Amerikafobi?
Regjeringen avslo i forrige uke å bidra med norske spesialsoldater til Natos kamper mot Taliban i Sør-Afghanistan. I Klassekampen 25.10 skriver journalist Anders Horn at andre land gjør det de kan for å slippe unna kampene mot Taliban i Sør-Afghanistan, så hvorfor skulle ikke Norge også forsøke å slippe? Horn, som tidligere var ansatt i SV, spør: ”Skal Norge være et av de få Nato-landene som legger egne soldaters hoder på blokka?” Norske soldater i Afghanistan burde verken konfrontere eller provosere Taliban. Man får inntrykk av at de i stedet burde flykte for å redde sitt eget skinn.
Stein Ørnhøi, tidligere SV-representant på Stortinget, skriver i Klassekampen samme dag: ”Taliban står sterkere enn noen sinne.” Påstanden blir også gjentatt av Kristian Berg Harpviken i Dagbladet i dag. Ørnhøi mener at årsaken er ”Vestens økonomiske utbytting, bomber og granater fra USA og Nato.” Det er Vestens plyndring av Afghanistan som gjør Taliban sterkere, med andre ord. Når man leser Ørnhøis synspunkter får man inntrykk av at ting må ha vært mye bedre i Afghanistan da Taliban styrte landet på 1990-tallet. Stemmer det at Taliban står sterkere enn noen sinne?
Under Talibanstyret på 1990-tallet var det Departementet for fremming av dyd og bekjempelse av synd som tolket og håndhevet sharia-lovene. Kvinner skulle holde seg innendørs, som kveg i bås. Taliban forviste utenlandske bistandsarbeidere og henrettet opposisjonelle på fotballstadion i Kabul. Afghanistan befant seg den gang nederst på listen til FNs Human Development Report. Landet var herjet av en borgerkrig. Bare under kampene i Kabul i 1994 ble det drept 25.000 mennesker, de fleste sivile. Taliban lot Al-Qaida benytte landet som base for terroristleire. Tre tusen mennesker i New York, Washington D.C. og Pennsylvania ble drept 11. september 2001, i en aksjon ledet av fire menn som alle hadde fått opplæring i Afghanistan. Dette skjedde altså før Vestens angivelige plyndring av Afghanistan en gang hadde begynt.
Etter 11. september stilte Norge opp for sin viktigste allierte og sendte soldater til Afghanistan. Sammen med Nord-Alliansen bidro Nato-styrkene til at Taliban ble drevet fra makten. Terroristleirene er i dag nedlagt. Over åtti prosent av afghanerne støtter de utenlandske styrkenes tilstedeværelse. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) anser at 70 prosent av Afghanistan er trygt for retur av flyktninger. Det har blitt avholdt grunnlovsforsamling og millioner av afghanerne har stemt i frie valg – på tross av Talibans forsøk på å true folk til å avstå fra å velge lovgivende representanter. (Bare Gud har rett å gi lover, mener de.) Hver uke rapporteres det at Taliban-soldater blir drept av Natos styrker. Taliban har mistet kontrollen over Afghanistan, de lider store tap hver dag. Hvor mye mer slik ”suksess” tåler Taliban?
Det virker som om SVs politikere er mer opptatt av å stille opp for pressen sammen med afghanske sultestreikende i Oslo enn å fjerne årsaken til at afghanerne flyktet i fra landet til å begynne med. Å sikre fred i Afghanistan i dag krever dessverre våpenmakt – i tillegg til bistand og økonomisk samarbeid. Hvis man ønsker at demokrati, velstand og fred skal etableres i Afghanistan, må man støtte de som forsøker å gjøre noe for bidra til det.
Forklaringen på SVs merkelige mentalitet kan vi finne i partiets egen plattform. Partiet mener at USA er den største trusselen mot verdensfreden. Partiet er en motstander av Nato. Men det betyr ikke nødvendigvis at partiet er pasifistisk innstilt. I en resolusjon om Irak, vedtatt på SVs landsmøte i 2005, står det:
”Okkupasjonen av Irak er eit globalt spørsmål. Utviklinga i landet vil ha konsekvensar for kva veg verdas mektigaste militærmakt tar vidare. Ein vellykka okkupasjon sett med den amerikanske administrasjonens auge vil vera ei oppmuntring til å verkeleggjera planar om nye åtakskrigar. Men så lenge dei amerikanske troppane og deira allierte ikkje har kontroll over Irak, eller dei går på eit nederlag, vil slike planar vera vanskelege å gjennomføra.”
Det er vanskelig å tolke resolusjonen annerledes enn at SV i dette avsnittet støtter den væpnede kampen til den irakiske halshuggeralliansen av saddamister og jihadister. De irakiske demokratene – som i eksil jobbet iherdig for internasjonal støtte til å kaste diktatoren Saddam Hussein fra makten – hadde ikke funnet noen form for solidaritet fra SV her. Teksten handler lite om Irak, men desto mer om oppdemningspolitikk overfor USA. Er det amerikafobi som er kjernen i SVs utenrikspolitikk?
Det er besynderlig at SV i det hele tatt ønsker å ha norske soldater i Afghanistan. Hvis ikke soldatene skal bekjempe Taliban og al-Qaida, hvem skal de da slåss mot? På bakgrunn av de mange uttalelsene i fra SV’erne skulle man nesten tro at de håpet at norske soldater gikk til aksjon mot amerikanerne. SV hadde gjort flertallet av afghanerne en tjeneste ved å sende norske spesialsoldater på Nato-oppdrag i Sør-Afghanistan. Da hadde de også bidratt til å sikre verden mot flere terrorangrep, slik som de vi så den 11. september 2001.
VIDERE LESNING: Terroristene tenker globalt, så hvorfor gjør ikke vi det?. Morgenbladets redaktør mener Taliban blir sterkere av å bli angrepet av Nato.
