam Hussein ville etterkomme Sikkerhetsrådets krav, sier utenriksminister Jan Petersen. Dette har dessverre ikke skjedd. Det er Saddam Hussein som må bære ansvaret for at det nå blir krig. Han kunne ha unngått angrepene ved å rette seg etter FNs krav."

Hva Høyre mente om Irak før krigsutbruddet:

"Det må understrekes at Norge ikke står på tysk-fransk side i Irak-spørsmålet. Vi har arbeidet konstruktivt i Sikkerhetsrådet for at det skulle få en oppfølging i 1441 for å legge et press på Saddam Hussein. Vi beklager at Sikkerhetsrådet ikke har greidd å komme fram til en samlende løsning og at Rådets behandling av situasjonen på grunnlag av resolusjon 1441 ikke har ført fram."

"Selv om Norge ikke kan støtte en militær aksjon uten grunnlag i et FN-vedtak, betyr ikke det at vi stiller oss nøytrale til utfallet av en eventuell krig. Saddam Hussein har brutt med de klare krav som er stilt av FNs sikkerhetsråd gjennom flere resolusjoner."

Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum, stortingsrepresentant i Bergens Tidende: 17.06.2006:

"Det er ikke blitt funnet masseødeleggelsesvåpen, og kampen mot terror har snarere blitt svekket enn styrket av det amerikanske felttoget. Det ble også hevdet at felttoget skulle fremme demokrati og menneskerettigheter. Dessverre har vi vært vitne til de groveste brudd på menneskerettighetene fra begge sider."

Senterpartiet, uttalelse 11.07.2005:

"Regjeringen har velvillig stilt militære styrker til disposisjon i Irak. Ap har valgt å støtte opp om denne politikken. Bare Senterpartiet og SV har stilt kritiske spørsmål ved det militære bidraget i operasjonen. Senterpartiet ville heller kanalisere Norges bidrag til Irak gjennom humanitære organisasjoner. Vi kritiserte at regjeringen valgte å kalle operasjonen 'humanitært oppdrag', når det var tydelig at den militære deltagelsen var politisk motivert. Vår kritikk ble sterkere ettersom det kom frem opplysninger om at de norske soldatene verken kunne skilles klart fra okkupasjonsstyrkene - eller gjorde en innsats som var av utvetydig humanitær art. Senterpartiet tar klart avstand fra sammenblanding av humanitært arbeid og militær innsats."

Pressemelding fra senterpartileder Åslaug Haga: Irak kan ikke overlates til kaos (30.11.2004)

"For at Irak skal skal kunne ta hånd om sin egen utvikling og at okkupasjonsmaktene skal kunne trekke seg ut, må det bygges opp strukturer som kan sette landet i stand til sjøl å ta hånd om lov og orden. Landet må derfor bygge opp sitt eget politi og sine egne sikkerhetsstyrker. Et enstemmig råd i NATO står bak beslutningen om at NATO skal bidra med opplæring av sikkerhetsstyrker - også inne i Irak. Det et problem for NATO at land som står bak vedtak i NATOs besluttende organ ikke er villige til å følge opp vedtakene i praksis. Dette kan bidra til å svekke NATOs legitimitet. Vi ser med undring på at Ap er lunkne til å følge opp enstemmige vedtak i NATO."

Senterpartileder Åslaug Haga til Nettavisen 18.03.2004

"Norges deltakelse i Irak kan føre til at vi blir et terrormål." [Haga] mener at nordmenn kunne ha følt seg tryggere i forhold til terrortrusselen, dersom vi ikke hadde hatt stabiliseringsstyrken i Irak. "Vi kan ikke utelukke at det er en sammenheng. Når vi skal gjøre valg i forhold til hva som skal være vår utenrikspolitiske linje bør også dette inngå som ett av momentene vi vurderer."

Senterpartiet krever at regjeringen redegjør om avtaleverket for Irak-operasjonen, 26.01.2004:

"Vi har i dag fått vite at avtaleverket mellom Norge og Storbritannia åpner for at norske soldater kan delta i offensive handlinger. Dette understreker det Senterpartiet tidligere har sagt om at det i praksis er umulig å skille mellom okkupasjonsmakten og en humanitær innsats. Det fremgår nå at det ikke er trukket opp et formelt skille mellom hvilke oppgaver norske og britiske styrker har. Å fremstille den norske innsatsen som humanitær er med andre ord bare en lek med ord." - Åslaug Haga

Pressemelding fra senterpartileder Åslaug Haga, 20.08.2003:

"Norsk mannskap må trekkes ut av Irak hvis sikkerheten ikke bedres."

"Okkupasjonsmakten USA er etter folkeretten forpliktet til å opprette ro og orden og ivareta sikkerheten i landet de har okkupert. Åslaug Haga påpeker at USA i tillegg har et moralsk ansvar for å ivareta dette overfor personell fra andre nasjoner. - Når amerikanerne er så opptatt av å ha en bred koalisjon i ryggen i Irak, må vi stille krav om at de ivaretar grunnleggende sikkerhetsbehov for mannskap som sendes til landet."

Senterpartiets håndbok 2003:

"Senterpartiet var selvsagt enig i at Saddam Hussein var en tyrann og at Irak måtte avvæpnes. Men for å unngå krig må alle utveier prøves. Det ble ikke gjort i forhold til Irak. USA og Storbritannia var overhodet ikke villige til å gi våpeninspektørene de månedene de trengte for å kartlegge situasjonen i Irak. I stedet ble det lagt et meget tungt press innover FN, dels ved bruk av manipulert informasjon, for at FN skulle gi et mandat for angrep på Irak."

"Senterpartiet kritiserte gjentatte ganger Samarbeidsregjeringen for ikke å ta stilling til hvordan Irak-spørsmålet burde løses. Senterpartiet mener at Regjeringen var for naiv i forhold til Irak-spørsmålet, den ville ikke se i øynene at USA hadde en klar agenda om å gå til krig mot Saddam Husseins regime uansett hva våpeninspektørene oppnådde. Samarbeidsregjeringen unnlot også å ta stilling til USAs markante linjeskifte bort fra folkerettslige prinsipper i utenrikspolitikken, og tok ikke innover seg de alvorlige utfordringene mot spillereglene i verdenssamfunnet som USA dermed lanserte; nemlig den sterkestes rett."

Senterpartileder Åslaug Haga snakker med NRK ved krigens utbrudd, 20.03.2003:

NRK melder at Senterpartiets leder Åslaug Haga kaller det USA-ledede angrepet på Irak natt til torsdag meningsløst. Hun mener FNs våpeninspektører burde fått mer tid. "Det militære angrepet er meningsløst og trist, meningsløst så lenge det fortsatt var håp om at våpeninspektørene kunne avvæpne Irak. Lederen for FNs våpeninspektører, Hans Blix, sa jobben ville være gjort i løpet av måneder. Det burde han fått", sier Haga til NTB.

Leserinnlegg fra Senterpartileder Åslaug Haga, 14.2.2003:

"Dersom krig skal være siste utvei er min påstand at vi ennå ikke har utprøvd alle andre muligheter. Nå jobber medlemmer av Sikkerhetsrådet med å finne alternative løsninger til krig. Dette arbeidet må Norge støtte. Målet er at Irak skal avvæpnes, men at dette skal gjøres med fredelige midler. Også jeg ønsker sjølsagt å se Saddam Hussein ute av presidentpalasset i Bagdad, men dette må skje gjennom interne prosesser i Irak."

Kristelig folkepartis Politisk håndbok 2005:

"NATO bidrar med trening av irakiske sikkerhetsstyrker. Det var på bakgrunn av Sikkerhetsresolusjon 1546 og etter anmodning fra den irakiske interimsregjering, at Norge besluttet å bistå opplæringen av irakiske sikkerhetsstyrker. NATO er ikke involvert i kamphandlinger i Irak. Bidraget til Irak er konsentrert om trening, utstyr og teknisk hjelp. Alle NATOs medlemsland bidrar. Målet er å hjelpe Irak med selv å bygge kapasiteten til myndighetene, og til å øke sikkerheten for irakere. Som eneste parti var SV imot opplæring av irakiske sikkerhetsstyrker, både i Irak og utenfor. KrF har hele tiden vært i mot krigen i Irak. Vi mener likevel det internasjonale samfunnet har et ansvar for å sørge for fred og sikkerhet i Irak, og at menneskerettighetene blir ivaretatt."

"Militære aksjoner må alltid være siste utvei, og disse må ha grunnlag i folkeretten. Vi gikk derfor ikke inn for norsk deltakelse i USAs angrep på Irak i 2003. Norge stiller derimot opp med hjelp til gjenoppbyggingen av Irak, slik FN ba om."

