contexploration

En populær religion har en bønnerop som går slik: ”Kom til bønn. Kom til frelse. Bønn er bedre enn søvn.” Enten vi liker det eller ikke har mennesket blitt utstyrt med behov for å sove. Hver natt, verden over, legger alle mennesker seg før eller siden ned for å hvile.

Det er mørkt. Du dekker deg til med noe for å holde varmen. Du justerer det du har lagt under hodet. Du lukker øynene. Pusten blir tyngre og tyngre. Lydene i bakgrunnen blir til en kulisse som ikke lenger affekterer deg, bevisstheten slipper taket, en varm følelse av trygghet siver over deg. Du sover.

Dette er din naturlige rett, søvn gir en følelse av at ting er som de skal være. Om dagen jobber du, du sliter for å få ting til å gå rundt, du stilles overfor dilemmaer som kan virke uoverkommelige. Du opplever sorger og gleder – men du har alltid en visshet om at du før eller senere vil kunne legge deg ned og befris fra alle dine bekymringer i det du overgir deg til søvnen.

Søvnen spiller på lag med deg og gir deg det du trenger. Når du er mett av forvirrende inntrykk i en kaotisk hverdag, vil søvnen lede deg til et rolig sted, med drømmer som rydder opp og gir deg klarsyn. Når du føler at livet ditt er et fengsel, hvor alt står stille, vil drømmene dine ta deg med på eventyrlige reiser og forsterke din overbevisning om at sjelen din er fri. Drømmene forteller at det finnes håp, selv i din mørkeste stund.

Mennesket kan leve i flere uker uten mat så lenge det får vann. Mennesket kan overleve i opp til en uke uten verken mat eller vann. Men uten søvn kollapser du i løpet av 48 timer. Avhørsoffiserer i militæret forteller at det er like effektivt å frarøve fanger søvn som det er å utsette de for tortur. Søvnmangel er farligere for mennesket enn alkoholisme.

Er bønn bedre enn søvn? Finnes det noe som helst i verden som er bedre enn søvn? Hvilken nytte har det å tvinge seg opp i grålysningen for å prise en eventuell skaper dersom denne skaperen har utstyrt deg med evnen til å sove videre? De som snakker med forakt om søvn kan ikke elske livet. Hvis du ikke elsker livet, hvordan kan du elske din skaper?

Posted by contexploration at 08:29 PM | Permalink

Utviklingsminister Erik Solheim (Sosialistisk Venstreparti) har bedt Fremskrittspartiet og Høyre be om unnskyldning fordi de ønsket at Norge skulle være med i krigen mot Saddam Hussein i 2003. Erik Solheim mener at disse partiene utviste et ”lettvint forhold til bruk av militær makt.” La oss gå tilbake til situasjonen i mars 2003. Det lå to alternativer på bordet: Enten å forsette våpeninspeksjonene eller å fjerne Saddam Hussein med makt. I FNs sikkerhetsråd var det flertall for å fortsette våpeninspeksjonene. USA og Storbritannia gikk til aksjon mot Saddam på egen hånd – i strid med folkeretten.

Det er viktig å gå norske partier og deres ståsted i forhold til Irak etter i sømmene. Norsk utenrikspolitikk overfor land i Midtøsten har ikke alltid vært like prinsippfast. Men når man først fremfører slik kritikk bør man ha en viss troverdighet på det temaet man uttaler seg om. Erik Solheim er ikke rette mannen for å kritisere andre partier i spørsmålet om Irak.

Da Erik Solheim var partileder i 1990 og Irak invaderte Kuwait, var SV motstander av militær maktbruk for å presse Saddam Hussein ut av Kuwait. Men man vedtok på landsstyremøtet i SV i februar 1991 at man i stedet støttet økonomiske sanksjoner mot Irak.

I desember 1998, da USA bombet Iraks anlegg for masseødeleggelsesvåpen i Operasjon Ørkenrev sa Erik Solheim til NTB at SV var imot bombeaksjonen. Et av hans argumenter mot å bombe fabrikkene var at dersom det var ”bakteriologiske våpen i de anleggene som blir bombet, så risikerer man å utløse en katastrofe av Hiroshima-dimensjoner.” På dette tidspunkt hadde SV også snudd i spørsmålet om boikott. Solheim mente at sanksjonene mot Irak burde oppheves fordi de først og fremst rammet sivilbefolkningen (Dagens Næringsliv 7.8.98).

