Skal skolen være for alle?
Det virker surrealistisk å skrive dette, men den norske, offentlige skolen har altså fortsatt en kristen formålsparagraf. Hvis den fjernes, er det mange kristne som tror at alle barn i dette landet automatisk vil miste sitt fotfeste i tilværelsen. Hva vil vel skje med de, om ikke skolen lenger får forkynne kristendommens glade budskap? Hvordan skal barn ellers kunne orientere seg om hva som er rett og galt her i livet, om ikke de blir fortalt hva Jesus Kristus mente om saken?
Kirken har lenge misjonert sin sensasjonelle påstand om at nettopp deres profet var Guds sønn, og at du, som den ynkelige personen du er (som kjenner ”lysten til det onde i ditt hjerte,” og som har ”krenket Gud” i tanker, ord og gjerninger) i det minste skylder prestene den tjenesten å følge kristendommens formålsparagrafer og påbud. Jesus døde jo for dine synder, husk det! Hvordan skal det vel nå gå – når færre og færre norske foreldre er lydhøre overfor de kristnes insistering på at den offentlige skolen må være sponset av nettopp deres, grunnlovsprivilegerte overtro?
Tro meg når jeg sier at jeg saumfarer norsk offentlighet etter gode argumenter fra religiøse talsmenn. Jeg venter fortsatt i spenning på ett eneste godt argument for at staten skal ha en offisiell religion eller for at samfunnet skal bruke millioner av kroner fra skattebetalernes lønnslipper for å finansiere religiøse menigheter med de mest avsindige forestillinger. Til nå kan jeg ikke se at religion gir noe godt svar på de utfordringer samfunnet vårt står overfor. Jeg er fortsatt åpen for gode innspill, og jeg kommer til å holde et øye med hva de geistlige skriver så lenge jeg lever.
De kristnes vemod, når de nå frykter at man må ta farvel formålsparagrafen, er gledelig lesning. Vi har fått nok av de religiøses såkalte omsorg for vår frelse. En nostalgiker på vegne av den kristne formålsparagrafen skrev en tåredryppende nekrolog for formålsparagrafen i lørdagens utgave av Klassekampen [24.2.]. Les dette, og fortell meg ikke at du ikke nyter hvert eneste ord:
”[Oppdragelsen av barn] treng ein ’tjukkare’ kultur. Vi treng ein ’kanon ’ av sed og skikk, av konkrete livshistorier og personlege foredøme, av ritual og symbol; vi treng ei ’forteljing ’ som vi kan kjenne oss att i og, ikkje minst, treng vi ei historisk overlevering, ein tradisjon, som over lang tid har makta å halde saman samfunnet sine institusjonar og folks daglege liv. Korleis skal eit samfunn som vårt, som naudsynleggvis må vere pluralistisk og pragmatisk, kunne formidle ein oppsedningskode som skal vere sams for alle og samrundes ha den substansen og ’tjukkleiken’ som skal til?”
De religiøse har alltid hatt et lett svar på det spørsmålet: Underkast deg Guds lover! Følg hans påbud! Hva slags inspirasjon har kristendommen vært for norske barn? I følge den kristne ”fortellingen” – som jeg i skolen ble fortalt var en historisk sannhet – sendte Gud sin sønn til jorden for å pine han til døde, som sonoffer for mine synder, hvorpå Jesus stod opp fra de døde, fløy opp til himmelen som en supermann, og derfor burde jeg hate meg selv og elske Gud. Takk og farvel til dette sadomasochistiske evangeliet.
Den offentlige skolen skal være for alle, uavhengig av barnas - og foreldrenes - livssyn. Skolen skal undervise barna om virkeligheten, og gjøre sitt beste for å klargjøre de for å mestre den på egen hånd. Om religion ble forvist fra grunnskolen, slik som i USA og Japan, hadde det selvsagt vært gledelig. Til nød kunne religiøse tekster formidles sammen med annen skjønnlitteratur.
Publisert i nettavisen Depesjer.no. Relatert: Kampen om Europa. Les også: Patriotisme forbeholdt de religiøse?