Venstres partiprogram omtaler ikke situasjonen i Irak. Oslo Venstre har uttalt dette:

"Oslo Venstre mener Norge fortsatt må stille seg bak lovlig fattede vedtak i FN. En eventuell FN-resolusjon som åpner for et militært angrep på Irak, må være overbevisende om bevisene for brudd på resolusjon 1441. For FN`s troverdighet som fremtidig konfliktløser og fredsskaper, er det avgjørende at beslutningene baseres på overbevisende bevismateriale. FN`s troverdighet vil bli best ivaretatt hvis alle land støtter opp om sikkerhetsrådets beslutning. Man må ikke komme i fare for å sette seg i en situasjon hvor FN kan virke destabiliserende på hele regionen og i verste fall bygge mur mellom kulturer."

Fremskrittspartiets program:

"Fremskrittspartiet ønsker at Norge først og fremst skal delta i fredsbevarende og fredsskapende militære operasjoner basert på vedtak i FNs sikkerhetsråd, men innser at avgjørende humanitære hensyn kan tilsi at Norge også støtter operasjoner ledet av NATO eller koalisjonsstyrker, selv om disse på grunn av vetoretten ikke er godkjent av FNs sikkerhetsråd."

Fremskrittspartiet ville i 2003 sende styrker til Irak:

FrPs forsvarspolitiske talsmann, Per Ove Width, mener Norge bør bidra med spesialstyrker, marinefartøy eller transportfly i krigen mot Irak dersom USA ber om det. Width mener statsminister Kjell Magne Bondevik og utenriksminister Jan Petersen er "ulne" i sin støtte til USA-koalisjonen.

"Både statsministeren og utenriksministeren har vært ulne i sin støtte til USA. Samtidig ser vi at Nato er splittet etter Frankrike og Tysklands opptreden. USA og Storbritannia har tradisjonelt stått nær Norge og er blant våre viktigste allierte. Nå må utenriksministeren og statsministeren stå oppreist og aktivt støtte våre viktigste allierte, for på den måten også få Nato på fote igjen."

"Norge har ikke så mye å bidra med rent militærmessig etter at Forsvaret er blitt budsjettmessig nedprioritert i flere år. Derfor snakker jeg først og fremst om moralsk og politisk støtte, slik Danmark og Island har gitt. Men dersom USA ber om hjelp på andre områder, skal vi i den grad det går an bidra. Det kan være spesialstyrker, slik de vi har i Afghanistan, transportfly eller marinefartøy, sier Per Ove With."

Sosialistisk Venstrepartis arbeidsprogram, 2005-2009:

"USA og andre stormakters militære og økonomiske dominans er en av de viktigste grunnene til underutvikling og manglende økonomisk framgang. Kampen for at folk selv skal kunne bestemme over sin egen økonomiske og politiske utvikling er derfor avgjørende for økonomisk og politisk framgang. At alle land respekterer internasjonal lov og rett, er selve grunnplanken i en mer sivilisert verdensorden, og er en forutsetning for frigjøring og utvikling i fattige land."

"Norge må arbeide for at de amerikanskledede okkupantene trekkes ut av Irak, slik at det kan etableres et legitimt sivilt styre. SV vil motsette seg at Norge deltar med militært personell eller på annen måte i Irak før okkupasjonen oppheves."

"NATO styrker de militære og politiske båndene til USA, som i dag er den største trusselen mot verdensfreden. USA nekter å underlegge seg internasjonale avtaler, det være seg om rustningskontroll, domstoler eller miljøspørsmål. USAs utenrikspolitikk er i dag den største trusselen mot verdensfreden."

Uttalelse fra landsmøtet til SV i 2005, "For eit fritt og demokratisk Irak":

"Okkupasjonen av Irak er eit globalt spørsmål. Utviklinga i landet vil ha konsekvensar for kva veg verdas mektigaste militærmakt tar vidare. Ein vellykka okkupasjon sett med den amerikanske administrasjonens auge vil vera ei oppmuntring til å verkeleggjera planar om nye åtakskrigar. Men så lenge dei amerikanske troppane og deira allierte ikkje har kontroll over Irak, eller dei går på eit nederlag, vil slike planar vera vanskelege å gjennomføra."

Les også en gjennomgang av hva tidligere partileder i SV, Erik Solheim, mente om Irak før krigsutbruddet.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Det ble ikke funnet masseødeleggelsesvåpen i Irak. Men troen på at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen kom ikke fra det blå. Diktatoren Saddam Hussein hadde anvendt giftgass ved to anledninger: Mot kurdere i al-Anfal-felttoget i 1988 og i krigen mot Iran. Iraks atomvåpenprogram var nær ved å lykkes før invasjonen av Kuwait i 1991. Uran til atomvåpenprogrammet hadde Saddam kjøpt fra Niger, Portugal og Brasil. Mahdi Obeidi var en av forskerne ved programmet. Han har skrevet en bok om hvordan han i 1991 gravde ned deler av en atomsentrifuge i hagen sin for å skjule den for FN-inspektørene.

Den såkalte ”Niger-påstanden” ble brukt av både Bush og Blair i oppkjøret mot Irak-krigen i mars 2003. I følge senatkommisjonens rapport om Irak-etterretningen ble CIA gjort oppmerksom på en mulig avtale om salg av uran mellom Niger og Irak i oktober 2001. Britiske myndigheter skrev deretter i etterretningsmappen i fra september 2002 at Saddam nylig hadde forsøkt å skaffe uran i fra Afrika. Statsminister Tony Blair, president George W. Bush og utenriksminister Colin Powell viste alle til den britiske etterretningspåstanden i sine taler frem mot invasjonen av Irak i mars 2003.

Forsøkte å skaffe uran
I november 2002 fortalte også en tjenestemann i det franske utenriksdepartementets ikkespredningsavdeling til sin amerikanske motpart at Frankrike hadde informasjon om irakiske fremstøt for å kjøpe uran i fra Niger. Dette går frem av senatkommisjonens rapport. Noe senere dukket det også opp forfalskede dokumenter om en inngått avtale mellom Irak og Niger. De forfalskede dokumentene har man sporet til to ansatte ved Nigers ambassade i Italia. Dokumentene ble tilbudt fransk etterretning i bytte mot penger, men franskmennene avslørte dokumentfalsket. Penger ble ikke utbetalt.

Noe senere, i 2002, fikk franskmennene fatt i et annet, ekte dokument: Et brev som beskrev irakiske fremstøt for å kjøpe uran fra Niger. Brevet var skrevet av Wissam al-Zahawie. På dette tidspunktet var al-Zahawie offisielt ambassadør til Vatikanet, den eneste, åpne irakiske ambassaden i Vest-Europa. Al-Zahawie var Saddam Husseins spesialutsending for atomspørsmål. Dette brevet ser ut til å ha blitt inngått i materialet som lå til grunn for den britiske etterretningspåstanden. Granskningen av Irak-etterretningen foretatt av den britiske Butler-kommisjonen fastholdt at Saddam hadde forsøkt å skaffe uran fra Niger (s. 123 PDF).

Wilson fant ingen bevis
CIA sendte i februar 2002 tidligere Afrika-ambassadør Joseph Wilson til Niger for å få på det rene om det hadde vært kontakt mellom Irak og Niger. I følge senatkommisjonens rapport ble Wilson anbefalt for oppdraget av hans kone, som jobbet i CIA. Da Wilson kom tilbake til USA fortalte han CIA at han ikke hadde funnet bevis for en konkret avtale, men nevnte at tidligere statsminister i Niger, Ibrahim Mayaki, hadde møtt en gruppe irakere i juni 1999 for å diskutere uran-salg. Mayaki hadde holdt seg til FN-sanksjonene, sa han, og avslo fremstøtet.

Iraks spesialutsending for atomspørsmål, Wissam al-Zahawie, ledet som nevnt en delegasjonsreise til Niger den 8. februar 1999, noen måneder før møtet som Mayaki refererte til. Joseph Wilson hadde ikke greid å avdekke al-Zahawies besøk under sin reise. Antakelig visste ikke amerikanerne på dette tidspunktet at brevet fra til al-Zahawie var basisen for britenes påstand. MI6 hadde fått kopi av brevet fra fransk etterretning med vilkår at det ikke skulle deles med andre myndigheter, for å beskytte kilden.

Wilson anklagde Cheney for fusk
Halvannen måned etter invasjonen snakket tidligere ambassadør Joseph Wilson med Nicholas Kristof i New York Times under en konferanse som Demokratene holdt i Washington. (Wilson er demokrat.) Kristof skrev om Niger-turen til Wilson i en artikkel 6. mai 2003, men uten å nevne Wilsons navn. Flere av påstandene i Kristofs artikkel var uriktige. Saken ble fremstilt som om Cheney – ikke CIA – hadde sent den tidligere diplomaten til Niger og det ble ymtet frempå at visepresidenten visste at Niger-påstandene baserte seg på falsk opplysninger fra britene da Bush holdt sin tale for Kongressen i januar 2003. Det var i denne talen Bush viste til den britiske etterretningsinformasjonen om at Saddam nylig hadde forsøkt å anskaffe uran i fra Afrika.

