havard simensen

Det er ingen tvil om at befolkningssammensetningen i Europa gjennomgår store endringer. En feil som europeiske politikere har gjort, er at de ikke har snakket oppriktig til velgerne om behovet for utenlandsk arbeidskraft. Det er få politikere som snakker entusiastisk om overnasjonalitet, multikulturalisme eller åpne grenser i dagens politiske klima.

Er de høye fødselsratene for muslimske europeere en trussel mot Europa? Hallgrim Bergs nye bok ”Amerikabrevet: Europa i fare” vier et helt kapittel til spørsmålet. Berg inngår blant en gruppe islamkritikere som fokuserer på demografi. Forfatteren Mark Steyn frykter en ”hvit flukt” fra Europa etter hvert som en større andel av befolkningen blir muslimer. Christopher Hitchens har falt for teorien om at høye fødselstall for muslimer, kombinert med ”selvhat på vegne av Vesten,” er i ferd med å tilkjenne islamistene en lett seier uten kamp. Demoniseringen av muslimer som Steyn og Hitchens foretar, blir støttet opp av retorikken til de radikale islamistene selv, slik som da Mulla Krekar i intervju med Dagbladet skrøt av at muslimer i Europa formerer seg ”som mygg.”

På lanseringen av ”Amerikabrevet” på Presseklubben torsdag (22.2.) tok både Hallgrim Berg og Jørgen Anfindsen opp demografispørsmålet. Anfindsen er redaktør av nettstedet HonestThinking. Han får rosende omtale i ”Amerikabrevet.” Anfindsen er ingen nøytral statistiker. Han har gjentatte ganger skrevet at ensartet etnisitet er et avgjørende vilkår for et harmonisk samfunn, noe USA-tilhengeren Berg ikke ser ut til å ha notert seg.

Europa er utsatt for en ”muslimsk invasjon,” skriver Berg. ”Trugsmålet frå terrorismen er frykteleg, men er (førebels) mindre utslagsgjevande i samanlikning med det som ventar oss med ny folkesetnad og demografiske omveltningar.” I denne setningen skriver Berg faktisk at han frykter muslimske europeere mer enn han frykter islamistiske terrorister. Det er noe med muslimenes blotte nærvær som bekymrer han.

Boken til Berg er full av knotnorske språkbilder om ”framandkulturell innvandring.” Henteekteskap beskrives som en metode som islamistene bruker for å sikre ”fersk framandkultur.” Hvis vi viser toleranse for islamistene, vil vi gå baklengs inn i et ”kulturelt og nasjonalt sjølvmord.” Smak på uttrykket ”nasjonalt sjølvmord.” Det å ha nasjonens overlevelse på agendaen i 2007, er noe helt annet enn å advare mot islamistisk terrorisme.

Hallgrim Berg tror tilsynelatende (i likhet med islamistene) at barna hans vil arve de samme verdiene som han selv. Her kan både Berg og Krekar få seg en overraskelse. Barn av etniske nordmenn kan velge å konvertere til islam, og barn av muslimer kan velge å bli sekulære radikalere. (Jeg kjenner flere.)

Hallgrim Berg egger islamistene opp til en slags ”Samuel P. Huntington-tango,” hvor frykten for utvanning av verdier står sentralt. Begge sider kjenner dansetrinnene. Europeiske nasjonalister vektlegger etnisitet som argumentasjon mot innvandring. De kan klippe og lime formuleringer rett ut fra Mulla Krekars uttalte visjon om å avle fram bataljoner med euro-jihadister. Islamistene kan på sin side sitere Anfindsen og Berg og hevde at Vesten er i ”krig mot islam.” Begge parter siterer hverandre høylytt. Hvorfor kan de ikke like godt skrive hverandres taler?

Én av de som var til stede på boklanseringen og kommenterte boken til Berg var Sara Azmeh Rasmussen, en sekulær muslim. Hun ga klare tilbakemeldinger om at trusselen fra islamistene nok var reell, men at Berg skrev for unyansert om islam. Et poeng som hun unnlot å nevne, var at hun og hennes barn i følge Bergs argumentasjon utgjør en trussel mot Europa.

Det avgjørende nå er å bygge allianser med demokrater i Midtøsten og sekulære muslimer i Norge. Hallgrim Bergs ”Amerikabrev” bidrar ikke til noe som helst i denne, virkelige konfrontasjonen med global jihadisme og tyranni. Det er en amatørpamflett som verken forsvarer det beste i det liberale demokratiet eller angriper de verste sidene ved fundamentalistisk islamisme.

Posted by håvard simensen at 11:22 AM | Permalink

På jakt etter en artikkel fra i høst, blar jeg gjennom noen gamle nummer av Ny Tid. Jeg kommer over en tekst skrevet av Thomas Hylland Eriksen. Den liberale fundamentalismen, heter den (3.1.6.). Tittelen vekker min nysgjerrighet. Hylland Eriksen skriver at fundamentalisme ikke dreier seg om hvilke meninger man har, men hvordan man har dem:

”Ved å fremme liberale holdninger som defineres gjennom fiendebilder, havner enkelte liberalere i en posisjon der de ender med bare å tolerere det de selv liker.”

Jeg har vanskelig for å se hvordan man kan kalle de som argumenterer for liberale prinsipper for fundamentalister. Kosmopolitikk ble utgitt i høst og var skrevet sammen med Halvor Finess Tretvoll. Boken hadde mange gode innspill til debatten om migrasjon, globalisering og overnasjonalitet. Jeg anbefaler den. Men da jeg leste den, stusset jeg over noen resonnementer om ytringsfrihet, som lett kunne ha vært oversett. Nå i ettertid mener jeg at det er et ankepunkt mot den definisjonen av kosmopolitikk som kommer frem i boken. Dette henger også sammen med en tekst som Hylland Eriksen skrev om karikaturtegningene av Muhammed, en tekst som det ble lenket til fra nettstedet antropologi.info.

Sensitivitet
I denne teksten påpekes det at man i dagens samfunn må manøvrere slik at man ikke provoserer andres livssyn. Hylland Eriksen forteller historien om den indiske intellektuelle Khushwant Singh, som rådet indiske forlag til å ikke publisere Salman Rushdies roman Sataniske vers. Det å la være å utgi boken i India, var både riktig og god kosmopolitikk, konkluderer Hylland Eriksen. Noen kunne bli støtt. Han skriver at det var galt av Jyllands-Posten å publisere tegningene av Muhammed i Danmark – selv om det var innenfor ytringsfrihetens grenser. Et viktig poeng er at det må utvises sensitivitet overfor minoriteter. Publiseringen var derfor uforenlig med kosmopolitikk, mente han.

For å bryte polariseringen mener han at Vesten, som følge av en lite ærbar kolonihistorie, bør gå ”den muslimske verdenen” [hans formulering]i møte med en utstrakt hånd, slik at progressive og anti-fundamentalistiske krefter på begge sider kan danne nye allianser. ”Dette er ikke selvsensur, men sunn fornuft.”

I boken Kosmopolitikk skriver Hylland Eriksen og Finess Tretvoll:

”Islam eller muslimer generelt er ingen trussel mot den norske kulturarven eller ’vestlige verdier.’ Det eneste en slik retorikk leder til, er ytterligere polarisering og en forsterkning av konfliktene. Den fører oss nærmere en konfrontasjonslinje, på et tidspunkt hvor det er viktigere enn noensinne å insistere på at moderate og progressive krefter i både øst og vest motstår presset fra fudamentalister på begge sider. Cartoongate minner om at et fåtall mennesker kan gjøre fryktelig stor skade i vår tid.”

Det går frem av sammenhengen at Magazinets redaktør Vebjørn Selbekk er en av de ”fåtall menneskene” det her siktes til. Jeg synes det er drøyt å gi Selbekk ansvar for sivilisasjonskonflikter.

Liberale fundamentalister?
Forfatterne frykter en offentlighet basert på en liberalisme som er dogmatisk. Jeg kan forstå at man bruker slike uttrykk som ”dogmatisk” og ”fundamentalistisk” om liberalere som et ledd i et språkspill (jeg har sikkert gjort det selv). Likevel skal man være varsom med sammenlikningen. Hvor fundamentalistiske er egentlig liberalerne? FNs menneskerettighetserklæring er universell. Den signaliserer allerede i tittelen at vi her snakker om en ”Universal Declaration.” Her utvises det liten sensitivitet for lokal variasjon! Finner vi fundamentalister i FN også? Skal vi sende opp ubemannede overvåkningsfly for å overvåke FN-ansatte som kartlegger menneskerettighetsbrudd i Afrika? Burde PST kanskje avlytte kontoret til Presseforbundets generalsekretær, Per Edgar Kokkvold? Han er jo også en liberal fundamentalist, som mente tegningene av Muhammed var helt greit å trykke i et norsk tidsskrift.

Den er ikke uten grunn at vi knytter ”fundamentalisme” til ekstreme bevegelser. Mange bruker betegnelsen ”fundamentalistisk liberaler” om Ayaan Hirsi Ali, men hun har aldri plantet bomber under moskeer eller tatt til orde for vold mot bestemte trossamfunn. Det har heller aldri Jyllands-Posten gjort, selv om enkelte sammenlikner avisen med Der Stürmer. Det er mer riktig å reservere ordet ”fundamentalister” for de som slaktet 248 mennesker i Guds navn i Madrid og London. Disse fundamentalistene utgjør den største trusselen, og på verdensbasis er muslimer deres fremste ofre. Selv muslimske europeere har mer å frykte fra de, enn fra liberalere som forsvarer ytringsfriheten. Flere muslimer ble drept av selvmordbomberne i London 7/7 2005. Én av de var Ateeque Sharifi, en afghaner som hadde flyktet fra Taliban.

Les også: Støtt Danmark! av Christopher Hitchens. Ulrike Ackermann påpeker i dag at Ian Buruma foretar den samme analysen av Hirsi Ali, se signandsight.com: “Ian Buruma considers both Mohammed Bouyeri, the murderer of Theo van Gogh, who rammed a note threatening to kill Ayan Hirsi Ali into his victim's chest, and [Ayan Hirsi Ali] to be fundamentalists in equal measure: the Islamist fights with the sword, the Islam critic with the pen…”

Posted by håvard simensen at 05:55 PM | Permalink

Hva er ”vestlige verdier”? Hva er det som spesifikt låser demokrati, livssynsfrihet og rettsstat til geografien i Europa og Amerika?

Det er tre ulike politiske grupperinger som benytter uttrykket "vestlige verdier." (Hentet i fra Du er ikke min bror, august 2006:)

1. For det første kan bruken av begrepet ”vestlige verdier” være uttrykk for en sjåvinistisk tankegang, slik blant annet Samuel Huntington og Fremskrittspartiets representanter benytter begrepet. Man forsøker å begrense disse prinsippene til skarpt definerte kulturer (Europa og USA) og hevder at ”vi” befinner oss i en global krig hvor ”våre verdier står under press.” Den politiske strategien som velges som følge av et slikt verdensbilde er isolasjonisme og nasjonal konsolidering, slik vi ser at både europeiske og amerikanske høyrepopulister argumenterer for.

2. For det andre blir bruken av betegnelsen ”vestlige verdier” benyttet av krefter på den motsatte siden av det politiske spekteret som mener at verden er truet av en USA-ledet ”nyliberal imperialisme.” Man mener USA underlegger seg stadig flere områder ved hjelp av en beinhard, kapitalistisk plyndring - kombinert med militærmakt der det er nødvendig. I følge denne konspirasjonsteorien bekjemper flere ulike, lokale motstandsbevegelser denne ”imperialismen” - blant annet antiglobaliseringsbevegelser, irakiske opprørere og sosialistiske grupperinger i Europa. Venstreradikalerne slåss mot at USA skal ”tre vestlige verdier ned over hodet på folk mot deres vilje.” Konsekvensen av av dette synet blir at man godtar alle former for verdikonservatisme som kan være nyttig for å skape motstand mot militære intervensjoner ledet an av USA og NATO, slik som de vi har sett i Kosovo, Afghanistan og Irak de seneste årene. Resultatet av denne ytterst kyniske og realpolitiske ideologien blir i praksis en kulturrelativisme som sier at mennesker som lever i andre, undertrykkende samfunn ikke fortjener de samme rettighetene som de man selv nyter godt av. Venstreradikalerne er ikke nasjonalister eller overtroiske, men de går ikke av veien for å utnytte nasjonalisme og religion i den overordnede kampen mot ”amerikaimperialismen.”

3. For det tredje benyttes begrepet ”vestlige verdier” av de som mener de befinner seg midt i en kulturkrig mot den ”korrumpering” av moral og tradisjoner som de påstår følger i kjølvannet av demokrati, rettsstat og livssynsfrihet. I denne gruppen inngår de ”hellige krigerne,” islamistiske terrorister. Jihadistene mener at individuell frihet automatisk leder til at mennesket får muligheten til å vende seg bort fra Gud. Jihadistenes kamp mot det man anser som ”vestlige” seksualitetsnormer glir sammen med en væpnet kamp mot ”de vantro” og deres medhjelpere verden over. (Les mer om dette her, her og her.)

Utfordringen til de av oss som ser annerledes på tingenes tilstand er at vi befinner oss i en ”trefrontskonfrontasjon” med disse tankegangene. Vi nekter å godta ideen om at mennesker i andre deler av verden er mindre verdt eller mindre i stand til å sette demokratiske prinsipper ut i live. Vi nekter å godta at debatten i offentligheten kapres av nasjonskonservatorer eller verdikonservative moralister. For å forsvare livssynsfriheten må vi beskytte enkeltmennesket ifra hån og samtidig argumentere mot ideologier og religiøse retninger som ønsker å kneble ytringsfriheten.

