Gratulerer, nye statsborgere!
I dag er vi vitne til en historisk begivenhet. For første gang blir det avholdt statsborgerskapsseremonier i Norge. Alle nye statsborgere har fått invitasjon. De som har takket ja deltar i en seremoni i regi av fylkesmennene. I Oslo skjer dette i Rådhuset, fra klokken 14:00. Når man aktivt tar valget om å bli norsk statsborger, oppgir man sitt tidligere statsborgerskap. Man betaler en pris for overgangen. Man blir borger i et nytt land. Statsborgerskaps-seremonien er en symbolsk markering av dette valget. Deltakerne skal i fellesskap avsi følgende troskapsløfte: ”Som norsk statsborger lover jeg troskap til mitt land Norge og det norske samfunnet, og jeg støtter demokratiet og menneskerettighetene og vil respektere landets lover.”
Av de som har valgt å delta i dag, har mange bodd og arbeidet i Norge lenge. De er med andre ord godt kjent med det norske samfunn. De kjenner hvordan livet her er, og de har valgt å markere at dette er deres samfunn. De som deltar i seremonien, fortjener all honnør for å ta overgangen til en ny tilværelse på alvor. De utviser den edleste form for patriotisme: En patriotisme som er valgt og helhjertet.
Jeg har tidligere skrevet kritisk til hvordan det offentlige håndterer spørsmålet om integrasjon. Men de enkeltindividene som i dag uttrykker sin glede over å bli en del av dette samfunnet får min støtte. Når de søker å markere sin tilhørighet, er det fordi de ser at her har de mulighetene til å skape seg et godt liv for seg selv og sine nærmeste. Deres vilje til å delta – og til å møte andre i samfunnet på likefot – gjør de til eksemplariske modeller for en virkelig integrasjon.
De skandinaviske landene har en eksepsjonelt høy andel av utenlandsfødte borgere. Sverige har prosentvis en større innvandrerbefolkning enn USA. Likevel er det svenske samfunnet relativt fri for konflikter mellom ulike grupper. De sosiale ulikhetene er også små. Det samme gjelder Norge, hvor samfunnet over noen tiår har blitt transformert fra å være så godt som etnisk rent til å ha en rikt sammensatt befolkning. Denne overgangen har på alle vis åpnet opp vår horisont, og for det er vi takknemlige.
Statsborgerskapsseremonier er noe nytt i Norge. Men sett i et historisk perspektiv er disse endringene en del av en prosess som pågår parallelt i flere deler av verden. Denne høsten har vi kunnet bevitne hvordan diskusjonen om statskirken og hva de vil si å være ”nordmann” ligger langt etter et land som USA. Når det gjelder samfunnsbevissthet og sosial utjevning, derimot, ligger de skandinaviske landene langt fremme. Vi har tro på at enkeltmennesker med forskjellige preferanser hva gjelder religion og kultur skal kunne leve og arbeide sammen for å skape det best tenkelige samfunn. La oss derfor hente inspirasjon for de som går foran og viser vei, nemlig de nye borgerne som i dag har valgt å markere sin tilslutning til denne tanken – med stolthet og med glede.