Utover våren 2003 ble det mer og mer usannsynlig at man kom til å finne masseødeleggelsesvåpen i Irak. Joseph Wilson skrev da et krast innlegg i New York Times 6. juli 2003 hvor han hevdet at Bush brukte Niger-påstanden som ett av flere, falske grunnlag for å gå til krig. Wilson avslørte i samme sleng at det var han som var kilden for Kristofs artikkel. Wilson fortalte at han hadde reist til Niger uten å finne bevis for at Saddam hadde forsøkt å skaffe seg uran derifra. Det er verdt å merke seg at Wilson i artikkelen holdt kjeft om tidligere statsminister Mayakis møte med irakerne, noe han heller ikke fortalte i de mange intervjuene han ga på denne tiden.

Wilsons versjon blir korrigert
Noen dager senere, 14. juli, skrev en annen journalist, Robert D. Novak, at Wilson hadde blitt anbefalt for Niger-oppdraget av hans egen kone som jobbet i CIA. Novak identifiserte henne som Valerie Plame. Dette var et sentralt poeng som torpederte Wilsons versjon. Lekkasjene om Niger-turen - som i store deler stammet fra Wilson - hadde jo antydet at det var Cheney som hadde sendt Wilson til Niger.

I artikkelen til Novak fremgikk det imidlertid ikke at Valerie Plames status i CIA var hemmelig agent. Novak skrev at hun jobbet med ikkespredning i CIA. Novak hadde oppsøkt flere medlemmer av Bush-administrasjonen. Som resultat at Novaks artikkel fant andre journalister frem til hva Plames status i CIA var. Hun mente derfor at Bush-administrasjonen var skyld i å lekke hennes hemmelige status.

Bush-administrasjonen og Valerie Plame
Novaks første kilde til opplysningen om at Wilson hadde blitt anbefalt av sin kone i CIA var statssekretær i utenriksdepartementet Richard L. Armitage. Novak snakket med Armitage om etterretningspåstandene. Armitage jobbet under utenriksminister Powell. Mange har hevdet at Armitage lekket informasjonen om Plames hemmelige status på vegne av Bush og Cheney i en konspirasjon for sverte Wilson-ekteparet. Denne påstanden har Libby-granskningen avfeid. Stabssjef Lewis Libby ble på sin side heller ikke dømt for å ha lekket statusen til Wilsons kone. Årsaken er simpelthen at verken Armitage, Libby eller de andre i administrasjonen som omtalte Wilsons kone i samtaler med journalister visste at hun hadde hatt hemmelig status i CIA, et nødvendig vilkår for å dømmes etter Intelligence Identities Protection Act.

Medarbeiderne i Bush-administrasjonen omtalte Wilsons kone for å få på det rene at det var CIA som på hennes anbefaling hadde sendt Wilson til Niger, ikke Cheney. Libby ble likevel dømt 6. mars for å ha gitt feil opplysninger til spesialetterforskerne. Han hadde oppgitt feil dato for når han fikk kjennskap til Plames rolle. (Den avledede tiltalen mot Libby har en viss parallell til Paula Jones-saken under president Bill Clinton, hvor et søksmål med anklage om seksuell trakassering fra Jones, ledet til at presidenten løy til spesialetterforsker Starr om en affære til Monica Lewinsky. Dette var grunnlaget for riksrettstiltalen mot Clinton.)

Wilson uten troverdighet
David Kay og hans gruppe med våpeneksperter fant ingen masseødeleggelsesvåpen i Irak. Store deler av etterretningsinformasjonen som Bush-administrasjonen baserte sin argumentasjon på viste seg å være feil. Nylig har Dexter Filkins i New York Times Magazine sporet de fleste påstandene til eksilmiljøet i Iraqi National Council. Men samtidig må man presisere at ingen av granskningene i USA og Storbritannia har konkludert med at Bush-administrasjonen eller Tony Blair løy om hva de visste, slik mange hevder. Den amerikanske pressen har heller ikke kunnet påvise at Bush løy: Bush-administrasjonen var overbevist om at etterretningsinformasjonen var korrekt. Dette gjaldt også påstanden om at Saddam nylig hadde forsøkt å skaffe uran i fra Afrika, en av påstandene som det viste seg å være hold i.

Joseph Wilson har mistet sin troverdighet. Overfor journalistene holdt han kjeft om hva tidligere statsminister Mayaki hadde fortalt. Wilson fortalte heller ikke at det var CIA som hadde sendt han til Niger. Han fremstilte det som om Cheney visste at informasjonen som Bush brukte i sin tale i januar 2003 var feil. I etterkant av krigen påstod Wilson at Bush-administrasjonen hadde lekket konas hemmelige status for å sabotere hennes karriere. På alle disse punktene var Wilson uærlig, noe granskerne i Libby-saken har kunnet bekrefte. Washington Post har etter Libby-saken kalt Wilson for en skrytepave på lederplass.

Hva skrev norske aviser om Wilson-saken? Dagsavisen skrev på kommentarplass at ”Bush snakket usant” om Niger-påstanden, og at Bush-administrasjonen forlangte at Wilson måtte straffes. På lederplass mente Aftenposten at Valerie Plame "ble blottstilt i en åpenbar hevnakt mot hennes ektemann.” På kommentarplass hevdet Aftenposten av Plame ”ble avslørt som agent” av en i administrasjonen. Aftenposten har på lederplass også anklaget Bush for ”etterretningsbløff” og ”løgnaktige påstander.”

Posted by contexploration at 02:35 PM | Permalink

In honour of the resilient Iraqi democrats who strive to make Iraq a peaceful, multi-ethnic country, I quote some of their words, four years after the invasion to topple Saddam Hussein.

Kanan Makiya: at New York University, November 2002. Quoted by George Packer, The Assassin's Gate:

"The Iraqi opposition is something new in Arab politics. It can be encouraged or it can be crushed just like that. But think about what you’re doing if you crush it. I rest my moral case on the following: If there is a sliver of a chance of what I just said happening [military success in freeing Iraq from Saddam Hussein], a five to ten percent chance, you have a moral obligation, I say, to do it."

Rashid Ghewielib, Iraqi Communist Party, March 2004. Quoted by Truls Wyller in Agora:

"We don’t regard the armed insurgents [in Iraq] as an alternative. Together with the majority of Iraqis and the political parties, we work to end the occupation with political means. We are not pacifists, but as the situation now stands, violence doesn’t solve any problems. On the contrary, violence creates new problems and postpones the end of the occupation. Among the violent insurgents we find both Saddam-loyalists and people who belong to al-Qaida. The last group are affiliated with small numbers, like the Ansar al-Islam in Kurdistan, but most of them are foreigners who slip over the borders. In addition we have individuals and families who react with rage at American brutality against the civilian population – especially the criminal, collective punishments and bombings of civilian areas."

"It’s wrong to compare the Iraqi insurgents with the French resistance against Hitler, or the legitimate struggle of the Vietnamese. The Iraqi insurgents want to establish a new dicatorship. They have no political program. They want to sabotage the reconstruction of Iraq. These groups are made up of people who only thrive under lawlessness. The majority of Iraqis don’t want violence. They only want to live in a peaceful and stable country."

Jalal Talabani, President of Iraq, Patriotic Union of Kurdistan, and member of the Socialist International, from a speech held at the Brookings Institution, September, 2005:

"Most Iraqis understand that democracy is the best therapy with which to cure the horrors of being ruled by a criminal state. Iraqis are aware that the challenge ahead of them is unique. Ba'athist Iraq was the longest lived fascist state in history. Saddam's regime was guilty of multiple acts of aggression and genocide, a substantial bill of indictment. The effect of this vile administration upon Iraqi society has been profound and damaging. In Saddam's Iraq, infants were surrounded as much by fear as by their mothers' arms."

"When I say those words, I wish in my heart that they were rhetorical exaggeration. But the tragedy that I know is that the mass graves contain many remains of children who paid the ultimate price for the imaginary crimes of their parents. The horrific image that George Orwell thought up of the future of humanity under totalitarianism was of ‘a boot stamping on a human face-for ever.’ Saddam managed an improvement on that bleak view of humanity degraded. In the mind of every Iraqi, Saddam tried to install a torturer. Saddam wanted Iraqis to fear even thinking freely, to not dare forming words to express their desire for freedom. To build a democratic Iraq, therefore, we have mobilized the principles of democracy and the arms of democracy. Because of the continued virulence of Ba'athist fascism, we must defend our democracy while we build it, we must fight even as we go in to vote."

"Dear friends, the principle of equality is vital in a country that for most of the last century was ruled by supremacists, and by nationalists and narrow-minded nationalists, who felt that their minority was better than other Iraqis and who believed in a divine right to rule."