Posted by håvard simensen at 07:47 PM | Permalink

Tilhengerne av statskirken frykter en livssynsnøytral stat. Kirken har gjort seg avhengig av sin grunnlovsfestede posisjon og sine omfattende, økonomiske privilegier. Politikerne har år etter år tviholdt på sin makt over kirken. Regjeringen har til enhver tid utnevnt biskoper med et verdisyn som regjeringsmedlemmene selv har vært enige i. Nå har tiden kommet for å rette opp tabben som ble gjort i 1814, og som Norge har slitt med siden den gang: Staten må skilles fra religion, og det må skje nå.

Denne løsrivingen vil skje uproblematisk. Kirken vil oppdage at den trives best som sammensatt av inspirerte mennesker som er villige til å stille opp for trosfellesskapet. Man vil kanskje miste noen gratispassasjerer, men i likhet med Amin Asskali tror jeg at kirken alt i alt vil gjennomgå en revitalisering. Det er en myte at vi i dag har en ”folkekirke.” Det vi har er en statskirke. Ingen har gjort mer for å kvele all nysgjerrighet knyttet til religion enn den norske statens desillusjonerte prestestand. Dra på en søndagsgudstjeneste og se selv. Til og med medlemmer av den kristne åndseliten begynner å vippe mot ren ateisme etter femten minutters mumling fra alteret.

Folkestat
Når stat og religion skiller lag kan vi endelig få en reell folkestat. Skal staten være demokratisk, må den ta et steg til siden i forhold til individets åndelighet. Man tror kanskje at dette vil lede til at staten – som ”uttrykk for folkeviljen” – vil bli mer distansert fra befolkningen, men det motsatte er tilfellet: Forvissningen om at staten er nøytral og behandler alle mennesker likt, vil øke statens anseelse, ikke redusere den. Det er for eksempel mange gode liberalere som i dag kjemper mot statlig innblanding i verdispørsmål. Liberalistene vil etter et skille mellom stat og kirke se på den sekulære staten som mer tiltrekkende. Staten vil være for alle. Demokratiske prinsipper vil bli styrket.

Få steder i verden er entusiasmen for demokratiet større enn i land hvor folket har reist seg og strippet staten for meningsløs religiøsitet og rojalistisk staffasje – se bare på Frankrike og USA. En stat som er nøytral i verdispørsmål er individets beste garanti mot diskriminering. Denne innsikten bryter med mange av våre vante, sosialdemokratiske forestillinger om at sentralstyrt verdiproduksjon er et gode som må til for å sikre solidaritet og respekt for loven. (Alle politikere etterlyser mer lojalitet til fellesskapet.) Men å sette sin lit til en vag fellesskapsfølelse er alltid mer risikabelt enn å gjøre sitt ytterste for å befeste fundamentale rettigheter for individet. Selv om du i dag kanskje befinner deg innenfor folden til majoritetskulturen, kan du én dag falle utenfor. Hva er det da som skal sikre din frihet og din trygghet?

Respekt
Jeg tror de som best forstår denne sammenhengen er de få, modige sjelene som har brutt ut av en sekt, løsrevet seg fra en undertrykkende familie eller har flyktet for å søke asyl i et fremmed land. Hva beskytter mennesket når det står der, alene, foran en helt ny tilværelse? Ett svar som vi kjenner er frihet, en annet er muligheten til å få seg jobb, et tredje svar er sosiale rettigheter som gir økonomisk trygghet. Felles for disse svarene er at de er uavhengig av tilhørighet. Hvis staten er på din side når du står alene, skjønner du at staten fortjener din respekt. Staten skal tjene individet, ikke fellesskapet.

De skandinaviske landene har verdens minst religiøse befolkning. Skandinavia har lykkes bedre med å skape sosial rettferdighet enn de samfunn hvor ”nestekjærlighet” i tide og utide blir avertert som selve samfunnets fundament. Den edruelige konklusjonen er at religion ikke skaper utjevning. I skandinaviske land ønsker vi å leve i velferdssamfunn fordi vi mener at alle mennesker bør ha like muligheter til å skape seg et godt liv. Det handler ikke om å bøye seg for et emosjonelt påbud fra Gud om at man skal ”elske alle som sin neste.” Denne distinksjonen er helt avgjørende. Staten kan være rettferdig, men byråkratiet kan ikke tilby en hånd å holde i. Det må vi selv gjøre.

Relasjoner
De siste ukene har rast en debatt i flere land om multikulturalisme og Europas fremtid. Øyvind Strømmen og jeg har gjort våre spede forsøk på å bringe den debatten til Norge. Min påstand har vært at rettigheter og prinsipper gir bedre svar på hvordan vi skal forholde oss til andre mennesker på, enn symbolpolitikk og svulstig retorikk om nestekjærlighet og felles verdier. (Jeg mener blant annet at statskirkedebatten viser at også venstresiden bør ta dette til seg.) Utjevningspolitikk er bra fordi det er riktig, ikke fordi vi tilhører samme nasjon. Felles kulturelle verdier er ingen forutsetning for solidaritet.

Jeg har ikke tro på at staten kan ”spre kjærlighet,” slik statskirken prøvde. Likevel er jeg ikke desillusjonert i forhold til oss, til borgerne. Jeg tror staten kan bli flinkere på det den er god til, mens vi kan bli varmere, mer engasjerte medmennesker i forhold til hverandre. Dette henger sammen, fordi det krever en viss myndiggjøring av individet for å få dette til. Her er jeg en freudianer. Kjærligheten lever i personlige relasjoner mellom mennesker. Man kan ikke elske mennesker man aldri har møtt. Myndige mennesker tar bedre politiske valg og elsker heftigere.

Posted by håvard simensen at 12:38 PM | Permalink

Oppgjøret med en forfeilet multikulturalisme må ikke resulterer i omfavnelsen av en ny, norsk nasjonalisme. Bedre integrering av innvandrere er et viktig politisk spørsmål, men det lar seg ikke gjøre gjennom symbolpolitikk. Ayaan Hirsi Ali, Francis Fukuyama og Tim Garton Ash har den siste tiden kommet med innspill til hvordan Europa bør møte sine viktigste utfordringer. Mange av artiklene er gjengitt på det tyske nettstedet signandsight.com. Sentralt i diskusjonen står spørsmål som integrasjon, terrorisme, identitet og en europeisk konstitusjon. I spaltene til BT har Helge Vidar Holm, Torgeir Skorgen og Olav Kobbeltveit utvekslet syn på den siste boken til Hirsi Ali. I Aftenposten har tidligere likestillingsdirektør Long Litt Woon skrevet at Hirsi Ali forførte den norske pressen med sitt "islamofobiske og innvandrerfiendtlige" budskap.

