Ikke reis nå! Vent til det er for sent
Dersom Nord-Koreas diktator Kim Jong-il hadde lagt til rette for turisme langs kysten mot Japanhavet, hadde vel de fleste utlendinger betakket seg for invitasjonen. Et slikt frieri hadde åpenbart vært et forsøk på å forlenge livet til regimet noen år til ved hjelp av dollar fra utenlandske naivister. Du tror kanskje denne tanken er urealistisk, men Nord-Korea har faktisk åpnet døren på gløtt for turisme - både for guidede naturopplevelser i fjellstrøkene mot Kumgang og for hotell-liv i Pyongyang, den kulisse-aktige og strøkne hovedstaden hvor statister blir kommandert til å ta t-banen frem og tilbake med stresskoffert når utenlandske diplomater kommer på besøk, bare for å gi byen et skinn av normalitet. Assosiasjonene går i retning av filmen "The Truman Show".
Situasjonen for Nord-Korea er uten sidestykke i verden i dag. Bistandsarbeidere som slipper inn i landet forteller om sult og feilernæring som leder til at barn rett og slett stanser sin vekst midt i tenårene. Man kan lese historier om ansatte i Røde Kors som kjører over grensen fra Sør-Korea til Nord-Korea, og opplever at de møter en helt annen verden. Nordkoreanerne er utmagrede, paranoide og uten håp. Frykten i landet er til å ta og føle på. Regimet sperrer opposisjonelle inne i konsentrasjonsleire - ofte sammen med deres familier. Noen nordkoreanere greier en gang i blant å flykte over grensen til Kina, hvor de lever miserable liv som illegale innvandrere. De gjemmer seg på byggeplasser om natten og utnyttes som slavearbeidere om dagen. Verdenssamfunnets passivitet overfor Nord-Korea er et vitnesbyrd om suksessen til dogmene om "respekt for folkeretten" og "ikke-intervensjon."
Hvorfor blir en slik form for turisme sett på som pervers i Nord-Korea, mens den blir sett på som eksotisk og spennende i Cuba? I norske aviser og ukeblad kan man lese den ene reisereportasjen etter den andre med oppfordringer om "å reise til Cuba - før det er for sent." Hva sikter man til, når man benytter uttrykket "for sent"? Riktignok kan man i dag oppleve den fargerike og forfalne sjarmen på bygningene langs strandpromenaden i Havana... Man kan ta bilder av de store, litt kitschy plakatene av Fidel Castro og Che Guevara. Lenge leve revolusjonen, ha ha ha. Vi kan la oss fascinere av den åpne innstillingen og livskraften som cubanerne fremviser overfor vestlige turister... Men tilsynelatende er det ingen norske journalister som resonnerer rundt det faktum at Cuba er et diktatur og at man som turist er med på holde liv i det ved å legge igjen dollar i parallelløkonomien. Det er også pinlig at man ikke er i stand til å gjennomskue at fattigdom er et avgjørende motivasjon for måten cubanerne møter turister på. (De mest vennlige og imøtekommende menneskene man møter i Oslo i dag er afrikanske prostituerte.)
Norske medier ser ikke ut til å ha fått med seg at da Fidel Castro ble innlagt på sykehus, ble "presidentfunksjonene" offisielt overført til hans bror, Raúl Castro, som tilfeldigvis har vært forsvarssjef siden 1959 (!) Man hadde kanskje stusset litt, dersom Jens Stoltenberg hadde blitt syk, og forsvarssjef General Sverre Diesen over natten hadde blitt utnevnt til statsminister? Enda verre hadde det selvsagt vært om Diesen hadde vært Stoltenbergs bror. Men dette er altså normalt i Cuba.
Raúl Castro er kjent som en mann som vet å håndtere sine politiske motstandere. I 1989 fikk han sin rival, general Arnaldo Ochoa Sánchez, dømt og henrettet etter anklager om landssvik og korrupsjon. Den eneste statistikken Cuba scorer høyt på i dag, er listen over verdens verste diktaturer. I Oliver Stones dokumentarfilm "El Commandante," snakker Fidel Castro om at det føles krenkende å bli stemplet som en diktator. "Jeg er da vel ingen diktator. Jeg er bare folkets ydmyke tjener!" Akkurat de samme ordene brukte Stalin. Begrunnelsen var: Landet er i en unntakstilstand. Min ledelse er kun midlertidig. Folk er fattige. De har annet å tenke på nå enn menneskerettigheter.
Når jeg en gang i blant treffer bekjente som nettopp har kommet hjem fra ferie i Cuba, får jeg mistanke om at det å dra dit har blitt en slags politisk korrekt versjon av den berømte gutteturen til Red Light District i Amsterdam. (Kanskje med den forskjell at de gutta som drar til Cuba er mer sjenerte.) For en gang skyld skulle jeg ha likt å lese en artikkel hvor en norsk journalist stilte seg følgende spørsmål: "Hvordan kan jeg bidra til å styrte dette fordømte diktaturet?"
