contexploration

Årets kronidiot er en usedvanlig prinsippløs lathans, en veik, inkonsekvent usling med minimal interesse for politikk. Men denne personen sitter samtidig med nøkkelen til et av de viktigste samfunnsspørsmålene i sin hule hånd. Denne kronidioten er deg.

I en undersøkelse fra Norsk Respons oppgir 29 prosent av nordmenn at de tror på Gud. Samtidig står 85 prosent av befolkningen fortsatt som medlemmer av statskirken. Det betyr at flertallet av medlemmene av statskirken ikke tror på Gud. Du er én av disse evneveike døgeniktene.

Som den hykleren du er, skjønner du antakelig ikke at mange mennesker i disse dager engasjerer seg med hud og hår i spørsmålet om Norge skal ha en livssynsnøytral stat. (Det hadde du oppdaget dersom du ikke var slik en gørr kjedelig fjott.) Andre mennesker bruker sin fritid til å delta i debatter, skrive leserbrev og poste innlegg på nettet. Spørsmålet er: Skal vi skille stat og kirke?

Norge har i dag grunnlovsfestet at den lutherskevangeliske tro er statens offisielle religion. Flertallet av medlemmene i regjeringen er nødt til å være statskirkemedlemmer. I skolen og barnehagen kreves det at barna blir utsatt for kristendomsundervisning. Kongehuset må bekjenne seg til kristendommen. Alt dette er lovfestet eller nedfelt i Grunnloven.

Hvert år utbetaler det offentlige milliarder av kroner til Den norske kirke. Statskirken er en av Norges største eiendomsbesittere gjennom Opplysningsvesenets fond. Som følge av denne favoriseringen av én religiøs sekt må det samtidig utbetales millioner av kroner til en drøss med andre trossamfunn, grupper som forfekter de mest avsindige forestillinger. Staten finansierer overtro i stor stil, og den eneste grunnen til at den gjør det er – som Gjønnes-utvalget påpeker, og som alle statskirketilhengerne sier – at statskirken er så fordømt populær.

Hvordan kan de hevde det? Jo, fordi 85 prosent av befolkningen står som medlemmer. Statskirken er ”populær” som følge av sånne imbesile sofaslitere som deg. Hvordan resonnerer du, ettersom du er med på å opprettholde Norge som et ”kristent kongerike,” som det heter i Grunnloven? Hvorfor mener du at det offentlige skal kreve av regjeringsmedlemmer at de har ett bestemt livssyn?

Hvorfor stiller du deg bak denne storstilte, statlige finansieringen av prester og imamer? Hvorfor skal skattebetalernes penger deles ut til overtroiske, sjåvinistiske menigheter, fra Nordkapp til Lindesnes? Hva er det ”gode budskapet” de sprer for sine millioner av kroner? Hva lærer de barna våre? Mener du at mer religion er noe dagens verden sårt trenger?

Selvsagt kan de religiøse få knuge på sine forestillinger om guddommelig forrang, engler og såkalte profeter så mye de orker. Jeg har også et livssyn. Men jeg krever ikke utbetalt millioner av kroner fra staten hvert år for å misjonere det til alle og enhver. Og selv om mitt livssyn hadde stått oppført i Grunnloven som statens offisielle religion, hadde det vært fullstendig uetisk. Det er galt – noe selv du forstår, dersom du fortsatt er i stand til å lese så lange innlegg som dette. Det er pinlig å leve i en stat som har en forfatning fra den mørkeste middelalderen. Og det skyldes sånne som deg, din kronidiot.

Skjema for utmelding (PDF). Skjema sendes menigheten du sogner til. Ring Kirkerådet på telefon 23081200 hvis du ikke vet hvilken menighet du tilhører. Videresend denne informasjonen til alle du kjenner i sofagrisnettverket ditt.

Les også: Multikulturalismen er død, hva nå? Stop the love hype.

Posted by contexploration at 08:24 PM | Permalink

At last, it looks like the debate on multiculturalism in Europe is gaining momentum. A series of articles in different journals and newspapers attempt to highlight the watering out of vital principles of liberal democracy. The European version of multiculturalism has up until now taken the form of parallel monoculturalisms, through the creation of immigrant ghettos within every state itself.