"Friends, we will talk to all, but we will not sell out democracy to the few who threaten violence if their demands are not met. We will not betray the democratically expressed wishes of Iraq's two constituent people, the Arabs and the Kurds, and the other communities of Turkmen and Assyrians, to the unrepentant Ba'athists who seek a new centralized, repressive state. We will never surrender to the terrorists and to the remnant of fascists who despise democracy and distort religion. Never!"

Raïd Fahmi, Iraqi minister, member of Iraqi Communist Party, November 2006:

"What we need, is for those who support the independence of Iraq, and this country’s development, wherever they may be in the world, to express their solidarity for those who are fighting for these objectives. Unfortunately, stances have been taken by some of these forces which play in favor of political currents which are opposed to democracy. On the one hand, they talk about democracy and secularism, but in fact, they take positions which weaken, rather than reinforce the democratic and progressive trends in the country. It’s possible to establish a frank and sincere dialogue with the range of progressive forces, in Iraq and throughout the world, in a mutually respectful manner. This should be done with a view to achieving our shared goal for a peaceful, independent, unified and federal Iraq."

Statement from Iraqi Communist Party, January 2006:

"We have to note, with regret, that the Iraqi democratic forces have not received, in their difficult struggle, effective solidarity and support from international forces of the left. As a result, most of the latter have unfortunately been rendered observers of events, rather than exerting positive influence on the ongoing struggle over the future course of developments in Iraq, especially in supporting the struggle for a democratic prospect, at a time when the Iraqi patriotic and democratic forces are in urgent need for such concrete and multifarious support and solidarity."

Posted by contexploration at 12:41 PM | Permalink

I dag holdes det minnemarkeringer for alle liv som har gått tapt i Irak de siste fire årene. Dette er årsdagen for den militære aksjonen for å kaste Saddam Hussein fra makten. Selv om det har blitt holdt frie valg og en samlingsregjering er på plass, er Irak herjet av terrorangrep og sekteriske oppgjør. I tillegg til terrorangrepene rettet mot sivile, slåss jihadister og saddamister mot koalisjonsstyrkene. Irakerne ønsket å bli kvitt Saddam, men de hadde aldri forestilt seg at landet skulle bli en slagmark for kamper mellom al-Qaida og amerikanske soldater.

På tross av tragedien som har utspilt seg de siste årene, sier flertallet av irakerne utrolig nok at de har det bedre nå enn under Saddam. Flertallet mener også at sikkerheten vil bedre seg når koalisjonsstyrkene etter hvert trekkes ut. Koalisjonsstyrkene har sagt at de vil reise når de irakiske folkevalgte ber om det, noe som president Bush også har bekreftet.

Den irakiske befolkningen har havnet i en forferdelig klemme. Selv om sikkerhetssituasjonen er dramatisk, holder irakerne motet oppe i landets mørkeste stund. Et essay om å tilbringe juleferien i Irak tjener som en beskjeden hyllest for de mange irakerne som har holdt fast i en visjon om et multietnisk, samlet Irak. Ingen har ofret mer. De irakiske demokratene er en påminnelse om at landets fremtid fortsatt ikke er endelig avgjort.

Posted by contexploration at 05:57 PM | Permalink

Nylige nedgraderte plansjer fra oppkjøret mot Irak-krigen i mars 2003, viser at Pentagon estimerte at man kun ville ha fem tusen soldater stasjonert i Irak innen desember 2006. Tallene stammer fra en orientering som president George W. Bush bestilte fra forsvarssjef Donald Rumsfeld i sensommeren 2002, et halvt år før koalisjonsstyrkene gikk til angrep for å kaste Saddam Hussein. Det var general Tommy Franks som den 5. august 2002 la Pentagons planer for post-Saddam-perioden frem for president Bush. Det er National Security Archive ved George Washington University som har fått tak i dokumentene gjennom å benytte offentlighetsloven kjent som Freedom of Information Act. Innen 45 måneder etter invasjonen hadde Pentagon regnet med at så å si alle amerikanske styrker skulle være trukket ut av Irak.

Bush-administrasjonen hadde ingen god plan for gjenoppbyggingen av Irak. I etterkant av intervensjonen har Irak vært et kaos. Sikkerhetssituasjonen har blitt forverret som følge av vold utført av islamistiske terrorister og sekteriske militser. Voldsspiralen startet da den amerikanske hæren ikke var i stand til å fylle maktvakuumet etter Saddam. I den avgjørende fasen etter at Baghdad ble inntatt hadde koalisjonsstyrkene en gylden mulighet til å vinne befolkningens samarbeidsvilje. I stedet forholdt man seg passiv til plyndringen av offentlige kontorer, etableringen av lokale militser og terroristenes infiltrasjon over grensene fra Syria og Iran. Da terrorbølgen var kommet i gang, gikk amerikanske fangevoktere amok i Abu Ghraib-fengselet. Bildene ble trykket i irakiske aviser. Uopprettelig skade var skjedd.

Fra papirene som nylig ble offentliggjort kan man også lese at Pentagon regnet med at en overgangsregjering bestående av irakere allerede ville være på plass innen USA gikk til krig. Dette viste seg å være altfor optimistisk. Forsinkelsen med å få på plass en regjering mens Paul Bremer fungerte som administrator i Irak, ga næring til al-Qaidas anklage om at krigen var et ledd i amerikansk imperialisme. President Bush, visepresident Cheney og forsvarssjef Rumsfeld hadde lagt sitt hovedfokus på hvordan man skulle knekke Saddams militærmaskin. Gjenoppbygging og nasjonsbygging ble skjøvet i bakgrunnen, noe som har blitt utsatt for grundig kritikk i den nyeste boken til Francis Fukuyama, America at the Crossroads.

Ingen ”kolonisering”
Det lave antallet amerikanske soldater som ble sendt til Irak har vært et mysterium for mange. I én bok om Irak-krigen påstås det at USA ikke en gang sendte nok soldater til å kunne uskadeliggjøre mulige masseødeleggelsesvåpen – om de hadde eksistert (Cobra II av Gordon/Trainor). I etterkant av krigen har Bush spesielt blitt kritisert av den internasjonalistiske vingen innen det republikanske partiet, de såkalte ”nykonservative.” I et bredt anlagt intervju med de sentrale Bush-kritikerne i magasinet Vanity Fair før jul [utdrag], kom det frem at de særlig holder Donald Rumsfeld ansvarlig for at sikkerhetsvakuumet i Irak fikk utvikle seg. Skuffelsen over president Bush og tidligere forsvarsminister Rumsfeld er kolossal. De nykonservative mener at Bush og Rumsfeld aldri har vært tilstrekkelig dedikert til å bruke regimeskifte som en utenrikspolitisk strategi.

Tanken om at bare 5.000 soldater i dag skulle ha oppholdt seg i Irak, virker fullstendig virkelighetsfjern. Det befinner seg 132.000 amerikanske soldater i landet. Men Donald Rumsfeld ønsket aldri et langvarig engasjement. I følge James Manns bok Rise of the Vulcans var USAs nederlag i Vietnam-krigen noe som satte sterke spor i Rumsfelds tenkning. Som forsvarssjef forsøkte han å begrense amerikanernes engasjement. Gjentatte ganger satte han ned foten for å sende flere amerikanske soldater til Irak. Han har aldri vært assosiert med de nykonservative som har lagt vekt på demokratispredning. Irakerne fikk selv finne ut av hvordan de skulle organisere samfunnet sitt, var Rumsfelds holdning. Senest én måned før invasjonen i 2003 holdt han en tale ved Peacekeeping Institute in Carlisle med tittelen Beyond Nation Building.Under plyndringen av Baghdad ble han spurt av journalister hvorfor ikke amerikanske soldater grep inn. Han svarte, nonchalant: ”Dette er slike ting som frie mennesker kan finne på å gjøre.”

Nasjonsbygging
De som fulgte presidentvalgkampen i år 2000, ble slått over hvor isolasjonistisk det utenrikspolitiske programmet til George W. Bush var. Han kritiserte president Clinton for å bruke penger på gjenoppbyggingen av eks-Jugoslavia. Det var ikke amerikanske soldaters oppgave å sitte barnevakt i Bosnia, mente han. I en debatt med Al Gore sa han at han var motstander av nasjonsbygging [11.10.2000]. USA måtte ikke påta seg oppgaven med å sikre andre lands sikkerhet. I det hele tatt var ingen av de mest sentrale skikkelsene i Bush-administrasjonen – Bush Cheney, Rumsfeld, Powell og Rice – tilhengere av såkalt ”nykonservativ” demokratispredning før 11. september 2001.

