contexploration

Hitler hadde et rikholdig, personlig bibliotek. Deler av boksamlingen hans blir i dag oppbevart i Library of Congress, Washington D.C. I en gjennomgang av Hitlers bibliotek gjort for The Atlantic Monthly i 2003, skrev Timothy W. Ryback om Hitlers interesse for religion. Alfred Rosenbergs bok ”Der Mythus des zwanzigsten Jahrhunderts” var én av mange bøker om religion og mystisisme som ble nøye studert av Hitler. Rosenbergs bok var nazibevegelsens nest viktigste ideologiske skrift etter “Mein Kampf.” Rosenberg ville fusjonere den katolske og protestantiske kirke i en tysk storkirke. Han ønsket å omskrive det evangeliske budskapet, slik at Jesus ikke lenger fremstod som en maktesløs pasifist som Gud lot dø for våre synder for at vi skulle få evig liv. Jesus skulle i stedet markedsføres som en slags arisk superhelt: ”Den mektige predikanten, den rasende profeten i tempelet, mannen som inspirerte folket, og som alle fulgte - ikke de jødiske profetenes offerlam, ikke mannen på korset.”

Visjonen om en uovervinnelig herrefolksprofet appellerte til Hitler. En av bøkene til 1800-tallsfilosofen Johann Gottlieb Fichte opptok Hitler spesielt. Notater i margene, understrekninger og inntegninger vitnet om dette. Hovedtemaet til Fichte var hvordan Jesus greide å oppnå makt over sinnene til de troende. Hvordan greide Jesus å skape en så bærekraftig menighet, en organisasjon som fortsatt eksisterer den dag i dag, to tusen år etter hans død? Fichtes teori (som Hitler noterte seg ved å sette tykke streker under) var at Jesus vant sine tilhengere ”gjennom sin absolutte identifikasjon med Gud.” Fichter mente at Jesus var i stand til å fusjonere sin tro på Gud med sin tro på seg selv.

Vi kan ikke vite med sikkerhet om Adolf Hitler trodde fullt og helt på en Gud utenfor seg selv. Men han var tilbøyelig til å se seg selv som en gud. Det var mange tyskere også. I mellomkrigstiden gjennomlevde Tyskland store samfunnskonflikter. Hitler iscenesatte seg som det tyske folks frelser. I et gammelt filmklipp i BBCs dokumentarserie ”The Nazis” kommer Hitler med følgende utbrudd i fra talerstolen: ”Jeg vet, gode kamerater, at det må ha vært tungt for dere. I de tider hvor det så som mørkest ut, og hvor endring uteble. Men dere må ikke spore av. Kampen må fortsette. Dere må ikke gå egne veier. Dere må gi etter for den overveldende impulsen til å underkaste dere!” I det Hitler kommer med formaningen om underkastelse, vender han hendene inn mot kroppen, presser albuene sammen og slår hendene ut mot publikum - som en operasanger.

Denne oppbygningen av Hitlers appell om at tilhørerne må overgi sin vilje er en prototyp på det som i psykologien kalles hypnotisk induksjon. Hitler visste hvordan å forføre publikum. ”Massene er feminine,” hadde han sagt. Den hypnotiske induksjonen i den overnevnte talen går slik: Først en anerkjennelse av de oppofrelsene som fotsoldatene hadde gjort for Tyskland, deretter en appell til deres innerste tvil (ved å sette ord på det alle tenkte, men ikke våget å si), og til slutt et forlokkende tilbud om frelse i fra alle kvalene. Slik vant Hitler tyskernes støtte til sine stormannsgale prosjekter: Ikke tenk, bare underlegg dere min vilje.

En person i Hitlers samtid med forutsetninger for å gjennomskue disse knepene var Sigmund Freud. I sin bok om gruppepsykologi fra 1921, ”Massepschychologie und Ich-analyse”, beskrev Freud hvordan organisasjoner er avhengig av en autoritetsfigur for å opprettholde samhold og forhindre oppløsning. Grupper har ofte behov for en ”fører” som signaliserer at han elsker alle medlemmene i gruppen like mye. Freud skrev: ”Alt er avhengig av denne illusjonen [om lik kjærlighet]. Om illusjonen skulle bortfalle ville både kirken og hæren gå i oppløsning.”

Kristendommen er bygget på forutsetningen om at Jesus elsker alle de troende like mye. Overfor Jesus er alle kirkens medlemmer likeverdige. Freud skrev: ”Det er ikke uten grunn av parallellene til en familie blir fremhevet, og at de troende kaller seg ’brødre i Kristus’, brødre gjennom den kjærlighet som Jesus tilkjenner de.” Båndet som knytter de troende til Jesus, knytter de også til hverandre. Resultatet blir en sterk konsensus og konformitet. Freud mente at aggresjon ble undertrykket internt gjennom en ukritisk kjærlighetsatmosfære. Aggresjon ble i stedet projisert over på en ytre fiende, for eksempel i form av religiøs intoleranse eller hat mot andre grupper av mennesker.

Freud var derfor skeptisk til budet om nestekjærlighet: ”Du skal elske din neste som deg selv”. Han innvendte at all empiri tydet på at mennesket var et vesen med betydelige aggressive drifter. Menneskehetens historie er full av barbariske handlinger – ofte utført av religiøse bevegelser som mener at de har de beste hensikter: ”I samme øyeblikk som Paulus nedsatte universell kjærlighet som selve fundamentet for sin kristne sekt, ble ekstrem intoleranse overfor de som befant seg utenfor den uunngåelige konsekvensen,” skrev han. I følge Freud var kjærlighet kun mulig mellom mennesker med en personlig relasjon til hverandre. Universell kjærlighet i en massebevegelse bestående av fremmede var en illusjon. Senere, i essayet ”Ubehaget i kulturen” (1930), koblet han denne gruppeteorien til både nazismen og kommunismen.

I det forrige århundret ledet nazismen til mer død og fordervelse enn det kristendommen gjorde. Det er alltid enkeltmennesker som utfører grusomheter. Religion og ideologi kan bare tilby en beleilig unnskyldning for å sette i gang med massakrene. Massebevegelsenes krav om strømlinjeforming av etiske normer forutsetter at man gir seg hen og blindt følger en vilje utenfor en selv. Men kravet om underkastelse gjennom bestikkelser, overtro eller trusler vil aldri lede til et harmonisk samfunn. Det forutsetter i så fall at én av sektene vinner absolutt hegemoni, og at alle fritenkere ryddes av banen. Hvis ikke underkastelse er svaret – hvor skal mennesket da vende seg? Vi kan vel ikke finne ut hva som er rett og galt på egen hånd?