Er offentligheten uanstendig?
Den siste uken har det blitt fokusert på nivået på den offentlige samtalen, både i massemediene og på internett.Lars Gule skrev en viktig kronikk i Aftenposten om hvordan iscenesettingen av fjernsynsdebatter er med på å skape ondt blod mellom forskjellige grupper i samfunnet. Debattredaktør i samme avis, Knut Olav Åmås, mener at foraktfulle innlegg på nettet er med på å sabotere integreringsprosessen. I tillegg har det blusset opp en intern diskusjon blant bloggerne om etiske grenser for hva som kan publiseres på nett.
Debatten er viktig, men kritikk av massemediene må ikke lede til en demonisering av kulturen som sådan. Går det an å kritisere offentligheten uten å selv ende opp som en kulturpessimist? Det handler om å holde ordet fritt og akseptere at mediene også kan ha et mørkt og ubehagelig innhold. Offentligheten kan betraktes som vill, i stedet for å bli sett på som noe som skal representere oss. Det er en misforståelse å tro at dette automatisk vitner om moralsk fallitt blant borgerne. Offentligheten er ikke et speilbilde av borgernes moral. Tvert i mot! Offentligheten speiler menneskets underbevissthet.
Kulturpessimistene gir uttrykk for sin avsky over kulturens tilstand. De hevder at vi lever i en totalitær mediekultur. Én slik kulturpessimist er Helge Iberg. Han har skrevet en rekke kronikker om emnet. I det siste nummeret av Morgenbladet skriver han at ”det perverse er det respektable” i dagens kultur. ”Det er nået for alle penga og porno for enhver anledning.” Om redaktøren av Ny Tid, Martine Aurdal, skriver han at hun er ”den nyeste sexprinsessen i hip'okratiet.” (Hun er vel for tiltrekkende til å være redaktør?)
Jeg har vanskeligheter med å se for meg hva som skal til for å at offentligheten blir respektabel nok for Iberg og de andre kulturpessimistene. Hvilke magasiner og bøker skal få lov til å bli utgitt? Hvor sømmelige må avisene være for at de skal kunne lese de uten å få spastiske anfall og føle behov for å stikke ut øynene sine? Hva om man i stedet forsonet seg med - en gang for alle - at internett og medieverdenen er vill. Den vil alltid inneholde seksualitet og vold. Den er ute av kontroll. Den er som vår underbevissthet.
Alternativet til en fri medieverden er en sensurert medieverden. Kulturpessimistene mener at kulturen er umoralsk og at markedsøkonomien er psykopatisk. Deres moralisme og spesielle fiksering på seksualitet - i både mediekritikk og i omtalen av kvinnelige skribenter - må vekke en viss undring. Kanskje de mest av alt skammer seg over sin egen kåthet? Det er noe som verdikonservative sjåvinister har en lei tendens til å gjøre.
Premisset for kritikken til kulturpessimistene er at offentligheten må bli anstendig for at menneskene skal bli det. Kulturen blir derfor ansett for å være en slags arena for drakamp om menneskehetens sjel: Den som definerer innholdet i medieverdenen, definerer også moralen til mennesket. Kampen om offentlighetens innhold blir en kamp om fjernkontrollen til borgernes moraloppfatninger.
Dette er et forskrudd syn på etikk, og det er et diametralt motsatt syn av hva kulturradikalismen og – må jeg få tilføye – psykoanalysen står for. Psykoanalysen legger til grunn at menneskets frihet vokser frem gjennom kunnskap om egne drifter og erkjennelse av både ens konstruktive og destruktive potensial. På samme vis kan en liknende tilnærming til medieverdenen være fruktbar. Da kan det bli åpenbart for oss alle at det eneste som har kunne produsere en etisk impuls er enkeltmennesket selv.
VIDERE LESNING: Om nettaksjonisme.
