Multikulturalismen er død, hva nå?
Er det virkelig tvingende nødvendig med en klar definisjon på hva det vil si å være ”norsk”? En ting er spørsmålet om hvem som har krav på norsk statsborgerskap, noe helt annet er den merkelige lojalitetsdiskusjonen om følelsesmessig nærhet til det vestlige kystbeltet på halvøya mellom Østersjøen og Nordsjøen som kalles Norge. Hele utgangspunktet for de siste ukenes ”nordmann-debatt” er feil, og den avdekker noen av de svakeste sidene med den sosialdemokratiske konsensusfetisjismen. Gang på gang de siste månedene har politikere og akademikere invitert til en dugnad for å konstruere en ny nasjonalsymbolikk. Men å transformere innholdet i nasjonsbegrepet vil bare erstatte et problem med et annet. Å inngå i denne typen overfladiske drakamper handler lite om en reell anerkjennelse av hvordan samfunnet ser ut i dag, men desto mer om å markedsføre en ny nasjon.
Du har hørt argumentene før: ”Vi må skape en ny norsk identitet som er bedre reflekterer hva det vil si å være nordmann i dag”; ”Hvis vi ikke greier å skape en følelse av samhørighet mellom alle som bor i dette landet, fra fiskerne i Lofoten til førskolelæreren i Stavern, vil den solidariske velferdsmodell miste oppslutning, og det samme vil skje med respekten for lov og rett”; ”Det som er viktig nå, er at også innvandrerne heier på det norske fotballandslaget og sier med stolthet at de er norske”; ”Vi kommer ikke i mål i før en kvinne med innvandrerbakgrunn kan spille Ibsens Nora uten at noen hever øyenbrynene.”
Nedbyggingen av landegrensene i Europa, og etableringen av det rettighetsfellesskapet som gjør det mulig bevege seg fritt og ta arbeid hvor man måtte ønske, har bidratt betydelig til den økonomiske veksten i Norge. Samtidig har denne utviklingen gitt tusenvis av norske borgere muligheten til å flytte til andre land. Essensen av det nye, grenseløse Europa er at man i fellesskap har blitt enige om at det skal være mulig å reise, ta seg jobb, studere, eller forelske seg på tvers av landegrensene. Denne stille evolusjonen er resultatet av juridiske og byråkratiske reformer. Den har aldri handlet om å skape en ny eurosjåvinistisk identitet som alle skulle være nødt til å bekjenne seg til. I stedet for en verdensdel med konkurrerende, monokulturelle symbolismer, har man skapt en reell sammenknytning av samfunn, kulturer og individer.
Noen ganger møter jeg mennesker som i likhet med meg selv befinner seg på den politiske venstresiden, og som i all fortrolighet forteller meg at dersom et terrorangrep skulle skje i Norge hadde de over natten endret sitt liberale syn på arbeidsinnvandring, internasjonalt samarbeid og det flerkulturelle Norge. Denne tankegangen avslører at de aldri har vært internasjonalister til å begynne med. Disse menneskene er de samme som gjør sitt ytterste for å fremstå som tolerante. De glatter over reelle motsetninger. De mener det er viktigere hvordan man sier noe, enn hva man står for. De smykker seg med liberale utsagn når det passer de, men de fryder seg innerst inne når de ser Mulla Krekar bli fysisk trakassert under en boklansering. De nikker tilfreds når de leser artikler i Aften Aften om innvandrere som gjør sitt ytterste for å lære seg å gå på ski i påskefjellet. De er i bunn og grunn skapnasjonalister, og de ser med like stor skepsis på meg som på alle andre mennesker som har en alternativ livsstil i deres øyne.
Debatten om hva de vil si å være nordmann har flere paralleller til debatten om statskirkeordningen: Selvfølgelig vil majoriteten helst ønske at deres sekt skulle ha makt til å definere innholdet i statens offisielle religion. Men også majoriteten burde vite at de på ett eller annet tidspunkt vil kunne miste sitt flertall. Ergo: Det eneste som i virkeligheten sikrer individets frihet blir at staten er livssynsnøytral. På samme vis må staten skygge unna krav om å definere en ny, offisiell nasjonalkultur. La oss i stedet rette fokus mot det som i dag gjør Europa til en relativt stabil verdensdel, med velstand og fred: Demokrati, rettsstat og åpne grenser. Og når man først har lykkes med å identifisere disse prinsippene, vil man også kunne oppdage at de er globalt anvendbare. Hvis du fortsatt ikke kjenner blodet bruse over de mulighetene som et slikt perspektiv åpner for, kan du alltids plukke opp flagget ifra veikanten igjen.
[En versjon av denne teksten ble publisert på nettavisen Depesjer.no]
VIDERE LESNING: ”Sekularisering og solidaritet.” Knut Olav Åmås spør: "Utlending for alltid?."
Argumenter mot mitt resonnement: “The most vital difference between Muslims in America and their brethren in Europe is American emphasis on religious liberty, not secular values,” skriver Peter Skerry i Time Magazine. Brutaliteten i det amerikanske arbeidsmarkedet er det som skaper god integrasjon i USA i motsetning til Europa, hevder Clive Crook i The Atlantic: “By insisting that immigrants work, the host country attacks the incumbents’ intellectual and emotional resistance to immigration.” Argumenter for mitt resonnement: Tropical Truth av Caetano Veloso Cosmopolitanism av Kwame Anthony Appiah Debattmøte: "The Limits of Tolerance: Multiculturalism Now!" Pascal Bruckner, Necla Kelek, Richard Rodriguez, Kwame Anthony Appiah på New York Public Library. Amartya Sen [Word-file]:: “The disastrous consequences of defining people by their religious ethnicity and giving priority to the community-based perspective over all other identities, which Gandhi thought was receiving support from India's British rulers, may well have come, alas, to haunt the country of [the British] themselves.” Les The Euston Manifesto - a new democratic progressive alliance [UK].
Ayaan Hirsi Ali skriver: “What I advocated was ending the current system, which only lets in those who are miserable, and instead letting in those loyal to the country, believing in its values.”
Amartya Sen: “The determinism of culture is increasingly used in contemporary global discussions to generate pessimism about the feasibility of a democratic state, or of a flourishing economy, or of a tolerant society, wherever these conditions do not already obtain.”