This false version of multiculturalism will be defeated in Europe. Cultures do not have rights. Individuals do. And when this insight dawns on people, why should one accept the current nation state model of Europe founded on the exact same principles - principles that have created such havoc inside each state?

The debate could foster an antidote to the attempts to close down Europe in segregated "national parks," national ghettos, and it could enhance both individual freedom and uncover the need for more supranational democracy in Europe.

Thus, all pro-European internationalists should cease this opportunity and engage in the debate on multiculturalism. This is a starting point of crucial importance for a show-down with populist nationalism, for a true commitment to secularism and for a revitalisation of the principles of the Enlightenment. This war of ideas must play itself out in Europe, but it could also serve as an inspiration for a new, global, liberal alliance.

Yesterday, I posted a translation of an interview with Mullah Krekar, an Islamist who served as the leader of Ansar al-Islam in North Iraq. In the interview, he makes use of the language of the ultra-right fascists when he talks, with great pride, on how European Muslims “breed like mosquitoes.” This will ensure Islam's victory, he says. To him, and other islamists, being a Muslim is not a only a belief, but is more like belonging to a separate race of humanity. Good luck with that Muslim Supremacy ideology! Too bad for Mullah Krekar, then, that Children of Muslim Europeans might grow up with a different outlook than his Euro-Taliban vision, a conclusion that also can be drawn from Johann Hari's excellent book review.

Here are some quotes from the debate so far:

“However it is one thing to recognise the convictions and rites of fellow citizens of different origins, and another to give one's blessing to hostile insular communities that throw up ramparts between themselves and the rest of society. […] The Enlightenment belongs to the entire human race, not just to a few privileged individuals in Europe or North America who have taken it upon themselves to kick it to bits like spoiled brats, to prevent others from having a go.”

- Pascal Bruckner

“[Fadela Amara shows us] an authentic Islamic Enlightenment occurring on the streets of Europe. Here is the development of a strain of Islam fiercely committed to democratic values. Yet those who suggest the birth of every new European Muslim is a problem – another tick from the time-bomb – treat Amara as akin to Osama. This mindset is (at best) a distraction from the real fight: across the continent, groups of Muslim women are rebelling in the same way against the literalist, quasi-fascist interpretation of the Koran popularised by the Mullahs. Tired of being its first victims, they are creating their own liberal lived Islams as an alternative – and if this rebellion is completed, European jihadism will be left literally unable to reproduce itself. Ayaan Hirsi Ali – the brave Somalian refugee to the Netherlands who has become a dissident against jihadism – astutely argues, ‘If the West wants to help modernize Islam, it should invest in women because they educate the children.’”
- Johann Hari

“These islands of corporatism where European states continue to officially recognise communal rights were not controversial prior to the arrival of large Muslim communities. Most European societies had become thoroughly secular, so these religious holdovers seemed quite harmless. But they set important precedents for the Muslim communities, and they are obstacles to the maintenance of a wall of separation between religion and state. If Europe is to establish the liberal principle of a pluralism based on individuals rather than groups, then it must address these corporatist institutions inherited from the past.”
- Francis Fukuyama

“The main problem in Europe in this context is that many deracinated young Muslim men, inflamed by Internet propaganda from Chechnya or Iraq and aware of their own distance from ‘the struggle,’ now regard the jihadist version of their religion as the ‘authentic’ one. Compounding the problem, Europe’s multicultural authorities, many of its welfare agencies, and many of its churches treat the most militant Muslims as the minority’s ‘real’ spokesmen.”
- Christopher Hitchens

“Europeans across the political spectrum share a belief that their comfortable lives have been jeopardized by an American-imposed "war on terror" that has radicalized their Muslim populations. Khosrokhavar's research suggests exactly the opposite conclusion: It is the failure of European societies to assimilate their Muslim migrants that creates a security threat for America. [Frum quotes Rosenthal:] ‘Could not, then, the entry of French Islamists into jihad — not against France, but against precisely America — be rather a last desperate attempt to prove their worthiness of the affections and respect of French society: to prove, in effect, that they, the Islamists, are the better Frenchmen?’”
- David Frum

“I propose that our new story [of who we Europeans are] should be woven from six strands, each of which represents a shared European goal. The strands are freedom, peace, law, prosperity, diversity and solidarity. None of these goals is unique to Europe, but most Europeans would agree that it is characteristic of contemporary Europe to aspire to them. [...] In this proposal, our identity will not be constructed in the fashion of the historic European nation, once humorously defined as a group of people united by a common hatred of their neighbours and a shared misunderstanding of their past.” - Timothy Garton Ash

Other perspectives:

“Now [India is] the elephant in the room when Western commentators invoke the Free World or reach once more for that mythical beast, the Judaeo-Christian past of democratic peoples. It’s not merely that we’re free and not Western, democratic and conspicuously not Judaeo-Christian, though both these things are important in a world made claustrophobic by the self-congratulatory narcissism of the Anglo-American West. It is also that we are these things without being occupied by MacArthur, protected by CENTO or bailed out by the Marshall Plan. And what’s more, we’ve taken the West’s largest claim to political liberalism, the separation of church and state, or secularism, and turned it into a many-petalled pluralist flower.”

- Mulkul Kesavan [India]

“It was important that we regard modernity as a universal value and that we boldly take its side. The fact that it emerged in the West hardly implies their ownership by white European peoples, or even that those peoples are better prepared to put them into practice or development.”
- Caetano Veloso [Brazil]

Norwegian discussion:

Heidi Norbye Lunde: Feilslått multikulturalisme?

Olav Kobbeltveit: Muslimsk middelalder.

Posted by contexploration at 10:00 AM | Permalink

”Min tese er at de sterkere landene alltid må være mer generøse og ha politikk som hjelper de fattige. Det var slik da EU hjalp Spania, Portugal og Hellas.” Dette sitatet fra Brasils president Lula da Silva greide på mystisk vis å snike seg inn i nei-avisen Klassekampens dekning av Mercosur-toppmøtet i Rio de Janeiro lørdag. Men for de som holder et øye med brasiliansk politikk vet man at det stadig vekk henvises til det europeiske integreringsprosjektet og til skandinavisk sosialdemokrati. Brasil, på tross av store forskjeller mellom de rikeste og de fattigste, har alle forutsetninger for å bli verdens første sosialdemokratiske supermakt.

Det er ikke lenge siden amerikanske strateger motarbeidet demokratiske venstrekrefter i Latin-Amerika. USA støttet seg ofte på generaler og autoritære presidenter, finansierte dødsskvadroner og motarbeidet folkevalgte i regionen, slik som for eksempel i Chile. Underliggende for amerikanernes utenrikspolitikk i denne perioden var en mistillit til latinamerikanerne, akkurat som man hadde mistillit til befolkningen i asiatiske land. Man trodde det var tryggest å inngå allianser med forutsigbare statsledere, uavhengig av om de var tyranner som på brutalt vis holdt sin egen befolkning nede: ”Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får,” var refrenget. Den samme utenrikspolitiske strategien førte USA i Midtøsten. Resultatet av denne forfeilede politikken sliter vi med i dag.

Påtvunget frihet?
Likevel vant latinamerikanske og asiatiske demokrater etter hvert frem. I dag er det stabile demokratier og økonomisk utvikling i begge regioner. Mens man i Latin-Amerika, Sørøst-Asia og India kan lese aviskommentarer hvor man får inntrykk av at opplysningstiden lever i beste velgående – og antar nye former – er det et gammelt gufs over debattene i Europa og USA. Igjen ser man knugingen på nasjonale symboler og mistillit mot mennesker fra andre deler av verden. Dette er særlig utbredt i de kretser som nærer skepsis til USA – mye grunnet – nettopp – den hensynsløs utenrikspolitikken under Den kalde krigen. (Selv i norske medier kan man lese henvisninger til de irakiske folkevalgte, hvor artikkelforfatterne setter ordet ”demokrater” i anførselstegn, som om man ikke helt stoler på de.)

