En radikal støtte til Midtøsten
”Min tese er at de sterkere landene alltid må være mer generøse og ha politikk som hjelper de fattige. Det var slik da EU hjalp Spania, Portugal og Hellas.” Dette sitatet fra Brasils president Lula da Silva greide på mystisk vis å snike seg inn i nei-avisen Klassekampens dekning av Mercosur-toppmøtet i Rio de Janeiro lørdag. Men for de som holder et øye med brasiliansk politikk vet man at det stadig vekk henvises til det europeiske integreringsprosjektet og til skandinavisk sosialdemokrati. Brasil, på tross av store forskjeller mellom de rikeste og de fattigste, har alle forutsetninger for å bli verdens første sosialdemokratiske supermakt.
Det er ikke lenge siden amerikanske strateger motarbeidet demokratiske venstrekrefter i Latin-Amerika. USA støttet seg ofte på generaler og autoritære presidenter, finansierte dødsskvadroner og motarbeidet folkevalgte i regionen, slik som for eksempel i Chile. Underliggende for amerikanernes utenrikspolitikk i denne perioden var en mistillit til latinamerikanerne, akkurat som man hadde mistillit til befolkningen i asiatiske land. Man trodde det var tryggest å inngå allianser med forutsigbare statsledere, uavhengig av om de var tyranner som på brutalt vis holdt sin egen befolkning nede: ”Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får,” var refrenget. Den samme utenrikspolitiske strategien førte USA i Midtøsten. Resultatet av denne forfeilede politikken sliter vi med i dag.
Påtvunget frihet?
Likevel vant latinamerikanske og asiatiske demokrater etter hvert frem. I dag er det stabile demokratier og økonomisk utvikling i begge regioner. Mens man i Latin-Amerika, Sørøst-Asia og India kan lese aviskommentarer hvor man får inntrykk av at opplysningstiden lever i beste velgående – og antar nye former – er det et gammelt gufs over debattene i Europa og USA. Igjen ser man knugingen på nasjonale symboler og mistillit mot mennesker fra andre deler av verden. Dette er særlig utbredt i de kretser som nærer skepsis til USA – mye grunnet – nettopp – den hensynsløs utenrikspolitikken under Den kalde krigen. (Selv i norske medier kan man lese henvisninger til de irakiske folkevalgte, hvor artikkelforfatterne setter ordet ”demokrater” i anførselstegn, som om man ikke helt stoler på de.)
Mangelen på tillit til at demokrati kan slå rot i Midtøsten er påtakelig. Et argument som man ofte møter, er at land i Midtøsten ikke ønsker å få innført demokratiet utenifra, over hodene på et motvillig folk. Likeledes kan man oppleve å bli fortalt at demokrati i et arabisk land er en fantasi. Det merkelige med disse utsagnene i dag er at jeg hører de like ofte fra amerikanske politikere som fra europeiske venstreradikale. Det har sneket seg inn en dyp konservatisme i store deler av den europeiske venstresiden, en konservatisme som deles av det isolasjonistiske, amerikanske høyre. Denne konservatismen er paralyserende.
Demokrati er ikke ideologi
Skepsisen har en selvforsterkende effekt. Dersom man tar utgangspunkt i at bestemte kulturer eller religioner er uforenlig med personlig frihet, vil ideen om demokrati fremstilles som (og oppfattes som) noe som truer lokale variasjoner. Religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland har skrevet godt om hvordan noen religiøse ledere frykter at demokrati automatisk må lede til en brutal import av nye seksualitetsnormer, kombinert med en undergraving av solidaritetsfølelsen i samfunnet. (Det skal sies at denne angsten også inneholder et element av fristelse.) Denne uroen kan de autoritære regimene i Midtøsten og arbabiske land spille på, i de situasjonene hvor de mener at USA og Europa går for langt i sine krav om demokratisering. Resultatet blir en statisk situasjon. Motstand mot en svært reell undertrykking i fra makthaverne flyter sammen med en skjelvende frykt for utradering av ens egen moral. Vesten blir ansett for å stå på feil side i begge spørsmålene. Dette gir næring til jihadister som ønsker å kaste despotene som USA og Europa driver business med.
Men demokrati er ingen ideologi, noe utviklingen i Latin-Amerika og Asia beviste. Demokratiet rommer mulighet for praktisering av enhver moral, eller kultur, så lenge man ikke utover vold mot, eller misbruker, andre mennesker. Det er bare å gå rundt på Grønland etter fredagsbønnen for å innse at demokrati ikke begrenser mangfold. For at demokrati og fremgang skal slå gjennom i Midtøsten, trengs det støtte fra omverdenen. Denne solidariteten må være prinsipiell og den må vise seg i praksis. Den går mye lengre enn en fascinasjon for kultur. I mine øyne er dagens konservatisme overfor Midtøsten uttrykk for en mistillit, en orientalisme. For å bryte denne, trengs det et radikalt engasjement for demokratene og menneskerettighetsaktivistene i regionen. Jeg ser frem til å se Latin-Amerika, Asia og Midtøsten reise seg, til forbløffelse for de som trodde at demokrati bare var imperialistiske, vestlige verdier og til inspirasjon for de som hadde tro på at forandring var mulig.