Han gjentok sitt syn i et innlegg i VG samme år. Saddam så ut til å sitte like trygt, mente Solheim, ”blant annet fordi han kan få sitt eget folk til å tro at resten av verden har skylda for landets vanstyre.” I Dagbladet kom Solheim med følgende, realpolitiske analyse:

”Er USA villig til fullskala-invasjon for å fjerne Saddam? Det siste ble avvist våren 1991, da det lett kunne vært gjennomført. Årsaken var trolig at Irak er en svært skjør statsdannelse - splittet mellom kurdere, shiamuslimer og sunnimuslimer. Få tror Irak kan holdes sammen som demokrati.”

Solheim kom ikke med noen motforestillinger mot dette. Det var tydeligvis opplest og vedtatt at en driftig kar som Saddam Hussein var det som måtte til for å holde Irak samlet. Saddam Hussein hadde to ganger tidligere invadert sine naboland, Iran i 1980 og Kuwait i 1990. Saddam slo ned shia-opprørert i 1991 med jernhånd. En av Saddams kjepphester var etnisk rensning av kurdere, noe han demonstrerte ved bruk av giftgass i al-Anfal-felttoget i Kurdistan på slutten av 1980-tallet.

Irakiske demokrater som var i eksil jobbet under hele 1990-tallet iherdig for å vinne verdenssamfunnets støtte for å fjerne Saddam Hussein. Først i 2003 ble ønsket innfridd. I ettertid har det blitt holdt frie valg i Irak. Erik Solheim mente i mars 2003 at man i stedet for væpnet aksjon burde sette sin lit til at FNs våpeninspeksjoner ville sabotere Saddams jakt på masseødeleggelsesvåpen. Å fjerne en diktator for å innføre demokrati i Irak var ikke Solheim særlig opptatt av.

La oss oppsummere: I 1991 var SV for økonomiske sanksjoner, men mot væpnet innsats for å kaste irakerne ut av Kuwait. I 1998 var Erik Solheim mot både økonomiske sanksjoner og bombing av Saddams anlegg. Bakteriologiske våpen kunne jo spres i en katastrofe av ”Hiroshima-dimensjoner.” I mars 2003 ville Solheim fortsette våpeninspeksjonene, og han var imot bruk av militærmakt for å fjerne Saddam.

Erik Solheims alternativ for Irak var å la Saddam Hussein få drive landet sitt i fred, uten trusler om økonomiske sanksjoner, boikott eller våpenmakt.

Situasjonen i Irak i dag er trøstesløs. Irakerne har aldri bedt om at landet deres skulle bli en slagmark i amerikanernes ”War on Terror.” Vi må ikke glemme Irak nå! Hvorfor avholdes det ikke demonstrasjoner i Oslo med krav om at det må bli slutt på de sekteriske angrepene i Irak? Om landet skulle gå inn i enn borgerkrig slik som i Rwanda er det viktig at verdenssamfunnet ikke snur ryggen til. Irakiske demokrater har gjentatte ganger appellert til verdenssamfunnet om støtte. Selv om situasjonen kan se fortvilet ut, er det mange modige irakere som kjemper for demokrati og et multietnisk Irak. Omverdenen kan enten toe sine hender og observere det som utspiller seg, eller man kan ta initiativ for å støtte det skjøre demokratiet i Irak. Men man kan ikke både støtte demokratene og de som sprenger bomber ved valglokalene.

I etterkant av invasjonen har SV vedtatt en resolusjon på landsmøtet i 2005 som i all hovedsak sier at det er viktig at amerikanske tropper og deres allierte går på et nederlag i Irak, slik at ikke nye planer om amerikanske ”åtakskrigar” blir satt i verk. Dette er vel det nærmeste et norsk parti har gått i å uttrykke et håp om at motstandskampen burde lykkes. De fleste forbinder den irakiske motstandskampen med hodekutting av bistandsarbeidere, selvmordsaksjoner mot pilegrimer, bomber mot sivile på markedene, sabotasjeaksjoner mot gjenoppbyggingsarbeidet og skrytevideoer med snikskytterangrep på koalisjonsstyrker. Hva kjemper motstandsmennene for? Kjemper de for at Irak skal bli et demokrati? Kjemper de for at folkegruppene i Irak skal leve sammen i fred?