Mangelen på tillit til at demokrati kan slå rot i Midtøsten er påtakelig. Et argument som man ofte møter, er at land i Midtøsten ikke ønsker å få innført demokratiet utenifra, over hodene på et motvillig folk. Likeledes kan man oppleve å bli fortalt at demokrati i et arabisk land er en fantasi. Det merkelige med disse utsagnene i dag er at jeg hører de like ofte fra amerikanske politikere som fra europeiske venstreradikale. Det har sneket seg inn en dyp konservatisme i store deler av den europeiske venstresiden, en konservatisme som deles av det isolasjonistiske, amerikanske høyre. Denne konservatismen er paralyserende.

Demokrati er ikke ideologi
Skepsisen har en selvforsterkende effekt. Dersom man tar utgangspunkt i at bestemte kulturer eller religioner er uforenlig med personlig frihet, vil ideen om demokrati fremstilles som (og oppfattes som) noe som truer lokale variasjoner. Religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland har skrevet godt om hvordan noen religiøse ledere frykter at demokrati automatisk må lede til en brutal import av nye seksualitetsnormer, kombinert med en undergraving av solidaritetsfølelsen i samfunnet. (Det skal sies at denne angsten også inneholder et element av fristelse.) Denne uroen kan de autoritære regimene i Midtøsten og arbabiske land spille på, i de situasjonene hvor de mener at USA og Europa går for langt i sine krav om demokratisering. Resultatet blir en statisk situasjon. Motstand mot en svært reell undertrykking i fra makthaverne flyter sammen med en skjelvende frykt for utradering av ens egen moral. Vesten blir ansett for å stå på feil side i begge spørsmålene. Dette gir næring til jihadister som ønsker å kaste despotene som USA og Europa driver business med.

Men demokrati er ingen ideologi, noe utviklingen i Latin-Amerika og Asia beviste. Demokratiet rommer mulighet for praktisering av enhver moral, eller kultur, så lenge man ikke utover vold mot, eller misbruker, andre mennesker. Det er bare å gå rundt på Grønland etter fredagsbønnen for å innse at demokrati ikke begrenser mangfold. For at demokrati og fremgang skal slå gjennom i Midtøsten, trengs det støtte fra omverdenen. Denne solidariteten må være prinsipiell og den må vise seg i praksis. Den går mye lengre enn en fascinasjon for kultur. I mine øyne er dagens konservatisme overfor Midtøsten uttrykk for en mistillit, en orientalisme. For å bryte denne, trengs det et radikalt engasjement for demokratene og menneskerettighetsaktivistene i regionen. Jeg ser frem til å se Latin-Amerika, Asia og Midtøsten reise seg, til forbløffelse for de som trodde at demokrati bare var imperialistiske, vestlige verdier og til inspirasjon for de som hadde tro på at forandring var mulig.

Posted by contexploration at 07:22 AM | Permalink

A few years back the discussion in the Norwegian public sphere was all about the Norwegian State Church. Should it accept homosexual priests? Many young Christians invested a considerable amount of energy in lobbying for this cause. Finally the Church made a U-turn. Homosexual priests and female bishops are now hailed as one of the milestones in the liberalisation of the Norwegian “People’s Church”. Today, Islam is in the spotlight. Last summer, a series of hate crimes in Oslo against gays sparked a debate. The perpetrators were Muslim youth. Later that fall, the Op-Ed editor of Norway’s leading daily, Knut Olav Åmås, challenged Norwegian politicians and members of the Muslim community to come forward with success stories about young, Muslim homosexuals. This call went unanswered. On the contrary, a young Muslim man chose to write an anonymous letter to the editor in Aftenposten describing his tortured life as both Muslim and gay: “I’m afraid this story might not have a happy ending.” The letter drew responses from some Muslim, Norwegian politicians, but the attempt to bring forth more tolerant views on homosexuality had failed.

The igniters of these debates had hoped to create an atmosphere of open-mindedness and reflection. Maybe more liberal spokesmen of Muslims could emerge – and, perhaps – a more liberal version of Islam in Europe? Can Islam and homosexuality coexist? Remember: We are talking about an amorous attraction that some claim is innate. True, it is an expression of a yearning for love, but it is a constructed image of love which is in direct opposition to the very laws of nature. To many, this love is a perversion, illustrated by the very fact that the mindset of the bewildered can be deprogrammed, and the former practitioners can be returned to a normal, healthy co-existence with reality – one without miracles, prophets or belief in superpowers. I believe the above sentences tell the truth about religion, not homosexuality.

Repression of sexuality
The apparent incompatibility between of religion and homosexuality is not only a marginal, theological discussion on the fringes of one sect – rather it perfectly exposes the illusive foundations of religion itself. On separate occasions, I have functioned as sort of (non-) spiritual advisor to young, religious friends that have experienced this gap between their identity and their family's traditions, religion and culture as completely paralysing. They found a minor consolidation in talking to me, I hope, if only because of having an opportunity to vent their frustrations of not being able to live full lives with their loved ones. Needless to say, I am coonvinced that this preference for secretive confessions to neutral outsiders is not just a European feature of religious life. It must be even more prevalent in the Middle East.

Personally, I felt uncomfortable as an amateur therapist. My advice was seldom taken to heart. I urged my friends to speak forthrightly to their families, and to be willing to risk a confrontation – on their own conditions. But living as a hypocrite is always the easier option. The hard thing is thinking and living as an individual. I cannot free myself of the suspicion that young, homosexual devotees that cling to their religion are inflicting harm on themselves. They remind me of cutters.

I have no particular urge to see young Muslim homosexuals come out of the closet. I perfectly understand that one shudders by the thought of being remembered as The First Muslim Homosexual. One could also question the wisdom of attempting to use the public debate for therapeutic work on a religious community. Personally, I have absolutely no wish to adjust Islam or any other faith in any particular direction. To me, the process of pretending to discover a kinder, more gentle version of a religion is as false as any other superstitious claim. The core fallacy is in the lie, not in the specific content of the lie.

Unethical remote control
A few years back, the British newspaper The Observer uncovered a black propaganda program initiated by the MI6. British intelligence officers were to spread Islamic messages on extremist websites and throughout the Middle East. They wee also to support moderate clerics. The propaganda – while distinctly anti-Western – was designed to make a call for non-violent jihad. British “intelligence” experts were supposed to spend their working hours posting theological considerations in the Jihad Blogosphere… I doubt if this would have been a wise investment of British tax-payers’ money. Creating ethical consensus through the guise of religions is problematic in itself. Why would one want to join the wrestle for the remote control?

Young gays that stick to their religion are practically overflowing with love – unrealistic love. They love God intensely, an image of what they consider to be the true source of love. They pray often. Their prayer sessions can be extremely personal. In a similar fashion, they are crazy about their partners. The difficulties, for them, arise with all those in-between things: The question of loyalty to family, to tradition, to culture, to the dogmas of their faith, the homophobic preaching of the clerics and the conformity pressure. Religious mythology and religious teachings attempt to formulate the truth about love, but the words tend to inhibit it more than stimulate it. Compare this to the laws and regulations in a democracy, and the difference in approach becomes fundamental: Nobody claims – or believes – that the Norwegian laws were drafted by divine intervention.

Liberal democracies stimulate debate, reflection and change. Religion, on the other hand, encourages submission and produces powerlessness. A liberal version of Islam will only emerge through a reinterpretation of both the Koran and Islamic theology itself. But this fact alone ought be sufficient to expose the foundations of religion: That our gods were created by us. Religion is the original lie, the original sin, and God is the greatest conspiracy theory. The sooner we acknowledge this cheerless insight, the more difficult it will become for the clerics to suppress freethinkers and condemn love between people of the same sex. And – I might add – such an open denunciation of superstition could serve as a refreshing inspiration for parts of the world where tyranny and “holy” war continue to block progress towards freer societies.

Posted by contexploration at 12:12 PM | Permalink

I det siste har jeg oppdaget at det blir lenket til flere av mine tekster i kommentarfeltene på forskjellige blogger. For ordens skyld vil jeg opplyse om følgende: Jeg legger aldri igjen anonyme kommentarer på blogger eller andre nettsider. De som lenker til én av mine tekster, deler ikke nødvendigvis mitt politiske ståsted. Dette vil man oppdage dersom man leser de andre tekstene jeg har lagt ut her. På contexploration.net har jeg foreløpig latt være å skru på kommentarfunksjonen – både fordi jeg ikke ønsker å sensurere og fordi jeg ikke har hatt tid til å kunne svare på kommentarer. Bruk e-postadressen øverst til høyre dersom du kommer over et sitat som du er i tvil om stammer fra meg.

Les En advarsel til bloggerne.

Posted by contexploration at 09:02 PM | Permalink

For en stund tilbake hevdet redaktør Alf van der Hagen i Morgenbladet og tidligere stortingsrepresentant for SV, Stein Ørnhøi, at Taliban ble ”styrket” av å bli angrepet av NATO. De utenlandske styrkene i Afghanistan kunne derfor like gjerne trekke seg ut, mente de.

I fjor ble det drept nærmere 4.000 mennesker i Afghanistan. Rundt 170 av disse var NATO-soldater. Selvmordsbombere tok livet av til sammen 270 mennesker: 212 sivile, 46 afghanske politimenn og 12 NATO-soldater. Men det overveldende flertallet som ble drept var Taliban-soldater. Over 3.000 talibanere ble drept i kamphandlinger med utenlandske og afghanske styrker.

Taliban proklamerte ved begynnelsen av 2006 at de skulle ta tilbake Helmand-provinsen. De mislyktes. I årene etter 2001 har bevegelsen gått fra å regjere over mesteparten av Afghanistan og hovedstaden Kabul, til å bli en jaget terroristgruppe i fjellområdene mot Pakistan. Taliban lider store tap på slagmarken. Treningsleirene til al-Qaida er nedlagt. En av de siste meningsmålingene fra Afghanistan viste at 71 prosent av afghanerne mente NATO-styrkene gjorde en god jobb (oktober 2006). Hele 88 prosent oppga at de var glade for at Taliban ble fjernet fra makten i 2001. Jihadistene greier ikke å vinne afghanernes ”hearts and minds.”

Det er med andre ord en noe pussig forståelse av ”suksess” som Alf van der Hagen og Stein Ørnhøi legger til grunn når de mener Taliban styrker seg. Kanskje de sikter til det faktum at selvmordsbomberne faktisk lykkes med sine selvmordsforsøk? Det er da i det minste noe. Det finnes riktignok én ting som de ”modige” krigerne til Taliban og al-Qaida er flinke til: De er flinke til å angripe sivile som jobber med gjenoppbygging av landet. Enten det dreier seg om afghanske veiarbeidere, lærere eller utenlandske ingeniører.

Én terroraksjon som Taliban skrøt av i fjor var drapet på Safia Amajan. Hun var en kvinne som verken bar våpen eller hadde livvakter. Hun ledet likestillingsarbeidet i Kandahar. Dette arbeidet kvalifiserte til dødsstraff, mente de overtroiske, ”hellige” krigerne. Henrettelsen av Amajan må vel ha opprørt norske feminister og andre som er opptatt av internasjonal solidaritet? Dette burde ha vært en symbolsak for de av oss som er motstanderne av dødsstraff? Søk på Kvasir.no selv – og finn ut hvor mange som engasjerte seg.

Krigsmotstandere mente det var galt å kaste Taliban fra makten. I fjor sommer støttet de selvsagt de utviste, afghanske asylsøkerne som sultestreiket på Domkirkeplassen. Vel og bra. Husk bare at krigsmotstanderne i 2001 protesterte mot den militære aksjonen for å fjerne årsaken til at afghanerne flyktet til å begynne med. For min del tror jeg ingen av krigsmotstanderne ville ha våget å skrive et brev til Safia Amajans pårørende for å forklare hvorfor de mener afghanske kvinner ville ha hatt det bedre uten NATO-soldatenes tilstedeværelse. Jeg har epostadressen til en av Amajans medarbeidere i Kandahar, om noen skulle ta utfordringen.

Posted by contexploration at 07:59 AM | Permalink