Før jul ble det i Norge avholdt statsborgerskapsseremonier for første gang. Hva skal de nye statsborgerne love troskap til? Skal vi tolke troskapseden symbolsk, eller var den en reell lojalitetserklæring til nasjonen? I høst holdt utenriksminister Jonas Gahr Støre en tale for World Islamic Mission på Grønland hvor spørsmålet om identitet stod sentralt. Støre mener vi må "utvide og skape et nytt bilde av hva som er 'oss' - hvem 'vi' er." Fukuyama formulerer det samme spørsmålet slik: "Innvandring tvinger frem en stillingtagen til Samuel Huntingtons spørsmål: 'Hvem er vi?' Hvis postmoderne samfunn skal ta diskusjonen om identitet på alvor, må de avdekke de positive dydene som definerer hva det vil si å være en samfunnsborger. Hvis vi mislykkes, kan vi bli overveldet av mennesker som er mindre i tvil om hvem de er."

Men før vi går løs på de overnevnte utfordringene bør vi stille et overordnet spørsmål: Hva er det egentlig som gjør Europa til en fredelig verdensdel med åpne grenser og økonomisk fremgang? Det nye Europa er basert på at man i fellesskap har blitt enige om at det skal være mulig å reise, ta seg jobb, studere, eller forelske seg på tvers av landegrensene. Fellesmarked og åpne grenser hadde ikke vært mulig dersom politikere hadde nørt opp under mistillit mellom nasjonene. Disse endringene er resultatet av juridiske og byråkratiske reformer som har foregått i det stille. I stedet for en verdensdel med konkurrerende, homogene nasjonalstater, har man skapt en reell sammenknytning av samfunn, kulturer og individer. Transformeringen av Europa er uavhengig av om man føler at man deler de samme kulturelle verdiene som alle andre i samfunnet. Man har ikke krevd lojalitetserklæringer til en ny, eurosjåvinistisk identitet. La oss ta denne innsikten med oss videre.

Patriotisme
I norsk offentlighet er det tilsynelatende opplest og vedtatt at multikulturalismen er død. Integrasjonspolitikken har feilet, lyder dommen. Men hva er alternativet til en politikk som anerkjenner samfunnets mangfold? Stortingsmeldingen Mangfold gjennom inkludering og deltakelse (PDF, 2003-2004) presenterte en ny integrasjonsstrategi som viste vilje til å anerkjenne mangfold, men innen rammen av "det norske." Staten forbeholdt seg retten til å iverksette tiltak for å styrke borgernes nasjonalfølelse - de nasjonale "verdier." Målet er tilsynelatende edelt: Vår forståelse av hva Norge er skal inkludere alle nordmenn - uavhengig av livssyn eller hudfarge. Likevel kommer man ikke forbi det faktum at staten her inngår i symbolpolitikk for å skape en ny monokulturalisme. Forskjellen er at man denne gangen skal ha en videre definisjon av nasjonen (en romsligere definisjon enn f.eks. den som ble nedfelt i vår antisemittiske og lutherskevangeliske grunnlov fra 1814).

Samtidig som at omfavnelsen av symbolpolitikk skjer blant byråkrater og politikere, gråter høyrepopulistene av fortvilelse. De motsetter seg selvsagt at den rotnorske identitetspakken skal utvannes. Noen av bloggerne i miljøet rundt HonestThinking.org og Document.no hevder at ensartet etnisitet er avgjørende for en vellykket samfunnsutvikling. Mangfold betyr "multihelvete," mener redaktøren av HonestThinking. Men på deler av venstresiden tviholder man også på nasjonsbegrepet. Venstreradikalere i Klassekampen og SV påstår at nasjonalfølelsen er en nødvendig forutsetning for oppslutningen om utjevningspolitikk. Derfor - mener de - må man holde fast i nasjonen, slik at ikke høyrepopulistene skal komme og stjele dens positive innhold. Høyre- og venstrepopulistene konkurrerer om hvem som er flinkest til å vifte med det norske flagget.

Hva er nasjonen?
Befolkningssammensetningen endres. Samtidig faller man tilbake i en snever diskusjon om hva det vil si å være norsk. Den samme, paradoksale debatten pågår i hele Europa. Kravene om å slå ring om nasjonale verdier er økende. Mye av årsaken ligger i en urolig atmosfære som har blitt provosert frem gjennom terroristenes angrep på Madrid og London. Befolkningen har blitt oppmerksom på en rekke høyst reelle problemer knyttet til en liten minoritet av innvandrere som mener at tvangsekteskap, religiøs segregering og hat mot homofile er fine tradisjoner å holde på. Ayaan Hirsi Ali har skrevet godt om disse. Det overveiende flertallet av de som flytter til Europa ønsker derimot å integreres bedre i samfunnet de lever i. Men hvorfor kreves det i Europa lojalitetserklæringer til nasjonene? Må fellesskap bygges gjennom ensretting av verdier?

Er det ikke snarere slik, at det som forener deg med andre mennesker i samfunnet i større grad handler om den banale hverdagen vi deler? Jeg tenker på slike kjensgjerninger som at vi puster i den samme luften, jobber sammen, lever i samme by, betaler skatt til fellesskapet - og ellers oppfører oss noenlunde sivilisert mot hverandre. Lojalitetskravene som utformes i disse dager går lengre enn selvfølgelige krav om at man må lære seg språket og følge lovene der man bor. "Nasjonale verdier" er noe mer: Hvorfor skulle andre mennesker være nødt til å ha de samme kulturelle preferansene som deg, mene det samme som deg eller ha de samme holdningene som deg? Så lenge man ikke utover vold mot - eller misbruker - andre mennesker, spiller det ingen rolle hvilket flagg man foretrekker å vifte med, eller hvilke ritualer man velger å ta til seg? Hvorfor skulle man være nødt til å love troskap til én av de 25 kryptiske nasjonale identitetene som man i dag forsøker å rekonstruere i Europa? Det er jo ikke nasjonale verdier som har æren for Europas relative fremgang.

Fellesskap gir ikke trygghet
Det som ved første øyekast kan minne om en kamp for å begrave en forfeilet multikulturalisme ved å styrke oppslutningen om nasjonale verdier, viser seg derfor å få uante, negative konsekvenser. Kampen mot multikulturalisme nasjonalt, leder til mer multinasjonalisme på europeisk plan. Når politikere krever lojalitet til nasjonen, bygger man opp under en gammel sjåvinisme som har forpestet forholdet mellom de europeiske nasjonalstatene. Nylig har det europeiske samarbeidet blitt hemmet av en slik proteksjonisme og mistillit. Det som kunne ha vært en mulighet for å befeste prinsippene om frihet, demokrati, rettsstat og åpne grenser i Europa, ender med at man slår hverandre i hodet med nasjonale verdier og nasjonsfetisjisme. I stedet for mer fokus på prinsipper, får man mer fokus på symboler og tilhørighet.

