contexploration

De som står bak voldelige angrep på homofile kan være fra alle sosiale sjikt og grupper i befolkningen, men i sommerens hendelser har gjerningsmennene hatt innvandrerbakgrunn. I Aftenposten ble det ført en kort debatt om muslimske lederes ansvar for homofobe holdninger, i og med at islam forbyr homofili. I Klassekampen stod det også et par kommentarartikler om temaet. Blant annet skrev Thomas Michael Walle – forsker ved NOVA – en kronikk (”Det umannlige” KK, 4.9.6) hvor han ga uttrykk for at pakistaner-nordmenns vold mot homofile ikke bare skyldtes islam, men også norske holdninger.

Resonnementet til Walle gikk slik: I møtet med det norske samfunnets økende aksept for homofile, blir det heteroseksuelle rommet for pakistansk-norsk mannlighet innskrenket. For enkelte ungdommer med muslimsk bakgrunn kan det oppleves som nødvendig å stadfeste heteroseksualiteten mer eksplisitt, skriver han: ”Å ty til vold er en ekstrem, men dessverre ikke uvanlig måte homofobe menn gir beskjed til omverdenen om hvor heteroseksuelle de er.”

Denne tankegangen kunne man også finne igjen i en kronikk om innvandrerungdom og deres forhold til vold skrevet av Nadia Ansar, psykolog (”Sint ungdom slår tilbake” Aftenposten, 23.9.6.). Hun skriver at ungdommenes følelse av stigmatisering gjør at vold blir en ”ikke-verbal” måte å uttrykke frustrasjon på: ”Gjennom voldshandlinger får [ungdommen] utløp for indre uro, samtidig som en får overført sin følelse av frustrasjon over på andre; en lar andre få smake på sin opplevelse av avmakt.” Psykologen tolker med andre ord det å denge løs på fremmede mennesker som en slags form for selvhjelp: ”Indre balanse blir gjenopprettet og man opplever mestring av tilværelsen,” skriver hun.

Både Walle og Ansar er naturligvis bekymret over disse angrepene. Men i artiklene deres blir hele problematikken snudd på hodet. Spørsmålet som disse forskerne stiller er: Burde man ikke rette fokuset mot den effekten som hatvold mot homofile har på gjerningsmennene? Det må selvfølgelig være vanskelig å være en forknytt, overtroisk heterogutt i et samfunn med manifestert aksept for homofili... I europeiske storbyer er det ikke uvanlig å se homofile par gå hånd i hånd i gatene... Dette vil oppleves som traumatiserende for homofobe. Bør man gi etter for de homofobe?

Personlig blir jeg mildt sagt provosert over religiøse ideologier som hevder at kvinnen må underlegge seg mannen, at det er Guds vilje at jeg havner i helvete når jeg dør og at homofili burde forbys - men jeg går ikke av den grunn rundt og banker opp tilfeldige kristne eller muslimer. Jeg aksepterer deres tilstedeværelse på denne planeten. Til gjengjeld får de akseptere min.

Friheten i de liberale demokratiene er under press. En annen anklage som vi har hørt mye de siste par årene er at dersom du er tilhenger av en livssynsnøytral stat, et fritt marked og verdsetter den ville medieverdenen, er du medskyldig i å skape hat mot Vesten. Som dominikaterpater Arnfinn Haram skrev i Morgenbladet: "Korleis kan ein unngå å skjøne at raseriet mot Vesten har sin bakgrunn i dette? Korleis kan ein vere så lite sensibel for den enorme frustrasjonen som det sekularistiske Vesten skaper i land der religionen er basis for samfunnet?" (7.2.4.)

Det finnes en idiotsikker løsning på problemet med hatvold mot homofile. Denne løsningen hadde umiddelbart gjenopprettet det heteroseksuelle rommet for de sinte ungdommene som i dag går gatelangs sammen med sine kompiser, skjelvende av angst for å bli tatt for å være homser: Man kan rett og slett tvinge de homofile inn i skapet igjen.

Dette hadde bokstavelig talt vært en lite tilfredsstillende løsning. Jeg priser meg over å leve i en by hvor unge homofile kan leve ut sin seksualitet. Kommer vi til å tillate at homofobe guttegjenger får talibanifisere Oslos gater?

Les også: ”Underbevisstheten er vår offentlighet.”