Hva Krekar-saken forteller oss om USA
Et sitat fra etableringen av Amerikas forente stater, lyder: ”De som er villige til å bytte essensielle friheter mot midlertidig trygghet, fortjener verken frihet eller trygghet.” Norske domstoler og påtalemyndigheter har i Krekar-saken tviholdt på viktige rettsstatsprinsipper – selv om de har vært under press i fra flere hold. Det samme kan sies om den norske offentligheten, som har strukket seg langt for å forsvare ytringsfriheten ved å slippe til provoserende illustrasjoner, tekster og bøker. Som et resultat av bisarre omstendigheter sitter det en jihadist i en leilighet på Tøyen som verken kan utleveres til irakerne eller til amerikanerne. Hadde demokratiprosjektet i Irak vært mer vellykket, hadde Krekar blitt utlevert dit for lenge siden. Dersom ikke amerikanerne hadde torturert fanger i Abu Ghraib hadde han etter all sannsynlighet blitt dømt for drapsforsøk i straffesaken i Norge.
Washington Post hadde denne uken en omfattende – men mangelfull – artikkel om Krekar-saken (4.12.). Avisen forteller historien om hvordan en av Amerikas fiender greide å slippe unna CIAs klør. Krekar-saken illustrerer hvor vanskelig det er for USA å håndtere radikale islamister som lever fritt i Europa - på tross av at de utgjør en trussel mot USA og mot irakiske sivile: ”[Krekar] har gjentatte ganger sneket seg inn og ut av Nord-Irak for å lede den militant, separatistisk bevegelse ved navn Ansar al-Islam, en gruppe som har utført angrep mot sivile og amerikanske soldater.”
Ved å lese denne setningen får man inntrykk av at Krekar har sneket seg inn og ut av Irak for å utføre slike angrep. Mulla Krekar ledet Ansar al-Islam frem til 2002. USA gikk inn i Irak i mars 2003. I etterkant har terrororganisasjonen endret navn. Den heter i dag Ansar al-Sunna og inngår som en del av den irakiske motstandsbevegelsen som ønsker å sabotere demokratiprosjektet i Irak. Problemet med Washington Posts fremstilling er imidlertid at man ikke har bevis for at Krekar personlig har ledet organisasjonen etter 2002.
Kronvitnet
Mulla Krekar ble i 2004 tiltalt i Norge for å ha bestilt drap og selvmordsangrep i Irak. Men selv om straffesaken etter hvert ble henlagt av Riksadvokaten, var påtalemyndigheten i besittelse av ett viktig bevis: En kurdisk mann ble arrestert da han var i ferd med å utføre en selvmordaksjon mot kurdiske demokrater i Nord-Irak. Vitnet sa i et avhør at Krekar hadde beordret aksjonen. Norske polititjenestemenn reiste til Irak for å intervjue han mens han var i fangenskap. Riksadvokaten konkluderte:
”Riksadvokaten har fått bekreftet at avhøret i februar 2004 ble gjort i fengselet Abu Ghraib i Bagdad. Selv om selve avhøret er grundig, nøkternt og preget av en ’god atmosfære’, reiser de forhold som i ettertid er avslørt om forholdene i dette fengselet spørsmål om avhøret kan, og bør, nyttes som bevis i en norsk straffesak. Dette forsterkes ved at vitnet opplyste at han etter ca. 18 måneder i fengsel ikke hadde vært fremstilt for noen domstol eller dommer, og heller ikke fått advokatbistand. Dette gjelder selv om vitnet i avhøret forsikret at han hadde det ’kjempefint’ i fengselet.” (Riksadvokatens beslutning.)
Domstolen kan ikke godta et vitnemål dersom man mener det er en realistisk mulighet for at opplysningene er fremskaffet ved tortur. Fengselet i Abu Ghraib har blitt et symbol på amerikanske soldaters fangemishandling i ”krigen mot terror.” Selv om mishandlingen var i strid med reglementet for det amerikanske militært – og gjerningsmennene i dag soner til dels lange fengselsstraffer – hviler ansvaret for Abu Ghraib på USA. Professor i menneskerettigheter Michael Ignatieff underviste på krigsskolen West Point da de sjokkerende bildene ble offentliggjort. Han sa: ”Hendelsene i Abu Ghraib var like ødeleggende for USA som et nederlag på slagmarken.”