Disse prinsippene må forsvares som - nettopp - prinsipper, ikke ved bruk av propaganda og lojalitetskrav. Det er prinsipper som på sikt er enkeltmenneskets beste garanti for frihet, ikke gruppetilhørighet. Husk det gamle sitatet fra Benjamin Franklin: De som er villige til å ofre viktige friheter i bytte mot midlertidig trygghet, fortjener verken frihet eller trygghet. Et godt eksempel er sikkerhetspolitikken: Utelukkende nasjonale tiltak mot trusselen fra en global, religiøs herrefolksideologi er dømt til å mislykkes. Terroristene tenker globalt, så hvorfor gjør ikke vi det? Den samme utfordringen kjenner vi fra miljøpolitikken. Prinsipper er rasjonelle, de er universelle, de er koblet til enkeltmennesket. Dersom enkeltmennesket står i sentrum for våre politiske valg, vil de andre stridstemaene sortere seg pent og pyntelig under dette. Vår evne til å gripe fatt i utfordringene vil bli radikalt forbedret. Vi kan utvikle en ufeilbarlig resistens mot de kreftene som Fukuyama frykter kan være flinkere til å forføre massene. Alle misjonsforsøk vil prelle av. Vi kan dumpe symbolpolitikken i fanget på okkultistene i trygg forvissning om at vi har funnet noe bedre.

En versjon av denne teksten står på trykk i Bergens Tidede 18. februar 2007. Les også Sekularisering og solidaritet. Øyvind Strømmen har oversatt artikkelen til Timothy Garton Ash for Borgerjournalistene.org.

Posted by håvard simensen at 07:12 AM | Permalink

Det hersker en del forvirring om hva Sosialistisk Venstreparti mener om Afghanistan. For å forstå bakgrunnen for motstanden mot å sende spesialstyrker til Kabul, er man nødt til å lese partiets program, resolusjoner og uttalelser. For det første: SV er ikke motstander av militær maktbruk når det trengs. Partiet støttet intervensjonen i Kosovo i 1999, selv om Nato gikk til aksjon uten godkjenning fra FNs Sikkerhetsråd. (Kosovo-intervensjonen var riktig, men den var i strid med folkeretten.) SV har også vedtatt at de støtter motstandsbevegelsens "rett til å forsvara seg mot okkupasjonsmakta” i Irak. SV er med andre ord ikke pasifistiske. I partiprogrammet til SV står det at man mener USA er den største trussel mot verdensfreden.

Her er noen klipp fra hva jeg har skrevet om Afghanistan det siste året:

Sakset i fra "Talibans 'suksess' fortsatte i 2006":

I fjor ble det drept nærmere 4.000 mennesker i Afghanistan. Rundt 170 av disse var NATO-soldater. Selvmordsbombere tok livet av til sammen 270 mennesker: 212 sivile, 46 afghanske politimenn og 12 NATO-soldater. Men det overveldende flertallet som ble drept var Taliban-soldater. Over 3.000 talibanere ble drept i kamphandlinger med utenlandske og afghanske styrker.

Taliban proklamerte ved begynnelsen av 2006 at de skulle ta tilbake Helmand-provinsen. De mislyktes. I årene etter 2001 har bevegelsen gått fra å regjere over mesteparten av Afghanistan og hovedstaden Kabul, til å bli en jaget terroristgruppe i fjellområdene mot Pakistan. Taliban lider store tap på slagmarken. Treningsleirene til al-Qaida er nedlagt. En av de siste meningsmålingene fra Afghanistan viste at 71 prosent av afghanerne mente NATO-styrkene gjorde en god jobb (oktober 2006). Hele 88 prosent oppga at de var glade for at Taliban ble fjernet fra makten i 2001. Jihadistene greier ikke å vinne afghanernes ”hearts and minds.” [16.01.2007]

Sakset i fra "Amerikafobi?":

Under Talibanstyret på 1990-tallet var det Departementet for fremming av dyd og bekjempelse av synd som tolket og håndhevet sharia-lovene. Kvinner skulle holde seg innendørs, som kveg i bås. Taliban forviste utenlandske bistandsarbeidere og henrettet opposisjonelle på fotballstadion i Kabul. Afghanistan befant seg den gang nederst på listen til FNs Human Development Report. Landet var herjet av en borgerkrig. Bare under kampene i Kabul i 1994 ble det drept 25.000 mennesker, de fleste sivile. Taliban lot Al-Qaida benytte landet som base for terroristleire. Tre tusen mennesker i New York, Washington D.C. og Pennsylvania ble drept 11. september 2001, i en aksjon ledet av fire menn som alle hadde fått opplæring i Afghanistan. Dette skjedde altså før Vestens angivelige plyndring av Afghanistan en gang hadde begynt.

Etter 11. september stilte Norge opp for sin viktigste allierte og sendte soldater til Afghanistan. Sammen med Nord-Alliansen bidro Nato-styrkene til at Taliban ble drevet fra makten. Terroristleirene er i dag nedlagt. Over åtti prosent av afghanerne støtter de utenlandske styrkenes tilstedeværelse. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) anser at 70 prosent av Afghanistan er trygt for retur av flyktninger. Det har blitt avholdt grunnlovsforsamling og millioner av afghanerne har stemt i frie valg – på tross av Talibans forsøk på å true folk til å avstå fra å velge lovgivende representanter. (Bare Gud har rett å gi lover, mener de.) Hver uke rapporteres det at Taliban-soldater blir drept av Natos styrker. Taliban har mistet kontrollen over Afghanistan, de lider store tap hver dag. Hvor mye mer slik ”suksess” tåler Taliban?

Det virker som om SVs politikere er mer opptatt av å stille opp for pressen sammen med afghanske sultestreikende i Oslo enn å fjerne årsaken til at afghanerne flyktet i fra landet til å begynne med. Å sikre fred i Afghanistan i dag krever dessverre våpenmakt – i tillegg til bistand og økonomisk samarbeid. Hvis man ønsker at demokrati, velstand og fred skal etableres i Afghanistan, må man støtte de som forsøker å gjøre noe for bidra til det. [26.10.2006]

Sakset i fra "To nordmenn i krig":

”Det gode liv” i Talibans Afghanistan handlet om å stenge kvinnene inne som kveg, sette seg ned sammen med kompisene, spise kjeks, drikke te og snakke om hvor fantastisk Gud var. (Helst med en kalashnikov i fanget.) [...] En av de norske soldatene som Dagsavisen intervjuet i Afghanistan var en 21-åring (soldatens navn var anonymisert). Han tilhører reaksjonsstyrken med hovedbase i Mazar-e Sharif. Soldaten kunne fortelle at kamptreningen som nordmennene har gjenomgått på forhånd gjør de godt utrustet til å bekjempe Taliban, dersom de blir satt inn i kampene i sør. 21-åringen sa at han meldte seg for utenlandsoppdraget fordi han ville være med på gjenoppbyggingen av Afghanistan. Han er for øvrig muslim, med familie i fra Tyrkia. Soldaten kunne fortelle at det var lett for han å knytte bånd til de lokale afghanerne. Denne 21-årige, muslimske nordmannen er en del av den samme, globale konflikten som 29-åringen i Oslo tingrett er – men på motsatt side. [...]

Den ”krigen” vi er vitne til handler heller ikke om islam eller kristendom. Hadde det norske samfunnet vært kristent, hadde man gjort slik som Taliban gjorde: Man hadde kastet ”de vantro” ut av landet! Da hadde det verken eksistert muslimer, jøder eller ateister i Norge. Norske soldater i Afghanistan risikerer ikke livene sine for én nasjon eller én religion. De kjemper sammen med afghanerne og sammen med andre utenlandske soldater for en verden hvor mennesker skal få leve i fred og frihet – uavhengig av religion. [23.09.2006]

Posted by håvard simensen at 04:32 PM | Permalink

Hamas og Fatah har blitt enige om å danne en samlingsregjering. Nå håper mange på fredeligere forhold i Gaza. Jeg er ikke like optimistisk. Visjonene som Hamas og Fatah har for Palestina er uforenlige. Palestinerne kommer aldri i livet til å godta en islamifisering av samfunnet. Om nødvendig vil de utkjempe en full borgerkrig for å stanse Hamas.

I motsetning til det mange hevder, godtok USA og Europa valgresultatet som ga Hamas seieren. Men det betydde ikke automatisk at man skulle finansiere Holocaust-tilhengerne i Hamas. Ingen kan kreve bistandspenger betingelsesløst av andre land. Å respektere palestinernes valg innbærer å ta deres valg på alvor, ikke å være ukritiske til den politikken de velger å føre. Derfor var det riktig av den norske regjeringen å holde tilbake støtten til selvstyremyndighetene ledet av Hamas i fjor, selv om den totale støtten til palestinerne ble øket.

Tidligere Hamas-utenriksminister Mahmoud Zahar benyttet karikaturstriden til å si at de som trykket tegningene burde ha blitt drept. Å respektere palestinernes valg innebærer også å ta slike trusler på alvor. Skal man motta millioner av dollar fra Norge er det ikke god takt og tone å drapstrue nordmenn.

Her er hva jeg skrev om bistandsstøtten i fjor:

Det har aldri på noe som helst tidspunkt vært skjebnebestemt at palestinerne var nødt til å velge inn et flertall av islamister som sine folkevalgte. Andre palestinske partier og lister, slik som Mustafa Barghoutis sekulære parti, kunne også tilby ett ”ikke-korrumpert” alternativ til Fateh. Det stod heller ikke skrevet i stjernene at da den norske forskningsorganisasjonen FAFO spurte palestinerne hva de syntes om terrorisme, svarer 65% av de spurte at terroraksjoner mot sivile borgere i USA og Europa var helt OK. Palestinere, som alle andre, kan tenke selvstendig og ta ansvar for sine valg. [...] Min egen opplevelse av å snakke med ulike aktører i Gaza overbeviste meg om at mange palestinere - kanskje særlig kvinner - var oppgitt over både korrupsjon og islamisme. Hamas kommer aldri til å bli et synonym for Palestina.

I dag går fire femdeler av norsk bistand til den palestinske befolkningen utenom selvstyremyndighetene. Mesteparten av de 57 millioner dollar som Norge gir hvert år kanaliseres via internasjonale bistandsorganisasjoner, FN, samt sivile institusjoner i Gaza og Vestbredden. Valget i januar 2006 resulterte i at Norge holdt tilbake utbetalinger til selvstyremyndighetene. Summen som blir holdt tilbake er på 10 millioner dollar. Det er vanskelig for enhver europeisk regjering å gi bistandspenger til en palestinsk regjering bestående av militante som drømmer om etnisk rensning av jøder.

Den norske staten finansierer riktignok en god del andre overtroiske, fredelige organisasjoner innen Norges grenser. [...] Likevel er det er ingen ting som tilsier at staten også skulle gi pengestøtte til norske, nynazistiske organisasjoner eller andre som offisielt argumenterer for etnisk rensning av jøder. For all del, ikke ta meg på mitt ord når jeg sier Hamas består av antisemitter og forknytte dogmatikere, les Hamas-charteret selv.

En av Hamas-lederne, Mahmoud Zahar, sa før valget i januar at dersom Hamas kom til makten ville enhver borger i den fremtidige islamske, palestinske staten være forpliktet til å rette seg etter islamsk lov. I ettertid har Hamas utpekt Zahar til palestinsk utenriksminister. I april sa utenriksministeren i et intervju med fjernsynskanalen Al-Arabiya [video] at selvmordsbombing av sivile jøder var rett og rimelig: ”Vi snakker om martyraksjoner som har blitt anerkjent av alle teologiske autoriteter i den islamske nasjon. Aksjonene gir martyrstatus av høyeste rang.”

Mahmoud al-Zaha ser også gjerne at brysomme danske og norske borgere burde ryddes av banen. Til avisen Il Giomale sa Mahmoud Zahar at de som tegnet og trykket karikaturtegningene av Muhammed fortjente å bli drept. Da det ble klart at den norske regjeringen frøs pengeutbetalingen til Hamas-regjeringen kom den palestinske utenriksministeren med følgende kommentar: ”Dette var en forhastet beslutning som kommer til å skade europeisk-arabiske relasjoner. Politiske utpresningsforsøk mot vårt folk og vår regjering for å tvinge oss til å endre politikk er uakseptabelt og vil bli avvist av det palestinske folket.”

La meg gi et godt råd til Mahmoud Zahar: Du husker kanskje en indisk forfatter bosatt i London som skrev en roman der den såkalte profeten Mohammed var en av figurene? Ayatolla Khomeini, lederen av det teokratiske diktaturet i Iran, utstedte i 1989 en fatwa som dømte Salman Rushdie og alle hans forleggere til døden. Hitoshi Igarashi, den japanske oversetteren, ble i 1991 overfalt av en islamist og knivstukket gjentatte ganger i ansiktet til han døde. Den norske forleggeren av boken, Aschehougs William Nygaard, ble skutt i ryggen av iranske agenter i Oslo i 1993. Han overlevde. Disse hendelsene har ikke blitt glemt i Norge.

Dersom du, Mahmoud Zahar, mener at Norge bør gi bistand til Hamas-regjeringen, bør du veie dine ord. Det er lite hensiktsmessig å oppfordre til attentater mot norske redaktører og journalister. Før du anklager den norske regjeringen for å bedrive utpresning fordi Norge ikke vil støtte en palestinsk regjering som fantaserer om å utslette Israel, bør du huske at du selv har forsøkt å true norske og danske borgere til taushet ved å si at de fortjener å bli drept for å ha publisert karikaturtegninger.

Mahmoud Zahar ønsker seg en palestinsk stat bygget på islamsk lov, noe verken kristne palestinere eller de sosialistisk orienterte Fateh-tilhengerne har noen grunn til å se frem til. Israel må bort, mener Hamas-utenriksministeren. Zahar forsøker også å kneble ytringsfriheten i Europa. Det bør være den norske regjeringens oppgave å jobbe for at Hamas mislykkes i sine bestrebelser, ikke finansiere dem.

