Sekularisering og solidaritet
Den mest interessante alliansen i europeisk politikk burde oppstå i spenningsfeltet mellom sosialliberalere og den progressive venstresiden. Liberalerne har lenge insistert på at det er den politiske og juridiske forståelsen av sekularisering som er den sentrale. Det spiller ingen rolle hvor stor andel av befolkningen som tror på Gud. Det viktigste er at staten er sekulær. I vårt samfunn – multikulturelt og globalisert – kreves det en resignasjon i forhold til ideen om at det er statens ansvar å meisle ut de rette verdiene hos borgerne. Oppslutning om utjevningspolitikk må basere seg på rasjonell argumentasjon. Religionenes nestekjærlighet har aldri ledet til sosial rettferdighet. Kongeveien til et solidarisk samfunn går gjennom personlig autonomi.
Fire tolkninger av sekularisering
Begrepet sekularisering benyttes om ulike fenomener om hverandre: For det første er sekularisering en historisk prosess hvor stater som tidligere har hatt en offisiell religion går over til å bli livssynsnøytrale. Folkevalgte fjerner henvisninger til religion i konstitusjoner og enkeltlover. I noen stater, slik som USA, Japan og Tyrkia, har man i tillegg sløyfet religionsundervisning i offentlige skoler. Denne form for sekularisering er i fremste rekke juridisk og politisk. Den sikrer at enkeltindividets åndelighet er utenfor statens rekkevidde, samtidig som at religion ikke får lov til å påvirke statens arbeid.
For det andre kan sekularisering vise til religiøse forestillingers generelle popularitetssvikt. Dette kan lese ut av meningsmålinger og registrert deltakelse i religiøse menigheter (Sacred and Secular
For det tredje kan sekularisering sies å betegne en intern prosess som pågår innad i de enkelte trosretningene. Det pågår en teologisk justering: Fortolkningen av religionene endres. Denne prosessen kan kalles en liberalisering. I de seneste tiårene har enkelte trossamfunn akseptert kvinnelige prester. Kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn blir sett på med nye øyne. Noen trossamfunn har en åpen innstilling til spørsmål som abort og genforskning.
For det fjerde benyttes begrepet sekularisering om en kulturell utvikling. Denne anvendelsen av uttrykket utgjør i praksis en moralistisk forståelse av sekularisering, en tolkning som fusjonerer vestlig forbrukerkultur, materialisme og seksualisering av medieverdenen sammen i én og samme prosess. I tråd med et slikt syn er sekulariseringen en slags dekadent ideologi som korrumperer fundamentale, menneskelige verdier. Det påstås at Amerika og Europa tvinger ”vestlige verdier” ned over hodet på folk.
Fornyet interesse?
Som følge av disse forskjellige tolkningene av sekularisering oppstår det misforståelser. Noen frykter sekularisering fordi de innbiller seg at de kommer til å bli jaget som fritt vilt på bakgrunn av deres tro – selv om de som argumenterer for mer sekularisering kanskje bare ønsker seg en sekulær stat. Andre frykter sekularisering fordi de ser en kobling mellom livssynsfrihet og en vestlig, sex-fiksert medieverden – men det er ingen automatikk som tilsier i at offentligheten må bli uanstendig i frie samfunn. Medieverdenen er forskjellig i sekulære stater som USA, Japan og Tyrkia.
I filosofien pågår det en diskusjon om sekularisering i dag, fordi man har operert med en scientistisk hypotese om at vitenskap ville skyve religion til side: Ettersom moderniteten skred frem skulle man se en avtakende grad av religiøsitet i befolkningen. I dag mener noen filosofer at denne tesen må revurderes, ettersom religion i det siste har fått en ”fornyet potens.” Du kan selv tenke deg til hva man sikter til med uttrykket potens her. Det er ikke alltid lett å se forskjell på misjon og utpresning. I skrytevideoen med Osama bin Laden, offentliggjort i november 2001, fryder han seg over at terrorangrepet 11. september 2001 ledet til større etterspørsel etter islamsk litteratur i Europa: ”Disse aksjonene fikk folk til å reflektere over den sanne islam, noe som har gagnet islam enormt.”
Er solidaritet nestekjærlighet?
Filosofen Jürgen Habermas sa i Holberg-foredraget [PDF] i Bergen 2005 at vitenskap aldri kan skyve religion ut av menneskenes liv. Habermas’ tekning rundt religion etter 2001 har skapt en viss forskrekkelse. Noen mistenker at Habermas setter religion i en særstilling i forhold til spørsmålet om solidaritet. Mener Habermas at religion kan tilby et slags etisk forsvar for en ”solidarisk venstrepolitikk?” I norsk offentlighet, i aviser som Morgenbladet og Klassekampen, har flere skribenter hevdet at religion utgjør en semantisk ressurs for individet – en urokkelig kjerne i mennesket som gjør det i stand til å stå imot det press mot menneskelige verdier som man mener følger i kjølvannet av dagens ”rå” kapitalisme: Den egoismen som nyliberalismen baserer seg på kan bekjempes av en solidaritetsbevegelse motivert av religion, mener de.
Påstanden er at nyliberalismen innebærer at ”alle menneskelige relasjoner skal måles i penger.” Markedets økende makt leder til at mennesket stilles overfor så mange valg at man i realiteten har å gjøre med en ”økt påpresset valgtvang.” Den nye friheten til å velge er en ”ny tvang” til alltid å måtte treffe nye valg. I Klassekampen har Arne Johan Vetlesen kalt denne utviklingen for skamløs og samvittighetsløs. Det er her religionene kommer inn i bildet som en potensiell frelse. Religionene er kollektive bevegelser med påbud om nestekjærlighet. Målet er å binde menneskeheten sammen. Middelet er etisk indoktrinering ved hjelp av krav om underkastelse. Den religiøse versjonen av solidaritet sier at ”Gud kommanderer deg til å elske alle som om de skulle ha vært dine brødre og søstre.” Noen ganger har man riktignok slengt på tilføyelsen om at ”hvis ikke, så…” Solidaritet blir etter denne teorien et moralsk påbud om empati.
Men det finnes en annen forståelse av solidaritet som ikke baserer seg på religiøse forestillinger om universell kjærlighet: Solidaritet er verken en oseanfølelse eller et påbud i fra Gud, men viser seg gjennom praktiske valg. Denne andre formen for solidaritet er en prosess hvor man i samfunnet diskuterer og kommer frem til konsensus om regelverk og spillerregler som sikrer sosial rettferdighet. Dette er vesensforskjellig fra den religiøse tolkningen av solidaritet. Den sosialdemokratiske samfunnsmodellen bygger på en slik praktisk forståelse av solidaritet. Velferdspolitikken er resultatet av kompromisser som de folkevalgte inngår i etterkant av frie valg. Noen venstreradikalere mener riktignok at de skandinaviske samfunnene fortsatt er urettferdige, men likevel er det ingen andre moderne samfunn som har større grad av sosial utjevning kombinert med et høyt nivå av materiell velferd. FNs utviklingsrapport og fjorårets undersøkelse om sosial mobilitet i fra London School of Economics bekreftet dette. Man kan gjerne kalle Norge for et nyliberalistisk land, men da er Norge samtidig verdens minst nyliberalistiske land.
Gud er ikke solidarisk
Hvis religion hadde hatt en særstilling i forhold til solidaritet, ville man anta at skandinavere måtte være sterkt troende. Men solidariteten i de skandinaviske samfunnene er uavhengig av religion. Skandinavia har verdens minst religiøse befolkning. Det ser snarere ut som om landene med lavest andel troende har den høyeste graden av sosial utjevning. Det rikeste landet i Vesten, USA, har de største forskjellene mellom fattig og rik. I USA er 94 prosent av befolkningen religiøse. 82 prosent av amerikanerne tror de får tildelt et liv i himmelen etter døden. Religionenes propaganda om ”nestekjærlighet” gir ikke praktiske utslag i amerikansk politikk. I en undersøkelse som omfattet både offentlige og private donasjoner kom Centre for Global Development til at stater med færrest andel troende gir mest i bistand til fattige land.
I USA er det vanskelig å oppdage den ”motstand mot nyliberalismen” som man hevder religionene genererer. Jo flere borgere som drømmer om et amorøst møte med Gud i det hinsidige, jo mindre sjanse er det for at man vil oppnå sosial rettferdighet i dette livet. Ikke dermed sagt at ateisme er en forutsetning for solidaritet. Det som er påfallende i debatten om velferd i Skandinavia er jo nettopp at sosial utjevning er noe politikerne har blitt enige om uten å begrunne sine valg med referanse til Gud eller kjærlighet. Man ønsker et sosial rettferdig samfunn fordi man mener at alle bør ha like muligheter til å skape seg et godt liv.
Solidaritet forutsetter autonomi
Venstreradikalernes strategiske lovprising av religion er kontraproduktiv. En venstrepolitikk for en globalisert verden kan ikke baseres på religion og rosenrød hype av universell kjærlighet. I arbeidet med å utarbeide de grunnleggende prinsippene for en globalt anvendbar kosmopolitisk plattform bør man søke allianser med de som i størst grad har innsett begrensningene i hva staten kan utrette, nemlig sosialliberalerne. Liberale partier i Europa har hatt en prinsippfast holdning til borgerrettigheter og er positive til migrasjon og overnasjonalitet. I norsk offentlighet har sosialliberalerne advart mot statskirken og argumentert for å avskaffe KRL i skolen. De har kritisert det forvirrede Gjønnes-utvalget som foreslo en egen verdiparagraf for staten i Grunnloven (!) Venstresiden har mye å lære av sosialliberalernes skepsis mot en maktglad stat med eget verdigrunnlag.
Partiet Venstre har stått for nytenkning innenfor sosialpolitikken, spesielt i forhold til rus og kriminalitet. Men det liberale tankegodset deles av mange. En bred, liberal strømning går i fra deler av Høyre, via Venstre, Arbeiderpartiet og langt inn i SV. Sosialliberalerne og den progressive venstresiden har lite til felles med kulturpessimistene som mener at kollektive bevegelser må lede massene til opprør mot nyliberalismen. Venstreradikalerne og religiøse ledere ser på forretningsmenn som om de skulle være satanister, de anser USA som en imperialistisk og nyliberalistisk stat og de tror at folk flest kun kan bli anstendige dersom offentligheten blir det.
En liberal-sosialdemokratisk allianse må knytte sitt håp til borgernes personlig autonomi, ikke til massebevegelser. Dette skillet avspeiler seg i hva slags innstilling man har til fenomener som sekularisering og solidaritet. Oppslutning om utjevningspolitikk må komme som resultat av egen refleksjon, den må springe ut av egen overbevisning. Middelet for å oppnå sosial rettferdighet er en levende offentlig debatt, demokrati og politiske kompromisser. Dette betinger et redusert ambisjonsnivå i forhold til hva fellesskapsløsninger kan oppnå. Åndelighet tilhører individet, ikke staten. For en fredelig sameksistens kreves det aksept for en større grad av likegyldighet overfor andre menneskers tro. Den sosialdemokratiske modellen trenger den fornyelsen som sosialliberalerne kan tilby.
En versjon av denne teksten (”Nytteløs kjærlighet”) står på trykk i denne ukens Ny Tid. Tegn abonnement her. Videre lesning: Justice, poverty and squatters, Underbevisstheten er vår offentlighet, Ekstatisk sosialdemokrati, Universell kjærlighet er en illusjon.
