contexploration

I 1958 begynte Kaczynski å studere ved Harvard. Han fikk toppkarakterer. Men de som bodde på studenthuset så lite til han. Som regel kom han hjem fra lesesalen, gikk rett inn på hybelen sin, lukket døren, og holdt seg der resten av kvelden. Rommet hans var en svinesti, men i alle matteinnleveringene hadde han plettfri disposisjon. Av og til, om natten, kunne de andre studentene på hybelhuset høre Theodore spille trombone.

Etter å ha tatt sin Ph.D. ved Universitetet i Michigan begynte han som foreleser ved Universitetet i Berkeley. Han utviklet en skepsis overfor den teknologiske utviklingen. Da datasalene kom til Berkeley ble han forferdet over å se studentene sitte dagen lang foran skjermene. Til slutt bestemte han seg for å si opp jobben. Han flyttet til Montana i 1971 for å leve et rolig liv i pakt med naturen. Han kjøpte et felt i skogen og bygde på egen hånd en liten koie der. En gang i blant syklet han ned til småbyen, Lincoln, for å gjøre ærend. Han benyttet det lokale biblioteket flittig.

Her kunne denne historien ha endt. Kaczynski kunne ha levd alene i skogen, som en stolt eremitt. Hver kveld kunne han ha sittet i fred på trestubben sin og kontemplert solnedgangen over dalen, med den hissige Montana-myggen surrende rundt hans skitne, lange hår. Han kunne ha levd resten av sitt liv uten vann og strøm, milevis unna nærmeste datamaskin, i pakt med naturen som han påstod at han var så glad i.

Hva gikk galt?

Erkjennelsen om at det fantes en moderne sivilisasjon der ute – at det faktisk eksisterte mennesker som i sin naivitet innbilte seg at de levde gode liv i høyteknologisk metropoler – inne i ”matrixen” – denne tanken ble uutholdelig for Kaczynski. Han bestemte seg for å forsøke å omvende menneskeheten. Hans grenseløse ”omsorg” for fremtiden til vår art fikk han til å ta fatt på en omfattende misjonærvirksomhet.

Kaczynski ble en terrorist. Misjon og vold går ofte hånd i hånd. (Tenk: Noen mennesker vil simpelthen ikke la seg omvende, selv om du ber de høflig om det!) Angrepene til Kaczynski rettet seg mot universitetsansatte, forskere i teknologibedrifter, psykologer som arbeidet for informasjonsbyråer og andre som han mente var representanter for den teknologiske utviklingen. Han begynte å sende hjemmelagede brevbomber. Han plantet bomber i butikker og hos flyselskaper. Det tok FBI 18 år å finne hans identitet. I mellomtiden gikk han i FBI under kallenavnet Unabomberen, som følge av at de første brevbombene hadde vært rettet mot universiteter (UN- for ”university”) og flyselskaper (A- for ”airline”). I alt utførte Kaczynski 16 ulike bombeangrep. Tre mennesker ble drept og et dusin ble kvestet for livet. Matteprofessoren hadde blitt seriemorder.

Begivenhetene som ledet til pågripelsen av Kaczynski var spesielle. Med journalister som mellommenn ble det inngått en avtale mellom FBI og Unabomberen som gikk ut på at han skulle avslutte all terroraktivitet hvis han fikk sitt 35.000-ord lange anti-teknologiske manifest publisert i New York Times eller Washington Post. Kravet ble innfridd 19. september 1995, hvor manifestet Industrial Society and Its Future ble vedlagt Washington Post som et eget bilag. FBI håpet med dette at noen ville gjenkjenne terroristens tanker, slik at det ble mulig å identifisere han. Og det var det som skjedde: Flere av resonnementene ble gjenkjent av Kaczynskis bror, som deretter kontaktet FBI. Unabomberen ble arrestert koien i Montana 3. april 1996. To år senere ble han dømt til livsvarig fengsel.

Kaczynski mente at den teknologiske utviklingen var kommet så langt at den var blitt ond i seg selv. I manifestet strødde han om seg med argumenter av følgende type: Ettersom den teknologiske utviklingen etter hvert vil gjøre det mulig for foreldre å ”gen-designe” sine egne barn, vil staten - politikerne - se seg nødt til å lovregulere slik virksomhet. Dermed blir det uansett staten som kommer til bestemme hva slags barn foreldre skal tillates å få. ”Du synes staten har stor makt over ditt liv i dag. Men tenk deg hvordan det blir når staten skal bestemme den genetiske oppbygningen av barna dine.” Slike forskifter vil uunngåelig måtte komme, mente han, fordi uregulert genmanipulering vil være et enda verre scenario. Konklusjonene til Kaczynski - i resonnementer som dette - ble derfor alltid at den teknologiske utviklingen måtte stanses. ”Systemet” måtte knuses. Et av kapitlene i manifestet heter Revolusjon er enklere enn reform.

Chuck Palahniuks roman Fight Club (1996) hadde flere paralleller til historien om Unabomberen. (Theodore J. Kaczynski signerte sine brevbomber med initialene ”F.C.”, som stod for Freedom Club.) Fight Club tok utgangspunkt i unge menns følelse av fremmedgjøring overfor det høyteknologiske samfunnet. Boken ble filmatisert i 1999. Drømmen til hovedpersonene i boken er ”å en dag kunne klatre i ruinene av det som en gang hadde vært skyskrapere, å dyrke jorda på det som en gang hadde vært en motorvei” - altså en tilbakevending til et primitivt liv, et naturlig liv som sender assosiasjonene i retning av Talibans drømmesamfunn. Hovedpersonene i boken oppretter en paramilitær gruppe. Veien til sabotasjeaksjoner er kort. Men Fight Club tar en uventet vending mot slutten: Fortellerens ”Prosjekt Kaos” viser seg å være en slags projeksjon av hans indre, mentale kaos. Fortelleren er nemlig schizofren.

Avgjørende for at Kaczynski slapp dødsstraff ble en uttalelse fra rettspsykiater om at han antakelig var en paranoid schizofren. Da FBI slo til mot koien hans fant de mange av hans egne papirer, men bare én bok: En slitt utgave av Paul Goodmans Growing Up Absurd - en kulturpessimistisk bok om fremmedgjøring og maskulinitetskrise i det post-industrielle samfunnet.

VIDERE LESNING: Theodore J. Kaczynski på Wikipedia. Unabomberens forskrudde eremittmanifest finner du her. Relatert: 'Mel Gibsons religiøse propaganda.'