contexploration

Regjeringen avslo i forrige uke å bidra med norske spesialsoldater til Natos kamper mot Taliban i Sør-Afghanistan. I Klassekampen 25.10 skriver journalist Anders Horn at andre land gjør det de kan for å slippe unna kampene mot Taliban i Sør-Afghanistan, så hvorfor skulle ikke Norge også forsøke å slippe? Horn, som tidligere var ansatt i SV, spør: ”Skal Norge være et av de få Nato-landene som legger egne soldaters hoder på blokka?” Norske soldater i Afghanistan burde verken konfrontere eller provosere Taliban. Man får inntrykk av at de i stedet burde flykte for å redde sitt eget skinn.

Stein Ørnhøi, tidligere SV-representant på Stortinget, skriver i Klassekampen samme dag: ”Taliban står sterkere enn noen sinne.” Påstanden blir også gjentatt av Kristian Berg Harpviken i Dagbladet i dag. Ørnhøi mener at årsaken er ”Vestens økonomiske utbytting, bomber og granater fra USA og Nato.” Det er Vestens plyndring av Afghanistan som gjør Taliban sterkere, med andre ord. Når man leser Ørnhøis synspunkter får man inntrykk av at ting må ha vært mye bedre i Afghanistan da Taliban styrte landet på 1990-tallet. Stemmer det at Taliban står sterkere enn noen sinne?

Under Talibanstyret på 1990-tallet var det Departementet for fremming av dyd og bekjempelse av synd som tolket og håndhevet sharia-lovene. Kvinner skulle holde seg innendørs, som kveg i bås. Taliban forviste utenlandske bistandsarbeidere og henrettet opposisjonelle på fotballstadion i Kabul. Afghanistan befant seg den gang nederst på listen til FNs Human Development Report. Landet var herjet av en borgerkrig. Bare under kampene i Kabul i 1994 ble det drept 25.000 mennesker, de fleste sivile. Taliban lot Al-Qaida benytte landet som base for terroristleire. Tre tusen mennesker i New York, Washington D.C. og Pennsylvania ble drept 11. september 2001, i en aksjon ledet av fire menn som alle hadde fått opplæring i Afghanistan. Dette skjedde altså før Vestens angivelige plyndring av Afghanistan en gang hadde begynt.

Etter 11. september stilte Norge opp for sin viktigste allierte og sendte soldater til Afghanistan. Sammen med Nord-Alliansen bidro Nato-styrkene til at Taliban ble drevet fra makten. Terroristleirene er i dag nedlagt. Over åtti prosent av afghanerne støtter de utenlandske styrkenes tilstedeværelse. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) anser at 70 prosent av Afghanistan er trygt for retur av flyktninger. Det har blitt avholdt grunnlovsforsamling og millioner av afghanerne har stemt i frie valg – på tross av Talibans forsøk på å true folk til å avstå fra å velge lovgivende representanter. (Bare Gud har rett å gi lover, mener de.) Hver uke rapporteres det at Taliban-soldater blir drept av Natos styrker. Taliban har mistet kontrollen over Afghanistan, de lider store tap hver dag. Hvor mye mer slik ”suksess” tåler Taliban?

Det virker som om SVs politikere er mer opptatt av å stille opp for pressen sammen med afghanske sultestreikende i Oslo enn å fjerne årsaken til at afghanerne flyktet i fra landet til å begynne med. Å sikre fred i Afghanistan i dag krever dessverre våpenmakt – i tillegg til bistand og økonomisk samarbeid. Hvis man ønsker at demokrati, velstand og fred skal etableres i Afghanistan, må man støtte de som forsøker å gjøre noe for bidra til det.

Forklaringen på SVs merkelige mentalitet kan vi finne i partiets egen plattform. Partiet mener at USA er den største trusselen mot verdensfreden. Partiet er en motstander av Nato. Men det betyr ikke nødvendigvis at partiet er pasifistisk innstilt. I en resolusjon om Irak, vedtatt på SVs landsmøte i 2005, står det:

”Okkupasjonen av Irak er eit globalt spørsmål. Utviklinga i landet vil ha konsekvensar for kva veg verdas mektigaste militærmakt tar vidare. Ein vellykka okkupasjon sett med den amerikanske administrasjonens auge vil vera ei oppmuntring til å verkeleggjera planar om nye åtakskrigar. Men så lenge dei amerikanske troppane og deira allierte ikkje har kontroll over Irak, eller dei går på eit nederlag, vil slike planar vera vanskelege å gjennomføra.”

Det er vanskelig å tolke resolusjonen annerledes enn at SV i dette avsnittet støtter den væpnede kampen til den irakiske halshuggeralliansen av saddamister og jihadister. De irakiske demokratene – som i eksil jobbet iherdig for internasjonal støtte til å kaste diktatoren Saddam Hussein fra makten – hadde ikke funnet noen form for solidaritet fra SV her. Teksten handler lite om Irak, men desto mer om oppdemningspolitikk overfor USA. Er det amerikafobi som er kjernen i SVs utenrikspolitikk?

Det er besynderlig at SV i det hele tatt ønsker å ha norske soldater i Afghanistan. Hvis ikke soldatene skal bekjempe Taliban og al-Qaida, hvem skal de da slåss mot? På bakgrunn av de mange uttalelsene i fra SV’erne skulle man nesten tro at de håpet at norske soldater gikk til aksjon mot amerikanerne. SV hadde gjort flertallet av afghanerne en tjeneste ved å sende norske spesialsoldater på Nato-oppdrag i Sør-Afghanistan. Da hadde de også bidratt til å sikre verden mot flere terrorangrep, slik som de vi så den 11. september 2001.

VIDERE LESNING: Terroristene tenker globalt, så hvorfor gjør ikke vi det?. Morgenbladets redaktør mener Taliban blir sterkere av å bli angrepet av Nato.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Lanseringen av Mulla Krekars bok Med egne ord i 2004 ledet til en storm av reaksjoner i fra kvinnelige spaltister og intellektuelle. I boken viser Krekar frem versjon av islam som er uforenlig med likestilling, uforenlig med demokrati og uforenlig med et samfunn hvor homofile får leve ut sin seksualitet uten å bli straffet. Krekar skriver i boken at Guds lov må gå foran menneskeskapte lover. For mange demokrater er et slikt verdenssyn avskyelig. Men det var riktig av Aschehoug å utgi boken. Jeg hadde ikke trodd at Krekar stod for disse holdningene om jeg ikke hadde kunnet lese det med mine egne øyne. Boken støtet mange, men publiseringen var en seier for ytringsfriheten.

I den anbefalingsverdige boken Kosmopolitikk og i en tekst publisert på nett - The cartoon controversy and the possibility of cosmopolitanism – skriver Thomas Hylland Eriksen at det er viktig at Europa tar innover seg at samfunnet har blitt endret gjennom innvandrere som har brakt med seg ulike kulturer. Han mener at man i et multikulturelt samfunn må manøvrere slik at man ikke provoserer andres livssyn. I tråd med dette resonnementet forteller han historien om den indiske intellektuelle Khushwant Singh som rådet indiske forlag til å ikke publisere Salman Rushdies roman Sataniske vers. Det å la være å utgi boken i India var både riktig og god kosmopolitikk, konkluderer Hylland Eriksen.

Han skriver at det var galt av Jyllands-Posten å publisere karikaturtegningene av Muhammed – selv om det juridisk var innenfor ytringsfrihetens grenser. Det må utvises sensitivitet overfor muslimer og andre minoriteter, mener han. Publiseringen var uforenlig med kosmopolitikk: ”Karikaturtegningene er for muslimene hva tobakksrøyk er for astmatikerne.” I likhet med Göran Rosenberg sammenlikner Hylland Eriksen tegningene med nazistiske, antisemittiske tegninger i fra mellomkrigstiden.

I tråd med denne tankegangen må Hylland Eriksen selvfølgelig også mene at det var feil å utgi Mulla Krekars bok Med egne ord? Reaksjonene på boken vitnet jo om at mange følte seg tråkket på. Krekar bidro ikke til islam ble satt i et bedre lys i norsk offentlighet. Viljen til kompromiss med det liberale demokrati var ikke til stede fra hans side, ettersom han mente at sharia gikk foran samfunnets lover. Krekars versjon av islam er krigshissende og mangler sensitivitet overfor andre grupper i samfunnet, slik som moderne kvinner og homofile.

Thomas Hylland Eriksens skrekkscenario er en verden hvor det publiseres karikaturtegninger av Muhammed i Danmark, hvor Salman Rushdie får utgitt Sataniske vers i India, hvor Mulla Krekar fritt får utgitt sin bok om den vestlige verdens underlegenhet i Norge. Han skriver at han frykter en offentlighet basert på en dogmatisk liberalisme – slik vi blant annet har sett i Danmark. Men hva er alternativet? Hva skjer hvis ikke en islamist kan få uttrykke seg fritt, hvis ikke en kulturradikaler får uttrykke sin forakt for religion, hvis ikke en forfatter skal få skrive en parodi på livet til en profet? Da vil offentligheten bli fattigere. Vår mulighet til å orientere oss og til å gjøre oss opp egne meninger vil bli snevret inn.

Hylland Eriksen ønsker seg en mildere kosmopolitikk, en mer åpen kulturradikalisme ”som bryter ned polariseringens destruktive dynamikk”. Han argumenterer derfor for en tilbakeholdenhet overfor ytringer som kan virke støtende. Jeg frykter at dette kan bli en for høy pris å betale. Hvis man ønsker å leve i et pluralistisk samfunn med forskjellige verdisyn og kulturelle preferanser må man akseptere en islamist med et foraktelig kvinnesyn, og man må akseptere en ondsinnet kulturradikaler som tegner Muhammed med en bombe i turbanen. Deres ytringer kan være ubehagelige, men de vitner om at alt er slik det skal være: Ordet er fritt.

I et velfungerende demokrati kan du uttrykke det du har på hjertet. Den beste garantien for å sikre din rett til selv å få uttrykke deg fritt er å la andre får gjøre det. Jeg har sympati for Hylland Eriksens drøm. Han ønsker seg et mer sivilisert ordskifte. Men jeg tror ikke verden blir mer sivilisert om offentligheten blir anstendig. Jeg tror at liberale demokratier som sikrer støy i offentligheten er best i stand til å sikre fred i gatene.

Videre lesning: Underbevisstheten er vår offentlighet og et annet innlegg i fra karikaturstriden. Les også Timothy Garton Ash - oversatt i Dagbladet denne uken.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Den mest interessante alliansen i europeisk politikk burde oppstå i spenningsfeltet mellom sosialliberalere og den progressive venstresiden. Liberalerne har lenge insistert på at det er den politiske og juridiske forståelsen av sekularisering som er den sentrale. Det spiller ingen rolle hvor stor andel av befolkningen som tror på Gud. Det viktigste er at staten er sekulær. I vårt samfunn – multikulturelt og globalisert – kreves det en resignasjon i forhold til ideen om at det er statens ansvar å meisle ut de rette verdiene hos borgerne. Oppslutning om utjevningspolitikk må basere seg på rasjonell argumentasjon. Religionenes nestekjærlighet har aldri ledet til sosial rettferdighet. Kongeveien til et solidarisk samfunn går gjennom personlig autonomi.

Fire tolkninger av sekularisering
Begrepet sekularisering benyttes om ulike fenomener om hverandre: For det første er sekularisering en historisk prosess hvor stater som tidligere har hatt en offisiell religion går over til å bli livssynsnøytrale. Folkevalgte fjerner henvisninger til religion i konstitusjoner og enkeltlover. I noen stater, slik som USA, Japan og Tyrkia, har man i tillegg sløyfet religionsundervisning i offentlige skoler. Denne form for sekularisering er i fremste rekke juridisk og politisk. Den sikrer at enkeltindividets åndelighet er utenfor statens rekkevidde, samtidig som at religion ikke får lov til å påvirke statens arbeid.

For det andre kan sekularisering vise til religiøse forestillingers generelle popularitetssvikt. Dette kan lese ut av meningsmålinger og registrert deltakelse i religiøse menigheter (Sacred and Secular, Gallup International PDF). I den vestlige verden – med unntak av USA – sier færre mennesker at de tilhører en spesiell trosretning. Færre deltar i religiøse seremonier. Andelen av befolkningen som tror på Gud er synkende. De skandinaviske landene ligger langt fremme i denne form for sekularisering: I Norge tror kun 29 prosent av borgerne på Gud, selv om 83 prosent av befolkningen står oppført som medlemmer av statskirken.

For det tredje kan sekularisering sies å betegne en intern prosess som pågår innad i de enkelte trosretningene. Det pågår en teologisk justering: Fortolkningen av religionene endres. Denne prosessen kan kalles en liberalisering. I de seneste tiårene har enkelte trossamfunn akseptert kvinnelige prester. Kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn blir sett på med nye øyne. Noen trossamfunn har en åpen innstilling til spørsmål som abort og genforskning.

For det fjerde benyttes begrepet sekularisering om en kulturell utvikling. Denne anvendelsen av uttrykket utgjør i praksis en moralistisk forståelse av sekularisering, en tolkning som fusjonerer vestlig forbrukerkultur, materialisme og seksualisering av medieverdenen sammen i én og samme prosess. I tråd med et slikt syn er sekulariseringen en slags dekadent ideologi som korrumperer fundamentale, menneskelige verdier. Det påstås at Amerika og Europa tvinger ”vestlige verdier” ned over hodet på folk.

Fornyet interesse?
Som følge av disse forskjellige tolkningene av sekularisering oppstår det misforståelser. Noen frykter sekularisering fordi de innbiller seg at de kommer til å bli jaget som fritt vilt på bakgrunn av deres tro – selv om de som argumenterer for mer sekularisering kanskje bare ønsker seg en sekulær stat. Andre frykter sekularisering fordi de ser en kobling mellom livssynsfrihet og en vestlig, sex-fiksert medieverden – men det er ingen automatikk som tilsier i at offentligheten må bli uanstendig i frie samfunn. Medieverdenen er forskjellig i sekulære stater som USA, Japan og Tyrkia.

I filosofien pågår det en diskusjon om sekularisering i dag, fordi man har operert med en scientistisk hypotese om at vitenskap ville skyve religion til side: Ettersom moderniteten skred frem skulle man se en avtakende grad av religiøsitet i befolkningen. I dag mener noen filosofer at denne tesen må revurderes, ettersom religion i det siste har fått en ”fornyet potens.” Du kan selv tenke deg til hva man sikter til med uttrykket potens her. Det er ikke alltid lett å se forskjell på misjon og utpresning. I skrytevideoen med Osama bin Laden, offentliggjort i november 2001, fryder han seg over at terrorangrepet 11. september 2001 ledet til større etterspørsel etter islamsk litteratur i Europa: ”Disse aksjonene fikk folk til å reflektere over den sanne islam, noe som har gagnet islam enormt.”

Er solidaritet nestekjærlighet?
Filosofen Jürgen Habermas sa i Holberg-foredraget [PDF] i Bergen 2005 at vitenskap aldri kan skyve religion ut av menneskenes liv. Habermas’ tekning rundt religion etter 2001 har skapt en viss forskrekkelse. Noen mistenker at Habermas setter religion i en særstilling i forhold til spørsmålet om solidaritet. Mener Habermas at religion kan tilby et slags etisk forsvar for en ”solidarisk venstrepolitikk?” I norsk offentlighet, i aviser som Morgenbladet og Klassekampen, har flere skribenter hevdet at religion utgjør en semantisk ressurs for individet – en urokkelig kjerne i mennesket som gjør det i stand til å stå imot det press mot menneskelige verdier som man mener følger i kjølvannet av dagens ”rå” kapitalisme: Den egoismen som nyliberalismen baserer seg på kan bekjempes av en solidaritetsbevegelse motivert av religion, mener de.

Påstanden er at nyliberalismen innebærer at ”alle menneskelige relasjoner skal måles i penger.” Markedets økende makt leder til at mennesket stilles overfor så mange valg at man i realiteten har å gjøre med en ”økt påpresset valgtvang.” Den nye friheten til å velge er en ”ny tvang” til alltid å måtte treffe nye valg. I Klassekampen har Arne Johan Vetlesen kalt denne utviklingen for skamløs og samvittighetsløs. Det er her religionene kommer inn i bildet som en potensiell frelse. Religionene er kollektive bevegelser med påbud om nestekjærlighet. Målet er å binde menneskeheten sammen. Middelet er etisk indoktrinering ved hjelp av krav om underkastelse. Den religiøse versjonen av solidaritet sier at ”Gud kommanderer deg til å elske alle som om de skulle ha vært dine brødre og søstre.” Noen ganger har man riktignok slengt på tilføyelsen om at ”hvis ikke, så…” Solidaritet blir etter denne teorien et moralsk påbud om empati.

Men det finnes en annen forståelse av solidaritet som ikke baserer seg på religiøse forestillinger om universell kjærlighet: Solidaritet er verken en oseanfølelse eller et påbud i fra Gud, men viser seg gjennom praktiske valg. Denne andre formen for solidaritet er en prosess hvor man i samfunnet diskuterer og kommer frem til konsensus om regelverk og spillerregler som sikrer sosial rettferdighet. Dette er vesensforskjellig fra den religiøse tolkningen av solidaritet. Den sosialdemokratiske samfunnsmodellen bygger på en slik praktisk forståelse av solidaritet. Velferdspolitikken er resultatet av kompromisser som de folkevalgte inngår i etterkant av frie valg. Noen venstreradikalere mener riktignok at de skandinaviske samfunnene fortsatt er urettferdige, men likevel er det ingen andre moderne samfunn som har større grad av sosial utjevning kombinert med et høyt nivå av materiell velferd. FNs utviklingsrapport og fjorårets undersøkelse om sosial mobilitet i fra London School of Economics bekreftet dette. Man kan gjerne kalle Norge for et nyliberalistisk land, men da er Norge samtidig verdens minst nyliberalistiske land.

Gud er ikke solidarisk
Hvis religion hadde hatt en særstilling i forhold til solidaritet, ville man anta at skandinavere måtte være sterkt troende. Men solidariteten i de skandinaviske samfunnene er uavhengig av religion. Skandinavia har verdens minst religiøse befolkning. Det ser snarere ut som om landene med lavest andel troende har den høyeste graden av sosial utjevning. Det rikeste landet i Vesten, USA, har de største forskjellene mellom fattig og rik. I USA er 94 prosent av befolkningen religiøse. 82 prosent av amerikanerne tror de får tildelt et liv i himmelen etter døden. Religionenes propaganda om ”nestekjærlighet” gir ikke praktiske utslag i amerikansk politikk. I en undersøkelse som omfattet både offentlige og private donasjoner kom Centre for Global Development til at stater med færrest andel troende gir mest i bistand til fattige land.

I USA er det vanskelig å oppdage den ”motstand mot nyliberalismen” som man hevder religionene genererer. Jo flere borgere som drømmer om et amorøst møte med Gud i det hinsidige, jo mindre sjanse er det for at man vil oppnå sosial rettferdighet i dette livet. Ikke dermed sagt at ateisme er en forutsetning for solidaritet. Det som er påfallende i debatten om velferd i Skandinavia er jo nettopp at sosial utjevning er noe politikerne har blitt enige om uten å begrunne sine valg med referanse til Gud eller kjærlighet. Man ønsker et sosial rettferdig samfunn fordi man mener at alle bør ha like muligheter til å skape seg et godt liv.

Solidaritet forutsetter autonomi
Venstreradikalernes strategiske lovprising av religion er kontraproduktiv. En venstrepolitikk for en globalisert verden kan ikke baseres på religion og rosenrød hype av universell kjærlighet. I arbeidet med å utarbeide de grunnleggende prinsippene for en globalt anvendbar kosmopolitisk plattform bør man søke allianser med de som i størst grad har innsett begrensningene i hva staten kan utrette, nemlig sosialliberalerne. Liberale partier i Europa har hatt en prinsippfast holdning til borgerrettigheter og er positive til migrasjon og overnasjonalitet. I norsk offentlighet har sosialliberalerne advart mot statskirken og argumentert for å avskaffe KRL i skolen. De har kritisert det forvirrede Gjønnes-utvalget som foreslo en egen verdiparagraf for staten i Grunnloven (!) Venstresiden har mye å lære av sosialliberalernes skepsis mot en maktglad stat med eget verdigrunnlag.

Partiet Venstre har stått for nytenkning innenfor sosialpolitikken, spesielt i forhold til rus og kriminalitet. Men det liberale tankegodset deles av mange. En bred, liberal strømning går i fra deler av Høyre, via Venstre, Arbeiderpartiet og langt inn i SV. Sosialliberalerne og den progressive venstresiden har lite til felles med kulturpessimistene som mener at kollektive bevegelser må lede massene til opprør mot nyliberalismen. Venstreradikalerne og religiøse ledere ser på forretningsmenn som om de skulle være satanister, de anser USA som en imperialistisk og nyliberalistisk stat og de tror at folk flest kun kan bli anstendige dersom offentligheten blir det.

En liberal-sosialdemokratisk allianse må knytte sitt håp til borgernes personlig autonomi, ikke til massebevegelser. Dette skillet avspeiler seg i hva slags innstilling man har til fenomener som sekularisering og solidaritet. Oppslutning om utjevningspolitikk må komme som resultat av egen refleksjon, den må springe ut av egen overbevisning. Middelet for å oppnå sosial rettferdighet er en levende offentlig debatt, demokrati og politiske kompromisser. Dette betinger et redusert ambisjonsnivå i forhold til hva fellesskapsløsninger kan oppnå. Åndelighet tilhører individet, ikke staten. For en fredelig sameksistens kreves det aksept for en større grad av likegyldighet overfor andre menneskers tro. Den sosialdemokratiske modellen trenger den fornyelsen som sosialliberalerne kan tilby.

En versjon av denne teksten (”Nytteløs kjærlighet”) står på trykk i denne ukens Ny Tid. Tegn abonnement her. Videre lesning: Justice, poverty and squatters, Underbevisstheten er vår offentlighet, Ekstatisk sosialdemokrati, Universell kjærlighet er en illusjon.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Hvordan du stiller deg til Michael Hanekes film Skjult kan fortelle mye om hvordan du forholder deg til virkeligheten. Se den selv og takk meg senere for at jeg i det følgende benytter en noe kryptisk språkføring. I utgangspunktet er Skjult en film som jeg skulle falle for: Plettfri kinematografi, gode skuespillere, en komposisjon som trekker deg som tilskuer lengre og lengre inn i handlingen samtidig som at hendelsene transformerer karakterene. Med andre ord et drama både i det ytre og det indre.

Skjult portretterer skyldfølelse. Følelsen av skyld ankommer noen ganger før du innser hva det er som har utløst den. Du ser budbringeren dukke opp i horisonten før du vet innholdet av brevet han har med seg. I Skjult er dette løst i form av en serie henvendelser fra en ukjent avsender som fysisk så å si vitner om at hovedpersonen blir hjemsøkt av handlinger i fra fortiden. Handlinger som han angrer – eller burde ha angret seg for. Som en psykologisk thriller kunne filmen nærmest forblitt på dette stadiet – som tilskuere innser vi at følelsen av skyld er gåtefull. Innsikt i hvordan psyken fortrenger foruroligende hendelser i fra fortiden er alltid interessant. Men like mye som vi trenger å forstå fortiden trenger vi å forstå nåtiden.

Etter hvert som filmen skrider frem oppstår det nemlig forvirring. Flere begivenheter er uforklarlige. Skjult avsluttes med en serie episoder som ikke gir svar på mysteriet som blir etablert i første halvdel av filmen. Hvem var det som stod bak terroriseringen av hovedpersonen? Jeg tenkte først at noe må ha hendt underveis som jeg gikk glipp av. DVD’en ble spolt tilbake og jeg så de sentrale scenene om igjen. Men jeg var fortsatt like forvirret. Jeg leste baksiden av DVD-coveret, søkte opp definisjonen ”skyld” i ordboken, gikk på internett for å se om noen andre kunne fortelle meg hva som hadde skjedd. Til slutt gikk jeg gjennom ekstramaterialet som fulgte med DVD’en hvor regissøren, Michael Haneke, i et intervju sa følgende: ”Poenget er at det er et mysterium. Sannheten er skjult. Jeg gjorde alt i min makt for å la det forbli umulig for seerne å skjønne hva som fant sted.”

Hva som faktisk skjer i filmen er ikke vesentlig, mente Haneke. Greit nok, som kunst er dette helt legitimt. Min egen irritasjon over å ha blitt lurt underkjenner ikke verdien av selve kunstverket. Michael Haneke sier i bonusmaterialet – og også i dette intervjuet – at han gjennom sine filmer liker å fremprovosere mistillit til vår oppfatning av virkeligheten. Hva er sant? spør han. Å problematisere dette er et privilegium som en regissør kan ha. Jeg kjenner også kunstnere som kanskje er nødt til å holde fast ved en slik atmosfære av undring for å kunne produsere god kunst. Denne egenskapen kan derfor på mange vis være produktiv, innenfor noen sfærer.

Men samtidig er det viktig å minne seg selv om at det finnes andre profesjoner hvor virkeligheten er noe man har behov for å komme til bunns i. For eksempel kan verken vitenskapsmenn, leger, politietterforskere eller graverjournalister tillate seg å lene seg tilbake, dvele, og si: ”Hva som faktisk fant sted her, vil forbli et mysterium.” Arbeidsdagen til mange av oss er fylt opp av en serie gjøremål som har til hensikt å etablere mest mulig sikker kunnskap om verden rundt oss: Hva lider denne pasienten av? Hva fant sted før den avdøde ble funnet knivstukket i leiligheten sin? Hva skyldes det høye nivået av forurensning i dette vassdraget? Det foregår informasjonsinnsamling i alle ledd av det moderne samfunnet – hos offentlig forvaltning, universitetene, mediene og i bedriftene. Dette er kunnskap som vi i praksis bygger hele vårt samfunn på.

Min mistanke er at filmen Skjult appellerer spesielt til en viss type kinogjengere. Det er de som føler at det må være "noe" der ute, noe som man ikke kan vite med sikkerhet. Hvis du likte filmen kan det naturligvis skyldes at du er en avantgarde filmentusiast, men det kan også skyldes at du ofte faller til ro med at mye av virkeligheten rundt deg forblir skjult. La meg komme til poenget. Dersom denne filmen hadde fortalt en sann historie, hadde det vært avgjørende for politiet, de pårørende og journalistene å avdekke hva som fant sted. Og – merk – det hadde også vært mulig å gjøre det.

Det er mulig å finne svar. Sannheten er ikke bare et knust speil hvor alle kun sitter igjen med et glasskår, et individuelt perspektiv å betrakte virkelighet med. Det er mulig å finne ut de utroligste ting om virkeligheten, og det gjøres hele tiden. Men selvsagt, du står fritt til å velge resignasjon. Du kan også velge å kompensere for din uvitenhet med å omfavne storslåtte, karikerte forklaringsmodeller om hvordan alt henger sammen. ”Det må vel være en eller annen kraft, supermakt eller hemmelig losje som står bak og trekker i trådene?” Slike altomfattende teorier kan gi mer trygghet for visse mennesker enn tanken på at virkeligheten er kaotisk og i kontinuerlig utvikling.

Fornektelse av virkeligheten og viljen til å komme opp med alternative forklaringsmodeller går hånd i hånd. En nedslitt junkie med noia i Bård Tufte Johansen og Harald Eias Åpen post mente å ha funnet ut at det var CIA som stod bak butikkjeden ICA. I land hvor religiøse myter blir ansett som ubestridelig sannhet har man også overdrevne forestillinger om USAs makt. Dette gir seg både uttrykk i en paranoid frykt om at Supermakten står bak all ondskap i verden (enten det handler om sykdommer som AIDS eller skjulte nettverk som utfører terrorangrep), men det kan også gi seg utslag i en motsatt logikk: ”Intet godt kommer til å skje med mindre amerikanerne kommer utenifra og frelser oss fra denne forferdelige diktatoren.”

Troen på USA som en allmektig supermakt er ikke så annerledes enn troen på en allmektig Gud. Begge teorier skaper handlingslammelse. Mediestormen som fulgte for en stund tilbake, da en stakkarslig imam i Norge kom med noen sleivete kommentarer på et nettmøte, virket tilgjort. Ingen burde bli overrasket over at det nettopp er de religiøse som biter på teorier om mørke sammensvergelser – slik som tanken om at det var amerikanerne selv som stod bak 11. september. Hvis man bygger de mest fundamentale pilarene i sin forestillingsverden på illusjoner, kan man like godt gå gjennom livet uten å forholde seg til virkeligheten overhodet. Det ligger et snev av sannhet i det de religiøse hardnakket påstår: Gud er stor. Han er den største konspirasjonsteorien.

Videre lesning: Hvem trekker i trådene? Jødene (takk, Hitchens)? Frimurerne (takk, Cohen)? Amerikanerne (takk, Strømmen)?

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

”Hvis det finnes en Gud, har han ikke bare velsignet oss med liv, men med bevissthet og klarsyn. Hvis jeg lever mitt liv i tråd med mine gudgitte innsikter, kan jeg ikke trå feil. Og selv om jeg skulle gjøre det, vil jeg vite at jeg har handlet i god tro.” Sitatet tilhører Adolf Hitler, og det er hentet i fra en samtale med hans nærmeste medarbeidere i desember 1941. Hitler anvendte religiøse språkbilder hemningsløst i egne taler og politiske dogmer.

Hitler hadde et rikholdig, personlig bibliotek. Deler av boksamlingen hans blir i dag oppbevart i Library of Congress, Washington D.C. I en gjennomgang av Hitlers bibliotek gjort for The Atlantic Monthly i 2003, skrev Timothy W. Ryback om Hitlers interesse for religion. Alfred Rosenbergs bok ”Der Mythus des zwanzigsten Jahrhunderts” var én av mange bøker om religion og mystisisme som ble nøye studert av Hitler. Rosenbergs bok var nazibevegelsens nest viktigste ideologiske skrift etter “Mein Kampf.” Rosenberg ville fusjonere den katolske og protestantiske kirke i en tysk storkirke. Han ønsket å omskrive det evangeliske budskapet, slik at Jesus ikke lenger fremstod som en maktesløs pasifist som Gud lot dø for våre synder for at vi skulle få evig liv. Jesus skulle i stedet markedsføres som en slags arisk superhelt: ”Den mektige predikanten, den rasende profeten i tempelet, mannen som inspirerte folket, og som alle fulgte - ikke de jødiske profetenes offerlam, ikke mannen på korset.”

Visjonen om en uovervinnelig herrefolksprofet appellerte til Hitler. En av bøkene til 1800-tallsfilosofen Johann Gottlieb Fichte opptok Hitler spesielt. Notater i margene, understrekninger og inntegninger vitnet om dette. Hovedtemaet til Fichte var hvordan Jesus greide å oppnå makt over sinnene til de troende. Hvordan greide Jesus å skape en så bærekraftig menighet, en organisasjon som fortsatt eksisterer den dag i dag, to tusen år etter hans død? Fichtes teori (som Hitler noterte seg ved å sette tykke streker under) var at Jesus vant sine tilhengere ”gjennom sin absolutte identifikasjon med Gud.” Fichter mente at Jesus var i stand til å fusjonere sin tro på Gud med sin tro på seg selv.

Vi kan ikke vite med sikkerhet om Adolf Hitler trodde fullt og helt på en Gud utenfor seg selv. Men han var tilbøyelig til å se seg selv som en gud. Det var mange tyskere også. I mellomkrigstiden gjennomlevde Tyskland store samfunnskonflikter. Hitler iscenesatte seg som det tyske folks frelser. I et gammelt filmklipp i BBCs dokumentarserie ”The Nazis” kommer Hitler med følgende utbrudd i fra talerstolen: ”Jeg vet, gode kamerater, at det må ha vært tungt for dere. I de tider hvor det så som mørkest ut, og hvor endring uteble. Men dere må ikke spore av. Kampen må fortsette. Dere må ikke gå egne veier. Dere må gi etter for den overveldende impulsen til å underkaste dere!” I det Hitler kommer med formaningen om underkastelse, vender han hendene inn mot kroppen, presser albuene sammen og slår hendene ut mot publikum - som en operasanger.

Denne oppbygningen av Hitlers appell om at tilhørerne må overgi sin vilje er en prototyp på det som i psykologien kalles hypnotisk induksjon. Hitler visste hvordan å forføre publikum. ”Massene er feminine,” hadde han sagt. Den hypnotiske induksjonen i den overnevnte talen går slik: Først en anerkjennelse av de oppofrelsene som fotsoldatene hadde gjort for Tyskland, deretter en appell til deres innerste tvil (ved å sette ord på det alle tenkte, men ikke våget å si), og til slutt et forlokkende tilbud om frelse i fra alle kvalene. Slik vant Hitler tyskernes støtte til sine stormannsgale prosjekter: Ikke tenk, bare underlegg dere min vilje.

En person i Hitlers samtid med forutsetninger for å gjennomskue disse knepene var Sigmund Freud. I sin bok om gruppepsykologi fra 1921, ”Massepschychologie und Ich-analyse”, beskrev Freud hvordan organisasjoner er avhengig av en autoritetsfigur for å opprettholde samhold og forhindre oppløsning. Grupper har ofte behov for en ”fører” som signaliserer at han elsker alle medlemmene i gruppen like mye. Freud skrev: ”Alt er avhengig av denne illusjonen [om lik kjærlighet]. Om illusjonen skulle bortfalle ville både kirken og hæren gå i oppløsning.”

Kristendommen er bygget på forutsetningen om at Jesus elsker alle de troende like mye. Overfor Jesus er alle kirkens medlemmer likeverdige. Freud skrev: ”Det er ikke uten grunn av parallellene til en familie blir fremhevet, og at de troende kaller seg ’brødre i Kristus’, brødre gjennom den kjærlighet som Jesus tilkjenner de.” Båndet som knytter de troende til Jesus, knytter de også til hverandre. Resultatet blir en sterk konsensus og konformitet. Freud mente at aggresjon ble undertrykket internt gjennom en ukritisk kjærlighetsatmosfære. Aggresjon ble i stedet projisert over på en ytre fiende, for eksempel i form av religiøs intoleranse eller hat mot andre grupper av mennesker.

Freud var derfor skeptisk til budet om nestekjærlighet: ”Du skal elske din neste som deg selv”. Han innvendte at all empiri tydet på at mennesket var et vesen med betydelige aggressive drifter. Menneskehetens historie er full av barbariske handlinger – ofte utført av religiøse bevegelser som mener at de har de beste hensikter: ”I samme øyeblikk som Paulus nedsatte universell kjærlighet som selve fundamentet for sin kristne sekt, ble ekstrem intoleranse overfor de som befant seg utenfor den uunngåelige konsekvensen,” skrev han. I følge Freud var kjærlighet kun mulig mellom mennesker med en personlig relasjon til hverandre. Universell kjærlighet i en massebevegelse bestående av fremmede var en illusjon. Senere, i essayet ”Ubehaget i kulturen” (1930), koblet han denne gruppeteorien til både nazismen og kommunismen.

I det forrige århundret ledet nazismen til mer død og fordervelse enn det kristendommen gjorde. Det er alltid enkeltmennesker som utfører grusomheter. Religion og ideologi kan bare tilby en beleilig unnskyldning for å sette i gang med massakrene. Massebevegelsenes krav om strømlinjeforming av etiske normer forutsetter at man gir seg hen og blindt følger en vilje utenfor en selv. Men kravet om underkastelse gjennom bestikkelser, overtro eller trusler vil aldri lede til et harmonisk samfunn. Det forutsetter i så fall at én av sektene vinner absolutt hegemoni, og at alle fritenkere ryddes av banen. Hvis ikke underkastelse er svaret – hvor skal mennesket da vende seg? Vi kan vel ikke finne ut hva som er rett og galt på egen hånd?

Posted by contexploration at 10:30 PM | Permalink

I sommer har det vært flere tilfeller av hatvold mot homofile menn i Oslo. En 25-åring ble slått ned av en guttegjeng ved Nationaltheatret. Gjengen spurte om han var homofil, noe han bekreftet. Han ble slått i bakken. En 19-åring ble senere angrepet av en annen gjeng om bord på trikken fra Majorstuen til Frogner. De hadde blitt provosert over at 19-åringen bar en treningsbag hvor det stod skrevet ”skeiv.” Den siste helgen i august ble to unge menn banket opp på vei hjem fra et homseutested i Pilestredet.

De som står bak voldelige angrep på homofile kan være fra alle sosiale sjikt og grupper i befolkningen, men i sommerens hendelser har gjerningsmennene hatt innvandrerbakgrunn. I Aftenposten ble det ført en kort debatt om muslimske lederes ansvar for homofobe holdninger, i og med at islam forbyr homofili. I Klassekampen stod det også et par kommentarartikler om temaet. Blant annet skrev Thomas Michael Walle – forsker ved NOVA – en kronikk (”Det umannlige” KK, 4.9.6) hvor han ga uttrykk for at pakistaner-nordmenns vold mot homofile ikke bare skyldtes islam, men også norske holdninger.

Resonnementet til Walle gikk slik: I møtet med det norske samfunnets økende aksept for homofile, blir det heteroseksuelle rommet for pakistansk-norsk mannlighet innskrenket. For enkelte ungdommer med muslimsk bakgrunn kan det oppleves som nødvendig å stadfeste heteroseksualiteten mer eksplisitt, skriver han: ”Å ty til vold er en ekstrem, men dessverre ikke uvanlig måte homofobe menn gir beskjed til omverdenen om hvor heteroseksuelle de er.”

Denne tankegangen kunne man også finne igjen i en kronikk om innvandrerungdom og deres forhold til vold skrevet av Nadia Ansar, psykolog (”Sint ungdom slår tilbake” Aftenposten, 23.9.6.). Hun skriver at ungdommenes følelse av stigmatisering gjør at vold blir en ”ikke-verbal” måte å uttrykke frustrasjon på: ”Gjennom voldshandlinger får [ungdommen] utløp for indre uro, samtidig som en får overført sin følelse av frustrasjon over på andre; en lar andre få smake på sin opplevelse av avmakt.” Psykologen tolker med andre ord det å denge løs på fremmede mennesker som en slags form for selvhjelp: ”Indre balanse blir gjenopprettet og man opplever mestring av tilværelsen,” skriver hun.

Både Walle og Ansar er naturligvis bekymret over disse angrepene. Men i artiklene deres blir hele problematikken snudd på hodet. Spørsmålet som disse forskerne stiller er: Burde man ikke rette fokuset mot den effekten som hatvold mot homofile har på gjerningsmennene? Det må selvfølgelig være vanskelig å være en forknytt, overtroisk heterogutt i et samfunn med manifestert aksept for homofili... I europeiske storbyer er det ikke uvanlig å se homofile par gå hånd i hånd i gatene... Dette vil oppleves som traumatiserende for homofobe. Bør man gi etter for de homofobe?

Personlig blir jeg mildt sagt provosert over religiøse ideologier som hevder at kvinnen må underlegge seg mannen, at det er Guds vilje at jeg havner i helvete når jeg dør og at homofili burde forbys - men jeg går ikke av den grunn rundt og banker opp tilfeldige kristne eller muslimer. Jeg aksepterer deres tilstedeværelse på denne planeten. Til gjengjeld får de akseptere min.

Friheten i de liberale demokratiene er under press. En annen anklage som vi har hørt mye de siste par årene er at dersom du er tilhenger av en livssynsnøytral stat, et fritt marked og verdsetter den ville medieverdenen, er du medskyldig i å skape hat mot Vesten. Som dominikaterpater Arnfinn Haram skrev i Morgenbladet: "Korleis kan ein unngå å skjøne at raseriet mot Vesten har sin bakgrunn i dette? Korleis kan ein vere så lite sensibel for den enorme frustrasjonen som det sekularistiske Vesten skaper i land der religionen er basis for samfunnet?" (7.2.4.)

Det finnes en idiotsikker løsning på problemet med hatvold mot homofile. Denne løsningen hadde umiddelbart gjenopprettet det heteroseksuelle rommet for de sinte ungdommene som i dag går gatelangs sammen med sine kompiser, skjelvende av angst for å bli tatt for å være homser: Man kan rett og slett tvinge de homofile inn i skapet igjen.

Dette hadde bokstavelig talt vært en lite tilfredsstillende løsning. Jeg priser meg over å leve i en by hvor unge homofile kan leve ut sin seksualitet. Kommer vi til å tillate at homofobe guttegjenger får talibanifisere Oslos gater?

Les også: ”Underbevisstheten er vår offentlighet.”

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink