contexploration

Helt frem til dagen før koalisjonsstyrkene gikk til aksjon i mars 2003, kom det høylytte protester fra de som mente Saddam Hussein kunne holdes i sjakk gjennom fortsatte FN-inspeksjoner. En slik løsning hadde i beste fall sikret omverden mot at Saddam gikk til angrep på sine naboer med masseødeleggelsesvåpen. Men inspeksjoner hadde ikke vært til hjelp for irakerne som hadde vært nødt til å fortsette å leve under Saddams tyranni. Til syvende og sist var det pådriverne for regimeskifte som vant frem. Tilhengerne av intervensjon besto i første rekke av irakiske og amerikanske demokrater.

Gjennom FNs Olje-for-mat-program greide Saddam Hussein å kjøpe seg lojal støtte i fra russiske og franske diplomater. Korrupte FN-byråkrater overså det hele. Generalsekretæren i FN – Kofi Annan – hadde ingen kontroll. Som påpekt av Iraks ambassadør til Canada nylig, greide Saddam å eksportere sin mafiøse ”forvaltningsskikk” inn i hjertet av FN. På samme tid mislykkes det internasjonale samfunnet med å spre demokrati og rettsstat til Irak. Olje-for-mat-programmet var en stabilitetspakt mellom FN og Saddam. Den sikret at irakerne aldri ville få oppleve frihet.

Saddam hadde gode grunner til å tro at ingen ville gjøre det fnugg for å forsøke å velte han fra makten. Senest for to uker siden sa Kofi Annan til BBC at det var feil å kaste Saddam. En sentral norsk politiker, SVs utviklingsminister Erik Solheim, sa i høst at de som støttet den USA-ledede koalisjonen burde be om unnskyldning. Annan og Solheim mener at den fortvilede situasjonen i Irak i dag beviser at det var krigsmotstanderne som hadde rett. Men deres strategi under hele 1990-tallet var med på å forlenge livet til Saddams diktatur. Ved å forholde seg passiv tar man også stilling (spør sivilbefolkningen i Darfur.)

Mange tror irakerne ikke er moden for demokrati. Det som må til er "en sterk mann," sier de. Jeg tror de tar feil.

For noen år tilbake var det de irakiske demokratene som ble forfulgt og var nødt til å holde sine møter i skjul. Mange av dem organiserte seg i eksil for å vinne internasjonal støtte for regimeskifte. I dag er det disse demokratene som sitter ved makten, mens Saddam er henrettet for forbrytelser mot menneskeheten. Nå er det Saddams støttespillere som lever i skjul. De fortsetter sin forkjærlighet for død og vold ved å sprenge bomber på markedene. De irakiske fengslene er fulle av tidligere baathist-pamper. Det er tid for ettertanke. Hvem lengter fortsatt tilbake til Saddam Husseins terrorvelde?

De folkevalgte irakerne som ga grønt lys til fullbyrdelsen av dødsdommen visste utmerket godt hva det ville si å leve under en av verdens mest brutale og psykopatiske diktatorer. Ingen har ofret mer for Irak enn de irakiske demokratene. Selv i dag, hvor terrorister forsøker å rive landet i stykker, har de holdt fast i en multietnisk og demokratisk visjon for Irak. Denne visjonen er både edel og modig. Den fortjener vår støtte.

Posted by contexploration at 06:53 AM | Permalink

Om én uke går Kofi Annan av som FNs generalsekretær. Nylig ble han intervjuet av BBC. Da Annan ble spurt om hvorfor ikke FN makter å stoppe folkemordet i Darfur, la han skylden på medlemsstatene:

”Hvem og hva er ’De forente nasjoner’? Det er ikke annet enn medlemslandene. Din regjering og min. Jeg har selv tatt dette opp, at medlemsstatene ikke har bidratt til å beskytte sivilbefolkningen [i Darfur].”