Posted by håvard simensen at 03:01 PM | Permalink

Here are some quotes from the international debate on European multiculturalism:

“I am not in the slightest bit ‘embarrassed’ by [Ayaan Hirsi Ali’s] critique of Islam, nor have I ever denied her the right ‘to refer to Voltaire.’ But if Islamic reform is the goal, then such denunciations are not the best way to achieve it, especially if they come from an avowed atheist.”

- Ian Buruma

“I went on to suggest that [Ayaan Hirsi Ali’s] approach ‘is not showing the way forward for most Muslims in Europe, at least not for many years to come. A policy based on the expectation that millions of Muslims will so suddenly abandon the faith of their fathers and mothers is simply not realistic. If the message they hear from us is that the necessary condition for being European is to abandon their religion, then they will choose not to be European.’ I continue to insist that this is an obvious truth, and an important criticism of the position adopted by both Ali and Bruckner.”

- Timothy Garton Ash

Paul Cliteur writes that today’s cultural relativists think that “defending Enlightenment values of democracy, free speech, and the rule of law as ‘universal principles’ is one more kind of fundamentalism that has to be rejected.”

Necla Kelek writes that the Islamic definition of human rights is not compatible with liberal democracy. The Cairo Declaration on Human Rights in Islam is “a political programme designed to defend the identity of Islamic culture against capitalist globalisation.” The Islamists objective is to establish the vertical separation of men and women within democratic societies, Kelek believes.

For more on the origins of this debate, read this post.

Posted by håvard simensen at 01:48 PM | Permalink

The Iraqi-Norwegian couple, Inger Østenstad and Hawdan Salih Jaf, criss-crossed Iraq for a year in 2004. Their notes resulted in the book Reiser i krigens skygge (roughly translated Journeys in the shadow of the war) published in Norway in 2006. The book gives valuable insights into life in Iraq. As Hawdan Salih Jaf himself is a Kurd originally from Slemani, the authors were able to travel and get first-hand information through conversations with relatives and friends from all sects and levels of Iraqi society. As the security situation deteriorated, the people of Iraq rejoiced at the toppling of Saddam Hussein, feared the growing Islamist terrorism and were frustrated by the failure of the American reconstruction effort.

The book includes vivid observations on Iraqi everyday life, as it is written by two people “embedded” with family and friends. Interior of rooms, meals, conversations and atmosphere provides a helpful backdrop for those of us used to rely on the media and blogs for information from Iraq. As with life in Bosnia before the Yugoslav war, Iraqis were not obsessed with sectarian divisions before clerics, militia leaders and psychos like the Beheader General Abu Musab al-Zarqawi did their best to ignite them. Interethnic families were the norm more than the exception, it seams. In 2004 there was little indication of the mayhem that was to follow. Throughout the book, the news of terrorist attacks against civilians and worshipers were met with shock and bewilderment. The incompetence of the US provisional authority lead by Paul Bremer, together with the publication of pictures from the American soldiers’ prison abuse at Abu Ghraib, result in a lack of confidence in the US presence. Some Iraqis ask Østenstad and Salih Jaf, sincerely: “Is this what democracy means?”

Looting – a symbol of half-hearted commitment
Regime change and nation building are two different things. This is a central part of the critique of the Bush-administration's handling of the Iraq war - at least from those who supported the overthrow of Saddam Hussein from a humanitarian standpoint. Francis Fukuyama's new book [America at the Crossroads] includes a long chapter on this topic (Social engineering and the problem of development). One episode referred to repeatedly by the Iraqis interviewed in Østenstad and Salih Jaf’s book is the American soldiers’ indifference to the looting of government offices after Baghdad fell. This showed that the US had no plan for filling the power vacuum. Many Iraqis interpreted this to mean that US soldiers regarded ordinary Iraqis as subhuman, as “criminals” (but – it must be said – many Iraqis did act as criminals during the looting.) It seams as an correct analysis when Kenneth Adelman, in the Vanity Fair "neo con-interviews" [excerpt] said that this was a symbolic defeat for the American effort. The looting “totally discredited the idea of democracy, since this ‘democracy’ came in tandem with chaos.” Adelman, who served on the Defence Policy Board, said he quit because of such blunders from the administration.

The neoconservatives are frustrated with the Bush administration's handling of the war effort. They are especially critical of former Defense Secretary Donald Rumsfeld. When the looting broke out, Rumsfeld responded indifferently:

“Freedom's untidy, and free people are free to make mistakes and commit crimes and do bad things.”

In Journeys in the shadow of the war the Abu Ghraib scandal worsened the poor first impression of the Americans: The pictures showed the “true intentions” of the US, Iraqis thought. (Later, of course, the soldiers responsible for the abuse have received long prison sentences.) The book also points to another major factor that hampered attempts to win the support and cooperation of ordinary Iraqis: The many conspiracy theories circulating Iraq in the aftermath of the invasion. These theories are popular in the Middle East. (I have written about some of them here and here.) People speculated that the terrorist attacks were maybe orchestrated by the Americans themselves, giving them an excuse to stay in Iraq to keep “plundering” Iraq’s oil.

Fear and uncertainty
But perhaps the most interesting parts of the book deal with how Saddam was able to install a paralysing fear in the minds of each Iraqi. Like all other tyrants, he maintained a psychological republic of fear, to borrow the title of Kanan Makiya’s book on Iraq. In a conversation with secular Shiites in Baghdad, the extent of what Saddam knew or must have known about “his” people is discussed in the book. Did he know when people made jokes about him in the streets? In a heated exchange of opinions, one participant says:

“The atrocities of the al-Anfal Campaign was not Saddam’s fault. He was unaware. It must have been those around him who were to blame.”

“No, he knew everything that went on!”

“But if he knew everything, how come he was betrayed?”

The discussion progresses into chaos, with speculation on the extent of Saddam’s power. A woman says, nostalgically:

“When Saddam was strong, everyone applauded him. Now that he’s weak, everyone betrays him.”

Our tyrant
This goes to the core of the discussion. I’m sure every reader of this post have had their own speculations on how on earth dictators are able to sustain power over ordinary citizens. Take the example of the despot Fidel Castro. He has managed to stay in power for nearly five decades. In Oliver Stone’s documentary, Commandante, Castro comes across as a chauvinistic, uncharismatic fool. How is this clown able to preserve his power over the Cuban people? In the documentary, Castro claims he is just the “loyal servant” of his people. I am sure you are familiar with the argument: The Cubans are poor, your see, because of the sabotage perpetrated by the imperialists... Ordinary people here are preoccupied with just getting along in their daily lives... It's hard work... They have no need for such excess luxuries as human rights... In this transitory state of emergency it is better for the people to have Castro take care of important business, on their behalf…

Behind the scenes in a dictatorship, real oppression takes place, of course. But ordinary citizens must, to a certain extent, know that the dictator is in power because of their own fear and powerlessness. Surely, every tyrant has to be internalised in the head of every serf, as some kind of Sadist Superego. At the end of the heated discussion on Saddam Hussein in Journeys in the shadow of the war, one of the Iraqis suddenly blurts out:

“There was no Saddam! We didn’t know who he was! We invented him!”

