Fra arkivet: SV og Afghanistan
Det hersker en del forvirring om hva Sosialistisk Venstreparti mener om Afghanistan. For å forstå bakgrunnen for motstanden mot å sende spesialstyrker til Kabul, er man nødt til å lese partiets program, resolusjoner og uttalelser. For det første: SV er ikke motstander av militær maktbruk når det trengs. Partiet støttet intervensjonen i Kosovo i 1999, selv om Nato gikk til aksjon uten godkjenning fra FNs Sikkerhetsråd. (Kosovo-intervensjonen var riktig, men den var i strid med folkeretten.) SV har også vedtatt at de støtter motstandsbevegelsens "rett til å forsvara seg mot okkupasjonsmakta” i Irak. SV er med andre ord ikke pasifistiske. I partiprogrammet til SV står det at man mener USA er den største trussel mot verdensfreden.
Her er noen klipp fra hva jeg har skrevet om Afghanistan det siste året:
Sakset i fra "Talibans 'suksess' fortsatte i 2006":
I fjor ble det drept nærmere 4.000 mennesker i Afghanistan. Rundt 170 av disse var NATO-soldater. Selvmordsbombere tok livet av til sammen 270 mennesker: 212 sivile, 46 afghanske politimenn og 12 NATO-soldater. Men det overveldende flertallet som ble drept var Taliban-soldater. Over 3.000 talibanere ble drept i kamphandlinger med utenlandske og afghanske styrker.Taliban proklamerte ved begynnelsen av 2006 at de skulle ta tilbake Helmand-provinsen. De mislyktes. I årene etter 2001 har bevegelsen gått fra å regjere over mesteparten av Afghanistan og hovedstaden Kabul, til å bli en jaget terroristgruppe i fjellområdene mot Pakistan. Taliban lider store tap på slagmarken. Treningsleirene til al-Qaida er nedlagt. En av de siste meningsmålingene fra Afghanistan viste at 71 prosent av afghanerne mente NATO-styrkene gjorde en god jobb (oktober 2006). Hele 88 prosent oppga at de var glade for at Taliban ble fjernet fra makten i 2001. Jihadistene greier ikke å vinne afghanernes ”hearts and minds.” [16.01.2007]
Sakset i fra "Amerikafobi?":
Under Talibanstyret på 1990-tallet var det Departementet for fremming av dyd og bekjempelse av synd som tolket og håndhevet sharia-lovene. Kvinner skulle holde seg innendørs, som kveg i bås. Taliban forviste utenlandske bistandsarbeidere og henrettet opposisjonelle på fotballstadion i Kabul. Afghanistan befant seg den gang nederst på listen til FNs Human Development Report. Landet var herjet av en borgerkrig. Bare under kampene i Kabul i 1994 ble det drept 25.000 mennesker, de fleste sivile. Taliban lot Al-Qaida benytte landet som base for terroristleire. Tre tusen mennesker i New York, Washington D.C. og Pennsylvania ble drept 11. september 2001, i en aksjon ledet av fire menn som alle hadde fått opplæring i Afghanistan. Dette skjedde altså før Vestens angivelige plyndring av Afghanistan en gang hadde begynt.Etter 11. september stilte Norge opp for sin viktigste allierte og sendte soldater til Afghanistan. Sammen med Nord-Alliansen bidro Nato-styrkene til at Taliban ble drevet fra makten. Terroristleirene er i dag nedlagt. Over åtti prosent av afghanerne støtter de utenlandske styrkenes tilstedeværelse. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) anser at 70 prosent av Afghanistan er trygt for retur av flyktninger. Det har blitt avholdt grunnlovsforsamling og millioner av afghanerne har stemt i frie valg – på tross av Talibans forsøk på å true folk til å avstå fra å velge lovgivende representanter. (Bare Gud har rett å gi lover, mener de.) Hver uke rapporteres det at Taliban-soldater blir drept av Natos styrker. Taliban har mistet kontrollen over Afghanistan, de lider store tap hver dag. Hvor mye mer slik ”suksess” tåler Taliban?
Det virker som om SVs politikere er mer opptatt av å stille opp for pressen sammen med afghanske sultestreikende i Oslo enn å fjerne årsaken til at afghanerne flyktet i fra landet til å begynne med. Å sikre fred i Afghanistan i dag krever dessverre våpenmakt – i tillegg til bistand og økonomisk samarbeid. Hvis man ønsker at demokrati, velstand og fred skal etableres i Afghanistan, må man støtte de som forsøker å gjøre noe for bidra til det. [26.10.2006]
Sakset i fra "To nordmenn i krig":
”Det gode liv” i Talibans Afghanistan handlet om å stenge kvinnene inne som kveg, sette seg ned sammen med kompisene, spise kjeks, drikke te og snakke om hvor fantastisk Gud var. (Helst med en kalashnikov i fanget.) [...] En av de norske soldatene som Dagsavisen intervjuet i Afghanistan var en 21-åring (soldatens navn var anonymisert). Han tilhører reaksjonsstyrken med hovedbase i Mazar-e Sharif. Soldaten kunne fortelle at kamptreningen som nordmennene har gjenomgått på forhånd gjør de godt utrustet til å bekjempe Taliban, dersom de blir satt inn i kampene i sør. 21-åringen sa at han meldte seg for utenlandsoppdraget fordi han ville være med på gjenoppbyggingen av Afghanistan. Han er for øvrig muslim, med familie i fra Tyrkia. Soldaten kunne fortelle at det var lett for han å knytte bånd til de lokale afghanerne. Denne 21-årige, muslimske nordmannen er en del av den samme, globale konflikten som 29-åringen i Oslo tingrett er – men på motsatt side. [...]Den ”krigen” vi er vitne til handler heller ikke om islam eller kristendom. Hadde det norske samfunnet vært kristent, hadde man gjort slik som Taliban gjorde: Man hadde kastet ”de vantro” ut av landet! Da hadde det verken eksistert muslimer, jøder eller ateister i Norge. Norske soldater i Afghanistan risikerer ikke livene sine for én nasjon eller én religion. De kjemper sammen med afghanerne og sammen med andre utenlandske soldater for en verden hvor mennesker skal få leve i fred og frihet – uavhengig av religion. [23.09.2006]