Nevner ikke Abu Ghraib
Det er påfallende at Washington Post utelater henvisningen til Abu Ghraib i sin artikkel. Paradokset i denne saken er at Krekars skinn kan ha blitt reddet av amerikanernes egne brudd på menneskerettighetene i Abu Ghraib. Denne fadesen ble etterfulgt av en ny. For å kompensere for at man ikke fikk Krekar bak lås og slå etter den første runden i retten våren 2003, sendte CIA agenter til Norge for å planlegge en kidnapping. Krekar skulle overfalles på åpen gate i reneste Olsenbanden-stil og smugles ut av landet. Washington Post skriver at CIA ønsket å transportere han til et mer vennligsinnet land i Midtøsten for avhør. Vi vet hva slags type ”avhør” man her sikter til.
Mulla Krekar – som selv hater demokratiet og drømmer om å opprette et sharia-diktatur – vil kunne nikke gjenkjennende til amerikanernes mafia-metoder. Det er ikke et demokrati verdig å torturere fanger, kidnappe islamister i Europa og utsette de for brutale avhør i Midtøsten. Kaoset i Irak har fått betydning for Krekar-saken også hva gjelder utvisningen: Selv om utvisningsvedtaket ble opprettholdt av domstolen, kan han ikke utleveres til Irak. Verken den irakiske regjeringen eller amerikanerne har kontroll over sikkerheten. Man frykter at Krekar kan bli utsatt for tortur eller bli dømt til døden.
USA har vært en viktig inspirator for etableringen av alle demokratiske stater, inkludert for Irak. Men i tillegg har USA en brutal skyggeside. Da Aftenposten anmeldte den amerikanske tenåringskomedien Eurotrip trakk Ingunn Økland paralleller til bildene i fra Abu Ghraib. Et lite glimt i en scene viser en naken gutt tapet fast til et tre. Økland skrev: ”Antagelig uten å ville det, aktiviserer denne scenen hele den rystende serien av torturbilder fra Abu Ghraib-fengslet i Bagdad, og kaster samtidig et grelt lys over presidentens forsikring om at fangebehandlingen ikke har noe som helst med amerikansk kultur å gjøre.”
Ytringsfriheten sterkere i USA?
Heller ikke på ytringsfrihetsfronten er USA det lysende forbilde som det en gang var. Det finnes riktignok ikke mange land i verden hvor ytringsfriheten står sterkere. Men amerikanerne er hemmet av at religion har en overdrevent sterk posisjon i offentligheten. For eksempel har de fleste amerikanerne ennå ikke kunnet studere Muhammed-karikaturene. Det humanistiske tidsskriftet Free Inquiry inkluderte noen av tegningene i en av sine utgaver, men distributøren nektet å sende opplaget ut til utsalgsstedene. Begrunnelsen var ”frykt for sikkerheten til kunder og ansatte.” En episode av South Park med en scene hvor Muhammed var med, ble også sensurert bort av kanalen Comedy Central. Det eksisterer sensurmekanismer som i denne saken gjorde at bilder og ytringer som kunne vises i Norge, ikke kunne vises i USA.
Mullah Krekar ga ut Med egne ord i Norge i 2005. Det er tvilsomt om han hadde fått sin selvbiografi publisert av et amerikansk forlag. Forlagssjef William Nygaard tok beslutningen om å utgi boken. Nygaard ble selv utsatt for et attentat av islamister i 1993. Han hadde utgitt oversettelsen av Salman Rushdies roman Sataniske Vers, noe ayatolla Khomeini mente burde straffes med døden. Det ser med andre ord ut som om ytringsfrihetens kår i Norge har blitt styrket den seneste tiden: En jihadist får utgitt en bok med sine erindringer; Tegninger som gjør narr av religion kommer på trykk; Rushdies roman er tilgjengelig hos bokhandlerne. Dette har skjedd på tross av demonstrasjoner i Midtøsten, væpnede angrep mot norske soldater i Afghanistan og trusler mot landets mest kjente stand-up-komiker: Man har ikke bøyd av. Krekar selv fantaserer om å leve i et samfunn uten ytringsfrihet, demokrati eller rettsstat. Han får ikke drømmen sin oppfylt.
VIDERE LESNING:
Et forsvar for utgivelsen av Med egne ord.
