Tid for ettertanke for de som holdt liv i Saddams regime
Helt frem til dagen før koalisjonsstyrkene gikk til aksjon i mars 2003, kom det høylytte protester fra de som mente Saddam Hussein kunne holdes i sjakk gjennom fortsatte FN-inspeksjoner. En slik løsning hadde i beste fall sikret omverden mot at Saddam gikk til angrep på sine naboer med masseødeleggelsesvåpen. Men inspeksjoner hadde ikke vært til hjelp for irakerne som hadde vært nødt til å fortsette å leve under Saddams tyranni. Til syvende og sist var det pådriverne for regimeskifte som vant frem. Tilhengerne av intervensjon besto i første rekke av irakiske og amerikanske demokrater.
Gjennom FNs Olje-for-mat-program greide Saddam Hussein å kjøpe seg lojal støtte i fra russiske og franske diplomater. Korrupte FN-byråkrater overså det hele. Generalsekretæren i FN – Kofi Annan – hadde ingen kontroll. Som påpekt av Iraks ambassadør til Canada nylig, greide Saddam å eksportere sin mafiøse ”forvaltningsskikk” inn i hjertet av FN. På samme tid mislykkes det internasjonale samfunnet med å spre demokrati og rettsstat til Irak. Olje-for-mat-programmet var en stabilitetspakt mellom FN og Saddam. Den sikret at irakerne aldri ville få oppleve frihet.
Saddam hadde gode grunner til å tro at ingen ville gjøre det fnugg for å forsøke å velte han fra makten. Senest for to uker siden sa Kofi Annan til BBC at det var feil å kaste Saddam. En sentral norsk politiker, SVs utviklingsminister Erik Solheim, sa i høst at de som støttet den USA-ledede koalisjonen burde be om unnskyldning. Annan og Solheim mener at den fortvilede situasjonen i Irak i dag beviser at det var krigsmotstanderne som hadde rett. Men deres strategi under hele 1990-tallet var med på å forlenge livet til Saddams diktatur. Ved å forholde seg passiv tar man også stilling (spør sivilbefolkningen i Darfur.)
Mange tror irakerne ikke er moden for demokrati. Det som må til er "en sterk mann," sier de. Jeg tror de tar feil.
For noen år tilbake var det de irakiske demokratene som ble forfulgt og var nødt til å holde sine møter i skjul. Mange av dem organiserte seg i eksil for å vinne internasjonal støtte for regimeskifte. I dag er det disse demokratene som sitter ved makten, mens Saddam er henrettet for forbrytelser mot menneskeheten. Nå er det Saddams støttespillere som lever i skjul. De fortsetter sin forkjærlighet for død og vold ved å sprenge bomber på markedene. De irakiske fengslene er fulle av tidligere baathist-pamper. Det er tid for ettertanke. Hvem lengter fortsatt tilbake til Saddam Husseins terrorvelde?
De folkevalgte irakerne som ga grønt lys til fullbyrdelsen av dødsdommen visste utmerket godt hva det ville si å leve under en av verdens mest brutale og psykopatiske diktatorer. Ingen har ofret mer for Irak enn de irakiske demokratene. Selv i dag, hvor terrorister forsøker å rive landet i stykker, har de holdt fast i en multietnisk og demokratisk visjon for Irak. Denne visjonen er både edel og modig. Den fortjener vår støtte.