Saddamistene og jihadistene har all grunn til å være fornøyd med SVs resolusjon. Det er de som driver motstandskamp mot USA i Irak i dag. De folkevalgte representantene i den irakiske nasjonalforsamlingen kan når som helst vedta at de ønsker at amerikanerne og britene skal forlate Irak, noe de foreløpig har avventet. Til og med det irakiske kommunistpartiet har bedt amerikanerne forbli i landet inntil videre, noe som ble bekreftet av Raïd Fahmi nylig.

Jeg har et forslag til Erik Solheim. Hvis han virkelig mener at det var feil å fjerne Saddam Hussein i fra makten, er det ikke for sent. Saddam Hussein lever fortsatt. Han holdes i fangenskap i Baghdad av irakiske og amerikanske styrker. Utviklingsminister Erik Solheim kan skrive et offisielt brev til den valgte irakiske nasjonalforsamlingen og be de oppløse folkestyret og gjeninnsette Saddam Hussein som diktator. Hvorfor tar han ikke utfordringen?

Selvfølgelig ønsker han ikke Saddam tilbake til makten. Solheim ønsker heller ikke å skru klokken tilbake til mars 2003. Historien i fra 1990 og frem til i dag viste nemlig at ingen av de andre virkemidlene som ble forsøkt, hadde lykkes med å fjerne Saddam. Den pasifismen som Erik Solheim forfektet var med på å forlenge livet til diktaturet. Hva om Sosialistisk Venstreparti i 1990 hadde hevet stemmen og krevd det samme som de kurdiske irakerne, det samme som sjiaene og det samme som eksil-irakerne krevde? Hva om SV den gang hadde krevd at Irak ikke bare måtte ut av Kuwait, men at Ba'ath-regimet måtte fjernes med makt? Det var militær intervensjon som måtte til for å fjerne Saddam Hussein, og jo tidligere man hadde innsett det, jo bedre.

Iraks ambassadør i Canada, Howar Ziad, svarer på generalsekretær Kofi Annans uttalelse om at irakerne hadde det bedre under Saddam Hussein.

Kofi Annan – Despotenes generalsekretær.
Ikke snu ryggen til Irak!
Hvem ønsker borgerkrig?

Posted by contexploration at 06:11 PM | Permalink

På vei hjem etter jobb måtte jeg ta taxi. Taxisjåføren som plukket meg opp hadde BBC stående på bilradioen. Den engelske radiostemmen fortalte en absurd historie om noen kristne som hevdet at Jesus var gravlagt i Russland. Sjåføren lo godt av dette innslaget. ”Det er bare tull, alt sammen," sa han. "Akkurat som Da Vinci Code.” Uten at jeg hadde åpnet munnen min annet enn for å opplyse om mitt bestemmelsessted, tok han fatt på en lang teologisk leksjon mens vi suste gjennom Oslos gater. Han pekte ut mot menneskene på fortauet og kommenterte alle de fulle ungdommene: Alle disse syndige menneskene vi beskuet i høstmørket kom til å ende i helvete, kunne han fortelle meg. Han smilte. Å ja, sier jeg, hvorfor det? Jo, han hadde nettopp lest en bok skrevet av en amerikansk kvinne ved navn Mary Baxter fra Michigan. Hun hadde blitt besøkt av Jesus. Og over en periode på 30 dager hadde Jesus tatt henne med ned til helvete en rekke ganger, slik at hun kunne rapportere til menneskeheten om de pinsler i dødsriket som ventet de personene som hadde vendt seg bort i fra Gud.

Av en eller annen grunn trodde denne taxisjåføren at jeg var kristen. Jeg ønsket ikke bråk og jeg starter ikke samtaler om livssyn med fremmede. Jeg behandlet han slik jeg pleier å behandle psykisk ustabile personer: Jeg stilte han spørsmål som begynte med ”hva”, ”hvordan” eller ”hvorfor”. Da kunne han ikke svare ja eller nei, og han ble nødt til å forklare hva han egentlig mente. I mens kunne jeg lene meg tilbake og observere en ekte overtroisk sjel. Om ikke annet kunne jeg bruke hans stakkarslige meninger i en liten tekst - som denne. Taxisjåføren ble tent av min tilsynelatende interesse for hans utlegninger, og la ut i det vide og brede om hvordan de vantro ikke hadde annet i vente enn evig tortur og tenners gnissel i helvete. Jeg ble kjørt hjem, betalte mannen sine penger og ønsket han lykke til videre på ferden til paradis, innshallah.

