En velfungerende offentlighet gjør oss alle astmatiske
Lanseringen av Mulla Krekars bok Med egne ord i 2004 ledet til en storm av reaksjoner i fra kvinnelige spaltister og intellektuelle. I boken viser Krekar frem versjon av islam som er uforenlig med likestilling, uforenlig med demokrati og uforenlig med et samfunn hvor homofile får leve ut sin seksualitet uten å bli straffet. Krekar skriver i boken at Guds lov må gå foran menneskeskapte lover. For mange demokrater er et slikt verdenssyn avskyelig. Men det var riktig av Aschehoug å utgi boken. Jeg hadde ikke trodd at Krekar stod for disse holdningene om jeg ikke hadde kunnet lese det med mine egne øyne. Boken støtet mange, men publiseringen var en seier for ytringsfriheten.
I den anbefalingsverdige boken Kosmopolitikk og i en tekst publisert på nett - The cartoon controversy and the possibility of cosmopolitanism – skriver Thomas Hylland Eriksen at det er viktig at Europa tar innover seg at samfunnet har blitt endret gjennom innvandrere som har brakt med seg ulike kulturer. Han mener at man i et multikulturelt samfunn må manøvrere slik at man ikke provoserer andres livssyn. I tråd med dette resonnementet forteller han historien om den indiske intellektuelle Khushwant Singh som rådet indiske forlag til å ikke publisere Salman Rushdies roman Sataniske vers. Det å la være å utgi boken i India var både riktig og god kosmopolitikk, konkluderer Hylland Eriksen.
Han skriver at det var galt av Jyllands-Posten å publisere karikaturtegningene av Muhammed – selv om det juridisk var innenfor ytringsfrihetens grenser. Det må utvises sensitivitet overfor muslimer og andre minoriteter, mener han. Publiseringen var uforenlig med kosmopolitikk: ”Karikaturtegningene er for muslimene hva tobakksrøyk er for astmatikerne.” I likhet med Göran Rosenberg sammenlikner Hylland Eriksen tegningene med nazistiske, antisemittiske tegninger i fra mellomkrigstiden.
I tråd med denne tankegangen må Hylland Eriksen selvfølgelig også mene at det var feil å utgi Mulla Krekars bok Med egne ord? Reaksjonene på boken vitnet jo om at mange følte seg tråkket på. Krekar bidro ikke til islam ble satt i et bedre lys i norsk offentlighet. Viljen til kompromiss med det liberale demokrati var ikke til stede fra hans side, ettersom han mente at sharia gikk foran samfunnets lover. Krekars versjon av islam er krigshissende og mangler sensitivitet overfor andre grupper i samfunnet, slik som moderne kvinner og homofile.
Thomas Hylland Eriksens skrekkscenario er en verden hvor det publiseres karikaturtegninger av Muhammed i Danmark, hvor Salman Rushdie får utgitt Sataniske vers i India, hvor Mulla Krekar fritt får utgitt sin bok om den vestlige verdens underlegenhet i Norge. Han skriver at han frykter en offentlighet basert på en dogmatisk liberalisme – slik vi blant annet har sett i Danmark. Men hva er alternativet? Hva skjer hvis ikke en islamist kan få uttrykke seg fritt, hvis ikke en kulturradikaler får uttrykke sin forakt for religion, hvis ikke en forfatter skal få skrive en parodi på livet til en profet? Da vil offentligheten bli fattigere. Vår mulighet til å orientere oss og til å gjøre oss opp egne meninger vil bli snevret inn.
Hylland Eriksen ønsker seg en mildere kosmopolitikk, en mer åpen kulturradikalisme ”som bryter ned polariseringens destruktive dynamikk”. Han argumenterer derfor for en tilbakeholdenhet overfor ytringer som kan virke støtende. Jeg frykter at dette kan bli en for høy pris å betale. Hvis man ønsker å leve i et pluralistisk samfunn med forskjellige verdisyn og kulturelle preferanser må man akseptere en islamist med et foraktelig kvinnesyn, og man må akseptere en ondsinnet kulturradikaler som tegner Muhammed med en bombe i turbanen. Deres ytringer kan være ubehagelige, men de vitner om at alt er slik det skal være: Ordet er fritt.
I et velfungerende demokrati kan du uttrykke det du har på hjertet. Den beste garantien for å sikre din rett til selv å få uttrykke deg fritt er å la andre får gjøre det. Jeg har sympati for Hylland Eriksens drøm. Han ønsker seg et mer sivilisert ordskifte. Men jeg tror ikke verden blir mer sivilisert om offentligheten blir anstendig. Jeg tror at liberale demokratier som sikrer støy i offentligheten er best i stand til å sikre fred i gatene.
Videre lesning: Underbevisstheten er vår offentlighet og et annet innlegg i fra karikaturstriden. Les også Timothy Garton Ash - oversatt i Dagbladet denne uken.
