contexploration

Etter terrorangrepet i London 7. juli i fjor var en britisk talsmann fra den islamistiske organisasjonen Hizb ut-Tahrir gjest på Sky News. Da han ble spurt hvorfor han ikke ville ta avstand fra handlingene til ”martyrene” som massakrerte t-banepassasjerer i London, svarte han at britene fikk som fortjent ettersom Tony Blair førte en utenrikspolitikk som forfulgte ”våre muslimske brødre og søstre” i Tsjetsjenia, Afghanistan, Palestina og Irak. Islamisten ble deretter spurt hva han egentlig hadde i mot Storbritannia: ”Åh, vi har da vel ingen ting i mot trærne, kyrne eller naturlandskapet i Storbritannia. Alt dette tilhører Gud, som alt annet i verden.”

Hizb ut-Tahrir-talsmannen så ikke landegrenser som et hinder for det han ønsket å oppnå: En verden hvor alle følger Guds lov slik den er nedfelt i Koranen (sharia) og hvor alle lever i en fredelig, muslimsk umma. I lys av kravet om lojalitetserklæringer til ”britiskheten” som ble fremsatt av politikerne i etterkant av terroraksjonen i London, var svaret til Hizb ut-Tahrir-talsmannen nesten det samme som jeg selv kunne ha gitt i en liknende situasjon (minus de religiøse fabuleringene), dersom jeg hadde blitt spurt om hvorfor jeg ikke bekjente meg til den norske nasjonalismen med dens symboler og ritualer.

Islamistene utgjør et mindretall av muslimene i Europa. Kun 14% av norske muslimer ønsker at islamsk lov innføres i Norge. I Storbritannia ønsker 40% av muslimene å følge sharia der de bor. Ikke alle islamister argumenterer for væpnet, ”hellig" krig. Offisielt sier Hizb ut-Tahrir i Storbritannia at de er en fredelig organisasjon, selv om enkelte med Hizb-tilknytning med jevne mellomrom blir tatt for terrorisme. De mest ekstreme islamistene tenker globalt og handler lokalt. En aggressiv versjon av islam blir misjonert i radikale moskeer verden over. Når etterretningstjenestene følger mistenkte terrorister, oppdager de bånd til en rekke land. Ofte er terroristene i besittelse av pass til flere europeiske stater. De kan ha bodd to år i Sverige, ett år i Italia, et halvt år i Spania... Den norske islamisten som ble arrestert i Tyskland i juli hadde fire forskjellige SIM-kort med seg, alle tilhørende forskjellige land i Europa. Mens politiet i europeiske land er låst til nasjonalstaten, beveger islamistiske terrorister seg i et nettverk på kryss og tvers av landegrensene.

Osama bin Laden skrev i sitt brev til Amerika: ”Det første vi krever av dere er at dere omvender dere til islam” (2001). Hele verden blir av al-Qaida sett på som en arena for ”hellig” krig mot de vantro. Bin Laden har i sine taler krevd at det blir opprettet en islamsk republikk i Sør-Filippinene, at russiske styrker må ut av Tsjetsjenia, at ”muslimske Kashmir” må frigjøres fra India. Nestkommanderende i al-Qaida, Ayman al-Zawahiri, har gjentatte ganger kommet med trusler mot Norge og Danmark. Han krever at ytringsfriheten i Europa må knebles og at norske redaktører må straffes for gudsbespottelse som følge av publiseringen av Muhammed-karikaturene. De islamistiske jihadistene som stod bak attentatet mot FN-hovedkvarteret i Baghdad i august 2003 erklærte at FN-utsending Sergio Vieira de Mello måtte tas av dage som følge av rollen han spilte som FNs sjefsforhandler da Øst-Timor fikk sin uavhengighet i fra Indonesia i 1999. Denne overgivelsen av ”muslimsk land” ble av islamistene ansett som høyforræderi.

I oktober 2005 sprengte tre selvmordsbombere seg i lufta i restauranter i Jimbaran på Bali. Hjernen bak aksjonen var islamisten Azhari Husin, født i Malaysia og utdannet ingeniør i Australia og Storbritannia. Han ble noen uker senere drept i en skuddveksling med indonesiske sikkerhetsstyrker. På den bærbare datamaskinen til Azhari fant indonesiske etterforskere et 34-siders dokument med detaljert informasjon om planleggingen av angrepet. Azhari og hans medhjelpere la aksjonen til Bali fremfor Indonesia fordi det var der man anså at den ”globale effekten” ville bli størst. Dokumentet beskrev hvordan terroristene finkjemmet Jimbaran-området på jakt etter ”hvite mennesker” og kinesiske og japanske forretningsmenn. Terroristene gikk inn i restauranter med ryggsekkbomber og slaktet 20 uskyldige mennesker. Massakren var basert på en herrefolksmentalitet, assosiasjonene går i retning av drapet på Benjamin Hermansen i 2001.

Wassim Doureihi, lederen av Hizb ut-Tahrir i Sydney sa følgende: ”Vestlige mennesker må forlate muslimske land dersom de ønsker å sikre seg mot å bli rammet av terrorangrep.” Dersom man snur dette utsagnet på hodet, ser man den motbydelige fremmedfiendtligheten som ligger bak. Hva om noen høyreekstremister hadde sagt: ”For å sikre seg mot å bli rammet av terrorangrep, må muslimene forlate vestlige land.” (Det faktum at Wassim Doureihi, som islamist, kan praktisere sin religion i frihet i et liberalt demokrati ser imidlertid ikke ut til å plage han.)

Islamistiske terrorister har for lengst sett at verden er én. Hvem som helst kan melde seg på i kampen for den store, muslimske ummaen. De forkynner en religiøs ideologi som er løsrevet fra nasjonene, løsrevet i fra geografiske forhold. Så hvorfor er det så vanskelig for de som ønsker livssynsfrihet, demokrati og rettsstat å gjøre det samme? Mange innvandrere til Europa har et ønske om å integreres bedre i samfunnet. Hvorfor kreves det i Europa lojalitetserklæringer til 25 forskjellige - til dels kryptiske - nasjonale tradisjoner? Hvorfor utsettes innvandrere for et nærmest uoppnåelig konformitetspress? Terroristene tenker globalt, så hvorfor gjør ikke vi det?

Tre ganger på 1990-tallet var norske militære delaktig i internasjonale operasjoner for å stanse overgrep mot muslimer: I Kuwait i 1991, i Bosnia i 1995 og i Kosovo i 1999. I dag er rundt 600 norske soldater i Afghanistan, i en NATO-styrke som 82% av afghanerne mener gjør en god jobb. Etter at Muhammed-karikaturene ble publisert, koordinerte islamistene demonstrasjoner og angrep på norske og danske interesser. I Meymaneh i Afghanistan ble den norske ISAF-basen beskutt med automatgeværer, håndgranater og rakettdrevne granater. Norske soldater måtte kjempe for livet. De forble likevel i Afghanistan og fortsetter den dag i dag arbeidet med å sikre det sivile samfunnet.

I Meymaneh risikerte norske soldater sine liv i arbeidet med å etablere sikkerhet for afghanerne. I praksis måtte de med våpen i hånd også slåss for at den norske ytrings- og livssynsfriheten ikke skulle knebles. Man bøyde ikke av: Blasfemi-paragrafen kommer ikke til å vekkes til live i straffeloven. Det er ytrings- og livssynsfriheten som sikrer at muslimske nordmenn får utøve sin religion i fred – i det samme samfunnet som kristne, ateister og jøder. Det fremstår derfor som en skjebnens ironi at noen av de fremste forsvarene av både den norske ytringsfriheten og Norges bidrag i militære operasjoner denne uken har blitt stemplet som fiender av muslimer i norsk offentlighet.

LES OGSÅ: Islamofobi og islamofili.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Sosialister og sosialdemokrater har utviklet en språkbruk (og – ikke minst – mange sanger) som messer om solidaritet og forholdet til ”våre kamerater.” I stedet for å erklære at de ”hellige krigerne" tar feil når de snakker om kamp for å sikre interessene til sine religiøse ”brødre og søstre", er den instinktive fristelsen for venstresiden å si at de har delvis rett. Fundamentalistene må bare justere budskapet til følgende: ”Vi er alle brødre og søstre!” Man risikerer å plagiere religionenes sekt-propaganda ved å universalisere nestekjærlighetsbegrepet til å gjelde hele verdens befolkning i stedet for å fremheve hvordan det liberale demokratiet er bygget på det motsatte prinsipp: I demokratiet har man muligheten til å oppnå et sosialt rettferdighet samfunn gjennom utjevningspolitikk som ikke har etisk konsensus som en forutsetning.

Det blir ikke fred før det etableres institusjoner som sikrer støy. Vi trenger mindre krav om enighet og mer verdsetting av individuell uenighet, også i offentligheten. Jeg er sosialdemokrat, men jeg mener at veien til et sosialt rettferdig samfunn må gå gjennom rasjonell argumentasjon og oppslutning om venstrepolitikk gjennom frie valg. Det er behov for en mentalitet som i større grad resignerer inn i en likegyldighet overfor andre menneskers livssyn, i stedet for en ny, forvirret omfavnelse av religionenes falske nestekjærlighet. Den virkelige ”imperialisme” som du bør være på vakt mot i denne sammenheng er ditt eget krav om at andre mennesker bør tenke som deg.

LENKER: Svenske maoister synger en sang til hyllest av Stalin, 1973. Lytt her [mp3]. (Knutna Nävar: "Sången Om Stalin".)

Posted by contexploration at 10:15 PM | Permalink

Europe’s model of multiculturalism is a model of Europe itself. Every European nation has had a violent birth. Even the establishment of the new nation states of the Balkans in the 1990s did not occur peacefully. The organisation of Europe has traditionally been multicultural, but it has been a mosaic of parallel cultures, not a continent of intermingled diversity. The borders in Europe are not randomly drawn, but were actual security barriers erected to prevent slaughter after centuries of horrific wars.

Within the European nation states the version of multiculturalism adopted is a miniature model of Europe itself. Thus, when immigrants move to a European nation state, they are more or less encouraged to maintain their own cultures in the name of multiculturalism. This is distinctly different from the American version, where the power of American patriotism is supposed to be hegemonic and replace competing cultural fetishisms. Americans still hold on to the pledge of allegiance in public life, to the rhetoric of national patriotism, to the sacredness of the flag – symbols that are controversial in Europe today.

Still, the official demand from European politicians is that immigrants must integrate in society. But what should they integrate into? The answer is mumbled. Words like ”the nation” and “nationalism” create ghastly associations because the history of Europe is written in blood. Actually, many immigrants coming to Europe are bewildered when they find that there are no fundamental disavowals of loyalties to the traditions of their countries of origin required to become a citizen. They sometimes feel that they are never, truly able to gain access to the society into which they have moved. They are not able to, and they are not asked to.

The reason why immigrants feel that they are not allowed an “emotional” access to the ideological metaphor of society is a highly complex one. What they have identified is that although no serious mainstream politician would talk with ease about the “nation”, Europeans still hold on to the view that they do live in a society. In contrast, when coming to America, you immediately understand that you are on your own. The United States of America communicates an intense message that you have a fresh start: You are responsible for your own fate. In Europe, however, your fate is seen as the responsibility of society as a whole.

The politics of social equality is economic and rational, even though you benefit from them, you don’t necessarily feel like a member of society. Social equality was achieved through a strong sense of national unity, but when nationalism no longer is valid, there is no clear symbolism available to provide an outline - or symbols - of what society is. In Europe, the historical paradox is the following: Immigrants coming to Europe want to integrate “into” something, while the internationalist politicians in Europe are doing their best to emigrate “out of” it.

If this sounds slightly occult to you, then you are spot on.

The idea of equality still exists in Europe. The majority of Europeans live in societies with committed welfare policies providing such goods as free education, free health care and generous unemployment benefits – public goods that are lacking in the US. So, as immigrants coming to Europe soon find out, there certainly does exist a notion that there is a society – even if this insight is more subconsciously communicated than explicitly stated in pompous ceremonies. Of course, the welfare policies of European states are for all citizens, including immigrants, regardless of emotional attachment to the society that the policies serve to uphold.

In my opinion, the fundamental principles of Europe today are: The importance of science and knowledge, democracy, the rule of law, human rights and the principle of social equality. Essentially, this is a heritage from the Enlightenment. You may ask yourself: Well, what is particularly European about these principles? The answer is nothing. These principles are the essence. The principles are at work daily, at every level of the European societies. The essence is rational, judicial and bureaucratic. Although some people have a demand for “occultism,” such as nationalism, religion or Euro-chauvinism, Europe should not provide it. European politicians ought to do their utmost to avoid engaging in emotional witchcraft. I hope we never will see the emergence of a European patriotism. If Europe must adopt an ideology of its own, it should be that of disillusion.

Political scientists and sociologists ask: So who is going to provide the symbols required to uphold social equality in Europe? Doesn't this vacuum of symbol-politics open up a space for right-wing populists - or for fundamentalist religion? Even leftist populists claim that “if we, the Left, ditch the national flag, others will pick it up.” But what does the European political and academic leaders’ angst say about their view of humanity? I’m all in favour of disillusionment when it comes to utopian ideologies or the power of collective identities. But I have faith in the people of Europe. The idea that the masses are bewildered and in constant need of brain-dead symbols of unity seems awfully frail and elitist to me.

Maybe the citizens of Europe are capable of discovering for themselves what the essence of Europe is?

Why all this disbelief? Europe is changing fast. This has partly to do with globalization, and partly to do with the slow-moving experiment of the European Union. The introduction of the Schengen accords and the Euro were milestones. Today, intra-European migration is a powerful, radical new force. Europe is transforming itself, seemingly without much fuzz. Students, labourers and hipsters crisscross the continent thanks to an internationalism introduced by European political leaders and anonymous Brussels bureaucrats. In addition, this union of liberal democracies is the only organisation on earth experimenting with the concept of democratic supranationalism.

The Copenhagen criteria regulate the conditions for new member states in the Union. The criteria are maybe not as detailed as they might have been, but they are specific enough to exclude many other civilised countries. (For example, a country like the USA would fail to qualify because it exercises the death penalty, uses rendition flights to countries that engage in torture and because it has an unwillingness to yield to international institutions, something that is required in order to participate in a supranationality.)

In the north of Europe, Scandinavian social democracies have managed to combine low unemployment, social equality, global competitiveness and higher fertility rates than most Western societies. In addition, a Scandinavian country like Sweden has a higher percentage of foreign-born residents than the US, both when you compare naturalized citizens and the household population as a whole. Integration in Sweden is taking place without violent clashes or race riots. And there is no demand that all citizens must succumb to a constructed “Swedishness.”

In face of new, international challenges posed by globalization - and the fear produced by counter-globalization in the form of terrorism - it is always tempting to return to the safe havens of collective identities. In the UK, after the London bombings in July 2005, there was a renewed focus on loyalty to "our British values." But today nationalism - and religion - are useless points of reference if you want to promote the rule of law, pluralism and participation in globalization. Many Norwegian citizens live and work in London, in business and academia. Should they be obliged to swear loyalty to "Britishness"? In cities like Madrid and Barcelona, one estimates that more than ten thousand British citizens live. Should they be forced to declare their loyalty towards the Spanish - or perhaps the Catalonian - nation?

After the London bombings, the political response should have stressed how religious fanaticism represents an attack on modernity itself. With its self-centred response, widely reported in the European press, British politicians missed an opportunity to help create an understanding of global interconnectedness. This hampered Civilization’s ability to create the consensus necessary to defend itself.

Likewise, concerning multiculturalism and the challenges posed by immigration, one should avoid the reactionary rhetoric of assimilation, and instead emphasize the idea of pluralistic democracies consisting of individual identities. One should cherish rule of law's protection of freedom of belief, but one should be willing to confront the forces that oppose this pluralism, whether the challenge comes from right-wing or left-wing populists, or from "holy" warriors. The necessity of indifference towards other people’s belief systems is of fundamental importance in liberal democracies. It should not mutate into an indifference towards cultures that want to forbid dissenting faiths.

The universal gains of such a shift in approach are self-evident: It is applicable in every corner of the world. Instead of competing, monocultural symbolisms, one would raise awareness of the real interconnectedness of societies, cultures and individuals. One could more easily discover the essence of Civilization, and one could better expose its adversary ideologies. If this doesn’t excite you, you can always pick up the flag from the ditch.

DISSENTING OPINIONS:
Ayaan Hirsi Ali speaks about integration into Dutch society: “What I advocated was ending the current system, which only lets in those who are miserable, and instead letting in those loyal to the country, believing in its values.”

“The most vital difference between Muslims in America and their brethren in Europe is American emphasis on religious liberty, not secular values,” claims Peter Skerry in Time Magazine.

American economic brutality is what creates successful integration in America as opposed to Europe, writes Clive Crook in The Atlantic: “By insisting that immigrants work, the host country attacks the incumbents’ intellectual and emotional resistance to immigration.”

CONCURRING OPINIONS:
Amartya Sen: “The determinism of culture is increasingly used in contemporary global discussions to generate pessimism about the feasibility of a democratic state, or of a flourishing economy, or of a tolerant society, wherever these conditions do not already obtain.”

Tropical Truth by Caetano Veloso

Cosmopolitanism by Kwame Anthony Appiah

Discussion: "The Limits of Tolerance: Multiculturalism Now!" Pascal Bruckner, Necla Kelek, Richard Rodriguez, Kwame Anthony Appiah at the New York Public Library.

Amartya Sen [Word-file]:: “The disastrous consequences of defining people by their religious ethnicity and giving priority to the community-based perspective over all other identities, which Gandhi thought was receiving support from India's British rulers, may well have come, alas, to haunt the country of [the British] themselves.”

Read The Euston Manifesto - a new democratic progressive alliance [UK].

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Under gårsdagens ransakelsen av leilighetene til de som mistenkes for å stå bak planen om å sprenge transatlantiske passasjerfly i luften, fant man i følge Sky News såkalte ”martyrvideoer”: Videoer som terroristene spiller inn før de pakker sakene sine og legger ut på tokt. Disse videoene har en tendens til å overleveres al-Jazeera av medhjelpere i etterkant av terrorangrep. Effekten for TV-seerne blir dermed at terroristene så å si snakker til de fra de døde.

Terroristene selv tror åpenbart at de kommer til Himmelen som følge av sine handlinger. De unge fanatikerne forestiller seg en kjærlig forening med selveste Gud Faderen. Denne noe homoamorøse visjonen kommer til uttrykk i mantraet for Osama bin Ladens disipler: ”Vi elsker døden høyere enn dere elsker livet.” De aktuelle Koran-vers skal være 3:169-171 og 9:38.
Implisitt: Vi vet at vi kommer til Himmelen og forenes med Gud når vi dør, mens dere er vantro og må klamre dere til de små, dekadente gledene dere greier å suge ut av dette usle livet her på jorden.

Kringkastingen av slike videoer skaper naturlig nok en følelse av uhygge for de som har mistet sine nærmeste i terrorangrep. Det kan gå lang tid fra selve angrepet til videoene dukker opp. Senest for noen uker siden ble videoen til Shehzad Tanweer, én av London-bomberne, overlevert til al-Jazeera av ukjente menn i forbindelse med at det var ett år siden drapene på tuben 7. juli 2005. På samme videokassett fulgte det et opptak av en ny tale fra al-Qaidas nestkommanderende, Ayman al-Zawahri. Dette ble tolket som et bevis for at massakren var planlagt i Pakistan av al-Qaida. (I opptaket påstår i hvert fall al-Zawahri at han møtte Shehzad Tanweer personlig.) De pårørende og overlevende etter London-angrepet fikk sine sorgmarkeringer overskygget av medieoppslag om de hatefulle ordene til en forlengs død massemorder.

På ”martyrvideoen” til Tanweer snakket han direkte inn i kameraet. Han kunne fortelle TV-seerne at, jo da, nå var han kommet til Himmelen. Da opptaket ble sluppet til pressen var han død, så det var nesten som man fikk se en direkteoverført pressekonferanse ifra Himmelen. Dette er selvsagt ikke imponerende spesialeffekter for de av oss som mangler konkrete visjoner om en tilværelse etter døden. Men for de overtroiske har det noe å si. Også en annen av London-bomberne, Mohammad Sidique Khan, lagde en video der han sa: ”Med dette overlater jeg det til dere å gjøre opp deres egen mening, og jeg oppfordrer dere be til Gud om at Han setter pris på arbeidet som jeg og mine brødre har nedlagt og gir oss adgang til Himmelen.”

Hvis britisk politi faktisk sitter på slike videokassetter fra de som ønsket å benytte august måned 2006 til å sprenge passasjerfly over Atlanteren, kunne det ha vært interessant for publikum å få sett opptakene. Særlig betimelig hadde det vært å få sett videoene i forkant av fjernsynsbilder av de tiltalte mens de føres inn til rettssalen for å stå til ansvar for sine planer. Terroristene er skråsikre hva gjelder den gudsdom de tror venter de etter døden. Det eneste vi kan håpe på er at de får en fornuftig dom avsagt etter lover som er formulert og håndhevet av mennesker i dette livet. Det finnes ingen straff verre for selvmordskandidatene enn å fortsette med det de forakter mest av alt: Å leve.

VIDERE LESNING: Les et intervju med en selvmordskandidat i Irak. Oppdatering 14.04.2008: Videoene ble avspilt for retten i dag: "Gud elsker tanken på at vi dør for Han og dreper for Han... Til alle dere vantro, til alle ikke-muslimer: Dere kan aldri vinne denne krigen, selv om det ser slik ut, fordi dere er militært overlegne. Vit at vi anser det som en seier så lenge vi forblir urokkelige i vår tro og i vår hellige krig. Vit at dere havner i helvetesilden når dere dør, mens muslimene som dør i angrepene deres, vil være sammen med Gud i himmelen!" - Umar Islam, nå i fengsel i Storbritannia.

Posted by contexploration at 08:00 AM | Permalink

Det er nå to år siden filmen The Passion of the Christ ble satt opp på kinoer verden over. Filmen gjorde sitt ytterste for å spre påstanden om at Jesus var Guds sønn og døde på korset for dine synder – og at det var jødene som var skyld i hans død. Med andre ord: For hvert piskeslag Jesus mottok i filmen økte din gjeld til Gud – og din gjeld til Kirken. Denne tankegangen er ikke bare et filmatisk grep i The Passion of the Christ, men den gjennomsyrer en hvilken som helst fargeløs søndagsgudstjeneste i Den norske kirke. Tenk bare på følgende:

”Hellige Gud, Himmelske Far. Se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld, ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske deg alene.”

”I sannhet verdig og rett er det at vi alltid og alle steder takker deg, hellige Herre, allmektige Far, evige Gud, ved Jesus Kristus vår Herre, han som du sendte til frelse for verden, for at vi ved hans død skulle få syndenes forlatelse og ved hans oppstandelse vinne det evige liv.”

Du finner også budskapet formulert i Pavens encyklopediske brev fra tidligere i år:

“Yet to become such a source [of Love], one must constantly drink anew from the original source, which is Jesus Christ, from whose pierced heart flows the love of God.”

”Conversely, as we shall have to consider in greater detail below, the 'commandment' of love is only possible because it is more than a requirement. Love can be 'commanded' because it has first been given.”

Din gjeld overfor Gud
Med andre ord: Jesus har kopibeskyttet kjærlighet, og om du føler kjærlighet må du søren meg se å betale tilbake gjelden din! Hvordan? Du må tjene Herren og følge reglene nedfelt i kristendommen. Dette er naturligvis overtro og løgn fra ende til annen. I tillegg utgjør det en feig form for utpresning, der du kun kvalifiserer for ”nåde” eller almisser i den grad du er villig til å delta på gudstjeneste og indoktrineres i den rådende teologi. De som har lest Che Guevaras bok (eller sett filmen) Motorsykkeldagbøkene vet hvordan kristne misjonærer benytter denne taktikken.

Mel Gibsons film The Passion of the Christ kommuniserer budskapet med maksimal effekt: Gjennom en intens kinoopplevelse skal du i time etter time bevitne at en mann blir torturert til døde. Underveis skytes det inn flashbacks hvor Jesus holder sine prekener. Du føler empati og tenker: Burde du ikke i anstendighetens navn omvende deg og følge Hans budskap? Det riktige betegnelsen på denne psykologiske mekanismen er sadomasochisme. Mennesker tiltrukket av S&M identifiserer seg med både sadisme og masochisme. De trenger ikke nødvendigvis være aktive deltakere i mørke sexklubber, snarere handler det om en mentalitet der menneskelige relasjoner innordnes i et system bestående av autoritet og underkastelse. Man finner ingen andre måter å relatere seg til andre mennesker på enn ved å rangere de enten som ”over” eller ”under” seg selv.

Mange filmer henter inspirasjon fra S&M: Pianolærerinnen, A Clockwork Orange og Secretary for å nevne noen. Et annet eksempel er Lars von Triers Breaking the Waves: Når Gud tar helt av og ringer i kirkeklokkene i avslutningsscenen får du en endelig bekreftelse på at filmens hovedperson - Bess - hadde ”rett” da hun tilbød kroppen sin til vilt fremmede voldsmenn i kjærlighetens navn. Ektemannen hennes på sykehuset (grisen som bestilte hennes eskapader) ender med å bli frisk som følge av hennes offer. Et annet eksempel på en slik film er Mel Gibsons Braveheart. Filmen avsluttes med en kvalmende torturscene akkompagnert av øredøvende, svulstig musikk. Mens bøddelen henger over hovedpersonen (spilt av Gibson) får han kjærlighetsflashbacks. Scenen har paralleller til The Passion of the Christ. En skikkelig helt bør helst ha en smertefull død.

Antisemitten Mel Gibson
Mel Gibson er selv medlem i en katolsk sekt. Han uttalte ved lanseringen av The Passion of the Christ at han lagde filmen for å bedrive misjon. Gibson har vært i nyhetene denne uken. Fredag ble han stanset av politiet for råkjøring i Malibu. Politibetjenten - James Mee - mistenkte promillekjøring. Han ba Gibson bli med til politistasjonen. Først forsøkte Gibson å rømme. Etter å ha blitt lagt i bakken kom han med en verbal utblåsning: ”Jødene er ansvarlige for alle krigene i verden!” Gibson krevde å få vite om konstabelen var jøde. (Du spør deg sikkert: Er det ikke litt drøyt å gi jødene skylden for fyllekjøringen din?) Den opprinnelige politirapporten [PDF] ble lekket, og skandalen var et faktum.

Mel Gibsons tvilsomme uttalelser om jøder opp gjennom årene kunne alle finne frem til ved å taste inn noen ord i Google. Faren til Gibson er medlem av den samme sekten som sin sønn, og han har skrevet bøker hvor han stiller spørsmålstegn ved Holocaust. Gibson senior mener selvsagt at det ennå ikke er bevist at det var islamistiske terrorister som stod bak 11. september. Hvis ikke al-Qaida stod bak, hvem kunne det da ha vært? Du kan selv gjette deg til hvem Gibsons far mistenker… Da sønnen ble spurt om hva han synes om farens holdninger, svarte Mel Gibson at ”min far har aldri fortalt meg en løgn.” Det burde ikke overraske noen at han valgte å produsere en storslått spillefilm om korsfestelsen av Jesus. Men det ble i sin tid påpekt at historien Gibson valgte å fortelle baserte seg konsekvent på de mest jødefiendtlige passasjene i Det nye testamentet.

Vakker bestialitet?
På noenlunde samme tid som lanseringen av The Passion of the Christ skiftet Morgenbladet redaktør. Den nye redaktøren, Alf van der Hagen, skrev en rekke lederartikler som klart signaliserte en orientering mot verdikonservativismen. Noe av det første som ble bestilt var en serie om Det multireligiøse Norge. Morgenbladets journalister gikk rundt og intervjuet religiøse leder om deres daglige virke. Det ble ikke stilt ett kritisk spørsmål gjennom hele serien. Det var tydelig at fascinasjonen overfor noe nytt og ukjent var det som skulle formidles, man skulle ikke henge seg opp i trosgrunnlaget til menighetene. Man skulle ikke grave i påstandene om at ”den eneste veien frelse går gjennom Guds sønn, vår profet” eller at ”vi er Guds utvalgte folk” eller at ”vår profet har nedfelt det endelige budskapet fra Gud til menneskeheten i vår hellige bok.”

Du kan tenke deg at jeg så frem til å lese anmeldelsen av The Passion of the Christ i Morgenbladet! Jeanette Sky var anmelder (MB 4.2.4). Først skrev hun at hun hadde observert at den moderate, norske kristendommen (som bl.a. tidligere biskop Stålsett representerte) hadde trukket seg inn i et ”indre mentalt rom”: Denne liberale kristendommen hadde fjernet seg fra kroppen og det fysiske. Deretter skrev hun at The Passion of the Christ representerte det diametralt motsatte. Filmen var ”vakker i all sin bestialitet,” mente Sky. Filmen var en ”moderne religiøs rite som ikke løfter religionen ut av kroppens fysiske smerte”. Hun konkluderte derfor med at ”filmen byr og krever en religiøs opplevelse”.

Den siste observasjonen var helt i tråd med Mel Gibsons erklærte målsetting: Filmen var misjon. Men denne innsikten stod samtidig litt i kontrast til synet til Morgenbladets redaktør som noen uker tidligere skrev at det i Vesten var ”helt andre krefter enn religionene” som står bak ”masseproduserte krav om mental lydighet.” Du vet hva slags ”krefter” han sikter til: USA, kapitalismen, reklamen, massemediene... Disse ”totalitære” kreftene som gjør sitt ytterste for å hjernevaske deg til å bli en nyliberal og lydig forbruker…

Terror og misjon
Det som hadde vært interessant å påpeke i en anmeldelse av The Passion of the Christ var hvordan massemediene kan spille en rolle som katalysator for koblingen mellom ekstremt voldelige bilder og religiøs propaganda. Mel Gibson forsøker å skremme mennesker inn i religiøs praksis gjennom en film – gjennom et nokså uskyldig kulturprodukt. Det finnes en sammenheng mellom Mel Gibsons nærgående tortursekvenser av Jesus i slow-motion og de bestialske videoene av muslimske ofre for massakrer i Bosnia, Tsjetsjenia og Algerie som sirkuleres på jihadistenes nettsider. Terrorforskere har påpekt hvordan slike groteske filmsnutter benyttes til rekruttering. De samme filmene er å finne på laptopene til arresterte terrorister verden over.

Noen av filmsnuttene er amatørvideoer, andre er klipp hentet fra al-Jazeera, CNN og BBC. Poenget er at massemediene og internett ikke alltid er markedsførere av et spesifikt vestlig eller ”sekulært” verdenssyn. Filmen The Passion of the Christ var et kommersielt propagandaprodukt for en 2000 gammel trosretning - en trosretning med sin opprinnelse i Midtøsten. Filmen ble lagd i misjonsøyemed og har antisemittiske undertoner. Al-Qaidas videoopptak lages også i den hensikt å vinne oppslutning om et religiøst verdenssyn. Radikale islamister sprer bilder av muslimske ofre for krigføring for å oppildne massene. Dette kan skje gjennom medieverdenen, men det kan også skje på annet vis.

Husk for eksempel hvordan noen få karikaturtegninger av Mohammed i en skandinavisk avis ble spredt til Midtøsten av danske imamer. I de voldelige opptøyene i Damaskus, Beirut og Teheran kunne man se rasende demonstranter vifte med løpesedler av tegningene. Flere måneder etter at danske og norske myndigheter offisielt hadde beklaget at muslimer kunne føle seg såret, ble de ”blasfemiske” tegningene massedistribuert av ”ofrene” selv!

Denne åpenbare masochismen kombinert med en etterlysning av harde sanksjoner mot ”de vantro” fremviser en viktig side ved religion. Det hadde vært fint med en debatt rundt dette i norsk offentlighet. Men å belyse slike sider ved religion blir kanskje for kontroversielt når man har andre presserende temaer som må omtales? I følge enkelte avisredaksjoner er jo kloden truet av ”verdens farligste stat, USA” og i tillegg er det viktig å motarbeide den snikende trusselen fra ”sekularismen som totalitær ideologi”?

VIDERE LESNING: Morgenbladets orientalisme, Please don't eliminate the source of my oppression, Underbevisstheten er vår offentlighet.

Posted by contexploration at 01:34 PM | Permalink