Forrige helg opplevde en venninne av meg en liknende episode. Hun jobber som DJ, og når hun er ferdig med en spillejobb sent om natten og forlater utestedene med tunge platebager er det viktig for henne å få skyss. Denne gangen ble hun plukket opp av en ung taxisjåfør som straks hun satte seg inn i bilen tok til med å belære henne om hvor usømmelig det var for en kvinne som henne å være ute så sent om natten. Og ikke bare det, da han fikk vite at hun faktisk kom fra jobben sin som DJ, fikk min venninne en skjennepreken om hvor skummelt det var med alle disse utestedene. Mørke steder med høy musikk, servering av alkohol og hvor både menn og kvinner danset natten lang på samme dansegulv. Hvordan kunne hun stå der og spille musikk for massene, som en hvilken som helst fristerinne? Hun svarte ikke. Hun ble kjørt hjem og betalte for turen.

Når man betaler for å bli kjørt hjem av en taxi, har man da samtidig akseptert å bli utsatt for moralisering i fra riv ruskende gale sjåfører? Hvordan hadde dette fungert ellers i samfunnet dersom andre oppførte seg på samme vis? Man setter seg inn i en T-banevogn, og togføreren griper mikrofonen for å lese høyt ifra Johannes Åpenbaring? Man går på kino for å se en Steven Spielberg-film og billettselgeren benytter anledningen til å minne deg om at jødene tross alt er Guds utvalgte folk? Man går på restaurant og servitøren tar bestillingen, samtidig som at hun forteller varmt om Aisha, som engelen Gabriel forsikret Muhammed var dydig – selv om alle baksnakket henne fordi hun hadde vært alene sammen med en annen mann i ørkenen...

For ikke lenge siden var det flere religiøse taxisjåfører som krevde å ha rett til å bruke drosjesjåførenes felles venterom på Oslo Gardermoen Lufthavn som bønnerom. Kan all denne åndeligheten ha gått til hodet på enkelte av sjåførene? Er det høflig å blotte ens trossystem for kunder som simpelthen ønsker en transporttjeneste – mennesker som faktisk betaler lønnen din? Hvis man har noe spesielt på hjertet kan man alltids fremme sine synspunkter i avisene, på internett eller i sitt lokale gudshus, men å utsette andre for denne form for belæring når de befinner seg i det offentlige rom handler ikke om ytringsfrihet men om misjon.

ALTERNATIV LESNING: Er du vantro? Er din gudstro litt dvask om dagen? Har du forsøkt å følge et "Daglig Program For Den Troende, Fra Morgen Til Natt"? (Hentet i fra forumet til Desi.no.)

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Er det virkelig tvingende nødvendig med en klar definisjon på hva det vil si å være ”norsk”? En ting er spørsmålet om hvem som har krav på norsk statsborgerskap, noe helt annet er den merkelige lojalitetsdiskusjonen om følelsesmessig nærhet til det vestlige kystbeltet på halvøya mellom Østersjøen og Nordsjøen som kalles Norge. Hele utgangspunktet for de siste ukenes ”nordmann-debatt” er feil, og den avdekker noen av de svakeste sidene med den sosialdemokratiske konsensusfetisjismen. Gang på gang de siste månedene har politikere og akademikere invitert til en dugnad for å konstruere en ny nasjonalsymbolikk. Men å transformere innholdet i nasjonsbegrepet vil bare erstatte et problem med et annet. Å inngå i denne typen overfladiske drakamper handler lite om en reell anerkjennelse av hvordan samfunnet ser ut i dag, men desto mer om å markedsføre en ny nasjon.

Du har hørt argumentene før: ”Vi må skape en ny norsk identitet som er bedre reflekterer hva det vil si å være nordmann i dag”; ”Hvis vi ikke greier å skape en følelse av samhørighet mellom alle som bor i dette landet, fra fiskerne i Lofoten til førskolelæreren i Stavern, vil den solidariske velferdsmodell miste oppslutning, og det samme vil skje med respekten for lov og rett”; ”Det som er viktig nå, er at også innvandrerne heier på det norske fotballandslaget og sier med stolthet at de er norske”; ”Vi kommer ikke i mål i før en kvinne med innvandrerbakgrunn kan spille Ibsens Nora uten at noen hever øyenbrynene.”

Nedbyggingen av landegrensene i Europa, og etableringen av det rettighetsfellesskapet som gjør det mulig bevege seg fritt og ta arbeid hvor man måtte ønske, har bidratt betydelig til den økonomiske veksten i Norge. Samtidig har denne utviklingen gitt tusenvis av norske borgere muligheten til å flytte til andre land. Essensen av det nye, grenseløse Europa er at man i fellesskap har blitt enige om at det skal være mulig å reise, ta seg jobb, studere, eller forelske seg på tvers av landegrensene. Denne stille evolusjonen er resultatet av juridiske og byråkratiske reformer. Den har aldri handlet om å skape en ny eurosjåvinistisk identitet som alle skulle være nødt til å bekjenne seg til. I stedet for en verdensdel med konkurrerende, monokulturelle symbolismer, har man skapt en reell sammenknytning av samfunn, kulturer og individer.

Noen ganger møter jeg mennesker som i likhet med meg selv befinner seg på den politiske venstresiden, og som i all fortrolighet forteller meg at dersom et terrorangrep skulle skje i Norge hadde de over natten endret sitt liberale syn på arbeidsinnvandring, internasjonalt samarbeid og det flerkulturelle Norge. Denne tankegangen avslører at de aldri har vært internasjonalister til å begynne med. Disse menneskene er de samme som gjør sitt ytterste for å fremstå som tolerante. De glatter over reelle motsetninger. De mener det er viktigere hvordan man sier noe, enn hva man står for. De smykker seg med liberale utsagn når det passer de, men de fryder seg innerst inne når de ser Mulla Krekar bli fysisk trakassert under en boklansering. De nikker tilfreds når de leser artikler i Aften Aften om innvandrere som gjør sitt ytterste for å lære seg å gå på ski i påskefjellet. De er i bunn og grunn skapnasjonalister, og de ser med like stor skepsis på meg som på alle andre mennesker som har en alternativ livsstil i deres øyne.

Debatten om hva de vil si å være nordmann har flere paralleller til debatten om statskirkeordningen: Selvfølgelig vil majoriteten helst ønske at deres sekt skulle ha makt til å definere innholdet i statens offisielle religion. Men også majoriteten burde vite at de på ett eller annet tidspunkt vil kunne miste sitt flertall. Ergo: Det eneste som i virkeligheten sikrer individets frihet blir at staten er livssynsnøytral. På samme vis må staten skygge unna krav om å definere en ny, offisiell nasjonalkultur. La oss i stedet rette fokus mot det som i dag gjør Europa til en relativt stabil verdensdel, med velstand og fred: Demokrati, rettsstat og åpne grenser. Og når man først har lykkes med å identifisere disse prinsippene, vil man også kunne oppdage at de er globalt anvendbare. Hvis du fortsatt ikke kjenner blodet bruse over de mulighetene som et slikt perspektiv åpner for, kan du alltids plukke opp flagget ifra veikanten igjen.

[En versjon av denne teksten ble publisert på nettavisen Depesjer.no]

VIDERE LESNING: ”Sekularisering og solidaritet.” Knut Olav Åmås spør: "Utlending for alltid?."

Argumenter mot mitt resonnement:
Ayaan Hirsi Ali skriver: “What I advocated was ending the current system, which only lets in those who are miserable, and instead letting in those loyal to the country, believing in its values.”

“The most vital difference between Muslims in America and their brethren in Europe is American emphasis on religious liberty, not secular values,” skriver Peter Skerry i Time Magazine.

Brutaliteten i det amerikanske arbeidsmarkedet er det som skaper god integrasjon i USA i motsetning til Europa, hevder Clive Crook i The Atlantic: “By insisting that immigrants work, the host country attacks the incumbents’ intellectual and emotional resistance to immigration.”

Argumenter for mitt resonnement:
Amartya Sen: “The determinism of culture is increasingly used in contemporary global discussions to generate pessimism about the feasibility of a democratic state, or of a flourishing economy, or of a tolerant society, wherever these conditions do not already obtain.”

Tropical Truth av Caetano Veloso

Cosmopolitanism av Kwame Anthony Appiah

Debattmøte: "The Limits of Tolerance: Multiculturalism Now!" Pascal Bruckner, Necla Kelek, Richard Rodriguez, Kwame Anthony Appiah på New York Public Library.

Amartya Sen [Word-file]:: “The disastrous consequences of defining people by their religious ethnicity and giving priority to the community-based perspective over all other identities, which Gandhi thought was receiving support from India's British rulers, may well have come, alas, to haunt the country of [the British] themselves.”

Les The Euston Manifesto - a new democratic progressive alliance [UK].

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Dersom Nord-Koreas diktator Kim Jong-il hadde lagt til rette for turisme langs kysten mot Japanhavet, hadde vel de fleste utlendinger betakket seg for invitasjonen. Et slikt frieri hadde åpenbart vært et forsøk på å forlenge livet til regimet noen år til ved hjelp av dollar fra utenlandske naivister. Du tror kanskje denne tanken er urealistisk, men Nord-Korea har faktisk åpnet døren på gløtt for turisme - både for guidede naturopplevelser i fjellstrøkene mot Kumgang og for hotell-liv i Pyongyang, den kulisse-aktige og strøkne hovedstaden hvor statister blir kommandert til å ta t-banen frem og tilbake med stresskoffert når utenlandske diplomater kommer på besøk, bare for å gi byen et skinn av normalitet. Assosiasjonene går i retning av filmen "The Truman Show".

Situasjonen for Nord-Korea er uten sidestykke i verden i dag. Bistandsarbeidere som slipper inn i landet forteller om sult og feilernæring som leder til at barn rett og slett stanser sin vekst midt i tenårene. Man kan lese historier om ansatte i Røde Kors som kjører over grensen fra Sør-Korea til Nord-Korea, og opplever at de møter en helt annen verden. Nordkoreanerne er utmagrede, paranoide og uten håp. Frykten i landet er til å ta og føle på. Regimet sperrer opposisjonelle inne i konsentrasjonsleire - ofte sammen med deres familier. Noen nordkoreanere greier en gang i blant å flykte over grensen til Kina, hvor de lever miserable liv som illegale innvandrere. De gjemmer seg på byggeplasser om natten og utnyttes som slavearbeidere om dagen. Verdenssamfunnets passivitet overfor Nord-Korea er et vitnesbyrd om suksessen til dogmene om "respekt for folkeretten" og "ikke-intervensjon."

Hvorfor blir en slik form for turisme sett på som pervers i Nord-Korea, mens den blir sett på som eksotisk og spennende i Cuba? I norske aviser og ukeblad kan man lese den ene reisereportasjen etter den andre med oppfordringer om "å reise til Cuba - før det er for sent." Hva sikter man til, når man benytter uttrykket "for sent"? Riktignok kan man i dag oppleve den fargerike og forfalne sjarmen på bygningene langs strandpromenaden i Havana... Man kan ta bilder av de store, litt kitschy plakatene av Fidel Castro og Che Guevara. Lenge leve revolusjonen, ha ha ha. Vi kan la oss fascinere av den åpne innstillingen og livskraften som cubanerne fremviser overfor vestlige turister... Men tilsynelatende er det ingen norske journalister som resonnerer rundt det faktum at Cuba er et diktatur og at man som turist er med på holde liv i det ved å legge igjen dollar i parallelløkonomien. Det er også pinlig at man ikke er i stand til å gjennomskue at fattigdom er et avgjørende motivasjon for måten cubanerne møter turister på. (De mest vennlige og imøtekommende menneskene man møter i Oslo i dag er afrikanske prostituerte.)

Norske medier ser ikke ut til å ha fått med seg at da Fidel Castro ble innlagt på sykehus, ble "presidentfunksjonene" offisielt overført til hans bror, Raúl Castro, som tilfeldigvis har vært forsvarssjef siden 1959 (!) Man hadde kanskje stusset litt, dersom Jens Stoltenberg hadde blitt syk, og forsvarssjef General Sverre Diesen over natten hadde blitt utnevnt til statsminister? Enda verre hadde det selvsagt vært om Diesen hadde vært Stoltenbergs bror. Men dette er altså normalt i Cuba.

Raúl Castro er kjent som en mann som vet å håndtere sine politiske motstandere. I 1989 fikk han sin rival, general Arnaldo Ochoa Sánchez, dømt og henrettet etter anklager om landssvik og korrupsjon. Den eneste statistikken Cuba scorer høyt på i dag, er listen over verdens verste diktaturer. I Oliver Stones dokumentarfilm "El Commandante," snakker Fidel Castro om at det føles krenkende å bli stemplet som en diktator. "Jeg er da vel ingen diktator. Jeg er bare folkets ydmyke tjener!" Akkurat de samme ordene brukte Stalin. Begrunnelsen var: Landet er i en unntakstilstand. Min ledelse er kun midlertidig. Folk er fattige. De har annet å tenke på nå enn menneskerettigheter.

Når jeg en gang i blant treffer bekjente som nettopp har kommet hjem fra ferie i Cuba, får jeg mistanke om at det å dra dit har blitt en slags politisk korrekt versjon av den berømte gutteturen til Red Light District i Amsterdam. (Kanskje med den forskjell at de gutta som drar til Cuba er mer sjenerte.) For en gang skyld skulle jeg ha likt å lese en artikkel hvor en norsk journalist stilte seg følgende spørsmål: "Hvordan kan jeg bidra til å styrte dette fordømte diktaturet?"

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Den siste uken har det blitt fokusert på nivået på den offentlige samtalen, både i massemediene og på internett.Lars Gule skrev en viktig kronikk i Aftenposten om hvordan iscenesettingen av fjernsynsdebatter er med på å skape ondt blod mellom forskjellige grupper i samfunnet. Debattredaktør i samme avis, Knut Olav Åmås, mener at foraktfulle innlegg på nettet er med på å sabotere integreringsprosessen. I tillegg har det blusset opp en intern diskusjon blant bloggerne om etiske grenser for hva som kan publiseres på nett.

Debatten er viktig, men kritikk av massemediene må ikke lede til en demonisering av kulturen som sådan. Går det an å kritisere offentligheten uten å selv ende opp som en kulturpessimist? Det handler om å holde ordet fritt og akseptere at mediene også kan ha et mørkt og ubehagelig innhold. Offentligheten kan betraktes som vill, i stedet for å bli sett på som noe som skal representere oss. Det er en misforståelse å tro at dette automatisk vitner om moralsk fallitt blant borgerne. Offentligheten er ikke et speilbilde av borgernes moral. Tvert i mot! Offentligheten speiler menneskets underbevissthet.

Kulturpessimistene gir uttrykk for sin avsky over kulturens tilstand. De hevder at vi lever i en totalitær mediekultur. Én slik kulturpessimist er Helge Iberg. Han har skrevet en rekke kronikker om emnet. I det siste nummeret av Morgenbladet skriver han at ”det perverse er det respektable” i dagens kultur. ”Det er nået for alle penga og porno for enhver anledning.” Om redaktøren av Ny Tid, Martine Aurdal, skriver han at hun er ”den nyeste sexprinsessen i hip'okratiet.” (Hun er vel for tiltrekkende til å være redaktør?)

Jeg har vanskeligheter med å se for meg hva som skal til for å at offentligheten blir respektabel nok for Iberg og de andre kulturpessimistene. Hvilke magasiner og bøker skal få lov til å bli utgitt? Hvor sømmelige må avisene være for at de skal kunne lese de uten å få spastiske anfall og føle behov for å stikke ut øynene sine? Hva om man i stedet forsonet seg med - en gang for alle - at internett og medieverdenen er vill. Den vil alltid inneholde seksualitet og vold. Den er ute av kontroll. Den er som vår underbevissthet.

Alternativet til en fri medieverden er en sensurert medieverden. Kulturpessimistene mener at kulturen er umoralsk og at markedsøkonomien er psykopatisk. Deres moralisme og spesielle fiksering på seksualitet - i både mediekritikk og i omtalen av kvinnelige skribenter - må vekke en viss undring. Kanskje de mest av alt skammer seg over sin egen kåthet? Det er noe som verdikonservative sjåvinister har en lei tendens til å gjøre.

Premisset for kritikken til kulturpessimistene er at offentligheten må bli anstendig for at menneskene skal bli det. Kulturen blir derfor ansett for å være en slags arena for drakamp om menneskehetens sjel: Den som definerer innholdet i medieverdenen, definerer også moralen til mennesket. Kampen om offentlighetens innhold blir en kamp om fjernkontrollen til borgernes moraloppfatninger.

Dette er et forskrudd syn på etikk, og det er et diametralt motsatt syn av hva kulturradikalismen og – må jeg få tilføye – psykoanalysen står for. Psykoanalysen legger til grunn at menneskets frihet vokser frem gjennom kunnskap om egne drifter og erkjennelse av både ens konstruktive og destruktive potensial. På samme vis kan en liknende tilnærming til medieverdenen være fruktbar. Da kan det bli åpenbart for oss alle at det eneste som har kunne produsere en etisk impuls er enkeltmennesket selv.

VIDERE LESNING: Om nettaksjonisme.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink