Iraks fremtid avgjøres nå
Lørdag skrev Walid al-Kubaisi om Irak i Dag og Tid. Hans sorg og fortvilelse deles av millioner av irakere. Etter at de ble kvitt tyrannen Saddam Hussein har livet blitt mer utrygt. Volden, selvmordsbombene, forsøkene på etnisk rensning, oppfordringen til ”hellig” krig, utenlandske soldater som går amok i massakrer… Det er som om det har blitt kastet en forbannelse over Irak og de som fortsatt har sine hjerter der. Baghdad minner i dag om en slags magnet for all verdens ondskap. Walid al-Kubaisi føler at han blir hjemsøkt av tragedier.
Denne uken har vært spesielt ille, med en terroraksjon på Sadriya-markedet i Baghdad som drepte over hundre mennesker. Noen dager i forveien hadde en jenteskole i Adel-nabolaget blitt angrepet med bombekastere. (Bare det å skrive disse ordene virker surrealistisk. Hvem ønsker å bombe en barneskole? Hvorfor ønsker man å sprenge i filler vanlige mennesker som er ute for å handle mat til familien?) Nyhetene fra Irak er nedslående. Ubegripelige. Hver gang man leser siste nytt fra Baghdad er det som om man føler fortvilelse og skam over alle problemene menneskeheten greier å stelle i stand for seg selv.
Irakernes kamp er vår kamp
Irak kan virke langt borte. Scenene som utspiller seg der har tilsynelatende en grad av barbari over seg som er fremmed for oss her i Europa. Det kan også være vanskelig å orientere seg om hvor motsetningene går. Helst vil man kanskje ikke ta inn over seg irakernes tragedie i det hele tatt. Jo mindre man tenker på det, jo mer ”fred” får man i sin egen hverdag, her i Norge. Men modige skribenter som Walid al-Kubaisi og de mange irakiske bloggerne [se lenkene i bunnen av teksten] som skriver om livet i Irak, er med på å gjøre denne tragedien forståelig. Den gjør irakernes kamp til vår kamp.
Nylig leste jeg Inger Østenstad og Hawdam Slih Jafs Reiser i krigens skygge. Boken tilbyr innsikt i livet i Irak etter Saddam, spesielt fra de kurdiske områdene. Jo mer man leser fra Irak, jo mer skjønner man at det utspiller seg en avgjørende kamp der, en kamp med forskjellige aktører: tyranniske ”hellige” krigere, sekteriske krigsherrer, men også heltmodige demokrater og sivile som ønsker fredelig sameksistens.
Sivile lidelser i krig
For en stund tilbake ble bombingen av Holen skole markert i Bergen. De tyske okkupantene hadde bygget en viktig ubåtbunker i Nordrevågen. Da britiske fly den 6. oktober 1944 gikk til aksjon for å bombe de tyske stillingene, traff mange av bombene sivilbebyggelsen. Ved Holen skole i Bergen omkom 61 barneskoleelever, to lærere, vaktmesteren og 16 personer fra sivilforsvaret. Det totale antall døde kom opp i 193 sivile. Halvparten av disse var kvinner og barn. Kort tid etter tragedien ble det satt i gang evakuering av barn fra området. De ble sendt av gårde til kjente og ukjente på landet: ”Flere av dem havnet helt oppe i Nordfjord hos gode hjelpere. Hvordan de følte det da de måtte reise med en lapp rundt halsen fra det som var igjen av familien sin, kan vanskelig beskrives. Men selv i dag sliter mange av dem med traumer etter det som da skjedde.” (- Davidsen)
Slike tragedier var dagligdagse i Europa under Den andre verdenskrig. Først ble Norge angrepet og okkupert av nazistene. Deretter var landet en arena for en kamp der hjemmefronten sammen med de allierte kjempet mot tyskerne. Til slutt, etter ubeskrivelige oppofrelser, reiste den frie verden seg og begravde den nazistiske terroren for godt. Ja, det går kanskje an å si at Tyskland fikk ”innført demokratiet utenifra, over hodene på et motvillig folk.” Men det var også mange tyske demokrater som hele tiden hadde kjempet mot nazistene. Hitlers fall var også deres frigjøring. I dag ser vi et Tyskland med et fjellstøtt demokrati, en land som åpent engasjerer seg i debatter om internasjonalisering, europeisk samarbeid og multikulturalisme. Påstanden om at tyskerne for alltid skulle være dømt til å leve i et rasistisk samfunn med nazi-styre var en illusjon. Slike tanker om ”den tyske folkesjelen” utgjorde en stempling av tyskere som ikke stod tilbake for nazistenes egen stempling av andre folkeslag.
Iraks fremtid avgjøres nå
Det lever fortsatt mennesker i Norge som levde og kjempet i Den andre verdenskrig – på begge sider. Du kan se noen av de i gatene der du bor. Også irakere, av alle avskygninger, bor og lever i Norge i dag. Noen flyktet fordi de var opposisjonelle demokrater, andre flyktet fordi de var islamister som ønsket et kalifatstyre, noen er baathister som flyktet fra Irak etter Saddams fall. Like lite som utfallet av Den andre verdenskrig var bestemt på forhånd, er Iraks skjebne forseglet. Det har aldri stått skrevet i stjernene at terroristene skulle lykkes med å sabotere forsøket på å holde Irak samlet som en multietnisk stat styrt av folkevalgte. Det er feil å innbille seg at det er noe nedarvet i irakernes kultur eller mentalitet som for alltid skulle holde Irak nede i gjørma.
Det er på tide å ta inn over seg et scenario som til nå har blitt fortrengt av de fleste i Europa, et scenario som burde kunne utløse et fornyet engasjement for de gode kreftene i landet: Hva om Irak om ti år er et fungerende demokrati? Enn hvor mye man skulle ønske at verden var annerledes oppstår det situasjoner hvor man må reise seg og tilby de nødvendige oppofrelser for å vinne frihet og varig fred. Iraks fremtid avgjøres nå. Det er ikke gitt hvilken av de konkurrerende visjonene for Irak som til slutt vil bli virkeliggjort. Slik terrorisme, etnisk rensning og herrefolksideologi ble nedkjempet i Europa, vil de samme kreftene måtte nedkjempes i Midtøsten.
Noen irakiske bloggere:
Mohammed & Omar, Iraq the Model,
Zeyad, Healing Iraq, Alaa, The Mesopotaminan, 24 Steps to Liberty, Iraqi Mojo, skriver fra USA.
Andre irakiske demokraters syn: Howar Ziad, Hussain Al-Mozany, Kanan Makiya. Les også:
