En uke i september 2001
[Skrevet 21. september 2001:] En venn av meg ringer. Jeg er på vei hjem til leiligheten. Han forteller at et passasjerfly har styrtet i World Trade Center. Mens jeg går hjem spekulerer jeg i hvem som kan stå bak. Jeg frykter at det er amerikanske ekstremister. Jeg ser for meg hva som kan komme til å skje hvis dette viser seg å være koordinerte aksjoner fra McVeigh/Unabomber-aktige grupperinger: Innstramninger av borgerrettigheter, McCarthy-prosesser mot upatriotiske amerikanere, massearrestasjoner, oppfylling av fengslene...
Jeg har en rar følelse. Når jeg går opp trappen til leiligheten føler jeg på en måte at jeg er skyldig i et eller annet.
På radioen sier de at to fly har blitt styrtet i World Trade Center og ett i Pentagon. Jeg tenker at det må ha vært arabere, ettersom Pentagon ble valgt. Jeg føler meg litt mer beroliget.
Jeg sitter hjemme utover kvelden og lytter til nyhetssendingene på radio hver hele time. Halv elleve ringer min far. Han er rystet over det som har skjedd og sier at han hadde behov for å snakke med meg. Vi snakker om da vi besøkte World Trade Center. Han nevner at jeg bør få meg TV.
Det kjennes fortsatt ut som om jeg har dårlig samvittighet.
Dagen etter går jeg tur med en studiekamaerat i parken. Han forteller om en venninne på jussen som tar spesialfag i New York. Hun hadde vært på vei til forelesning på Manhattan da hun oppdaget et sort hull i det ene av tvillingtårnene. Hun tenkte det var en brann, gikk videre, spaserte inn på universitetet og satte seg i forelesningssalen sammen med de andre studentene. Halvveis ut i kontraktsrettsforelesningen kom det en ung mann løpende inn. Han holdt en mobiltelefon i hånden og ropte at to passasjerfly hadde styrtet i World Trade Center. Foreleseren jaget mannen ut igjen. Han sa til salen: ”Jaja, det får så være. Vi har en forelesning i kontaktsrett her!” Timen fortsatte som normalt. Først da hun kom ut på gaten igjen merket hun panikken. Manhattan ble evakuert. Min venn forteller at han og kjæresten hadde fulgt TV-sendingene fra New York. ”Jeg har ikke hatt en så amorøs kveld på lenge.”
Dagen etter ringer en tredje venn og vil ha meg med på en aksjon foran den amerikanske ambassaden. Han vil kle seg ut som Ku Klux Klan og ”lynsje” en kompis som ser ut som en araber. ”Spar livene til uskyldige arabere!” vil han ha et banner som sier. Han ønsker å demonstrere mot forhastede gjengjeldelsesaksjoner. Han vil feste en plakat rundt halsen på ”araberen” med teksten: ”Spiller ingen rolle for meg! Jeg har 72 jomfruer som venter på meg i himmelen!” Jeg sier at jeg ikke synes det er en god ide.
”Men det er nå man er nødt til å aksjonere,” sier han. ”Når de først begynner bombingen er det for sent.”
”Jeg er med hvis vi også demonstrerer foran moskeen på Grønland,” sier jeg, i visshet om at han sier nei.
Det er montert et superboard på t-banen. Kvinnen på bildet smiler, hun ser fornøyd ut. Teksten forteller at hun som liten hadde en hemmelig drøm om å bli gartner. Vikarbyrået hjalp modellen med få drømmen oppfylt.
En kamerat sender en e-post til alle vennene sine og forteller at han og samboeren har blitt enige om å ta en pause. Han lurer på om noen skal ut i helgen. I avisen står det en annonse for en bok som heter Vi 2 flytter sammen. Den handler om jus for samboere.
Jeg leser i avisen at en ung sosialklient nektet å ta Bondevik og sosialministeren i hånda under et besøk på et Jobbsenteret på Grünerløkka. Sosialklienten sa til avisen: ”Å gå på sosialen er jævlig ydmykende. Det er dere som har ansvaret!”
En tidligere norsk politiker utgir en biografi som omtaler datterens kamp mot heroinavhengighet. Datteren var over 30 år da hun begynte med heroin, men likevel føler faren skyld: ”Hva kunne jeg gjort annerledes?”
Ved semesterstart arrangerte vi en aksjon på Blindern for de nye studentene. Vi hadde megafon, plakater og løpesedler. Vi improviserte en slags alternativ fadderaksjon for å motvirke apatien. Etter at Studentsamskipnaden ringte politiet for å jage oss bort fra Fredrikkeplassen dro vi ned til sentrum, hvor vi over megafon kommenterte de ulike partiene som hadde stands ved Spikersuppa foran valget. En gratis informasjonstjeneste, kan man si. Til slutt gikk min venn like godt opp Løvebakken og erklærte seg Enehersker - til folkets store glede. Han fikk innført en del forordninger før vakttjenesten på Stortinget tok affære. Vi gjorde retrett ned til Akershus festning.
Der brukte vi megafonen for å kommunisere med cruiseturistene som stod på dekk og vinket til oss mens skipene forlot Oslo ved solnedgang: ”Thanks for leaving all your money, suckers. Come back next year - and bring your daughters!”
Det er morgen. Jeg sitter på en benk på St. Hanshaugen. En gruppe smågutter med saggebukser og skolesekker haster forbi. De går ved siden av hverandre. De er stumme. Det virker som om de er sent ute. Foran seg har de en time, en skoledag, et utall antall år med skoledager, forelesninger og eksamener.
Etter et felles tiltak koordinert av familie og venner - en slags intervensjon - finner en gammel TV veien til leiligheten min. Jeg ser en reklame for en trimmaskin som ved hjelp av elektroder simulerer hjernens instrukser til musklene om å trekke seg sammen.
På et loppemarked på en av byens barneskoler titter jeg inn døren til et av klasserommene. Rommet er tomt. Luften er full av støv. Det kommer sollys inn vinduene. På tavlen står det skrevet:
Alle skal ha det bra i klasserommet
Ingen skal erte andre
Alle skal hjelpe andre hvis de kan
Ingen skal le av andre
Alle skal ha noen å leke med
