Folkestaten
Tilhengerne av statskirken frykter en livssynsnøytral stat. Kirken har gjort seg avhengig av sin grunnlovsfestede posisjon og sine omfattende, økonomiske privilegier. Politikerne har år etter år tviholdt på sin makt over kirken. Regjeringen har til enhver tid utnevnt biskoper med et verdisyn som regjeringsmedlemmene selv har vært enige i. Nå har tiden kommet for å rette opp tabben som ble gjort i 1814, og som Norge har slitt med siden den gang: Staten må skilles fra religion, og det må skje nå.
Denne løsrivingen vil skje uproblematisk. Kirken vil oppdage at den trives best som sammensatt av inspirerte mennesker som er villige til å stille opp for trosfellesskapet. Man vil kanskje miste noen gratispassasjerer, men i likhet med Amin Asskali tror jeg at kirken alt i alt vil gjennomgå en revitalisering. Det er en myte at vi i dag har en ”folkekirke.” Det vi har er en statskirke. Ingen har gjort mer for å kvele all nysgjerrighet knyttet til religion enn den norske statens desillusjonerte prestestand. Dra på en søndagsgudstjeneste og se selv. Til og med medlemmer av den kristne åndseliten begynner å vippe mot ren ateisme etter femten minutters mumling fra alteret.
Folkestat
Når stat og religion skiller lag kan vi endelig få en reell folkestat. Skal staten være demokratisk, må den ta et steg til siden i forhold til individets åndelighet. Man tror kanskje at dette vil lede til at staten – som ”uttrykk for folkeviljen” – vil bli mer distansert fra befolkningen, men det motsatte er tilfellet: Forvissningen om at staten er nøytral og behandler alle mennesker likt, vil øke statens anseelse, ikke redusere den. Det er for eksempel mange gode liberalere som i dag kjemper mot statlig innblanding i verdispørsmål. Liberalistene vil etter et skille mellom stat og kirke se på den sekulære staten som mer tiltrekkende. Staten vil være for alle. Demokratiske prinsipper vil bli styrket.
Få steder i verden er entusiasmen for demokratiet større enn i land hvor folket har reist seg og strippet staten for meningsløs religiøsitet og rojalistisk staffasje – se bare på Frankrike og USA. En stat som er nøytral i verdispørsmål er individets beste garanti mot diskriminering. Denne innsikten bryter med mange av våre vante, sosialdemokratiske forestillinger om at sentralstyrt verdiproduksjon er et gode som må til for å sikre solidaritet og respekt for loven. (Alle politikere etterlyser mer lojalitet til fellesskapet.) Men å sette sin lit til en vag fellesskapsfølelse er alltid mer risikabelt enn å gjøre sitt ytterste for å befeste fundamentale rettigheter for individet. Selv om du i dag kanskje befinner deg innenfor folden til majoritetskulturen, kan du én dag falle utenfor. Hva er det da som skal sikre din frihet og din trygghet?
Respekt
Jeg tror de som best forstår denne sammenhengen er de få, modige sjelene som har brutt ut av en sekt, løsrevet seg fra en undertrykkende familie eller har flyktet for å søke asyl i et fremmed land. Hva beskytter mennesket når det står der, alene, foran en helt ny tilværelse? Ett svar som vi kjenner er frihet, en annet er muligheten til å få seg jobb, et tredje svar er sosiale rettigheter som gir økonomisk trygghet. Felles for disse svarene er at de er uavhengig av tilhørighet. Hvis staten er på din side når du står alene, skjønner du at staten fortjener din respekt. Staten skal tjene individet, ikke fellesskapet.
De skandinaviske landene har verdens minst religiøse befolkning. Skandinavia har lykkes bedre med å skape sosial rettferdighet enn de samfunn hvor ”nestekjærlighet” i tide og utide blir avertert som selve samfunnets fundament. Den edruelige konklusjonen er at religion ikke skaper utjevning. I skandinaviske land ønsker vi å leve i velferdssamfunn fordi vi mener at alle mennesker bør ha like muligheter til å skape seg et godt liv. Det handler ikke om å bøye seg for et emosjonelt påbud fra Gud om at man skal ”elske alle som sin neste.” Denne distinksjonen er helt avgjørende. Staten kan være rettferdig, men byråkratiet kan ikke tilby en hånd å holde i. Det må vi selv gjøre.
Relasjoner
De siste ukene har rast en debatt i flere land om multikulturalisme og Europas fremtid. Øyvind Strømmen og jeg har gjort våre spede forsøk på å bringe den debatten til Norge. Min påstand har vært at rettigheter og prinsipper gir bedre svar på hvordan vi skal forholde oss til andre mennesker på, enn symbolpolitikk og svulstig retorikk om nestekjærlighet og felles verdier. (Jeg mener blant annet at statskirkedebatten viser at også venstresiden bør ta dette til seg.) Utjevningspolitikk er bra fordi det er riktig, ikke fordi vi tilhører samme nasjon. Felles kulturelle verdier er ingen forutsetning for solidaritet.
Jeg har ikke tro på at staten kan ”spre kjærlighet,” slik statskirken prøvde. Likevel er jeg ikke desillusjonert i forhold til oss, til borgerne. Jeg tror staten kan bli flinkere på det den er god til, mens vi kan bli varmere, mer engasjerte medmennesker i forhold til hverandre. Dette henger sammen, fordi det krever en viss myndiggjøring av individet for å få dette til. Her er jeg en freudianer. Kjærligheten lever i personlige relasjoner mellom mennesker. Man kan ikke elske mennesker man aldri har møtt. Myndige mennesker tar bedre politiske valg og elsker heftigere.
Publisert på Depesjer.no. Les også: Sekularisering og solidaritet, Ekstatisk sosialdemokrati.
