contexploration

Skjult portretterer skyldfølelse. Følelsen av skyld ankommer noen ganger før du innser hva det er som har utløst den. Du ser budbringeren dukke opp i horisonten før du vet innholdet av brevet han har med seg. I Skjult er dette løst i form av en serie henvendelser fra en ukjent avsender som fysisk så å si vitner om at hovedpersonen blir hjemsøkt av handlinger i fra fortiden. Handlinger som han angrer – eller burde ha angret seg for. Som en psykologisk thriller kunne filmen nærmest forblitt på dette stadiet – som tilskuere innser vi at følelsen av skyld er gåtefull. Innsikt i hvordan psyken fortrenger foruroligende hendelser i fra fortiden er alltid interessant. Men like mye som vi trenger å forstå fortiden trenger vi å forstå nåtiden.

Etter hvert som filmen skrider frem oppstår det nemlig forvirring. Flere begivenheter er uforklarlige. Skjult avsluttes med en serie episoder som ikke gir svar på mysteriet som blir etablert i første halvdel av filmen. Hvem var det som stod bak terroriseringen av hovedpersonen? Jeg tenkte først at noe må ha hendt underveis som jeg gikk glipp av. DVD’en ble spolt tilbake og jeg så de sentrale scenene om igjen. Men jeg var fortsatt like forvirret. Jeg leste baksiden av DVD-coveret, søkte opp definisjonen ”skyld” i ordboken, gikk på internett for å se om noen andre kunne fortelle meg hva som hadde skjedd. Til slutt gikk jeg gjennom ekstramaterialet som fulgte med DVD’en hvor regissøren, Michael Haneke, i et intervju sa følgende: ”Poenget er at det er et mysterium. Sannheten er skjult. Jeg gjorde alt i min makt for å la det forbli umulig for seerne å skjønne hva som fant sted.”

Hva som faktisk skjer i filmen er ikke vesentlig, mente Haneke. Greit nok, som kunst er dette helt legitimt. Min egen irritasjon over å ha blitt lurt underkjenner ikke verdien av selve kunstverket. Michael Haneke sier i bonusmaterialet – og også i dette intervjuet – at han gjennom sine filmer liker å fremprovosere mistillit til vår oppfatning av virkeligheten. Hva er sant? spør han. Å problematisere dette er et privilegium som en regissør kan ha. Jeg kjenner også kunstnere som kanskje er nødt til å holde fast ved en slik atmosfære av undring for å kunne produsere god kunst. Denne egenskapen kan derfor på mange vis være produktiv, innenfor noen sfærer.

Men samtidig er det viktig å minne seg selv om at det finnes andre profesjoner hvor virkeligheten er noe man har behov for å komme til bunns i. For eksempel kan verken vitenskapsmenn, leger, politietterforskere eller graverjournalister tillate seg å lene seg tilbake, dvele, og si: ”Hva som faktisk fant sted her, vil forbli et mysterium.” Arbeidsdagen til mange av oss er fylt opp av en serie gjøremål som har til hensikt å etablere mest mulig sikker kunnskap om verden rundt oss: Hva lider denne pasienten av? Hva fant sted før den avdøde ble funnet knivstukket i leiligheten sin? Hva skyldes det høye nivået av forurensning i dette vassdraget? Det foregår informasjonsinnsamling i alle ledd av det moderne samfunnet – hos offentlig forvaltning, universitetene, mediene og i bedriftene. Dette er kunnskap som vi i praksis bygger hele vårt samfunn på.

Min mistanke er at filmen Skjult appellerer spesielt til en viss type kinogjengere. Det er de som føler at det må være "noe" der ute, noe som man ikke kan vite med sikkerhet. Hvis du likte filmen kan det naturligvis skyldes at du er en avantgarde filmentusiast, men det kan også skyldes at du ofte faller til ro med at mye av virkeligheten rundt deg forblir skjult. La meg komme til poenget. Dersom denne filmen hadde fortalt en sann historie, hadde det vært avgjørende for politiet, de pårørende og journalistene å avdekke hva som fant sted. Og – merk – det hadde også vært mulig å gjøre det.

Det er mulig å finne svar. Sannheten er ikke bare et knust speil hvor alle kun sitter igjen med et glasskår, et individuelt perspektiv å betrakte virkelighet med. Det er mulig å finne ut de utroligste ting om virkeligheten, og det gjøres hele tiden. Men selvsagt, du står fritt til å velge resignasjon. Du kan også velge å kompensere for din uvitenhet med å omfavne storslåtte, karikerte forklaringsmodeller om hvordan alt henger sammen. ”Det må vel være en eller annen kraft, supermakt eller hemmelig losje som står bak og trekker i trådene?” Slike altomfattende teorier kan gi mer trygghet for visse mennesker enn tanken på at virkeligheten er kaotisk og i kontinuerlig utvikling.

Fornektelse av virkeligheten og viljen til å komme opp med alternative forklaringsmodeller går hånd i hånd. En nedslitt junkie med noia i Bård Tufte Johansen og Harald Eias Åpen post mente å ha funnet ut at det var CIA som stod bak butikkjeden ICA. I land hvor religiøse myter blir ansett som ubestridelig sannhet har man også overdrevne forestillinger om USAs makt. Dette gir seg både uttrykk i en paranoid frykt om at Supermakten står bak all ondskap i verden (enten det handler om sykdommer som AIDS eller skjulte nettverk som utfører terrorangrep), men det kan også gi seg utslag i en motsatt logikk: ”Intet godt kommer til å skje med mindre amerikanerne kommer utenifra og frelser oss fra denne forferdelige diktatoren.”

Troen på USA som en allmektig supermakt er ikke så annerledes enn troen på en allmektig Gud. Begge teorier skaper handlingslammelse. Mediestormen som fulgte for en stund tilbake, da en stakkarslig imam i Norge kom med noen sleivete kommentarer på et nettmøte, virket tilgjort. Ingen burde bli overrasket over at det nettopp er de religiøse som biter på teorier om mørke sammensvergelser – slik som tanken om at det var amerikanerne selv som stod bak 11. september. Hvis man bygger de mest fundamentale pilarene i sin forestillingsverden på illusjoner, kan man like godt gå gjennom livet uten å forholde seg til virkeligheten overhodet. Det ligger et snev av sannhet i det de religiøse hardnakket påstår: Gud er stor. Han er den største konspirasjonsteorien.

Videre lesning: Hvem trekker i trådene? Jødene (takk, Hitchens)? Frimurerne (takk, Cohen)? Amerikanerne (takk, Strømmen)?