contexploration

Det er viktig å gå norske partier og deres ståsted i forhold til Irak etter i sømmene. Norsk utenrikspolitikk overfor land i Midtøsten har ikke alltid vært like prinsippfast. Men når man først fremfører slik kritikk bør man ha en viss troverdighet på det temaet man uttaler seg om. Erik Solheim er ikke rette mannen for å kritisere andre partier i spørsmålet om Irak.

Da Erik Solheim var partileder i 1990 og Irak invaderte Kuwait, var SV motstander av militær maktbruk for å presse Saddam Hussein ut av Kuwait. Men man vedtok på landsstyremøtet i SV i februar 1991 at man i stedet støttet økonomiske sanksjoner mot Irak.

I desember 1998, da USA bombet Iraks anlegg for masseødeleggelsesvåpen i Operasjon Ørkenrev sa Erik Solheim til NTB at SV var imot bombeaksjonen. Et av hans argumenter mot å bombe fabrikkene var at dersom det var ”bakteriologiske våpen i de anleggene som blir bombet, så risikerer man å utløse en katastrofe av Hiroshima-dimensjoner.” På dette tidspunkt hadde SV også snudd i spørsmålet om boikott. Solheim mente at sanksjonene mot Irak burde oppheves fordi de først og fremst rammet sivilbefolkningen (Dagens Næringsliv 7.8.98).

Han gjentok sitt syn i et innlegg i VG samme år. Saddam så ut til å sitte like trygt, mente Solheim, ”blant annet fordi han kan få sitt eget folk til å tro at resten av verden har skylda for landets vanstyre.” I Dagbladet kom Solheim med følgende, realpolitiske analyse:

”Er USA villig til fullskala-invasjon for å fjerne Saddam? Det siste ble avvist våren 1991, da det lett kunne vært gjennomført. Årsaken var trolig at Irak er en svært skjør statsdannelse - splittet mellom kurdere, shiamuslimer og sunnimuslimer. Få tror Irak kan holdes sammen som demokrati.”

Solheim kom ikke med noen motforestillinger mot dette. Det var tydeligvis opplest og vedtatt at en driftig kar som Saddam Hussein var det som måtte til for å holde Irak samlet. Saddam Hussein hadde to ganger tidligere invadert sine naboland, Iran i 1980 og Kuwait i 1990. Saddam slo ned shia-opprørert i 1991 med jernhånd. En av Saddams kjepphester var etnisk rensning av kurdere, noe han demonstrerte ved bruk av giftgass i al-Anfal-felttoget i Kurdistan på slutten av 1980-tallet.

Irakiske demokrater som var i eksil jobbet under hele 1990-tallet iherdig for å vinne verdenssamfunnets støtte for å fjerne Saddam Hussein. Først i 2003 ble ønsket innfridd. I ettertid har det blitt holdt frie valg i Irak. Erik Solheim mente i mars 2003 at man i stedet for væpnet aksjon burde sette sin lit til at FNs våpeninspeksjoner ville sabotere Saddams jakt på masseødeleggelsesvåpen. Å fjerne en diktator for å innføre demokrati i Irak var ikke Solheim særlig opptatt av.

La oss oppsummere: I 1991 var SV for økonomiske sanksjoner, men mot væpnet innsats for å kaste irakerne ut av Kuwait. I 1998 var Erik Solheim mot både økonomiske sanksjoner og bombing av Saddams anlegg. Bakteriologiske våpen kunne jo spres i en katastrofe av ”Hiroshima-dimensjoner.” I mars 2003 ville Solheim fortsette våpeninspeksjonene, og han var imot bruk av militærmakt for å fjerne Saddam.

Erik Solheims alternativ for Irak var å la Saddam Hussein få drive landet sitt i fred, uten trusler om økonomiske sanksjoner, boikott eller våpenmakt.