Redaktørene i det norske tidsskriftet Minerva oppsummerte den republikanske skepsisen mot nasjonsbygging i Dagbladet i høst: ”Men tanken om nasjonsbygging bør vekke mistenksomhet hos konservative. Hvis nasjoner, som konservative hevder, bygges gjennom generasjoner, på tradisjoner og historie som sakte men sikkert vokser frem, korrigerer og endrer hverandre, sier det seg selv at det er en monumental oppgave å bygge et demokrati fra grunnen av, særlig når det skal innføres utenfra.” Militær intervensjon i samspill med nasjonsbygging av demokrati er en radikal – for ikke å si revolusjonær – strategi.

Uenighet i administrasjonen
I tillegg til at Bush-administrasjonen var tvetydig i sitt syn på hva man skulle gjøre etter at Saddam var fjernet fra makten, var byråkratiet i Washington også splittet. Forsvarsdepartementet er mer positivt innstilt til nasjonsbygging enn utenriksdepartementet. Etterretningsorganisasjonen CIA har vært en konsekvent motstander av regimeskifte. CIA hadde under 1990-tallet sin egen plan for Irak: Man skulle på diskret vis arrangere et kupp hvor man enkelt og greit byttet ut Saddam med en general som var vennligere innstilt overfor Vesten. Dette hadde vært et realpolitisk trekk i Henry Kissingers ånd, men det hadde ikke gitt irakerne demokrati. En ny diktator hadde heller ikke skapt mer tillit til amerikanerne blant de mange demokratene som i dag lever under autoritære regimer i Midtøsten.

Denne uenigheten ble ikke avklart. Noen amerikanske strateger ønsket å bytte ut diktatoren med en annen. Andre ønsket en hurtig militær operasjon hvor Irak ble overlatt til seg selv. En tredje gruppe ønsket at USA skulle lede nasjonsbyggingen, slik som i Vest-Tyskland og Japan etter Den andre verdenskrig. Men hvilken plan ligger bak dagens kaos i Irak? Hvem er det som har ønsket daglige terrorangrep på markedene og borgerkrig langs sekteriske linjer? Hvem har sabotert gjenoppbyggingen, bombet strømstasjoner, henrettet søppelkjørere i Baghdad og blåst parlamentarikere i filler? Noen må ha planlagt dette også?

Etniske konflikter
Mens den amerikanske ambassadøren gikk fra møte til møte i ”the Green Zone” for å forhandle frem en samlingsregjering, gikk al-Qaidas ”ambassadør” i Irak mer effektivt til verks. I et 17-siders brev som Abu Musab al-Zarqawi i februar 2004 sendte til al-Qaida-ledelsen i Pakistan, ble taktikken nedtegnet i detalj: Selvmordsangrep mot ”de vantro” sjiaene skulle provosere frem en spiral av hevnaksjoner, med full borgerkrig som resultat. Bestialske angrep på utenlandske bistandsarbeidere og bombeaksjoner mot FN skulle skremme verdenssamfunnet ut. Tilliten til demokratiprosjektet ville torpederes. Okkupantene ville måtte gjøre retrett. Deretter skulle islamistene ta kontroll, slik de gjorde da Taliban tok makten i Afghanistan. Brevet ble funnet på al-Qaidas utsending Hassan Ghul da han ved en tilfeldighet ble arrestert av kurdiske styrker på vei til Iran.

Når man i dag leser den punktvise planen som al-Zarqawi nedfelte for irakerne, er det tragisk å se i hvor stor grad hans prosjekt har lykkes. Han forstod at terroristenes eneste håp var å provosere frem etniske konflikter. Hvis den folkevalgte regjeringen skulle få kontroll over Irak ”ville vi måtte pakke ned utstyret vårt og forlate landet,” skrev han. Det er jihadistenes blodige visjon som i dag har blitt irakernes virkelighet. Al-Zarqawi ble til slutt drept av amerikanerne i et luftangrep, men den omfattende strategien hans var både mer ”realistisk” og ble mer resolutt gjennomført enn Bush-administrasjonens halvhjertede plan for hurtigkrig.

Publisert på nettavisen Depesjer.no. Jeg legger ut flere innlegg om Irak i uken som kommer.

Posted by contexploration at 10:35 AM | Permalink

I denne utgaven av Ny Tid spør Aslak Nore hvorfor Irak ikke lenger har nyhetsverdi for norske medier. Det er forbausende få reportasjer og artikler med analyser om Irak. Ett unntak er Sigurd Falkenberg Mikkelsens Bagdadblogg for NRK. Hvor mange artikler med beskrivelser av hverdagen til irakerne leser du? Har du sett noen analyser på trykk hvor man gjennomgår Bondevik-regjeringens beslutning om sende – og deretter trekke ut – 150 norske soldater fra Telemark Engineer Squadron? Man er nødt til å lese irakiske bloggere og bøker skrevet av amerikanske journalister dersom man ønsker å følge med på hva som skjer i landet.

Det viktig å ikke glemme Irak. Morten Strøksnes hadde i årets første utgave av Samtiden en lang og leseverdig artikkel om situasjonen i Kosovo seks år etter at Nato intervenerte for å hindre etnisk rensning og humanitær katastrofe. Det burde være like interessant å følge opp landene som har blitt utsatt for en intervensjon i ettertid, som det er å dekke oppkjøringen frem mot krig. Militær intervensjon er et middel både for å velte ett regime, og for å erstatte det gamle med noe bedre. I norske medier har man – med god grunn – brukt mye spalteplass på å dekke granskningsrapportene i USA og Storbritannia om Saddams manglende masseødeleggelsesvåpen. Våpnene ble brukt som det viktigste argumentet for å gå til militær aksjon. Men det skrives lite om livet i Irak etter Saddam. Dette er en avgjørende brist, og noe av årsaken til at Irak har blitt et kaos er faktisk knyttet til dette, skjeve fokuset. Slik var det nemlig også i forkant av krigen. Mediene, beslutningstakerne og befolkningen i USA og Storbritannia var mer opptatt av situasjonen frem til diktatoren ble styrtet, enn å rette blikket mot gjenoppbyggingen av Irak.

Spørsmålet om trusselen fra masseødeleggelsesvåpen står i en særstilling. Både Tony Blair og George W. Bush valgte dette som sitt viktigste argument for å vinne støtte for militær aksjon på hjemmebane. (Jeg mente det var en feil strategi den gang, noe jeg skrev i både Klassekampen og Ny Tid.) Frykten for den trusselen Saddam utgjorde for "Vesten" gjorde at andre, viktige aspekter av intervensjonen ble skjøvet i bakgrunnen. Det var flere i Pentagon og i Bush-administrasjonen som forsøkte å få frem at et regimeskifte innebar mer enn bare å kvitte seg med en stormannsgal diktator. Disse kritikerne vant ikke forsvarsminister Donald Rumsfelds øre. Frykt for terrorangrep med masseødeleggelsesvåpen ble brukt for å få befolkningene i Storbritannia og USA til å støtte krigen. Oppdraget i Irak var tilsynelatende fullendt i det Saddam var borte og Irak var blitt avvæpnet. Donald Rumsfeld mente at Bosnia og Kosovo-intervensjonene viste at nasjonsbygging var noe som USA ikke burde påta seg ansvar for. Nasjonsbygging på vegne av andre virket umyndiggjørende, mente han. Irakerne måtte selv ta ansvar for å forme samfunnet sitt (jfr The Assassins' Gate og Vanity Fairs artikkel om Rumsfeld).

Hva er årsaken til at situasjonen er slik den er? Hva man kan man gjøre for å støtte opp om det irakiske demokratiet? I uken som kommer skal jeg lete etter svar på disse spørsmålene. Noen bøker jeg kommer til å omtale er Inger Østenstad og Hawdan Salih Jaf's Reiser i krigens skygge (2006), Rise of the Vulcans av James Mann (2004), George Packer's The Assassins' Gate (2005), senator Richard Lugar's Letters to the Next President (2004), Francis Fukuyama's America at the Crossroads (2006) og Bernard-Henri Levi's American Vertigo (2006). I tillegg vil jeg basere meg på mitt eget arkiv med artikler om Irak. Jeg kommer ikke til å forlate diskusjonen om masseødeleggelsesvåpnene helt: I forbindelse med Joseph Wilson-saken har det nemlig blitt avdekket flere hendelser som fortjener oppmerksomhet i norsk offentlighet. Men mitt hovedfokus blir på situasjonen i Irak nå, og veien fremover.

Les også: En radikal støtte til Midtøsten.

Posted by contexploration at 03:10 PM | Permalink

På fredag ble konklusjonen i granskningsrapporten til LO i Valla-saken offentliggjort. Gerd-Liv Valla trakk seg som LO-leder. Jeg leste den offentliggjorte delen av rapporten samme dag, og jeg må innrømme at jeg ble sjokkert. Det kan ikke være for mye forlangt at lederen av en arbeidstakerorganisasjon lar være å mobbe og trakassere sine egne medarbeidere?

Jeg så frem til å lese neste dags aviser, og særlig Klassekampen, som liker å kalle seg venstresidens dagsavis. Klassekampen hadde Vallas avgang som førstesideoppslag. Overskriften var: ”Ble felt av sine egne.” Der stod det også at ”Fellesforbundets leder Kjell Bjørndalen ble hovedmannen bak Vallas avgang, etter en mangeårig konflikt mellom de to.”

På lederplass ble ikke rapportens innhold eller arbeidskonflikten nevnt med et ord. I stedet skrev redaktøren av Klassekampen:

”I ukesvis har brorparten av mediene kjørt negativ kampanjejournalistikk mot henne, godt hjulpet av lekkende allierte i Ap og LO-apparatet. Det avgjørende vendepunktet kom da LO valgte å nedsette en domstolsliknende granskningsutvalg med åpent mandat.”

Videre ble saken dekket på side 6, 7, 8 og 9. På side 6 og 7 er hovedoppslaget en påstand om at ”Bjørndalen felte Valla.” Artikkelen var skrevet av journalist Alf Skjeseth. Det ble hevdet at striden handlert om en ideologisk og fagpolitisk konflikt mellom Bjørndalen og Valla. Eldar Myhre (Fellesforbundet i Stavanger) sa til Klassekampen at han trodde LOs hardkjør mot Ap og regjeringen i sykelønnssaken ”kan ha bidratt til at noen ’snakket litt sammen’.” Yssens opplevelser og granskningsrapporten ble ikke nevnt i denne artikkelen.

En annen artikkel på side 7 skrevet av Anne Viken hadde overskriften ”-Gir mer makt til Frp og Høyre.” Det var et intervju med professor Trond Nordby. Han mente Vallas avgang var resultat av en prosess som hadde pågått siden slutten av syttitallet:

”Da det kollektive medlemskapet i Ap ble avviklet i 1974, falt første bastion. Så kom denne saken. De i Ap som ikke ønsker å ha LO som en ’klamp’ om foten, har utnyttet dette fullt ut, mener han. – Yssen er kun et redskap som høyresida i Ap bruker for å ramme Valla.”

På side 8 og 9 er oppslaget ”- Åpner for nye LO-kamper.” Rolf Utgård, mangeårig LO-tillitsvalgt ble sitert slik: ”Vallas avgang åpner for en høyredreining av LO.” Utgård sa han var usikker på om det var taktisk riktig av Valla å gå av. Han erkjente likevel at Valla ”kan ha opptrådt på måter som har virket provoserende og har hatt en lederstil mange har hatt problemer med.” Heller ikke her ble det referert til hva granskningsrapporten sa om saken.

Klassekampens siste artikkel om saken hadde overskriften: ”Frontalangrep på Jan Fougner og LO-toppene.” Denne var skrevet av journalist Anders Horn. Følgende var alt vi fikk vite om rapportens konklusjon:

”Rapporten slår fast at Gerd-Liv Valla og LO har brutt arbeidsmiljøloven.”

Resten av artikkelen inneholdt sitater fra Valla selv. Anders Horn avsluttet med å skrive at Vallas henvisning til sine kvinnepolitiske seire i avskjedstalen måtte tolkes som en ”avskjedshilsen til de LO-toppene som er opptatt av likestilling, men ikke ga Valla den støtten hun trengte.” Hva slags støtte trengte hun, i følge Horn?

En konkret omtale av granskningsrapportens innhold fant man kun i én setning. Det var en notis på side 7. Der fikk leder i Transportarbeiderforbundet, Per Østvold, slippe til. Han sa at ”hovedproblemet har vært Vallas lederstil.”

Etter å ha lest Klassekampen dagen etter offentliggjøringen av rapporten kunne man få inntrykk av at hele saken dreide seg om en skjult kampanje for å sverte venstresiden i LO og Ap. Klassekampen refererte ikke fra rapporten med ett sitat. Utgangspunktet for hele granskningen ble med andre ord ikke omtalt. Vi fikk det fremstilt som om at ”Bjørndalen felte Valla,” eventuelt at ”LO-toppene” ikke ga Valla den støtten hun ”trengte.” Redaktøren av Klassekampen mente hele saken var resultat av en hekseprosess styrt av kommersialiserte medier med en ”klar og intervenerende politisk agenda.”

Var Valla-saken en storstilt konspirasjon for å svekke arbeidernes rettigheter, eller var det en konkret arbeidsmiljøkonflikt?

Ingunn Yssen ble mobbet og trakassert av sin leder. Hun opplevde ydmykelser, kjefting og tilsidesetting. Hvorfor var det umulig for Klassekampen – ”venstresiden dagsavis” – å få frem hva rapporten faktisk sa om den konkrete uretten som ble begått mot henne? Hvor var solidariteten med arbeidstakeren? Et av Klassekampens slagord er ”Klassekampen utfordrer det etablerte.” I denne saken var det Yssen som utfordret det etablerte. Dekningen til Klassekampen minner meg om holdningene på den sekteriske og surrealistiske venstresiden som Valla i sin tid var en del av. En venstreside som var hensynsløs og rå. Individet betydde lite. Klasse-kamp var alt.

Kommentator Pål Hivand oppsummerer Yssens kamp for å bli trodd på Depesjer.no slik:

”Yssen er den eneste personen i denne saken som har opptrådt som man kan forvente av en LO-ansatt og en solidarisk medarbeider. Ikke bare hadde hun en soleklar rett til å si ifra, hun hadde også en plikt. En varslingsplikt som den øvrige LO-ledelsen unnlot å leve opp til. Yssen sa i fra på den eneste måten som var tilgjengelig for henne - til offentligheten. Dermed fikk saken betydelig oppmerksomhet, og resultatet er at alle andre som var eller er i tilsvarende situasjon i organisasjonen, nå har en mulighet for bedring av sin arbeidssituasjon. Det er Yssens fortjeneste, og for det burde hun få livslangt æresmedlemskap i LO. Hun er tross alt den eneste som i denne saken har etterlevd og praktisert arbeiderbevegelsens grunnleggende verdier.”

Posted by contexploration at 04:41 PM | Permalink

Thomas Paine mente at USA burde basere sitt samfunn på en kompromissløs kulturell pluralisme. Enhver amerikaner skulle ha den samme politiske status, uavhengig av etnisitet. Paine skrev at når mennesker fra vidt forkjellige nasjonaliteter utvandret til USA, var de alle å anse som hverandres landsmenn – countrymen – fordi hvert individ stod på likefot med alle andre. Kontinentale sjeler skulle ikke henge seg opp i etniske eiendommeligheter (Common Sense, 1776). Hvor totalt fjernt fra denne åpne innstillingen er vel ikke forsvaret for nasjonen som våre hjemlige innvandringsmotstandere hoster opp? Hvor defensivt er det vel ikke å se høyrepopulister fra hele Europa kaste seg inn i en forvirret hyllest til 25 forskjellige, nasjonale kulturarver? Hvor pinlig er vel ikke den paranoide kampen mot ”muslimsk invasjon” når det som trengs er en kontant avvæpning av terroristenes herrefolksmentalitet?

I norsk debatt har man nå – i 2007! – endelig åpnet opp for å vurdere et skille mellom stat og kirke. Vi har også begynt å diskutere om det er lurt å holde fast ved en arvelig monarkisk statsform. I tillegg diskuteres det hva som er å anse som en fullverdig samfunnborger, en ”nordmann.” Noen optimister snakker om at Norge kanskje kan få vedtatt endringer i Grunnloven til jubileet i år 2014. Disse spørsmålene ble diskutert av radikalere som Thomas Jefferson, Thomas Paine, Marquis de Lafayette og Benjamin Franklin på slutten av 1700-tallet. De trakk de riktige slutningene på alle punkter: Amerikas forente stater skulle sette individet i sentrum; Det offentlige skulle ikke ha noen med religion å gjøre; Å la rollen som statsoverhode gå i arv innen én familie ble selvsagt avvist som udemokratisk. Thomas Jefferson innførte idealet om sosial mobilitet i Uavhengighetserklæringen gjennom å gi ”the pursuit of happiness” status som en rettighet. Thomas Paine og de revolusjonære heltene som løsrev USA fra den engelske tronen, drømte om å etablere et nytt samfunn - ”an asylum for mankind.”

Kristen motstand
Jeg var til stede på lanseringen av boken til Hallgrim Berg sammen med Carl I. Hagen, Øystein Hedstrøm og diverse andre, forskremte menn. Et høydepunkt var da en luguber kar under diskusjonsrunden grep mikrofonen og etterlyste en paramilitær beredskap dersom al-Qaida satte i land terrorister på norskekysten: ”Se på Frankrike. Der står 10.000 franskmenn parat med våpen dersom muslimene begynner å røre på seg,” sa han, med skjelvende stemme. Det å høre Hallgrim Berg og Ole Jørgen Anfindsen komme med sine skrekkscenarier i dette selskapet er det mest ekstreme jeg har vært vitne til i innvandringsdebatten. Berg holdt en personlig appell hvor han spurte hva Europa hadde å stille opp med mot islamisme: ”Har me den stå-på-viljen og den religiøse og kulturelle overbevisninga som trengs? Eg tvilar på det. Det ser ut som om feriekatalogen og fotball har overtatt.”

Hallgrim Berg var lei av ”harselas med kristendommen og kulturarven vår.” Ole Jørgen Anfindsen, som selv er kristen, klaget over at norske politikere ikke tok trusselen alvorlig: ”Vi kan alliere oss så mye vi vil med moderate krefter her og der… Og med progressive kvinner… og hva enn det måtte være for noe… men hvis ikke vi får kontroll over den demografiske utviklingen så kommer vi til å mislykkes.” Anfindsen har utdypet dette poenget i et innlegg forrige uke, hvor han mente det rett og slett var ”ukristelig” å ikke ta trusselen alvorlig. Anfindsen har satt sammen et relativt sterkt team: Ikke bare har han Hallgrim Berg med seg på laget, men Jesus Kristus også.

Etnisitet
Skrekkeksempelet til Anfindsen er Sverige, hvor det høye antallet innvandrere i hans øyne utgjør et svik mot det svenske folket. (I prosent har Sverige en høyre andel innvandrere enn USA.) I en replikkveksling med Terje Skaufjord i Klassekampen mente Anfindsen at norske innvandringstilhengerne brola veien til ”multihelvete.” Hans kristne forsvar for nasjonen er basert på en fantasirik forestilling om at sterke krefter i skjul planlegger at Norge skal innlemmes i et ”Eurabia.” Øyvind Strømmen har skrevet godt om disse påstandenes opprinnelse. Selv når gjelder det som burde ha vært Anfindsens spisskompetanse, nemlig å konfrontere en høyst reell trussel fra islamistiske fundamentalister, er han fullstendig udugelig. Under karikaturstriden var det mange som leverte langt hvassere kritikk av islamisme.

Det skinner gjennom at USA umulig kan være idealet til Berg og Anfindsen, på tross av at Bergs bok er formulert som en hyllest til den amerikanske frihetsgudinnen. Berg skriver at han frykter det økende antallet muslimer mer enn islamistiske terrorister. Budskapet hans har kanskje en viss appell for det proteksjonistiske USA, representert ved slike som Pat Buchanan, Samuel P. Huntington og det som verre er. Men USA har hatt – og har fortsatt – en massiv innvandring. USA er skapt av innvandrere. Det hadde ikke eksistert mange norskættede amerikanere i USA i dag, dersom USA hadde vedtatt et fast forholdstall mellom ulike etniske grupper da innvandringen skjøt fart på begynnelsen av 1800-tallet.

Det gamle Europa
Forfatningsheltene lykkes med å etablere Amerika som et mulighetenes land. Fra Europa rømte millioner av mennesker fra fattigdom, religiøs forfølgelse og kriger. I Europa var de etniske gruppene underlagt hver sin maktkåte konge. Hallgrim Berg og Ole Jørgen Anfindsens ideologi står nærmere det gamle Europa, enn dagens USA og det nye, grenseløse Europa som er i ferd med å ta form. Berg beklager seg i boken sin over at tredjegenerasjonsinnvandrere blir nullet ut av innvandrerstatistikken til Statistisk sentralbyrå. (Hvis noen husker ”nordmann”-debatten fra i fjor høst, er standpunktene til Berg langt mer reaksjonære enn de Språkrådet ble kritisert for.) Hvor mye skal til før Berg vil anse en innvandrer som en likestilt borger? Hans resonnement er uamerikansk i sin natur. Anfindsen er enda verre. Dersom dagens innvandringspolitikk videreføres, mener han at vi kan risikere at spørsmålet blir ”om Norge i det hele tatt vil være et blivende sted for nordmenn.” Her bruker han en definisjon av ”nordmenn” som neppe inkluderer de som har innvandrerbakgrunn overhodet. Han sikter vel til slike som seg selv: Hvite, kristne nordmenn med angst for muslimer.

”Vi anerkjenner at våre barn er født frie. Friheten er en gave fra naturen selv, og ikke en velsignelse som har blitt skjenket barna fra foreldrene.” Hva mente Thomas Jefferson da han skrev dette? Tidligere generasjoner skulle ikke definere livet for den nålevende. Derfor måtte ikke barn anses som foreldrenes eiendeler. Fortidens trossystemer, etniske skiller og antikvariske styreformer skulle heller ikke gis anledning til å splitte amerikanerne. De som i Norge snakker om å forsvare den nasjonale kulturarven og holde fast ved dagens etniske sammensetningen av befolkningen, innbiller seg at barna deres (og muslimenes barn) på mystisk vis kommer til å besjeles med de samme verdiene som de selv. Jefferson mente at samfunnet burde gi alle lik mulighet for livsutfoldelse. Det inkluderte troen på at mennesket burde gis mulighet til å finne frem til sitt eget verdisyn. Selv om USA har store økonomiske ulikheter, har landet lykkes med å skape sosial aksept for at enhver person er like mye amerikaner som alle andre, uavhengig av etnisk bakgrunn og kulturarv. USA har lykkes nettopp fordi de tok et endelig oppgjør med tankegodset til slike som Hallgrim Berg og Ole Jørgen Anfindsen.

En versjon av denne teksten ble publisert på nettavisen Depesjer.no. Les også Amerikabrevet fra nasjonalstatenes Europa. Videre lesning: Kampen om Europa. Ekstatisk sosialdemokrati. Du skal ikke adlyde.

Posted by contexploration at 02:50 PM | Permalink

En av de nedslående sidene med nettbokhandelen Amazon.com er de automatiserte anbefalingene man mottar over e-post. Amazon foreslår alltid bøker og musikk på basis av tidligere bestillinger, og det føles som om du ikke får muligheten til å utvide horisonten. Den samme følelsen kommer snikende dersom du leser tidsskrifter, aviser eller blogger med innhold skrevet av mennesker med det samme politiske ståstedet som deg selv. Skrur du på abonnementsfunksjonen på nettsidene (RSS) blir propagandaen enda mer skreddersydd. Å bryte dine vante lesemønstre og være villig til å tre inn i ukjente rom er avgjørende for å unngå stagnasjon.

Ytringsfriheten er ikke bare en garanti for meningsmangfold, den bidrar også til en aksept for det å endre sine egne standpunkter. Ytringsfriheten gir deg muligheten til å utvikle deg, til å endre ståsted. Ett område hvor ytringsfriheten skaper paradokser, er i spørsmål knyttet til livssyn og fellesverdier. I skandinaviske samfunn har man lenge operert med krav om felles, kulturelle verdier, et krav som til tider har vært høylytt. Derfor har politikerne holdt fast ved statskirken og derfor har de også forsøkt å monopolisere virksomheter som lever av det staten anser som suspekt atferd, slik som gambling (Norsk Tipping) og alkoholkonsum (Vinmonopolet).

Likegyldighet
Politikerne har lært av kirken. De har tatt seg til rette og benyttet skolesystemet, statskirken og kongehuset til å pushe de verdiene som man selv har favorisert, i stedet for å droppe staffasjen (monarkiet/statskirken) og satse på å skape et best mulig samfunn basert på vitenskap, kunnskap om virkeligheten og selvstendig tenkning i verdispørsmål. Dette er noe sosialdemokratiet har mye skyld i. Det rette tidspunktet for å bryte den onde sirkelen er nå. Jeg etterlyser større aksept for grunnleggende, individuell forskjellighet i livssynsspørsmål. Denne aksepten, om den skal være reell, må nødvendigvis baseres på en likegyldighet overfor andre mennesker livsvalg, fordi det å ”bry seg” ofte representerer en forkledd, moralsk imperialisme.

For min egen del er jeg glad i debatt. Jeg elsker å kunne si nøyaktig hva jeg mener om religion, om sjåvinisme. Da får jeg ofte som motsvar: ”Ja, men du sier jo at man skal være likegyldige til andres livssyn, mens du selv fryder deg ved tanken på å gå løs på andres standpunkter!” Tilsynelatende er dette en selvmotsigelse. To spørsmål ligger oppå hverandre. Det ene spørsmålet er prinsipielt, mens det andre er personlig. Det faktum at jeg uttrykker meg fritt om verdier og livssyn, betyr ikke nødvendigvis at jeg ønsker at andre mennesker bør endre sine holdninger. Andre mennesker kan holde fast ved sine forestillinger, jeg bryr meg ikke. Liberale prinsipper sikrer at enkeltmennesket kan ha sine kulturelle og moralske verdier i fred. Om noen misbruker eller utøver vold mot andre mennesker må de tiltales, ikke omvendes. Jeg bryr meg mer om liberale prinsipper enn andres verdier.

Ytringsfriheten avvæpner
I norsk debatt trekkes det nå frem som et skrekkscenario at tilhengerne av én bestemt religion kan komme i flertall. La oss si at over 80% av befolkningen sognet til denne religionen. Hva kan vel jeg gjøre med den saken? Skal jeg av ren angst for muslimer gjøre et dusin lekre, ateistiske kvinner gravide? Skal jeg kreve at man må forby Koranen? Så lenge staten er livssynsnøytral og ikke finansierer religiøse menigheter er det irrelevant for meg hvor mange som er troende. I USA mener 82 prosent av befolkningen at Jesus var Guds sønn og at den eneste vei til frelse går gjennom kristendommen. USA har ingen statskirke. USA har forbud mot religionsundervisning i offentlige skoler. USA tillater ikke at religiøse menigheter får offentlige subsidier. For min egen del kunne jeg fint leve i Amerika på tross av det høye antallet religiøse. Jeg kan også leve og jobbe i Norge sammen med mennesker som er troende. Selvfølgelig er det en fordel at det finnes en håndfull, sensuelle kulturradikalere der jeg bor, slik som i Oslo, men når alt kommer til alt kan jeg ikke diktere livssynet til mine venner.

Årsaken til at mange frykter en ærlig bruk av ytringsfriheten i relasjon til livssyn er en angst for at opphissede fanatikere i neste øyeblikk skal marsjere gatelangs på jakt etter ”vantro” motstandere å banke opp. Men situasjonen er snarere motsatt: Ytringsfriheten sikrer åpen meningsutveksling. Den garanterer frihet. Når ingen er i stand til å kneble andre, forsvinner både et middel til – og en begrunnelsen for – maktmisbruk. I praksis er derfor likegyldighet et prinsipp som tjener ytringsfriheten. Når jeg bruker såpass mye tid på å skrive om religion er det fordi jeg mener overtro er det verst tenkelige instrumentet for maktmisbruk. Med basis i et ”mirakel,” en ”åpenbaring,” en ”profet” eller et løfte om belønning/straff etter døden, forsøker man å skape lydighet til fellesverdier som deretter skal misjoneres til menneskeheten for øvrig. Dette er løgn og utpressing, ikke etikk. En refleksjon rundt rett og galt er resultat av selvstendig tenkning: Å orientere seg, gruble og ta et standpunkt på personlig grunnlag.

Bekjempe misjon med nasjon?
I dagens atmosfære av frykt for innvandring og muslimer, forsøker man å ”stå imot Eurabia” ved å appellere til en revitalisering av nasjonen eller den kristne kulturarven. Men et uendelig mye bedre forsvar mot manipulasjon – og en vanntett immunitet mot overtro – får man kun gjennom å appellere til uavhengig tenkning. En slik strategi er bedre i tråd med Opplysningstidens ånd. Finner vi ikke alle sammen frem til våre viktigste verdier gjennom personlig erfaring og introspeksjon? Krav om underkastelse i moralspørsmål er ikke annet enn krav om å avskaffe etisk tenkning i seg selv. Og på tilsvarende vis: Når enkelte debattanter i dag ønsker å konstruere en ny, felles identitet for nasjonen kan du være sikker på at de som kommer med forslaget ikke har noen ambisjoner om å endre sitt grunnsyn. Deres sjenerøse tilbud kan vi derfor avslå, først som sist.

Når jeg kritiserer religiøse og ideologiske tankesystemer, hevder noen at jeg forsøker å så splid mellom ulike grupper. Men det forutsetter at det ikke var noen ”splid” mellom mennesker til å begynne med. Mitt utgangspunkt er tvert i mot at splid følger av den kjensgjerningen at vi alle er atomiserte individer. Vi er alle utstyrt med evnen til å tenke fritt. For å gjøre oss opp en mening leser vi. Vi lytter. Vi skriver. Vi hever stemmene våre. Den viktigste arenaen for dette er offentligheten. Om offentligheten skal bli mer representativ må den inkludere flere stemmer. Et mer polarisert ordskifte er et gode, ikke en mangel. Når det gjelder verdispørsmål er ikke målet å komme frem til enighet. Livssyn er ikke noe du skal forhandle om. Hva som er rett og galt må du finne ut av selv.

Publisert i nettavisen Depesjer.no. Relatert: Kampen om Europa.

Posted by contexploration at 01:22 PM | Permalink

Lurer du på hva nettstedet HonestThinking mener om hva slags etnisk sammensetning Norge helst burde ha? Les en samling sitater fra HonestThinking. OPPDATERING 15/3: Anfindsens replikk til mitt innlegg er trykket i Aftenposten. Min replikk til Anfindsen er trykket her. Mine kilder finner du her. OPPDATERING 18/3: Jeg skrev denne uken om De som misforstod Amerika på Depesjer.no. Anfindsen hadde nytt tilsvar til meg i Aftenposten i går. Anfindsens påstand om at Frankrike går i oppløsning er bløff, skriver Øyvind Strømmen. Å la være å advare mot følgende av innvandring er ukristelig, mener Anfindsen.
OPPDATERING 7/4: Ordet ”etnisitet” viser til en gruppes kulturelle og geografiske bakgrunn. I et svar til meg skriver Anfindsen at han derimot tolker etnisitet som ”noe mer enn bare ’sosiale konstruksjoner’.” I et innlegg før jul skrev han: ”[I] stedet for å legge til rette for at ulike etniske grupper over tilstrekkelig lang tid kan smelte sammen eller i det minste utvikle tette bånd, har man opphøyd etnisk virkelighetsfornektelse til offisiell politikk, i naiv tro på at resultatet av utallige generasjoners kulturelle og biologiske evolusjon kan elimineres i løpet av noen få tiår, om man bare intenst og lenge nok innbiller folk at inni er vi like.” Det er interessant å merke seg at HonestThinking refererer til biologi her.

Posted by contexploration at 06:58 PM | Permalink

Du skriver det du har på hjertet. Du appellerer til sameksistens mellom mennesker av vidt forskjellig tro og kulturell bakgrunn. Du advarer mot terrorisme og ekstremisme. Hva gjør styresmaktene? De lar en mobb bøller gå løs på kontoret ditt. Fanatikerne banker deg opp. De knuser alt det de kommer over. Når du anmelder de nasjonalistiske gjerningsmennene - og internasjonale medier til slutt får opp øynene for uretten - arresterer styresmaktene deg i stedet.

Staten anklager deg for å ha ødelagt "imaget" til landet overfor omverdenen. For å være sikre på at de lykkes med å kneble deg, bestemmer makthaverne seg for å utvide anklagen. De hevder at du har bedrevet landssvik, blasfemi og oppvigleri - selv om du ikke har gjort annet enn å skrive det du selv mener.

Salah Uddin Shoaib Choudhury, redaktør av avisen Weekly Blitz i Dakha, Bangladesh, sitter fengslet for sine meninger. Han risikerer dødsstraff. Politiet arresterte han første gang i november 2003. Han ble torturert av politiet. Deretter ble han sluppet fri, men tre år senere ble kontoret til Weekly Blitz bombet, en advarsel for å true Shoaib til taushet. Noen uker senere, sommeren 2006, gikk en mobb til angrep på redaksjonslokalene. Shoaib ble overfalt, slått og sparket. Ankelen hans ble knust. Han anmeldte angrepet til politiet, men da bestemte styresmaktene seg like godt for å arrestere han for hans "skyld" i opptøyene. Han hadde jo provosert noen med det han hadde skrevet, må vite…

I år 2005 ga Norge 210.435.000 kroner i bistand til Bangladesh [PDF]. Der driver også Telenor selskapet GrameenPhone. Telenors eierandel er i dag på 64 prosent. Skatter og avgifter fra selskapets virksomhet har siden 1999 tilført den bengalske statskassen 6,7 milliarder kroner. Hvert år har Telenors business gjennom GrameenPhone gitt Bangladesh seks ganger så store inntekter som det den norske staten har gitt landet i bistand.

Skal norske bedriftsledere og politikere ha relasjoner med et autoritært regime som mishandler og fengsler fritenkere? Hvor mange norske politikere har du merket deg omtale menneskerettighetssituasjonen i Bangladesh? Hvem av de er det som har sagt at nok er nok, og at Bangladesh ikke bare er nødt til å forhindre at menneskerettighetsbrudd blir begått mot sine borgere, men også at myndighetene må slutte å utføre de selv?

Både Norad, utviklingsminister Erik Solheim og konsernsjef i Telenor, Jon Fredrik Baksaas, er aktører som burde kunne legge press på myndighetene i Bangladesh. Den norske staten og norsk næringsliv kan kreve at samvittighetsfanger som Shoaib slippes fri.

Signer appellen om å få Shoaib frigjort. Les om rettsaken mot Shoaib her. Les støtteerklæringer fra hele verden. Les om Shoaib på Wikipedia.

Posted by contexploration at 08:58 PM | Permalink