Intervjueren fra BBC påpekte at FN etter folkemordene i Rwanda og Bosnia sa at dette aldri måtte skje igjen, men likevel skjer det. Annan svarte:

”Det er dypt, dypt beklagelig og det er tragisk, men vi [FN] har verken ressurser eller viljen til å konfrontere situasjonen i Darfur. Og selv om vi hadde vært i stand til å gjøre det: Hadde situasjonen blitt bedre eller verre?”

Denne fallitterklæringen overfor de sivile i Sudan i dag, sier mye. Flyktningene i Darfur har ingen grunn til å sette sin lit til at FN kommer til å gjøre noe for å stanse folkemordet, når ikke en gang generalsekretæren ser noen løsning. Som Kofi Annan selv fremhever, gikk NATO til aksjon mot Milosevic i Kosovo i 1999 uten Sikkerhetsrådets godkjenning. USA og Storbritannia gikk også til aksjon mot Saddam Hussein i 2003 uten Sikkerhetsrådets godkjenning. Det å ta affære mot disse despotene uten FN-resolusjon var ”i strid med folkeretten,” noe Annan presiserte i intervjuet med BBC. Men husk: Det var derimot helt i tråd med folkeretten å sitte stille og bevitne at despoter som Kim Jong-Il, Saddam Hussein, Slobodan Milosevic og det sundanesiske islamistregimet herjet med sin egen befolkning som de selv måtte ønske. I Kofi Annans FN var despotrettigheter viktigere enn menneskerettigheter.

På 1990-tallet kom FN i vanry som følge av at organisasjonen ikke var i stand til å stanse massakren av 7.000 bosniere i Srebrenica. Hundretusener av tutsier ble tatt av dage i Rwanda. Under Kofi Annans tid som generalsekretær – fra 1997 og frem til i dag – har folkemordet i Darfur fått gå sin gang. Diktatorene i Nord-Korea og Zimbabwe har kunnet føle seg trygge i sine posisjoner. Det samme hadde Saddam Hussein også kunnet gjøre, dersom Kofi Annan hadde fått viljen sin. Selv i dag – etter at det har blitt holdt frie valg i Irak, etter at Saddam Hussein har blitt dømt for sine forbrytelser, og etter at de irakiske folkevalgte har bedt de utenlandske styrkene forbli i Irak inntil videre – greier ikke Annan å gjøre annet enn å lengte tilbake til Saddam-tiden. I intervjuet med BBC beklaget han intervensjonen for å kaste Saddam fra makten. Annan sa:

”Jeg mener at irakerne som sier de har det verre nå enn under Saddam har rett. Hvis jeg hadde vært en gjennomsnittlig iraker, hadde jeg naturligvis foretatt denne sammenlikningen.”

Dette utsagnet provoserte den irakiske ambassadøren til Canada så sterkt at han kom med en krass og udiplomatisk kritikk av generalsekretæren. I stedet for å stå i spissen for ”Saddam Husseins Venner,” forventet ambassadøren at Annan kom med ”konstruktive forslag til veien fremover i Irak og støttet opp om demokratiseringsprosessen.” Mens Kofi Annan hadde ansvaret for FN, la han til rette for at Saddam Hussein fikk manipulert verdenssamfunnet ved å bestikkelse diplomater og politikere gjennom Olje-mot-mat-programmet. Den irakiske ambassadøren avsluttet med å si:

”I stedet for å bøye seg for despoter fra Midtøsten og importere deres korrupte forretningsvandel langt inn i FN-organisasjonen, hadde det vært fint om FN kunne fokusert på å støtte de demokratiske reformene, og fremme en ansvarlig statsforvaltning i landene i Midtøsten.”

