Despotenes generalsekretær
Om én uke går Kofi Annan av som FNs generalsekretær. Nylig ble han intervjuet av BBC. Da Annan ble spurt om hvorfor ikke FN makter å stoppe folkemordet i Darfur, la han skylden på medlemsstatene:
”Hvem og hva er ’De forente nasjoner’? Det er ikke annet enn medlemslandene. Din regjering og min. Jeg har selv tatt dette opp, at medlemsstatene ikke har bidratt til å beskytte sivilbefolkningen [i Darfur].”
Intervjueren fra BBC påpekte at FN etter folkemordene i Rwanda og Bosnia sa at dette aldri måtte skje igjen, men likevel skjer det. Annan svarte:
”Det er dypt, dypt beklagelig og det er tragisk, men vi [FN] har verken ressurser eller viljen til å konfrontere situasjonen i Darfur. Og selv om vi hadde vært i stand til å gjøre det: Hadde situasjonen blitt bedre eller verre?”
Denne fallitterklæringen overfor de sivile i Sudan i dag, sier mye. Flyktningene i Darfur har ingen grunn til å sette sin lit til at FN kommer til å gjøre noe for å stanse folkemordet, når ikke en gang generalsekretæren ser noen løsning. Som Kofi Annan selv fremhever, gikk NATO til aksjon mot Milosevic i Kosovo i 1999 uten Sikkerhetsrådets godkjenning. USA og Storbritannia gikk også til aksjon mot Saddam Hussein i 2003 uten Sikkerhetsrådets godkjenning. Det å ta affære mot disse despotene uten FN-resolusjon var ”i strid med folkeretten,” noe Annan presiserte i intervjuet med BBC. Men husk: Det var derimot helt i tråd med folkeretten å sitte stille og bevitne at despoter som Kim Jong-Il, Saddam Hussein, Slobodan Milosevic og det sundanesiske islamistregimet herjet med sin egen befolkning som de selv måtte ønske. I Kofi Annans FN var despotrettigheter viktigere enn menneskerettigheter.
På 1990-tallet kom FN i vanry som følge av at organisasjonen ikke var i stand til å stanse massakren av 7.000 bosniere i Srebrenica. Hundretusener av tutsier ble tatt av dage i Rwanda. Under Kofi Annans tid som generalsekretær – fra 1997 og frem til i dag – har folkemordet i Darfur fått gå sin gang. Diktatorene i Nord-Korea og Zimbabwe har kunnet føle seg trygge i sine posisjoner. Det samme hadde Saddam Hussein også kunnet gjøre, dersom Kofi Annan hadde fått viljen sin. Selv i dag – etter at det har blitt holdt frie valg i Irak, etter at Saddam Hussein har blitt dømt for sine forbrytelser, og etter at de irakiske folkevalgte har bedt de utenlandske styrkene forbli i Irak inntil videre – greier ikke Annan å gjøre annet enn å lengte tilbake til Saddam-tiden. I intervjuet med BBC beklaget han intervensjonen for å kaste Saddam fra makten. Annan sa:
”Jeg mener at irakerne som sier de har det verre nå enn under Saddam har rett. Hvis jeg hadde vært en gjennomsnittlig iraker, hadde jeg naturligvis foretatt denne sammenlikningen.”
Dette utsagnet provoserte den irakiske ambassadøren til Canada så sterkt at han kom med en krass og udiplomatisk kritikk av generalsekretæren. I stedet for å stå i spissen for ”Saddam Husseins Venner,” forventet ambassadøren at Annan kom med ”konstruktive forslag til veien fremover i Irak og støttet opp om demokratiseringsprosessen.” Mens Kofi Annan hadde ansvaret for FN, la han til rette for at Saddam Hussein fikk manipulert verdenssamfunnet ved å bestikkelse diplomater og politikere gjennom Olje-mot-mat-programmet. Den irakiske ambassadøren avsluttet med å si:
”I stedet for å bøye seg for despoter fra Midtøsten og importere deres korrupte forretningsvandel langt inn i FN-organisasjonen, hadde det vært fint om FN kunne fokusert på å støtte de demokratiske reformene, og fremme en ansvarlig statsforvaltning i landene i Midtøsten.”
Volcker-rapporten fant ikke grunn til å tro at Kofi Annan selv hadde kjennskap til misbruket av Olje-mot-mat-programmet. Men generalsekretæren hadde ikke kontroll over sine ansatte, og han tok ikke noe initiativ til granskning av korrupsjonsanklagene før etter at Saddam Hussein var fjernet fra makten. Under Kofi Annans ledelse mottok den ansvarlige for programmet i FN, Benon Sevan, bestikkelser tilsvarende 160.000 dollar fra Saddam. Den irakiske sivilbefolkningen, derimot, kunne se langt etter pengene fra landets egen oljeutvinning. De eneste personene som tjente på programmet var korrupte FN-byråkrater og Saddam Hussein selv. Så lenge FN forblir et byråkrati uten én eneste folkevalgt, og så lenge det overordnede dogmet er respekt for nasjonal suverenitet, uavhengig av om man har å gjøre med en stat som er et diktatur eller et demokrati, kommer verdensorganisasjonen til å forbli despotenes beste venn.
Videre lesning:
Meena Syed, ved den norske FN-delegasjonen i New York, drøfter Kofi Annans ettermæle. Det samme gjør Stian Bromark.
Ikke snu ryggen til Irak!
Hvem ønsker borgerkrig?
Hva Erik Solheims pasifisme har betydd for Irak.
