Organisten
Man kan ikke skape etisk bevissthet i et menneske ved å kreve underkastelse. De som ønsker regler å følge i moralske spørsmål har ikke gode intensjoner for samfunnet, men ønsker bare å frigjøre seg fra de uunngåelige dilemmaene som tilværelsen oppstiller, de konkrete utfordringene som vårt følelsesliv består av.
Rosenrød hype av kjærlighet hjelper ikke. Ethvert menneske er unikt, og alle situasjoner er forskjellige. Det finnes ingen manualer for hvordan man skal leve et godt liv. Et liv med lydighet overfor en slik Manual, med definerte dogmer som hadde vært nedfelt av Skaperen selv, hadde vært et mareritt. Det hadde vært som et liv under et totalitært regime: Vi hadde alle vært slavene til en allmektig Sadist.
For de som ønsker å skape bevissthet om kjærlighet, om de åpenbart enigmatiske sidene av livet, må det derfor være en utfordring å finne frem til metoder for å unngå forbannelsen som religionene har vært for menneskeheten. Kjærligheten erkjennes individuelt. Den er nødt til å vekkes innenifra. Man må på ett eller annet vis appellere til hjertet til mennesket. Etisk bevissthet kan for eksempel oppstå når du havner i et avgjørende veivalg, og du er deg bevisst at et slik dilemma har én utgang som for deg er mer sant, mer riktig og mer i tråd med kjærligheten enn de andre utgangene.
Jeg er ikke religiøs, og jeg kommer aldri til å være med i et hemmelig brorskap, men hvis jeg tillater meg å bruke fantasien tror jeg at det må være slike dramatiske veivalg som mystiske losjer har forsøkt å iscenesette for sine medlemmer. Personer som gjennom slike ritualer har fått en form for åpenbaring vil antakelig oppleve en følelse av kjærlighetens nærvær og en overveldende takknemlighet overfor de som var med på å arrangere ritualet – og kanskje overfor livet selv. Sjenerøsiteten i det hele vil skape ydmykhet.
Åndelighet og psykologi har alltid interessert meg. På internett er jeg en katt som sniker meg rundt i religionenes vandrehaller, uten noen form for respekt. Jeg forsyner meg diskret av hva enn jeg måtte komme over. Etterhvert får man sine preferanser, også innenfor den overtroiske verdenen: Hvis mennesket først har en spirituell side er det en fordel at den kommer til uttrykk i poesi og lidenskapelige lovprisninger enn i krigerske pamfletter. Det er bedre med religioner som sier at ingen hellige tekster står mellom deg og en mulig Gud, enn de trosretningene som krever lojalitet til én bok og påstår at deres pave – eventuelt ayatolla – er Guds offisielle representant på denne planeten. Religiøse sekter med misjonsbefalinger er mer destruktive enn mystiske, gnostiske eller kabbalistiske retninger.
Thomas Jefferson kalte seg en "sann kristen." Han mente at enkelte av utsagnene som Jesus blir tillagt i Det nye testamentet måtte ha blitt føyd til senere, av utenforstående. (Jefferson skrev også med stikkende forakt om misjonæren og sektlederen Paulus – et hat som alle gode mennesker deler.) For et par år siden skrev jeg en kort historie i Klassekampen om en fiktiv profet som levde i Rørostraktene i middelalderen, Anton Fjellbekkosen. Han var en omstreifer som holdt vakre taler om livets storhet. På et tidspunkt ble han så populær i fjellbygdene at han skjønte at han var i ferd med å etablere en organisasjon med nedskrevde dogmer, gudshus og misjonærer. Dette skremte han. Anton bestemte seg for å hoppe av i siste liten. I en organisatorisk finte omdannet han i stedet bevegelsen til et sekulært pyramidenettverk ved navn Gromgutlauget.
For hver generasjon må kjærligheten oppdages på nytt. Den ligger ikke lagret i biblioteker. Etisk bevissthet er ikke nedfelt i forfedrenes lover. Shakespeare skrev at livet er som en scene. Du kommer inn, du er i rampelyset, men før eller senere forsvinner du ut i mørket. Skuespillet fortsetter. I Shakespeare er følelsen av forgjengelighet og tidsnød intens. Samtidig kretser han hele tiden rundt spørsmålet om kjærlighet. Shakespeare's forfatterskap var en gave til ettertiden. Men la oss for et øyeblikk forestille oss at han også forsøkte å finne andre måter å berike menneskeheten på, enn innsikter formidlet gjennom teaterstykker. Sett at han også prøvde ut andre strategier, men aldri uten å misjonere eller etablere en religion?
Som følge av kjensgjerningene nevnt ovenfor – om at ingen Manual kan formidle kjærlighet, og at enhver situasjon og ethvert menneske er forskjellig – må man gå svært konkret frem for å videreformidle innsikter om kjærlighet. De som likevel tar på seg et slikt
korstog – om å spre kjærlighet – vil kanskje, i likhet med kjærligheten selv, velge å holde sitt sanne formål skjult.
Den glemte profet
Klassekampen 27.12.2004
I et myrlendt terreng i fjelltraktene ved Tydal hvor bekkene føres sammen og Glomma begynner, har amatørarkeologer fra Røros kommet over restene av sorenskriverbøker fra 1500-tallet. Gjennom et omhyggelig puslespillsarbeid har man kunnet sette sammen historien om Norges glemte profet.
Anton Fjellbekkosen, sønn av hjortejeger Anton Kjevbrekk Fjellbekkosen, levde på midten av 1400-tallet. Han ble som ung mann kjent for sine store talegaver. For de fleste mennesker i dalstrøka på den tiden gikk dagene med til knallhardt kroppsarbeid. Men det ble gjort et unntak for Anton. Ifølge sorenskriverbøkene streifet han rundt i Røros-traktene uten annet fore enn å snakke med alle og enhver om livet storhet. Forskerne er for øvrig i villrede nå det gjelder det nøyaktige innholdet i Antons lære. Det ble imidlertid sagt at de som lyttet til han fikk "tårer i aua."
Etter hver ble Anton Fjellbekkosen et kjent navn langs de glisne bosettingene oppe på snaufjellet. Hver fullmånekveld kom folk fra fjern og nær til Blankvann, hvor Anton kunne sitte i timevis og holde små lovprisninger til livet. Presten på Røros anklaget Anton offisielt for kjetteri, men onde tunger ville ha det til at presten selv var til stede på enkelte av samlingene - utkledd som fant.
En sensommerkveld ved Blankvann holdt Anton en spesielt ladet tale. Et dusin menn reiste seg der og da og erklærte at de ønsket å vie sine liv til å spre hans budskap. Fra den kvelden av reiste Anton rundt i distriktet med sine svorne følgesvenner. Noen av mennene gikk foran han, noen ved siden, mens andre fulgte ærbødig etter Anton og viftet med bjørkekvister for å skape den rette andakt. Stiene som man brukte på den tiden var tråkket opp av villrein, og de var derfor smale og uframkommelige. Dette skapte logistiske utfordringer for følget. Enkelte hevdet at Anton selv virket brydd over sine hengivne ledsagere.
Det går frem av de historiske kilder at mennene som fulgte Anton utarbeidet en sinnrik plan for hva de skulle gjøre den dagen Anton døde. Forslaget presenterte de stolt for Anton en kveld de var samlet på et gårdsbruk ved Glåmos. De viste frem plansjer og forklarte Anton hvordan de hadde tenkt å holde hans ord levende. Planen gikk ut på å bygge bønnehus av staur i alle hjørner av snaufjellet. Det skulle opprettes en sentral samling over Antons taler og spesielt velformulerte kommentarer. Noen av hans følgesvenner var allerede i gang med å nedtegne et verk med arbeidstittelen Antons Dogmer, en bok som skulle konservere de viktigste av profetens læresetninger til den dagen verden gikk under.
Men planen fikk ikke den entusiastiske mottakelsen som følgesvennene hadde håpet på. ”Den kveilln vartn Anton taus”, står det i skrevet i en av sorenskrivernotatene. Hele natten våket han under åpen himmel oppe på torvtaket på gården. Neste morgen samlet han sine følgesvenner på tunet. Han hadde noe viktig han ville meddele, sa han.
Nøyaktig hva det var Anton sa til følget sitt den dagen har ikke amatørarkeologene funnet et klart svar på. Men resultatet ble at mennene måtte sverge høyt at de aldri skulle fortelle en levende sjel om det Anton hadde sagt i sine mange taler. Barkerullene med nedtegnelsene av Antons Dogmer ble brent. I stedet skulle de nå bruke sin organisasjon på et helt annet, mer raffinert, arbeide: De skulle verve familie og venner til Gromgutlauget.
Lite er kjent om det reelle formålet med Gromgutlauget, annet enn at det lot til å føre med seg stor anseelse og vinning å være medlem der. Hver og en som ble med, kunne etter et finurlig belønningssystem jobbe seg oppover i gradene, men dette fordret at vedkommende vervet stadig nye medlemmer under seg. Organisasjonen ble på folkemunne kalt ”Antonsvarden”.
Etter samlingen på tunet den dagen Gromgutlauget ble etablert finnes det få spor etter Anton Fjellbekkosen. Det går frem av kildene at han selv avsto fra å være med i lauget.
En omreisende skredder hevdet flere år senere at han hadde observert en mann som kunne ha vært Anton på et fiskevær i Lofoten. Da skredderen hadde gått bort til han for å spørre, trakk mannen seg unna. Han gjorde tegn på at han var stum.