Situasjonen i Irak i dag er trøstesløs. Irakerne har aldri bedt om at landet deres skulle bli en slagmark i amerikanernes ”War on Terror.” Vi må ikke glemme Irak nå! Hvorfor avholdes det ikke demonstrasjoner i Oslo med krav om at det må bli slutt på de sekteriske angrepene i Irak? Om landet skulle gå inn i enn borgerkrig slik som i Rwanda er det viktig at verdenssamfunnet ikke snur ryggen til. Irakiske demokrater har gjentatte ganger appellert til verdenssamfunnet om støtte. Selv om situasjonen kan se fortvilet ut, er det mange modige irakere som kjemper for demokrati og et multietnisk Irak. Omverdenen kan enten toe sine hender og observere det som utspiller seg, eller man kan ta initiativ for å støtte det skjøre demokratiet i Irak. Men man kan ikke både støtte demokratene og de som sprenger bomber ved valglokalene.

I etterkant av invasjonen har SV vedtatt en resolusjon på landsmøtet i 2005 som i all hovedsak sier at det er viktig at amerikanske tropper og deres allierte går på et nederlag i Irak, slik at ikke nye planer om amerikanske ”åtakskrigar” blir satt i verk. Dette er vel det nærmeste et norsk parti har gått i å uttrykke et håp om at motstandskampen burde lykkes. De fleste forbinder den irakiske motstandskampen med hodekutting av bistandsarbeidere, selvmordsaksjoner mot pilegrimer, bomber mot sivile på markedene, sabotasjeaksjoner mot gjenoppbyggingsarbeidet og skrytevideoer med snikskytterangrep på koalisjonsstyrker. Hva kjemper motstandsmennene for? Kjemper de for at Irak skal bli et demokrati? Kjemper de for at folkegruppene i Irak skal leve sammen i fred?

Saddamistene og jihadistene har all grunn til å være fornøyd med SVs resolusjon. Det er de som driver motstandskamp mot USA i Irak i dag. De folkevalgte representantene i den irakiske nasjonalforsamlingen kan når som helst vedta at de ønsker at amerikanerne og britene skal forlate Irak, noe de foreløpig har avventet. Til og med det irakiske kommunistpartiet har bedt amerikanerne forbli i landet inntil videre, noe som ble bekreftet av Raïd Fahmi nylig.

Jeg har et forslag til Erik Solheim. Hvis han virkelig mener at det var feil å fjerne Saddam Hussein i fra makten, er det ikke for sent. Saddam Hussein lever fortsatt. Han holdes i fangenskap i Baghdad av irakiske og amerikanske styrker. Utviklingsminister Erik Solheim kan skrive et offisielt brev til den valgte irakiske nasjonalforsamlingen og be de oppløse folkestyret og gjeninnsette Saddam Hussein som diktator. Hvorfor tar han ikke utfordringen?

Selvfølgelig ønsker han ikke Saddam tilbake til makten. Solheim ønsker heller ikke å skru klokken tilbake til mars 2003. Historien i fra 1990 og frem til i dag viste nemlig at ingen av de andre virkemidlene som ble forsøkt, hadde lykkes med å fjerne Saddam. Den pasifismen som Erik Solheim forfektet var med på å forlenge livet til diktaturet. Hva om Sosialistisk Venstreparti i 1990 hadde hevet stemmen og krevd det samme som de kurdiske irakerne, det samme som sjiaene og det samme som eksil-irakerne krevde? Hva om SV den gang hadde krevd at Irak ikke bare måtte ut av Kuwait, men at Ba'ath-regimet måtte fjernes med makt? Det var militær intervensjon som måtte til for å fjerne Saddam Hussein, og jo tidligere man hadde innsett det, jo bedre.

Iraks ambassadør i Canada, Howar Ziad, svarer på generalsekretær Kofi Annans uttalelse om at irakerne hadde det bedre under Saddam Hussein.

Kofi Annan – Despotenes generalsekretær.
Ikke snu ryggen til Irak!
Hvem ønsker borgerkrig?