Volcker-rapporten fant ikke grunn til å tro at Kofi Annan selv hadde kjennskap til misbruket av Olje-mot-mat-programmet. Men generalsekretæren hadde ikke kontroll over sine ansatte, og han tok ikke noe initiativ til granskning av korrupsjonsanklagene før etter at Saddam Hussein var fjernet fra makten. Under Kofi Annans ledelse mottok den ansvarlige for programmet i FN, Benon Sevan, bestikkelser tilsvarende 160.000 dollar fra Saddam. Den irakiske sivilbefolkningen, derimot, kunne se langt etter pengene fra landets egen oljeutvinning. De eneste personene som tjente på programmet var korrupte FN-byråkrater og Saddam Hussein selv. Så lenge FN forblir et byråkrati uten én eneste folkevalgt, og så lenge det overordnede dogmet er respekt for nasjonal suverenitet, uavhengig av om man har å gjøre med en stat som er et diktatur eller et demokrati, kommer verdensorganisasjonen til å forbli despotenes beste venn.

Videre lesning:
Meena Syed, ved den norske FN-delegasjonen i New York, drøfter Kofi Annans ettermæle. Det samme gjør Stian Bromark.
Ikke snu ryggen til Irak!
Hvem ønsker borgerkrig?
Hva Erik Solheims pasifisme har betydd for Irak.

Posted by contexploration at 01:48 PM | Permalink

I dag er vi vitne til en historisk begivenhet. For første gang blir det avholdt statsborgerskapsseremonier i Norge. Alle nye statsborgere har fått invitasjon. De som har takket ja deltar i en seremoni i regi av fylkesmennene. I Oslo skjer dette i Rådhuset, fra klokken 14:00. Når man aktivt tar valget om å bli norsk statsborger, oppgir man sitt tidligere statsborgerskap. Man betaler en pris for overgangen. Man blir borger i et nytt land. Statsborgerskaps-seremonien er en symbolsk markering av dette valget. Deltakerne skal i fellesskap avsi følgende troskapsløfte: ”Som norsk statsborger lover jeg troskap til mitt land Norge og det norske samfunnet, og jeg støtter demokratiet og menneskerettighetene og vil respektere landets lover.”

Av de som har valgt å delta i dag, har mange bodd og arbeidet i Norge lenge. De er med andre ord godt kjent med det norske samfunn. De kjenner hvordan livet her er, og de har valgt å markere at dette er deres samfunn. De som deltar i seremonien, fortjener all honnør for å ta overgangen til en ny tilværelse på alvor. De utviser den edleste form for patriotisme: En patriotisme som er valgt og helhjertet.

Jeg har tidligere skrevet kritisk til hvordan det offentlige håndterer spørsmålet om integrasjon. Men de enkeltindividene som i dag uttrykker sin glede over å bli en del av dette samfunnet får min støtte. Når de søker å markere sin tilhørighet, er det fordi de ser at her har de mulighetene til å skape seg et godt liv for seg selv og sine nærmeste. Deres vilje til å delta – og til å møte andre i samfunnet på likefot – gjør de til eksemplariske modeller for en virkelig integrasjon.

De skandinaviske landene har en eksepsjonelt høy andel av utenlandsfødte borgere. Sverige har prosentvis en større innvandrerbefolkning enn USA. Likevel er det svenske samfunnet relativt fri for konflikter mellom ulike grupper. De sosiale ulikhetene er også små. Det samme gjelder Norge, hvor samfunnet over noen tiår har blitt transformert fra å være så godt som etnisk rent til å ha en rikt sammensatt befolkning. Denne overgangen har på alle vis åpnet opp vår horisont, og for det er vi takknemlige.

Statsborgerskapsseremonier er noe nytt i Norge. Men sett i et historisk perspektiv er disse endringene en del av en prosess som pågår parallelt i flere deler av verden. Denne høsten har vi kunnet bevitne hvordan diskusjonen om statskirken og hva de vil si å være ”nordmann” ligger langt etter et land som USA. Når det gjelder samfunnsbevissthet og sosial utjevning, derimot, ligger de skandinaviske landene langt fremme. Vi har tro på at enkeltmennesker med forskjellige preferanser hva gjelder religion og kultur skal kunne leve og arbeide sammen for å skape det best tenkelige samfunn. La oss derfor hente inspirasjon for de som går foran og viser vei, nemlig de nye borgerne som i dag har valgt å markere sin tilslutning til denne tanken – med stolthet og med glede.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Et argument som man ofte blir møtt med når man diskuterer Krekar-saken er følgende: ”Hvorfor kan man ikke bare eskortere Mulla Krekar til Irak? Om menneskerettighetene forhindrer utlevering til et land der en person risikerer tortur eller dødsstraff betyr det da vel ingen ting, så lenge Krekar selv gir blaffen i menneskerettighetene? I Irak er det også andre grupper som ønsker å innføre ’guds lov’ med våpen i hånd. Tilsynelatende er det få irakere som ønsker å leve i et fredelig demokrati. Landet er på randen av borgerkrig. Hvorfor kan de ikke få lov til å gjøre opp seg i mellom? Hvorfor skal ikke Krekar få reise tilbake til Irak for å slåss for det martyrium som han lengter etter – som den selvmordskandidaten han er?”

Denne holdningen minner om Samuel Huntingtons modell av verden som avsondret i separate soner, atskilt av tette skott. Befinner du deg tilfeldigvis innenfor en trygg sone – i en demokratisk og stabil stat hvor du kan nyte friheten – er det ikke ditt problem at mennesker i andre deler av verden blir undertrykket. Hvorfor skulle man bry seg om Irak? Du er blant de heldige. Dersom de som lider i et diktatur ønsker å bli frie, får de selv frigjøre seg fra sine lenker. Det er ikke vår sak å støtte de opposisjonelle demokratene i disse landene militært eller på andre vis legge press på makthaverne. Tvert i mot! Ved å respektere disse statens suverenitet kan vi drive handel med de som en hvilket som helst annen handelspartner – i trygg forvissning om at våre handlinger er i tråd med folkeretten...

Smake egen medisin
Etter en slik tankegang kunne man gjerne ha utlevert Krekar til Irak uten tanke på hva som ville skje med han. Vi kunne ha latt statene i Midtøsten, Sentral-Asia og Afrika seile sin egen sjø. Dagens utgifter til bistand og fredsbevarende operasjoner hadde vi kunnet benytte til noe annet. En gang i blant hadde vi riktignok vært nødt til å ta imot noen usle asylsøkere som hadde greid å flykte. Men alt i alt hadde livene våre vært fredeligere. Dersom vi hadde forholdt oss absolutt nøytrale, hadde ikke vår samvittighet vært renere enn det den er i dag?

Et slikt resonnement ligger også til grunn for amerikanernes internering av 450 terrormistenkte på Guantanamo Bay. De får ikke rettigheter i tråd med Geneve-konvensjonens bestemmelser om krigsfanger. De har – så langt – heller ikke fått sine saker prøvd for amerikanske domstoler. Talsmenn for Bush-administrasjonen begrunner rettmessigheten av denne interneringen slik: Terroristene respekterer jo ikke menneskerettighetene, så hvorfor skal USA behandle de bedre enn hvordan de selv behandler sine fanger? Tenk bare på hvordan Taliban behandlet de opposisjonelle i Afghanistan, eller hvordan al-Qaida har behandlet kidnappede bistandsarbeidere og journalister i Irak? Fangene på Guantanamo Bay skal ikke nyte godt av menneskerettigheter som de selv forakter. La terroristene få smake sin egen medisin, sier Bush-administrasjonen.

Folkeretten
Et fundamentalt prinsipp i et demokrati er at staten ikke har rett til å gripe inn i borgernes religiøse eller kulturelle preferanser. Mennesket står fritt til å leve som det vil. (Dette prinsippet innebærer for eksempel at Mulla Krekar kan leve etter sharia-lovene innenfor de fire veggene til leiligheten sin på Tøyen, så lenge han ikke utover vold mot eller misbruker sine nærmeste.) Å basere samfunnet på en slik form for likegyldighet overfor individuelle valg er derimot noe helt annet enn å stille seg ”likegyldig” til en voldsmann som har forskanset seg med våpen og holder medlemmer av sin familie som gisler. Da er det innlysende at det trengs en resolutt inngripen av politiet – om nødvendig ved bruk av vold.

På samme vis kan ikke et demokratisk samfunn akseptere at en høyreekstrem gruppe tar kontroll over en by eller en landsdel. Men dette, rettmessige standpunktet blir fullstendig nullet ut med en gang man har å gjøre med en stat som er anerkjent av FN. Dersom en fascistisk eller religiøs herrefolksbevegelse skulle vinne kontrollen over et helt land, er det per definisjon folkerettsstridig for omverdenen å gå til aksjon for å velte kuppmakerne. Dogmet om nasjonal suverenitet er nemlig løsrevet fra menneskerettighetene: Den esoteriske folkeretten anser en stat for å ha rettigheter – som om den skulle være et vesen av kjøtt og blod. I folkeretten heter det at nasjonal suverenitet skal respekteres, uavhengig av om den aktuelle staten er et demokrati eller et diktatur.

Irakernes skjebne
Mulla Krekar kan ikke utvises til Irak av samme grunn som vi nå må støtte opp om de irakiske demokratene. Det er utenkelig å utlevere Krekar til Irak så lenge dødsstraff praktiseres i landet. (Dødsstraffen ble avskaffet i Irak i 2003, da USA kastet Saddam Hussein i fra makten. Den ble vedtatt gjeninnført i 2005, for å stagge terroristene.) Hvis vi mener alvor med at demokrati og menneskerettigheter er noe alle har rett til, kan vi ikke snu ryggen til Irak. Ingen har ofret mer for det skjøre demokratiet i Irak enn irakerne selv. Om enn situasjonen i dag virker uoversiktlig og kaotisk, vil man kjapt finne retningen ved å lytte til hva de irakiske demokratene selv sier.

Det som skjer i Irak og Afghanistan angår oss alle. For de som protesterer mot denne påstanden, er det på plass å minne om følgende: Etter å ha støttet rebellene som jaget Sovjetunionen ut av landet i 1989, snudde USA og verdenssamfunnet ryggen til Afghanistan. Landet gikk sakte men sikkert inn i en blodig borgerkrig. FN og stormaktene løftet ikke en finger. Under kampene i Kabul i 1994 ble over 40.000 sivile drept. Til slutt vant én av fraksjonene herredømme – en totalitær bevegelse ved navn Taliban. Islamistene innførte et religiøst tyranni som transformerte landet til et barbarisk steinaldersamfunn. Afghanistan ble i år 2000 rangert på absolutt bunnplass av FNs Human Development Report. Men verdenssamfunnet respekterte folkeretten: Afghanerne fikk selv hamle opp med sine tyranner, var holdningen. En dag ble denne ”idyllen” brutt av to fly som skar over en skyfri himmel over Manhattan. Siden den gang har al-Qaida-rekruttene som fikk opplæring i Afghanistan spredt død og fordervelse verden over.

Videre lesning: Iraks ambassadør i Canada, Howar Ziad, svarer på generalsekretær Kofi Annans uttalelse om at irakerne hadde det bedre under Saddam Hussein.
Kofi Annan – Despotenes generalsekretær. Hvem ønsker borgerkrig? Hva SVs pasifisme har betydd for Irak.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Et sitat fra etableringen av Amerikas forente stater, lyder: ”De som er villige til å bytte essensielle friheter mot midlertidig trygghet, fortjener verken frihet eller trygghet.” Norske domstoler og påtalemyndigheter har i Krekar-saken tviholdt på viktige rettsstatsprinsipper – selv om de har vært under press i fra flere hold. Det samme kan sies om den norske offentligheten, som har strukket seg langt for å forsvare ytringsfriheten ved å slippe til provoserende illustrasjoner, tekster og bøker. Som et resultat av bisarre omstendigheter sitter det en jihadist i en leilighet på Tøyen som verken kan utleveres til irakerne eller til amerikanerne. Hadde demokratiprosjektet i Irak vært mer vellykket, hadde Krekar blitt utlevert dit for lenge siden. Dersom ikke amerikanerne hadde torturert fanger i Abu Ghraib hadde han etter all sannsynlighet blitt dømt for drapsforsøk i straffesaken i Norge.