Posted by håvard simensen at 05:05 PM | Permalink

Lørdag skrev Walid al-Kubaisi om Irak i Dag og Tid. Hans sorg og fortvilelse deles av millioner av irakere. Etter at de ble kvitt tyrannen Saddam Hussein har livet blitt mer utrygt. Volden, selvmordsbombene, forsøkene på etnisk rensning, oppfordringen til ”hellig” krig, utenlandske soldater som går amok i massakrer… Det er som om det har blitt kastet en forbannelse over Irak og de som fortsatt har sine hjerter der. Baghdad minner i dag om en slags magnet for all verdens ondskap. Walid al-Kubaisi føler at han blir hjemsøkt av tragedier.

Denne uken har vært spesielt ille, med en terroraksjon på Sadriya-markedet i Baghdad som drepte over hundre mennesker. Noen dager i forveien hadde en jenteskole i Adel-nabolaget blitt angrepet med bombekastere. (Bare det å skrive disse ordene virker surrealistisk. Hvem ønsker å bombe en barneskole? Hvorfor ønsker man å sprenge i filler vanlige mennesker som er ute for å handle mat til familien?) Nyhetene fra Irak er nedslående. Ubegripelige. Hver gang man leser siste nytt fra Baghdad er det som om man føler fortvilelse og skam over alle problemene menneskeheten greier å stelle i stand for seg selv.

Irakernes kamp er vår kamp
Irak kan virke langt borte. Scenene som utspiller seg der har tilsynelatende en grad av barbari over seg som er fremmed for oss her i Europa. Det kan også være vanskelig å orientere seg om hvor motsetningene går. Helst vil man kanskje ikke ta inn over seg irakernes tragedie i det hele tatt. Jo mindre man tenker på det, jo mer ”fred” får man i sin egen hverdag, her i Norge. Men modige skribenter som Walid al-Kubaisi og de mange irakiske bloggerne [se lenkene i bunnen av teksten] som skriver om livet i Irak, er med på å gjøre denne tragedien forståelig. Den gjør irakernes kamp til vår kamp.

Nylig leste jeg Inger Østenstad og Hawdam Slih Jafs Reiser i krigens skygge. Boken tilbyr innsikt i livet i Irak etter Saddam, spesielt fra de kurdiske områdene. Jo mer man leser fra Irak, jo mer skjønner man at det utspiller seg en avgjørende kamp der, en kamp med forskjellige aktører: tyranniske ”hellige” krigere, sekteriske krigsherrer, men også heltmodige demokrater og sivile som ønsker fredelig sameksistens.

Sivile lidelser i krig
For en stund tilbake ble bombingen av Holen skole markert i Bergen. De tyske okkupantene hadde bygget en viktig ubåtbunker i Nordrevågen. Da britiske fly den 6. oktober 1944 gikk til aksjon for å bombe de tyske stillingene, traff mange av bombene sivilbebyggelsen. Ved Holen skole i Bergen omkom 61 barneskoleelever, to lærere, vaktmesteren og 16 personer fra sivilforsvaret. Det totale antall døde kom opp i 193 sivile. Halvparten av disse var kvinner og barn. Kort tid etter tragedien ble det satt i gang evakuering av barn fra området. De ble sendt av gårde til kjente og ukjente på landet: ”Flere av dem havnet helt oppe i Nordfjord hos gode hjelpere. Hvordan de følte det da de måtte reise med en lapp rundt halsen fra det som var igjen av familien sin, kan vanskelig beskrives. Men selv i dag sliter mange av dem med traumer etter det som da skjedde.” (- Davidsen)

Slike tragedier var dagligdagse i Europa under Den andre verdenskrig. Først ble Norge angrepet og okkupert av nazistene. Deretter var landet en arena for en kamp der hjemmefronten sammen med de allierte kjempet mot tyskerne. Til slutt, etter ubeskrivelige oppofrelser, reiste den frie verden seg og begravde den nazistiske terroren for godt. Ja, det går kanskje an å si at Tyskland fikk ”innført demokratiet utenifra, over hodene på et motvillig folk.” Men det var også mange tyske demokrater som hele tiden hadde kjempet mot nazistene. Hitlers fall var også deres frigjøring. I dag ser vi et Tyskland med et fjellstøtt demokrati, en land som åpent engasjerer seg i debatter om internasjonalisering, europeisk samarbeid og multikulturalisme. Påstanden om at tyskerne for alltid skulle være dømt til å leve i et rasistisk samfunn med nazi-styre var en illusjon. Slike tanker om ”den tyske folkesjelen” utgjorde en stempling av tyskere som ikke stod tilbake for nazistenes egen stempling av andre folkeslag.

Iraks fremtid avgjøres nå
Det lever fortsatt mennesker i Norge som levde og kjempet i Den andre verdenskrig – på begge sider. Du kan se noen av de i gatene der du bor. Også irakere, av alle avskygninger, bor og lever i Norge i dag. Noen flyktet fordi de var opposisjonelle demokrater, andre flyktet fordi de var islamister som ønsket et kalifatstyre, noen er baathister som flyktet fra Irak etter Saddams fall. Like lite som utfallet av Den andre verdenskrig var bestemt på forhånd, er Iraks skjebne forseglet. Det har aldri stått skrevet i stjernene at terroristene skulle lykkes med å sabotere forsøket på å holde Irak samlet som en multietnisk stat styrt av folkevalgte. Det er feil å innbille seg at det er noe nedarvet i irakernes kultur eller mentalitet som for alltid skulle holde Irak nede i gjørma.

Det er på tide å ta inn over seg et scenario som til nå har blitt fortrengt av de fleste i Europa, et scenario som burde kunne utløse et fornyet engasjement for de gode kreftene i landet: Hva om Irak om ti år er et fungerende demokrati? Enn hvor mye man skulle ønske at verden var annerledes oppstår det situasjoner hvor man må reise seg og tilby de nødvendige oppofrelser for å vinne frihet og varig fred. Iraks fremtid avgjøres nå. Det er ikke gitt hvilken av de konkurrerende visjonene for Irak som til slutt vil bli virkeliggjort. Slik terrorisme, etnisk rensning og herrefolksideologi ble nedkjempet i Europa, vil de samme kreftene måtte nedkjempes i Midtøsten.

Noen irakiske bloggere:

Mohammed & Omar, Iraq the Model, Zeyad, Healing Iraq, Alaa, The Mesopotaminan, 24 Steps to Liberty, Iraqi Mojo, skriver fra USA.

Andre irakiske demokraters syn:

Howar Ziad, Hussain Al-Mozany, Kanan Makiya.

Les også:

En radikal støtte til Midtøsten.

Posted by håvard simensen at 07:55 AM | Permalink