Terroristene tenker globalt, så hvorfor gjør ikke vi det?
Etter terrorangrepet i London 7. juli i fjor var en britisk talsmann fra den islamistiske organisasjonen Hizb ut-Tahrir gjest på Sky News. Da han ble spurt hvorfor han ikke ville ta avstand fra handlingene til ”martyrene” som massakrerte t-banepassasjerer i London, svarte han at britene fikk som fortjent ettersom Tony Blair førte en utenrikspolitikk som forfulgte ”våre muslimske brødre og søstre” i Tsjetsjenia, Afghanistan, Palestina og Irak. Islamisten ble deretter spurt hva han egentlig hadde i mot Storbritannia: ”Åh, vi har da vel ingen ting i mot trærne, kyrne eller naturlandskapet i Storbritannia. Alt dette tilhører Gud, som alt annet i verden.”
Hizb ut-Tahrir-talsmannen så ikke landegrenser som et hinder for det han ønsket å oppnå: En verden hvor alle følger Guds lov slik den er nedfelt i Koranen (sharia) og hvor alle lever i en fredelig, muslimsk umma. I lys av kravet om lojalitetserklæringer til ”britiskheten” som ble fremsatt av politikerne i etterkant av terroraksjonen i London, var svaret til Hizb ut-Tahrir-talsmannen nesten det samme som jeg selv kunne ha gitt i en liknende situasjon (minus de religiøse fabuleringene), dersom jeg hadde blitt spurt om hvorfor jeg ikke bekjente meg til den norske nasjonalismen med dens symboler og ritualer.
Islamistene utgjør et mindretall av muslimene i Europa. Kun 14% av norske muslimer ønsker at islamsk lov innføres i Norge. I Storbritannia ønsker 40% av muslimene å følge sharia der de bor. Ikke alle islamister argumenterer for væpnet, ”hellig" krig. Offisielt sier Hizb ut-Tahrir i Storbritannia at de er en fredelig organisasjon, selv om enkelte med Hizb-tilknytning med jevne mellomrom blir tatt for terrorisme. De mest ekstreme islamistene tenker globalt og handler lokalt. En aggressiv versjon av islam blir misjonert i radikale moskeer verden over. Når etterretningstjenestene følger mistenkte terrorister, oppdager de bånd til en rekke land. Ofte er terroristene i besittelse av pass til flere europeiske stater. De kan ha bodd to år i Sverige, ett år i Italia, et halvt år i Spania... Den norske islamisten som ble arrestert i Tyskland i juli hadde fire forskjellige SIM-kort med seg, alle tilhørende forskjellige land i Europa. Mens politiet i europeiske land er låst til nasjonalstaten, beveger islamistiske terrorister seg i et nettverk på kryss og tvers av landegrensene.
Osama bin Laden skrev i sitt brev til Amerika: ”Det første vi krever av dere er at dere omvender dere til islam” (2001). Hele verden blir av al-Qaida sett på som en arena for ”hellig” krig mot de vantro. Bin Laden har i sine taler krevd at det blir opprettet en islamsk republikk i Sør-Filippinene, at russiske styrker må ut av Tsjetsjenia, at ”muslimske Kashmir” må frigjøres fra India. Nestkommanderende i al-Qaida, Ayman al-Zawahiri, har gjentatte ganger kommet med trusler mot Norge og Danmark. Han krever at ytringsfriheten i Europa må knebles og at norske redaktører må straffes for gudsbespottelse som følge av publiseringen av Muhammed-karikaturene. De islamistiske jihadistene som stod bak attentatet mot FN-hovedkvarteret i Baghdad i august 2003 erklærte at FN-utsending Sergio Vieira de Mello måtte tas av dage som følge av rollen han spilte som FNs sjefsforhandler da Øst-Timor fikk sin uavhengighet i fra Indonesia i 1999. Denne overgivelsen av ”muslimsk land” ble av islamistene ansett som høyforræderi.
I oktober 2005 sprengte tre selvmordsbombere seg i lufta i restauranter i Jimbaran på Bali. Hjernen bak aksjonen var islamisten Azhari Husin, født i Malaysia og utdannet ingeniør i Australia og Storbritannia. Han ble noen uker senere drept i en skuddveksling med indonesiske sikkerhetsstyrker. På den bærbare datamaskinen til Azhari fant indonesiske etterforskere et 34-siders dokument med detaljert informasjon om planleggingen av angrepet. Azhari og hans medhjelpere la aksjonen til Bali fremfor Indonesia fordi det var der man anså at den ”globale effekten” ville bli størst. Dokumentet beskrev hvordan terroristene finkjemmet Jimbaran-området på jakt etter ”hvite mennesker” og kinesiske og japanske forretningsmenn. Terroristene gikk inn i restauranter med ryggsekkbomber og slaktet 20 uskyldige mennesker. Massakren var basert på en herrefolksmentalitet, assosiasjonene går i retning av drapet på Benjamin Hermansen i 2001.
Wassim Doureihi, lederen av Hizb ut-Tahrir i Sydney sa følgende: ”Vestlige mennesker må forlate muslimske land dersom de ønsker å sikre seg mot å bli rammet av terrorangrep.” Dersom man snur dette utsagnet på hodet, ser man den motbydelige fremmedfiendtligheten som ligger bak. Hva om noen høyreekstremister hadde sagt: ”For å sikre seg mot å bli rammet av terrorangrep, må muslimene forlate vestlige land.” (Det faktum at Wassim Doureihi, som islamist, kan praktisere sin religion i frihet i et liberalt demokrati ser imidlertid ikke ut til å plage han.)
Islamistiske terrorister har for lengst sett at verden er én. Hvem som helst kan melde seg på i kampen for den store, muslimske ummaen. De forkynner en religiøs ideologi som er løsrevet fra nasjonene, løsrevet i fra geografiske forhold. Så hvorfor er det så vanskelig for de som ønsker livssynsfrihet, demokrati og rettsstat å gjøre det samme? Mange innvandrere til Europa har et ønske om å integreres bedre i samfunnet. Hvorfor kreves det i Europa lojalitetserklæringer til 25 forskjellige - til dels kryptiske - nasjonale tradisjoner? Hvorfor utsettes innvandrere for et nærmest uoppnåelig konformitetspress? Terroristene tenker globalt, så hvorfor gjør ikke vi det?
Tre ganger på 1990-tallet var norske militære delaktig i internasjonale operasjoner for å stanse overgrep mot muslimer: I Kuwait i 1991, i Bosnia i 1995 og i Kosovo i 1999. I dag er rundt 600 norske soldater i Afghanistan, i en NATO-styrke som 82% av afghanerne mener gjør en god jobb. Etter at Muhammed-karikaturene ble publisert, koordinerte islamistene demonstrasjoner og angrep på norske og danske interesser. I Meymaneh i Afghanistan ble den norske ISAF-basen beskutt med automatgeværer, håndgranater og rakettdrevne granater. Norske soldater måtte kjempe for livet. De forble likevel i Afghanistan og fortsetter den dag i dag arbeidet med å sikre det sivile samfunnet.
I Meymaneh risikerte norske soldater sine liv i arbeidet med å etablere sikkerhet for afghanerne. I praksis måtte de med våpen i hånd også slåss for at den norske ytrings- og livssynsfriheten ikke skulle knebles. Man bøyde ikke av: Blasfemi-paragrafen kommer ikke til å vekkes til live i straffeloven. Det er ytrings- og livssynsfriheten som sikrer at muslimske nordmenn får utøve sin religion i fred – i det samme samfunnet som kristne, ateister og jøder. Det fremstår derfor som en skjebnens ironi at noen av de fremste forsvarene av både den norske ytringsfriheten og Norges bidrag i militære operasjoner denne uken har blitt stemplet som fiender av muslimer i norsk offentlighet.
LES OGSÅ: Islamofobi og islamofili.