Washington Post hadde denne uken en omfattende – men mangelfull – artikkel om Krekar-saken (4.12.). Avisen forteller historien om hvordan en av Amerikas fiender greide å slippe unna CIAs klør. Krekar-saken illustrerer hvor vanskelig det er for USA å håndtere radikale islamister som lever fritt i Europa - på tross av at de utgjør en trussel mot USA og mot irakiske sivile: ”[Krekar] har gjentatte ganger sneket seg inn og ut av Nord-Irak for å lede den militant, separatistisk bevegelse ved navn Ansar al-Islam, en gruppe som har utført angrep mot sivile og amerikanske soldater.”

Ved å lese denne setningen får man inntrykk av at Krekar har sneket seg inn og ut av Irak for å utføre slike angrep. Mulla Krekar ledet Ansar al-Islam frem til 2002. USA gikk inn i Irak i mars 2003. I etterkant har terrororganisasjonen endret navn. Den heter i dag Ansar al-Sunna og inngår som en del av den irakiske motstandsbevegelsen som ønsker å sabotere demokratiprosjektet i Irak. Problemet med Washington Posts fremstilling er imidlertid at man ikke har bevis for at Krekar personlig har ledet organisasjonen etter 2002.

Kronvitnet
Mulla Krekar ble i 2004 tiltalt i Norge for å ha bestilt drap og selvmordsangrep i Irak. Men selv om straffesaken etter hvert ble henlagt av Riksadvokaten, var påtalemyndigheten i besittelse av ett viktig bevis: En kurdisk mann ble arrestert da han var i ferd med å utføre en selvmordaksjon mot kurdiske demokrater i Nord-Irak. Vitnet sa i et avhør at Krekar hadde beordret aksjonen. Norske polititjenestemenn reiste til Irak for å intervjue han mens han var i fangenskap. Riksadvokaten konkluderte:

”Riksadvokaten har fått bekreftet at avhøret i februar 2004 ble gjort i fengselet Abu Ghraib i Bagdad. Selv om selve avhøret er grundig, nøkternt og preget av en ’god atmosfære’, reiser de forhold som i ettertid er avslørt om forholdene i dette fengselet spørsmål om avhøret kan, og bør, nyttes som bevis i en norsk straffesak. Dette forsterkes ved at vitnet opplyste at han etter ca. 18 måneder i fengsel ikke hadde vært fremstilt for noen domstol eller dommer, og heller ikke fått advokatbistand. Dette gjelder selv om vitnet i avhøret forsikret at han hadde det ’kjempefint’ i fengselet.” (Riksadvokatens beslutning.)

Domstolen kan ikke godta et vitnemål dersom man mener det er en realistisk mulighet for at opplysningene er fremskaffet ved tortur. Fengselet i Abu Ghraib har blitt et symbol på amerikanske soldaters fangemishandling i ”krigen mot terror.” Selv om mishandlingen var i strid med reglementet for det amerikanske militært – og gjerningsmennene i dag soner til dels lange fengselsstraffer – hviler ansvaret for Abu Ghraib på USA. Professor i menneskerettigheter Michael Ignatieff underviste på krigsskolen West Point da de sjokkerende bildene ble offentliggjort. Han sa: ”Hendelsene i Abu Ghraib var like ødeleggende for USA som et nederlag på slagmarken.”

Nevner ikke Abu Ghraib
Det er påfallende at Washington Post utelater henvisningen til Abu Ghraib i sin artikkel. Paradokset i denne saken er at Krekars skinn kan ha blitt reddet av amerikanernes egne brudd på menneskerettighetene i Abu Ghraib. Denne fadesen ble etterfulgt av en ny. For å kompensere for at man ikke fikk Krekar bak lås og slå etter den første runden i retten våren 2003, sendte CIA agenter til Norge for å planlegge en kidnapping. Krekar skulle overfalles på åpen gate i reneste Olsenbanden-stil og smugles ut av landet. Washington Post skriver at CIA ønsket å transportere han til et mer vennligsinnet land i Midtøsten for avhør. Vi vet hva slags type ”avhør” man her sikter til.

Mulla Krekar – som selv hater demokratiet og drømmer om å opprette et sharia-diktatur – vil kunne nikke gjenkjennende til amerikanernes mafia-metoder. Det er ikke et demokrati verdig å torturere fanger, kidnappe islamister i Europa og utsette de for brutale avhør i Midtøsten. Kaoset i Irak har fått betydning for Krekar-saken også hva gjelder utvisningen: Selv om utvisningsvedtaket ble opprettholdt av domstolen, kan han ikke utleveres til Irak. Verken den irakiske regjeringen eller amerikanerne har kontroll over sikkerheten. Man frykter at Krekar kan bli utsatt for tortur eller bli dømt til døden.

USA har vært en viktig inspirator for etableringen av alle demokratiske stater, inkludert for Irak. Men i tillegg har USA en brutal skyggeside. Da Aftenposten anmeldte den amerikanske tenåringskomedien Eurotrip trakk Ingunn Økland paralleller til bildene i fra Abu Ghraib. Et lite glimt i en scene viser en naken gutt tapet fast til et tre. Økland skrev: ”Antagelig uten å ville det, aktiviserer denne scenen hele den rystende serien av torturbilder fra Abu Ghraib-fengslet i Bagdad, og kaster samtidig et grelt lys over presidentens forsikring om at fangebehandlingen ikke har noe som helst med amerikansk kultur å gjøre.”

Ytringsfriheten sterkere i USA?
Heller ikke på ytringsfrihetsfronten er USA det lysende forbilde som det en gang var. Det finnes riktignok ikke mange land i verden hvor ytringsfriheten står sterkere. Men amerikanerne er hemmet av at religion har en overdrevent sterk posisjon i offentligheten. For eksempel har de fleste amerikanerne ennå ikke kunnet studere Muhammed-karikaturene. Det humanistiske tidsskriftet Free Inquiry inkluderte noen av tegningene i en av sine utgaver, men distributøren nektet å sende opplaget ut til utsalgsstedene. Begrunnelsen var ”frykt for sikkerheten til kunder og ansatte.” En episode av South Park med en scene hvor Muhammed var med, ble også sensurert bort av kanalen Comedy Central. Det eksisterer sensurmekanismer som i denne saken gjorde at bilder og ytringer som kunne vises i Norge, ikke kunne vises i USA.

Mullah Krekar ga ut Med egne ord i Norge i 2005. Det er tvilsomt om han hadde fått sin selvbiografi publisert av et amerikansk forlag. Forlagssjef William Nygaard tok beslutningen om å utgi boken. Nygaard ble selv utsatt for et attentat av islamister i 1993. Han hadde utgitt oversettelsen av Salman Rushdies roman Sataniske Vers, noe ayatolla Khomeini mente burde straffes med døden. Det ser med andre ord ut som om ytringsfrihetens kår i Norge har blitt styrket den seneste tiden: En jihadist får utgitt en bok med sine erindringer; Tegninger som gjør narr av religion kommer på trykk; Rushdies roman er tilgjengelig hos bokhandlerne. Dette har skjedd på tross av demonstrasjoner i Midtøsten, væpnede angrep mot norske soldater i Afghanistan og trusler mot landets mest kjente stand-up-komiker: Man har ikke bøyd av. Krekar selv fantaserer om å leve i et samfunn uten ytringsfrihet, demokrati eller rettsstat. Han får ikke drømmen sin oppfylt.

VIDERE LESNING: Et forsvar for utgivelsen av Med egne ord.

Posted by contexploration at 04:04 PM | Permalink

Hovedårsaken til at republikanerne tapte det amerikanske kongressvalget i november var situasjonen i Irak. Landet er på randen av en borgerkrig. Dette kan amerikanske velgere daglig bevitne ved å følge med på nyhetssendingene, og Irak-intervensjonen blir derfor mer og mer regnet som en fiasko. Resultatet er minkende oppslutning om president George W. Bush og republikanerne.

Men i Klassekampen (25.11) påstår Wahid al-Kubaisi at det er amerikanerne som med vitende og vilje påfører seg selv et nederlag i Irak. Det er USA som står bak den sekteriske volden, mener han. Det er uvisst hva slags kilder al-Kubaisi har for sin sensasjonelle påstand. Han viser kun til at dette lenge har vært en kjent sak ”i arabiske medier.” Hele borgerkrigen skal være oppkonstruert av amerikanerne for å fjerne fokus fra motstandskampen mot USA.

Al-Kubaisi skriver også at USA styrket de sekteriske, fundamentalistiske kreftene i Irak ved gi dem politisk makt. Ved å la irakerne selv velge sine ledere gjennom frie valg, kom fundamentalistske, politiske ledere i maktposisjon. Jeg vet ikke hva slags alternativ al-Kubaisi selv hadde foretrukket? Skulle amerikanerne isteden ha utpekt en intellektuell og sekulær general og skjenket han diktatoriske fullmakter?

Utlendingene som verver seg til ”hellig” krig i Irak blir ikke ansett som ”fremmede” av irakerne, skriver al-Kubaisi. De som reiser for å ofre sitt liv for jihad har gjort det i solidaritet med Irak fordi de ”deler okkupasjonstragedien med det irakiske folk.” Jeg vet med sikkerhet at det er mange irakere som er uenige med denne konklusjonen. Resten av verden har også problemer med å se den irakiske motstandskampen som særlig heroisk. Hva kjemper motstandsmennene for? Kjemper de for at Irak skal bli et demokrati? Kjemper de for at folkegruppene i Irak skal leve sammen i fred?

En av disse utlendingene som vervet seg for jihad var lederen av al-Qaida i Irak, jordaneren Abu Musab al-Zarqawi. Han skrev i sitt brev til Osama bin Laden at han ønsket å utløse en borgerkrig i Irak ved å angripe de ”motbydelige” og ”vantro” sjiaene med bilbomber og selvmordsaksjoner. Hans drøm har på lang vei lykkes. Men det er verdt å merke seg at amerikanerne – enn så lenge – har forfektet den motsatte visjonen for Irak. Og i tillegg må det nevnes at al-Zarqawi (som al-Kubaisi tydeligvis mener stod for en politikk som var i USAs interesse) ble drept i et luftangrep av… amerikanerne.

Dette taler i mot al-Kubaisis konklusjon. Konspirasjonsteoriene om at USA står bak all ondskap i verden blir gjentatt til det kjedsommelige i arabiske medier. Påstanden om at Bush-administrasjonen med åpne øyne har gått inn for å sabotere demokratiprosjektet i Irak, med et katastrofalt kongressvalgsresultat som følge, er ikke bare irrasjonell, den er et lett gjennomskuelig forsøk på fraskrive terroristene ansvaret for situasjonen som Irak er på vei inn i.

VIDERE LESNING: Hva SVs pasifisme har betydd for Irak. Intervju med Kanan Makiya. Analyse av Hussain Al-Mozany. Intervju med Raïd Fahmi. Rapport fra irakisk blogger i Baghdad. Flere dystre analyser i fra irakiske bloggere. Iraks ambassadør i Canada, Howar Ziad, svarer på generalsekretær Kofi Annans uttalelse om at irakerne hadde det bedre under Saddam Hussein.
Kofi Annan – Despotenes generalsekretær. Ikke snu ryggen til Irak! Hva SVs pasifisme har betydd for Irak.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink