contexploration

“Yet to become such a source [of Love], one must constantly drink anew from the original source, which is Jesus Christ, from whose pierced heart flows the love of God.”

”Conversely, as we shall have to consider in greater detail below, the 'commandment' of love is only possible because it is more than a requirement. Love can be 'commanded' because it has first been given.”

Din gjeld overfor Gud
Med andre ord: Jesus har kopibeskyttet kjærlighet, og om du føler kjærlighet må du søren meg se å betale tilbake gjelden din! Hvordan? Du må tjene Herren og følge reglene nedfelt i kristendommen. Dette er naturligvis overtro og løgn fra ende til annen. I tillegg utgjør det en feig form for utpresning, der du kun kvalifiserer for ”nåde” eller almisser i den grad du er villig til å delta på gudstjeneste og indoktrineres i den rådende teologi. De som har lest Che Guevaras bok (eller sett filmen) Motorsykkeldagbøkene vet hvordan kristne misjonærer benytter denne taktikken.

Mel Gibsons film The Passion of the Christ kommuniserer budskapet med maksimal effekt: Gjennom en intens kinoopplevelse skal du i time etter time bevitne at en mann blir torturert til døde. Underveis skytes det inn flashbacks hvor Jesus holder sine prekener. Du føler empati og tenker: Burde du ikke i anstendighetens navn omvende deg og følge Hans budskap? Det riktige betegnelsen på denne psykologiske mekanismen er sadomasochisme. Mennesker tiltrukket av S&M identifiserer seg med både sadisme og masochisme. De trenger ikke nødvendigvis være aktive deltakere i mørke sexklubber, snarere handler det om en mentalitet der menneskelige relasjoner innordnes i et system bestående av autoritet og underkastelse. Man finner ingen andre måter å relatere seg til andre mennesker på enn ved å rangere de enten som ”over” eller ”under” seg selv.

Mange filmer henter inspirasjon fra S&M: Pianolærerinnen, A Clockwork Orange og Secretary for å nevne noen. Et annet eksempel er Lars von Triers Breaking the Waves: Når Gud tar helt av og ringer i kirkeklokkene i avslutningsscenen får du en endelig bekreftelse på at filmens hovedperson - Bess - hadde ”rett” da hun tilbød kroppen sin til vilt fremmede voldsmenn i kjærlighetens navn. Ektemannen hennes på sykehuset (grisen som bestilte hennes eskapader) ender med å bli frisk som følge av hennes offer. Et annet eksempel på en slik film er Mel Gibsons Braveheart. Filmen avsluttes med en kvalmende torturscene akkompagnert av øredøvende, svulstig musikk. Mens bøddelen henger over hovedpersonen (spilt av Gibson) får han kjærlighetsflashbacks. Scenen har paralleller til The Passion of the Christ. En skikkelig helt bør helst ha en smertefull død.

Antisemitten Mel Gibson
Mel Gibson er selv medlem i en katolsk sekt. Han uttalte ved lanseringen av The Passion of the Christ at han lagde filmen for å bedrive misjon. Gibson har vært i nyhetene denne uken. Fredag ble han stanset av politiet for råkjøring i Malibu. Politibetjenten - James Mee - mistenkte promillekjøring. Han ba Gibson bli med til politistasjonen. Først forsøkte Gibson å rømme. Etter å ha blitt lagt i bakken kom han med en verbal utblåsning: ”Jødene er ansvarlige for alle krigene i verden!” Gibson krevde å få vite om konstabelen var jøde. (Du spør deg sikkert: Er det ikke litt drøyt å gi jødene skylden for fyllekjøringen din?) Den opprinnelige politirapporten [PDF] ble lekket, og skandalen var et faktum.

Mel Gibsons tvilsomme uttalelser om jøder opp gjennom årene kunne alle finne frem til ved å taste inn noen ord i Google. Faren til Gibson er medlem av den samme sekten som sin sønn, og han har skrevet bøker hvor han stiller spørsmålstegn ved Holocaust. Gibson senior mener selvsagt at det ennå ikke er bevist at det var islamistiske terrorister som stod bak 11. september. Hvis ikke al-Qaida stod bak, hvem kunne det da ha vært? Du kan selv gjette deg til hvem Gibsons far mistenker… Da sønnen ble spurt om hva han synes om farens holdninger, svarte Mel Gibson at ”min far har aldri fortalt meg en løgn.” Det burde ikke overraske noen at han valgte å produsere en storslått spillefilm om korsfestelsen av Jesus. Men det ble i sin tid påpekt at historien Gibson valgte å fortelle baserte seg konsekvent på de mest jødefiendtlige passasjene i Det nye testamentet.

Vakker bestialitet?
På noenlunde samme tid som lanseringen av The Passion of the Christ skiftet Morgenbladet redaktør. Den nye redaktøren, Alf van der Hagen, skrev en rekke lederartikler som klart signaliserte en orientering mot verdikonservativismen. Noe av det første som ble bestilt var en serie om Det multireligiøse Norge. Morgenbladets journalister gikk rundt og intervjuet religiøse leder om deres daglige virke. Det ble ikke stilt ett kritisk spørsmål gjennom hele serien. Det var tydelig at fascinasjonen overfor noe nytt og ukjent var det som skulle formidles, man skulle ikke henge seg opp i trosgrunnlaget til menighetene. Man skulle ikke grave i påstandene om at ”den eneste veien frelse går gjennom Guds sønn, vår profet” eller at ”vi er Guds utvalgte folk” eller at ”vår profet har nedfelt det endelige budskapet fra Gud til menneskeheten i vår hellige bok.”

Du kan tenke deg at jeg så frem til å lese anmeldelsen av The Passion of the Christ i Morgenbladet! Jeanette Sky var anmelder (MB 4.2.4). Først skrev hun at hun hadde observert at den moderate, norske kristendommen (som bl.a. tidligere biskop Stålsett representerte) hadde trukket seg inn i et ”indre mentalt rom”: Denne liberale kristendommen hadde fjernet seg fra kroppen og det fysiske. Deretter skrev hun at The Passion of the Christ representerte det diametralt motsatte. Filmen var ”vakker i all sin bestialitet,” mente Sky. Filmen var en ”moderne religiøs rite som ikke løfter religionen ut av kroppens fysiske smerte”. Hun konkluderte derfor med at ”filmen byr og krever en religiøs opplevelse”.

Den siste observasjonen var helt i tråd med Mel Gibsons erklærte målsetting: Filmen var misjon. Men denne innsikten stod samtidig litt i kontrast til synet til Morgenbladets redaktør som noen uker tidligere skrev at det i Vesten var ”helt andre krefter enn religionene” som står bak ”masseproduserte krav om mental lydighet.” Du vet hva slags ”krefter” han sikter til: USA, kapitalismen, reklamen, massemediene... Disse ”totalitære” kreftene som gjør sitt ytterste for å hjernevaske deg til å bli en nyliberal og lydig forbruker…

Terror og misjon
Det som hadde vært interessant å påpeke i en anmeldelse av The Passion of the Christ var hvordan massemediene kan spille en rolle som katalysator for koblingen mellom ekstremt voldelige bilder og religiøs propaganda. Mel Gibson forsøker å skremme mennesker inn i religiøs praksis gjennom en film – gjennom et nokså uskyldig kulturprodukt. Det finnes en sammenheng mellom Mel Gibsons nærgående tortursekvenser av Jesus i slow-motion og de bestialske videoene av muslimske ofre for massakrer i Bosnia, Tsjetsjenia og Algerie som sirkuleres på jihadistenes nettsider. Terrorforskere har påpekt hvordan slike groteske filmsnutter benyttes til rekruttering. De samme filmene er å finne på laptopene til arresterte terrorister verden over.

Noen av filmsnuttene er amatørvideoer, andre er klipp hentet fra al-Jazeera, CNN og BBC. Poenget er at massemediene og internett ikke alltid er markedsførere av et spesifikt vestlig eller ”sekulært” verdenssyn. Filmen The Passion of the Christ var et kommersielt propagandaprodukt for en 2000 gammel trosretning - en trosretning med sin opprinnelse i Midtøsten. Filmen ble lagd i misjonsøyemed og har antisemittiske undertoner. Al-Qaidas videoopptak lages også i den hensikt å vinne oppslutning om et religiøst verdenssyn. Radikale islamister sprer bilder av muslimske ofre for krigføring for å oppildne massene. Dette kan skje gjennom medieverdenen, men det kan også skje på annet vis.

Husk for eksempel hvordan noen få karikaturtegninger av Mohammed i en skandinavisk avis ble spredt til Midtøsten av danske imamer. I de voldelige opptøyene i Damaskus, Beirut og Teheran kunne man se rasende demonstranter vifte med løpesedler av tegningene. Flere måneder etter at danske og norske myndigheter offisielt hadde beklaget at muslimer kunne føle seg såret, ble de ”blasfemiske” tegningene massedistribuert av ”ofrene” selv!

Denne åpenbare masochismen kombinert med en etterlysning av harde sanksjoner mot ”de vantro” fremviser en viktig side ved religion. Det hadde vært fint med en debatt rundt dette i norsk offentlighet. Men å belyse slike sider ved religion blir kanskje for kontroversielt når man har andre presserende temaer som må omtales? I følge enkelte avisredaksjoner er jo kloden truet av ”verdens farligste stat, USA” og i tillegg er det viktig å motarbeide den snikende trusselen fra ”sekularismen som totalitær ideologi”?

VIDERE LESNING: Morgenbladets orientalisme, Please don't eliminate the source of my oppression, Underbevisstheten er vår offentlighet.